Fryktelig mye selvmord

[AnonymBruker]

Er det bare meg eller er det fryktelig mye selvmord blant unge mennesker i dag? 

Anonymkode: 98c9e...56c

[mellomtomater67]

Ja, og hvorfor er det så mange unge som sliter psykisk og er psykisk syk? ( schizofreni, depresjon etc.) alltid lurt på dette angående ungdommer/ unge mennesker

[AnonymBruker]

På 18.11.2019 den 21.05, AnonymBruker skrev:

Er det bare meg eller er det fryktelig mye selvmord blant unge mennesker i dag? 

Anonymkode: 98c9e...56c

Definitivt mange...

På 18.11.2019 den 21.07, mellomtomater67 skrev:

Ja, og hvorfor er det så mange unge som sliter psykisk og er psykisk syk? ( schizofreni, depresjon etc.) alltid lurt på dette angående ungdommer/ unge mennesker

Tror økningen i forhold til depresjon/angst/etc blant unge skjer mye pga press(både sosialt, på nett, skole, jobb, fritidsaktiviteter, klær, etc), noe vrengt virkelighetsbilde, «bobleplastbarn» som plutselig må møte motgang, ett konstant jag etter å måtte være noe man ikke er. 
Er selv relativt ung(23) og har slitt i siden barneskolen med angst og depresjon(inkludert selvmordstanker og forsøk). Hos meg ligger det i genene(disponert for depresjon/angst) i kombinasjon med vanskelig oppvekst(spør hvis det er relevant for deg). 
 

Jeg tror også det var like ille før, det ble bare ikke pratet om. Det var mye mer tabu belagt enn det er i dag og mange som tok selvmord fant måter å skjule det som ulykker. Det var heller ikke Internett som spredde info om diagnoser, hvor man får hjelp, at det er flere i samme båt, etc, som gjorde det vanskeligere å tro at man ikke var «sinnsyk»(i mangel av bedre ord). Det var også mange grusomme måter å behandle det på. Hvor mange mødre med alvorlig svangerskapsdepresjon var det ikke som aldri fikk hjelp og havnet i psykoser eller havnet på mental institusjoner(sinnssykehus) liksom... O dag blir det snakket høyt om, det er synlig, det er akseptert...

Vi er også veldig mange fler mennesker i dag enn før. Dermed vil det øke i antall. Jeg kjenner 5-6 stykk som har gått fra oss i år, og alle slet alvorlig uten å tørre og spør om hjelp. Mange er fortsatt flaue, spesielt gutter/menn, i dagens generasjon prestasjon og tørr derfor ikke innrømme ovenfor andre (og av og til seg selv) hvor mye de faktisk sliter...

 

ikke noen fasit, men tanker fra ei som har lever med ting selv og kjenner mange som sliter...

Anonymkode: 6b598...0d1

[AnonymBruker]

Sosiale medier og en foreldregenerasjon som har feilet

Anonymkode: 5f6a1...31c

[AnonymBruker]

Her er det nok foreldrene som har feilet. 

Anonymkode: 4f86d...634

[OPIgirl]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her er det nok foreldrene som har feilet. 

Anonymkode: 4f86d...634

Det nytter ikke å bare skylde på foreldre. Sosiale media, press og krav fra alle kanter må ta mye av skylda. 

[Silva Pluvialis]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her er det nok foreldrene som har feilet. 

Anonymkode: 4f86d...634

Det blir feil å skylde på foreldrene med mindre de har påført barna traumer (typ; vold, overgrep, rus, omsorgssvikt, lite tilstedeværelse emosjonelt osv). 
Alle foreldre gjør feil, men de aller aller fleste foreldre er ikke skyld i barnas sykdom. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her er det nok foreldrene som har feilet. 

Anonymkode: 4f86d...634

Foreldrene får jo nesten ikke kontakt med ungene sine. De er i offentlig forvaltning fra morgen til kveld. Når de er hjemme er de på youtube. Det siste kan de gjøre noe med, det første får politikerne ta ansvaret for.

Anonymkode: 1f8c0...caf

[elisa1819]

Enig. Vi ser dem nesten ikke. 

