Har noen her vært utbrent?

[AnonymBruker]

Fikk for 1 år siden en angst diagnose, da de tre siste årene spesielt har vært ille. Mange angst anfall, daglig. Nå blir jeg sjelden redd lengre når de kommer, men klarer ikke bli kvitt det fysiske ubehaget. Den siste tiden har vært stressende (jobb/studier og alt annet her i livet). På natta får jeg nå anfall ved innsoving, men sjelden på dagtid annet enn hjertebank. På dagtid har jeg mørke tanker om fremtiden..er snart ferdig utdannet og en ny jobb venter etter jul. Konstant sliten og mye kvalm. Så gråter jeg lett, og er irritabel. Blir jeg sykemeldt blir ting sikkert verre, kanskje? Liker å holde meg opptatt. Trosser stadig det indre stresset via eksponering på plasser der jeg vet anfall kan komme, det har hjulpet meg mye på dagtid da jeg oppnår mestring og føler meg tryggere. Er enda i full jobb, men er jævlig sliten. Livredd for en smell og føler den er nært. Har barn som trenger mammaen sin❤️ De siste tre årene på høsten og vinteren har vært helt forferdelig (men holder maska og ingen vet hvordan jeg har det). Aner ikke hvordan jeg skal få det bra inni meg. I fjor hos lege ble jeg kun henvist til lavterskel tilbud, men ikke psykolog. 

Anonymkode: a1e0a...b3f

[AnonymBruker]

Jeg ble utbrent engang - det kom ikke over natta, men jeg ignorerte alle symptomer som jeg nok hadde gjenkjent om jeg hadde opplevd det igjen. Alt for mye forventningspress, døgnjobbing, dårlig søvn med vondt i magen for min (selvopplevde) utilstrekkelighet osv. over lang tid. Hadde ikke angst, men var som deg deprimert og tok allting alt for alvorlig med følgende alt for stor fallhøyde. Når det bikket over orket jeg absolutt ingenting i månedsvis, jeg bare sov og sov... Dette var heldigvis i studietiden i et ekstremt individuelt og fokusert studie med nærmest ikke-eksisterende jobbmarked, og jeg var nesten ferdigutdannet. Byttet beite etter det og savner fortsatt ikke det jeg holdt på med som ellers var hele livet mitt den gangen.
 

Har lært hvor viktig det er å si NEI og passe på seg selv. Det er ingen andre som gjør det! Du som har barn bør helt avgjort hellere bli sykemeldt 50 % nå enn å gå helt i kjelleren. Og snakk med noen om hvordan du virkelig har det - det hjelper og skaper forståelse! Tenker at også studieveiledere, sjefen din, familien din og vennene dine kan være gode og viktige støttespillere for deg nå - ikke bare psykolog. Du må jo finne ut av hva du skal gjøre, hva som er viktigst å prioritere, og hvordan du kommer videre. Og ikke minst få hjelp til å sortere tanker og følelser og oppleve at du får overblikk og mestrer det som kommer ❤️ Kan være godt å ha noen å prate med som kjenner deg og ser ting utenfra, og som kanskje kan avlaste deg litt på hjemmebane også når du trenger det.

Angst har jeg ikke peiling på, men om du har fått diagnose må det være mulig å få behandling? Mas mas mas!

Anonymkode: ac790...51a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble utbrent engang - det kom ikke over natta, men jeg ignorerte alle symptomer som jeg nok hadde gjenkjent om jeg hadde opplevd det igjen. Alt for mye forventningspress, døgnjobbing, dårlig søvn med vondt i magen for min (selvopplevde) utilstrekkelighet osv. over lang tid. Hadde ikke angst, men var som deg deprimert og tok allting alt for alvorlig med følgende alt for stor fallhøyde. Når det bikket over orket jeg absolutt ingenting i månedsvis, jeg bare sov og sov... Dette var heldigvis i studietiden i et ekstremt individuelt og fokusert studie med nærmest ikke-eksisterende jobbmarked, og jeg var nesten ferdigutdannet. Byttet beite etter det og savner fortsatt ikke det jeg holdt på med som ellers var hele livet mitt den gangen.
 

