Gå til innhold

Jeg savner mamma.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det er håpløst å prøve å snakke med noen om det fordi 1. Jeg finner ingen ord som kan beskrive det jeg føler, for dette er så mye mer enn hva jeg noen gang har følt før. Og 2. Jeg føler meg bare til bry for de rundt meg når jeg knekker og ikke finner ord. Jeg skjønner at det er sykt vanskelig og krevende å være kjæreste med en som er i sorg, spesielt når det ikke blir snakket fordi ingen ord er gode nok til å beskrive den uendelige vonde smerten. Det igjen gjør at jeg føler meg oversett og der blir en ond sirkel. Føler meg helt jævlig. Føler meg som en forferdelig kjæreste. Føler meg som en forferdelig datter og barnebarn, for jeg dytter vekk egne følelser for å ta vare på "alle andre" samtidig som jeg durer rett i kjelleren når jeg er alene. 

 

Anyways. 

Det har gått to måneder. To måneder siden mamma døde. Tre måneder siden jeg så og snakket med henne sist. Tre/fire måneder siden jeg gav henne en klem og hun og kjæresten min planla å dynke meg i vann. 

Den første tiden gikk det greit, jeg hadde jo noen å pusle med, noen å ta vare på. Noen å guide igjennom den første tiden. Nå, så mange måneder etterpå begynner det å synke inn, jeg føler det på godt og vondt. Sorgen kommer som en tsunami. I det ene øyeblikket er det full sol og livet er bra, for så i neste øyeblikk bli rivd fra hverandre. I en milliard småbiter. Det gjør så vondt. På en måte jeg ikke kan beskrive. 

Mamma døde av at hjernen ikke fikk noe blod fordi hjernen hadde hovnet opp og lillehjernen ble presset ned slik at blodtilførselen opphørte helt, som følge av hjertestans. Hun hadde puls hele veien egentlig, men de øvre og nedre kammerne samarbeidet ikke. De sendte bare blod til hverandre. (Øvre til øvre og nedre til nedre) 

Alt skjedde i løpet av 12timer. Egentlig 24, men jeg vil anta at hun var hjernedød etter 12-14 timer fordi de oppdaget forandringene om natta. 

Det er noe spesielt å miste sin mamma. Hun er den første jeg hadde et forhold til. Det er hos henne jeg var tryggest i 9mnd. Henne jeg lærte å kjenne først. Det er henne jeg kranglet mest med som tenåring. Fordi jeg var en drittunge og hun elsket å terge meg. Pappa ble fredsmegler. Alltid. 

Jeg synes det er så rart, for når jeg tenker på hjem og hvor jeg kommer fra så er ingenting forandret, men når jeg er hos pappa så er det jo en plass ledig. En plass i sofaen, en plass ved spisebordet og en plass i senga. En tom plass. Og jeg klarer ikke plassere det, innse at det er sånn det skal forbli. 

Føler jeg ødelegger forholdet med kjæresten også. Fordi jeg ikke finner ord som kan beskrive. Ord som forklarer. Alt er bare rot. Jeg vet faktisk ikke hva jeg selv føler. Er en miks av lykkelig fordi, jeg har en sykt bra kjæreste og samboer som prøver så godt han kan, og ulykkelig, fordi noe av det kjæreste jeg har hatt igjennom hele livet er revet vekk fra meg. Og det kommer ikke tilbake og det er ingenting som kan erstatte det. 

Det er som en kjærlighetssorg, bare at du må Plusse det med det jævligste du har opplevd av smerte og gange det med en million. Minst. 

Jeg tror kanskje jeg har så sterke reaksjoner nå er fordi jeg ikke har tillatt meg selv å sørge når det har presset på fordi jeg har følt at jeg må "ta vare på" alle rundt meg. Jeg går til psykolog, men jeg klarer jo ikke forklare hva jeg føler. 

Off. Dette ble rotete. Beklager. 

Hilsen kvinne, 26. Samme forfatter som i innlegget "mamma har hatt hjertestans" som ble postet i september. 

Anonymkode: bfe97...528

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du er sterk. Kjempesterk er du, kjæreste deg❤️ Husk at alt du føler er helt ok og føle. Og du må ta deg den tiden du trenger, enten det er snakk om uker eller år, og be om forståelse fra dine nærmeste. Det å "rushe" bort det vonde, vil bare øke risikoen for at det vil komme tilbake. Det er kanskje helt jævlig nå, men det vil ikke være slik for alltid. Det vil komme lysere stunder.  Etterhvert vil mamma leve videre i de gode, lykkelige minnene og ikke i sorgen. Det er nok det mamma ønsker også. 