[Filosofisk]

Synes ikke 1-2 om dagen er så mye når man ser hvor ødelagt samfunnet er. Mye av skylden er jo utviklingen, sosiale media, smart-tlf, internett og skjermen. Ekstremt press der vi heletiden blir fortalt hvordan vi skal leve, dette velger mange å leve etter. Slår du opp en nettavis så er det nesten daglig artikler om hva du skal spise, hvordan du skal trene, hvordan du sover igjen. Du blir fort utstøtt om du ikke følger flokken også, norske er ekstreme når det kommer til dette.

Samfunnet er helt ødelagt i mine øyne, måten vi lever på. Glad jeg er født på 70-tallet så jeg fikk leve et ekte liv uten teknologi og skjermen.

Mange foreldre er vel ikke så mye opptatt av hva barna gjør, ikke mulighet til å kontrollere hva som skjer via skjermen som de bruker så mye tid på. Barna sitter på rommet sitt med skjermen alene, blir mobbet og trakkasert via sosiale media/apper.

Det beste for oss mennesker er å fjerne internett på den måten det er i dag, samme med smart-tlf. Vi må tilbake til virkeligheten. internett kan fungere som et oppslagsverk. Samt nettbank og andre praktiske tjenester. Men ikke slik det er i dag, nå er det gått for langt. Materialismen og kapitalismen er også svært uheldig for oss, som også har tatt mange liv.

[Rumle]

Jeg har lest flere artikler om dette det siste året, det er skremmende lesning, håper det kommer flere studier og mer fokus på det framover;

https://www.theguardian.com/society/2018/may/24/smartphone-teen-suicide-mental-health-depression

 

[miss summers]

På 20.11.2019 den 3.34, AnonymBruker skrev:

Definitivt mange...

Tror økningen i forhold til depresjon/angst/etc blant unge skjer mye pga press(både sosialt, på nett, skole, jobb, fritidsaktiviteter, klær, etc), noe vrengt virkelighetsbilde, «bobleplastbarn» som plutselig må møte motgang, ett konstant jag etter å måtte være noe man ikke er. 
Er selv relativt ung(23) og har slitt i siden barneskolen med angst og depresjon(inkludert selvmordstanker og forsøk). Hos meg ligger det i genene(disponert for depresjon/angst) i kombinasjon med vanskelig oppvekst(spør hvis det er relevant for deg). 
 

Jeg tror også det var like ille før, det ble bare ikke pratet om. Det var mye mer tabu belagt enn det er i dag og mange som tok selvmord fant måter å skjule det som ulykker. Det var heller ikke Internett som spredde info om diagnoser, hvor man får hjelp, at det er flere i samme båt, etc, som gjorde det vanskeligere å tro at man ikke var «sinnsyk»(i mangel av bedre ord). Det var også mange grusomme måter å behandle det på. Hvor mange mødre med alvorlig svangerskapsdepresjon var det ikke som aldri fikk hjelp og havnet i psykoser eller havnet på mental institusjoner(sinnssykehus) liksom... O dag blir det snakket høyt om, det er synlig, det er akseptert...

Vi er også veldig mange fler mennesker i dag enn før. Dermed vil det øke i antall. Jeg kjenner 5-6 stykk som har gått fra oss i år, og alle slet alvorlig uten å tørre og spør om hjelp. Mange er fortsatt flaue, spesielt gutter/menn, i dagens generasjon prestasjon og tørr derfor ikke innrømme ovenfor andre (og av og til seg selv) hvor mye de faktisk sliter...

 

ikke noen fasit, men tanker fra ei som har lever med ting selv og kjenner mange som sliter...

Anonymkode: 6b598...0d1

Jeg tenker mye av det samme som du skriver. Jeg har passert 40, og er så lei meg for den virkeligheten de unge skal vokse opp i. Slikt press hadde ikke vi, ikke i nærheten. 