Har lært hvor viktig det er å si NEI og passe på seg selv. Det er ingen andre som gjør det! Du som har barn bør helt avgjort hellere bli sykemeldt 50 % nå enn å gå helt i kjelleren. Og snakk med noen om hvordan du virkelig har det - det hjelper og skaper forståelse! Tenker at også studieveiledere, sjefen din, familien din og vennene dine kan være gode og viktige støttespillere for deg nå - ikke bare psykolog. Du må jo finne ut av hva du skal gjøre, hva som er viktigst å prioritere, og hvordan du kommer videre. Og ikke minst få hjelp til å sortere tanker og følelser og oppleve at du får overblikk og mestrer det som kommer ❤️ Kan være godt å ha noen å prate med som kjenner deg og ser ting utenfra, og som kanskje kan avlaste deg litt på hjemmebane også når du trenger det.

Angst har jeg ikke peiling på, men om du har fått diagnose må det være mulig å få behandling? Mas mas mas!

Anonymkode: ac790...51a

Takk for svar🤗 min kjæreste vet om plagene, men han har nok med sitt føler jeg. Men det hjelper å få en klem av han midt på natten om jeg gråter, så han forstår ting kan være vanskelig. 

Venninner (de jeg har) vil jeg heller ikke belaste, vil heller prate om hyggelige ting de gangene vi møtes. Min familie ville fnyst av psykiske lidelser tror jeg, for en slik familie kommer jeg nemlig fra. Derfor ønsker jeg kun å dele det med en psykolog. Kanskje jeg må mase, men vet det er et års ventetid i byen på DPS. Akkurat nå tynger det veldig å være en negativ mor og kjæreste. 

Anonymkode: a1e0a...b3f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar🤗 min kjæreste vet om plagene, men han har nok med sitt føler jeg. Men det hjelper å få en klem av han midt på natten om jeg gråter, så han forstår ting kan være vanskelig. 

Venninner (de jeg har) vil jeg heller ikke belaste, vil heller prate om hyggelige ting de gangene vi møtes. Min familie ville fnyst av psykiske lidelser tror jeg, for en slik familie kommer jeg nemlig fra. Derfor ønsker jeg kun å dele det med en psykolog. Kanskje jeg må mase, men vet det er et års ventetid i byen på DPS. Akkurat nå tynger det veldig å være en negativ mor og kjæreste. 

Anonymkode: a1e0a...b3f

Men om du ikke vil snakke med de rundt deg er det vanskelig å få forståelse. Tror du virkelig din mamma hadde fnyst av deg om du hadde ringt henne gråtende og fortalt hvordan du har det? Du trenger jo ikke starte med å at du har fått diagnose, men kan hellere forklare her og nå hvordan ting føles.
 

Jeg tror min mor fikk sitt livs sjokk når jeg ringte gråtende og ikke visste opp og ned på noe og ville legge alt på hylla... samme med venninner. Har jo alltid vært ekstremt målrettet og dedikert, men slo rett og slett hodet i veggen til slutt. Men du verden så mye det lettet og prate om det! Og det er lov å kreve ører som kan lytte i blant - både fra venninner, familie og ikke minst din samboer ❤️ Det er ikke mas! Selv om du hellere vil snakke om hyggelige ting og ignorere det vanskelige når du prater med de rundt deg tenker jeg det hellere graver hullet ditt enda dypere. Du blir gående med følelsen av hvor godt andre har det, og du fortsetter å stå alene og gruble mer og mer over dine egne ting og kommer nærmere og nærmere avgrunnen.

 

Dette er noe du kommer styrket igjennom, men det krever mot å ta tak og finne ut hvordan du kommer videre akkurat nå. Tenker at alle input kan være til hjelp her - kan hende du ender med å snu alt opp ned i tilværelsen din?

Anonymkode: ac790...51a