Ord blir så tomme... Jeg sender deg ihvertfall de varmeste, godeste klemmer og ønsker deg alt godt❤️

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer.  ♥️

Du beskriver godt hva du føler i dette innlegget. Veldig bra skrevet.  Bruk det,  når du skal snakke med de rundt deg. 

Anonymkode: 5b04c...023

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, alle! ❤️

Det er så kaos i hodet og hjertet. 

/ts

Anonymkode: bfe97...528

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det er håpløst å prøve å snakke med noen om det fordi 1. Jeg finner ingen ord som kan beskrive det jeg føler, for dette er så mye mer enn hva jeg noen gang har følt før. Og 2. Jeg føler meg bare til bry for de rundt meg når jeg knekker og ikke finner ord. Jeg skjønner at det er sykt vanskelig og krevende å være kjæreste med en som er i sorg, spesielt når det ikke blir snakket fordi ingen ord er gode nok til å beskrive den uendelige vonde smerten. Det igjen gjør at jeg føler meg oversett og der blir en ond sirkel. Føler meg helt jævlig. Føler meg som en forferdelig kjæreste. Føler meg som en forferdelig datter og barnebarn, for jeg dytter vekk egne følelser for å ta vare på "alle andre" samtidig som jeg durer rett i kjelleren når jeg er alene. 

 

Anyways. 

Det har gått to måneder. To måneder siden mamma døde. Tre måneder siden jeg så og snakket med henne sist. Tre/fire måneder siden jeg gav henne en klem og hun og kjæresten min planla å dynke meg i vann. 

Den første tiden gikk det greit, jeg hadde jo noen å pusle med, noen å ta vare på. Noen å guide igjennom den første tiden. Nå, så mange måneder etterpå begynner det å synke inn, jeg føler det på godt og vondt. Sorgen kommer som en tsunami. I det ene øyeblikket er det full sol og livet er bra, for så i neste øyeblikk bli rivd fra hverandre. I en milliard småbiter. Det gjør så vondt. På en måte jeg ikke kan beskrive. 

Mamma døde av at hjernen ikke fikk noe blod fordi hjernen hadde hovnet opp og lillehjernen ble presset ned slik at blodtilførselen opphørte helt, som følge av hjertestans. Hun hadde puls hele veien egentlig, men de øvre og nedre kammerne samarbeidet ikke. De sendte bare blod til hverandre. (Øvre til øvre og nedre til nedre) 

Alt skjedde i løpet av 12timer. Egentlig 24, men jeg vil anta at hun var hjernedød etter 12-14 timer fordi de oppdaget forandringene om natta. 

Det er noe spesielt å miste sin mamma. Hun er den første jeg hadde et forhold til. Det er hos henne jeg var tryggest i 9mnd. Henne jeg lærte å kjenne først. Det er henne jeg kranglet mest med som tenåring. Fordi jeg var en drittunge og hun elsket å terge meg. Pappa ble fredsmegler. Alltid. 

Jeg synes det er så rart, for når jeg tenker på hjem og hvor jeg kommer fra så er ingenting forandret, men når jeg er hos pappa så er det jo en plass ledig. En plass i sofaen, en plass ved spisebordet og en plass i senga. En tom plass. Og jeg klarer ikke plassere det, innse at det er sånn det skal forbli. 

Føler jeg ødelegger forholdet med kjæresten også. Fordi jeg ikke finner ord som kan beskrive. Ord som forklarer. Alt er bare rot. Jeg vet faktisk ikke hva jeg selv føler. Er en miks av lykkelig fordi, jeg har en sykt bra kjæreste og samboer som prøver så godt han kan, og ulykkelig, fordi noe av det kjæreste jeg har hatt igjennom hele livet er revet vekk fra meg. Og det kommer ikke tilbake og det er ingenting som kan erstatte det. 

Det er som en kjærlighetssorg, bare at du må Plusse det med det jævligste du har opplevd av smerte og gange det med en million. Minst. 

Jeg tror kanskje jeg har så sterke reaksjoner nå er fordi jeg ikke har tillatt meg selv å sørge når det har presset på fordi jeg har følt at jeg må "ta vare på" alle rundt meg. Jeg går til psykolog, men jeg klarer jo ikke forklare hva jeg føler. 

Off. Dette ble rotete. Beklager. 

Hilsen kvinne, 26. Samme forfatter som i innlegget "mamma har hatt hjertestans" som ble postet i september. 

Anonymkode: bfe97...528

Moren min døde for 10 dager siden og jeg føler at det blir verre for hver dag som går. Savner hun enormt og er så trist at jeg kan begynne å grine i butikken, på gata, bare jeg ser noe som minner meg på henne.

Vi skulle være sammen i jula, nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom denne tiden. 

Stor klem til deg ❤ Håper virkelig at det blir bedre snart for oss begge.