[AnonymBruker]

Flesteparten er vel menn?
Det hersker vel en generell håpløshet der ute. Vi har ikke kontroll på noen ting som skjer. Politikerne overkjører folket fullstendig. Innvandring bare øker og øker. Forskjellene bare øker og øker. Menn sliter på skolen. Dagens mann vet ikke hvordan han skal være. Den gamle modellen av hva en manns skal være gjelder ikke lenger. Mannen har ikke noen naturlig plass og jeg vil tro en del sliter på grunn av dette.

Anonymkode: ce63d...3ec

[AnonymBruker]

On 11/20/2019 at 8:36 AM, AnonymBruker said:

Her er det nok foreldrene som har feilet. 

Anonymkode: 4f86d...634

Regjeringen hjelper ikke akkurat ved å kutte i pengestøtte til de unge, syke som sliter, som gjerne har fått en dårlig start i livet. For eks ved at de har fått sykdom som barn eller blitt misbrukt av foreldrene og bruker lenger tid på å bygge seg et normalt studie- eller arbeidsliv enn andre ungdommer. 

Regjeringen jobber sterkt imot de som har det verst i Norge, på mange måter. Kombinert med økt arbeidsledighet, isolerende kultur der det er vanskelig å komme innpå folk osv, så er det katastrofalt for den norske psyke. 

Anonymkode: e02f8...728

[AnonymBruker]

På 20.11.2019 den 8.43, Gorilla skrev:

Det blir feil å skylde på foreldrene med mindre de har påført barna traumer (typ; vold, overgrep, rus, omsorgssvikt, lite tilstedeværelse emosjonelt osv). 
Alle foreldre gjør feil, men de aller aller fleste foreldre er ikke skyld i barnas sykdom. 

Mange foreldre i dag bryr seg ikke så mye om hva som skjer i barnas liv og er mest opptatt av seg selv og sin selvrealisering. De gleder seg til barna blir tenåringer, for da kan de "dra til Syden". Det kan jo også til en viss grad være en form for mangel på emosjonell tilstedeværelse.

Anonymkode: a26b9...2ed

[Gjest Anonym Bruker]

Mange velger å begå selvmord, og en avgørelse som mange tar utan at omgivelsene har fått noe signaler  om at  personer går rundt med slike planer.  

For drøyt 40 år sidan var eg i en stuasjon der eg etterhvert ansåg selvmord som en utvei utav en vanskeleg situasjon.   Inngangsbilletten til egen bolig kostet meg mange ekstra arbeidstimer både natt og dag  som eneforsørger til kone og 3 mindreårige barn  for m.a. kome i mål økonomisk   .     Noe uforbrett blei det ytteligere familieforøkning, og økt belastning på både økonomien og arbeidsmengde.    Mye jobbing  m/ lange dager med  overtid  for å betale renter og avdrag på lån, og  øvrige faste utgifter  resulterte i  ar eg  " møtte veggen" .      Følte at folk flest  rundt meg hevdet det "var nok bare nervene" og de  var mer opptatt av å snakke om meg , en med meg.   Mine kone var hjemmeverande og tok seg av våre små barn , og var i godt selskap med mange andre småbarnsmødre  i nærmiljøet., og skjønte nok ikkje helt allvoret.      Kona hadde  ein fordel av å vera ifra bygda og hadde eit nettverk rundt seg i motsettning til meg som kom til bygda som flyktning ifra nabobygda på grunn av mangel på arbeid der.

Ein  sen høstkveld  etter mørkrets frembrudd og etter  at barna hadde  komt til sengs, og kona satt å så på amerikansk filmserie på TV  tok eg en beslutting.     Kledde på meg , og spaserte  til båthavna  der eg hadde gjordt meg opp noen  tanker om ein høveleg plass  å bare hoppe i havet.    Kunne ikkje svømme, og ansåg derfor at drukningen  vil gå realtivt fort og smertefritt idet kalde vatnet.

Idet eg stod  klar til å hoppe i havet fekk eg liksom plutseleg  eit  "bilde opp " av  våre små  barna  som strekte  armene etter meg, og dette endret min beslutning    Hvorfor dette bilde  plutseleg kom frem har eg ofte spekulert på. 

