Livet mitt er bipolart

[AnonymBruker]

Jeg finner aldri roten min og noen ganger vet jeg ikke om noe er realistisk eller urealistisk. Alltid hatt en grusomt lav selvfølelse. Som om det er medfødt. Men jeg er heller ikke som andre kvinner. Det som er frustrerende er at jeg får oppmerksomhet for utseendet, men jeg klaffer sjelden med kvinner. Savner å ha den venninnegjengen. Klaffer mest med menn:( 

Og jobblivet. Jeg får aldri jobber med mest kvinner. Jeg får ikke lett jobb. Eneste typer jobber jeg får er de som topper lavstatus. Jeg har vært trafikkdirigent, greit når man er ung og sparer opp. Og så har jeg vært oppvaskarbeider. Jeg har stått i bar, men sluttet fordi jeg ville satse på drømmekarrieren. Gikk typisk nok ikke bra. Nå er jeg på søkernarkedet igjen, og har foreløpig ikke fått noe napp. 
Blir vel utdatert før jeg får noe. Har ingen interesser som kan gi meg god utdannelse. Har diagnosen innen autisme. Og ser virkelig ingen grunn til å leve. Aner kkke hva som har skjedd men i 2016 ish ble jeg ringt av mange arbeidsgivere. Nå blir jeg aldri ringt. Har ikke søkt oppvaskejobben enda, men får vel kanskje gjøre det da...den får jeg ganske sikkert. 
jeg skjønner ikke at det er mulig å være så jævla taper.

Anonymkode: 81fd3...c34

[AnonymBruker]

Med bipolart mener jeg at jeg var lykkelig med å jobbe mot drømmemålet. Og følte livet endelig startet. Men så er det helt tilbake til start liksom... føler meg litt for gammel til å være på start nå.

kvinne 28...

Anonymkode: 81fd3...c34