For mange år  sidan  døde min eldste bror v/ ulukke, og var sterkt knyttet til han.    Han viste meg alltid omsorg og støtte, og lærde meg bl.a å sykle før skolestart.     Sykling har blitt  min største fritidsintrs. i voksen, alder ,  og har ofte tenkt på at det kanskje ikkje har vert en heilt tilfeldig.    Kanskje var det heller ikkje heilt tilfeldig at eg fekk opp dette bilde av min barn, og vi idag har blitt en fin familie, og barna er blitt voksne.      Føler det ofte har vert ein kamp for tilverelsen og ikkje alt har gått på skinner, men har det idag veldi bra m/ nedbetalt bolig og såkalt veletablert, også alle barna er forlengst veletablert.     

For noen år siden var ekteskapet vårt i krise, men kona fekk  beskjed ifra sin avdøde mor at hun skulle ikkje bekymre seg.  Svigermor hadde nok forlengst forutsett krisen og viste hva utfallet kom til å bli. 

Årasken til at mange velger å begå selvmord kan vera nokså samansatt, men ein særtrekk går igjenn hos dei fleste. 

    Pårørende fekk aldri noen signaler:      " Beste måten å forbygge selvmord er å bli at vi må bli langt  flinkere å snakke med hverandre ,en om hverandre "  

 

           

Endret 14. desember 2019 av Anonym Bruker

[Gjest Warrior]

Er det så rart? Noen er til for å alltid ha det greit, noen er til for å alltid ha det tøft. Skjer det noe fælt kan du banne på at de må oppleve enda mer fælt. Som en forbannelse enkelte må ha. Har du en fin periode og ting går greit kan du banne på at livet kommer å knuller deg hardt i ræva. Kan jo ikke ha det bra så lenge. Det godtar ikke livet. Må jo skje noe mer å få deg langt ned i kjelleren. Så når noen må leve sånn, så er det ikke rart noen tar livet sitt for å få fred. For å unngå mer smerte. 

Livet er mye hardere nå enn f.eks 90 tallet og tidlig 00 tallet. Det blir bare verre og verre for hvert år. Verden går til helvete. Flere og flere sliter. Mye press blant unge. Mye mer vold, overgrep, pedofili Osv..osv.. Herlig verden eller hva?

[AnonymBruker]

Å få negative tanker om sitt eget liv er helt normalt. 

Problemet er at dagens generasjon er generasjon gruble. Unge som sitter hjemme alene og tenker og grubler. Sammenligner, måler og konkurrerer med alt og alle rundt seg. I ensomhet. Negative tanker får lov til å spinne fritt og blomstre. Dem ruger på disse tankebanene dag ut og dag inn, og blir en slags besettelse. Over tid kjører dette hvermannsen rett i grøfta. Selvfølgelig! Er jammen ikke rart at samfunnet er fullt av angst og depresjon blant unge når dem kontinuerlig blir utsatt for samfunnspress fra absolutt alle kanter. Generasjon prestasjon er også generasjon gruble. To vonder som gjør alt så mye verre.

Tidligere var barn opptatte med hverandre. Dem var aktive og sosiale. Spilte fotball og bedrev idrett. Dem hadde knapt tid til å tenke, og når dem fikk et stille minutt så var dem ofte utslitte. Utslitte av lek og moro, med fraværende negative tanker fordi hele dagen hadde vært en aktiv og positiv bombe. Og ingenting snudde dette ettersom SoMe ikke eksisterte i disse stille minuttene, og man traff derfor senga med dagens lykkerus innabords. 

Anonymkode: c7b33...32d

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Anonym Bruker skrev:

Mange velger å begå selvmord, og en avgørelse som mange tar utan at omgivelsene har fått noe signaler  om at  personer går rundt med slike planer.  

For drøyt 40 år sidan var eg i en stuasjon der eg etterhvert ansåg selvmord som en utvei utav en vanskeleg situasjon.   Inngangsbilletten til egen bolig kostet meg mange ekstra arbeidstimer både natt og dag  som eneforsørger til kone og 3 mindreårige barn  for m.a. kome i mål økonomisk   .     Noe uforbrett blei det ytteligere familieforøkning, og økt belastning på både økonomien og arbeidsmengde.    Mye jobbing  m/ lange dager med  overtid  for å betale renter og avdrag på lån, og  øvrige faste utgifter  resulterte i  ar eg  " møtte veggen" .      Følte at folk flest  rundt meg hevdet det "var nok bare nervene" og de  var mer opptatt av å snakke om meg , en med meg.   Mine kone var hjemmeverande og tok seg av våre små barn , og var i godt selskap med mange andre småbarnsmødre  i nærmiljøet., og skjønte nok ikkje helt allvoret.      Kona hadde  ein fordel av å vera ifra bygda og hadde eit nettverk rundt seg i motsettning til meg som kom til bygda som flyktning ifra nabobygda på grunn av mangel på arbeid der.

Ein  sen høstkveld  etter mørkrets frembrudd og etter  at barna hadde  komt til sengs, og kona satt å så på amerikansk filmserie på TV  tok eg en beslutting.     Kledde på meg , og spaserte  til båthavna  der eg hadde gjordt meg opp noen  tanker om ein høveleg plass  å bare hoppe i havet.    Kunne ikkje svømme, og ansåg derfor at drukningen  vil gå realtivt fort og smertefritt idet kalde vatnet.

Idet eg stod  klar til å hoppe i havet fekk eg liksom plutseleg  eit  "bilde opp " av  våre små  barna  som strekte  armene etter meg, og dette endret min beslutning    Hvorfor dette bilde  plutseleg kom frem har eg ofte spekulert på. 

For mange år  sidan  døde min eldste bror v/ ulukke, og var sterkt knyttet til han.    Han viste meg alltid omsorg og støtte, og lærde meg bl.a å sykle før skolestart.     Sykling har blitt  min største fritidsintrs. i voksen, alder ,  og har ofte tenkt på at det kanskje ikkje har vert en heilt tilfeldig.    Kanskje var det heller ikkje heilt tilfeldig at eg fekk opp dette bilde av min barn, og vi idag har blitt en fin familie, og barna er blitt voksne.      Føler det ofte har vert ein kamp for tilverelsen og ikkje alt har gått på skinner, men har det idag veldi bra m/ nedbetalt bolig og såkalt veletablert.     

For noen år siden var ekteskapet vårt i krise, men kona fekk  beskjed ifra sin avdøde mor at hun skulle ikkje bekymre seg.  Svigermor hadde nok forlengst forutsett krisen og viste hva utfallet kom til å bli. 

Årasken til at mange velger å begå selvmord kan vera nokså samansatt, men ein særtrekk går igjenn hos dei fleste. 

    Pårørende fekk aldri noen signaler:      " Beste måten å forbygge selvmord er å bli at vi må bli langt  flinkere å snakke med hverandre ,en om hverandre "  

 

           

Til ettertanke dette. Hvor stort press vi har på,å være vellykket og perfekte i dag. Godt å høre at du fikk opp bilde av barna når du tenkte å avslutte livet. Vet om flere som har tatt livet sitt og ofte sitter de pårørende igjen og vet ikke hvorfor. Var en annen debatt om selvmord her for en stund siden. Syns det er overraskende hvor mange som mener det skal ties om, dette er jeg uenig i. Vet at det er mange som tar selvmord ved å hoppe foran toget. Dette blir aldri nevnt i media pga placeboeffekt. Det er mange meninger om dette temaet, og det er forståelig. Men ikke ti det ihjel.

Anonymkode: 10181...217

[Chantielle]

Det er veldig mange selvmord,jeg tror at det har mye å gjøre med at mange ikke vil involvere seg i/med psykisk syke mennesker. De 'orker' ikke forholde seg til problematikken,trekker seg unna,mange lever et 'isolert' liv uten noen form for hjelp.Holdningene til de som sliter psykisk har endret seg i negativ retning. 'Alle' sliter jo psykisk i dag,de yngre 'tåler ingen ting' osvosv,er kommentarer som går igjen,hvilket ikke hjelper akkurat. Det er vanskeligere å få profesjonell hjelp,køene kan være lange.