Hilsen kvinne 36 år gammel 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Tuti skrev:

Moren min døde for 10 dager siden og jeg føler at det blir verre for hver dag som går. Savner hun enormt og er så trist at jeg kan begynne å grine i butikken, på gata, bare jeg ser noe som minner meg på henne.

Vi skulle være sammen i jula, nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom denne tiden. 

Stor klem til deg ❤ Håper virkelig at det blir bedre snart for oss begge.

Hilsen kvinne 36 år gammel 

Jeg også er sånn på kanten til å gråte hele tiden. Og plutselig knekker fasaden og det ender i ordentlig ugly-cry hvor jeg er hoven i øynene i flere dager etterpå. 

Skulle også feire jul med mamma og pappa, broren min og kanskje samboer (hvis han hadde lyst), men nå vet jeg ikke hva det blir til. 

Hadde hun vært 84år kunne jeg godtatt det, da hadde hun levd et helt liv. Hun ble bare 59. 

Det blir bedre med tiden, men det første året har jeg hørt er det verste pga alle merkedager og høytider. 

God klem til deg❤️❤️

Anonymkode: bfe97...528

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet mamma i mars. Brått og uventet. Hun ble 66 år. Selv om det blir lettere har jeg det periodevis helt forferdelig. Jeg savner mamma ekstremt mye. Har aldri tenkt at jeg kunne miste en forelder. Eller at det skulle føles sånn. Mamma var dypt ulykkelig mesteparten av livet. For henne skal jeg gjøre det jeg kan for å være lykkelig. Det ville gledet henne. 
 

Julen blir tøff i år 😭❤️

Anonymkode: 8d4df...e89

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet mamma i mars. Brått og uventet. Hun ble 66 år. Selv om det blir lettere har jeg det periodevis helt forferdelig. Jeg savner mamma ekstremt mye. Har aldri tenkt at jeg kunne miste en forelder. Eller at det skulle føles sånn. Mamma var dypt ulykkelig mesteparten av livet. For henne skal jeg gjøre det jeg kan for å være lykkelig. Det ville gledet henne. 
 

Julen blir tøff i år 😭❤️

Anonymkode: 8d4df...e89

Huff, er så skummelt og trist å lese. Var det altså ingenting som skulle tilsi at det skjedde?

Døden skremmer meg. Nå har jeg begge foreldrene mine, men de begynner å eldes - midten av 60-årene. Jeg er så redd den dagen/når den dagen kommer. Vi alle vet jo hvor fort man kan miste sin nære, kjære 

Anonymkode: f4f23...442

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har han selv opplevd et slikt tap? Det er ofte vanskelig å vite hva du gjennomgår og denne sorgprosessen du er i dersom han selv aldri har gått gjennom det. Det gjør det vanskeligere å finne de rette ordene for på et plan så vet man at det umulig for dem å faktisk forstå. 

Vil bare råde deg til å jobbe deg gjennom prosessen. Det er enda kort tid siden hun døde og det første året er definitivt verst. Det blir lettere å puste i det etterhvert ❤

Edit; synes forresten du ordla det ganske godt her. Kunne enkelt sette meg inn i det siden jeg er godt kjent med den prosessen.

Endret av Mass
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Hei,

Jeg synes du er flink til å beskrive følelsene dine jeg, dog skjønner jeg at det kan være vanskelig å beskrive det høyt. Noen ganger er det lettere å skrive det ned. Hva med å skrive ned følelsene dine og vise din samboer ?eller vise han innlegget her ? (om du synes det er for vanskelig å snakke om).

I medtrøst så vil jeg si at jeg savner mamma jeg også, mistet henne i sommer. Jeg mistet pappa for noen år siden, så nå har jeg ingen foreldre igjen. Tenker på henne hver dag, ettersom vi var veldig nære. Vi bodde litt unna  hverandre men snakket på telefonen hver dag. Så jeg tar meg i at "nå skal jeg ringe mamma" mange ganger. Jeg savner å ha en person å snakke med som brydde seg og lyttet interessert, og som ville snakke med meg.  Jeg kunne være langt nede og høyt oppe, snakke uten å bli analysert. Fordi hun kjente meg så godt visste jeg at hun skjønte. Samtidig vet jeg det var godt for henne å slippe, det er godt å vite at hun fikk en "god" avslutning på livet uten lang lidelse, og om det finnes noe etterliv så er hun sammen med pappa nå. De hadde en flott kjærlighet til hverandre.

Det jeg sliter mest nå i ettertid er for meg en blanding av ensomhet og sorg. Føler meg veldig alene, og det er nok grunnet det nære forholdet vi hadde. Det får jeg ikke tilbake med noen andre. 

Så derfor vil jeg bare gi deg en stor og god internettklem. Jeg håper tiden leger og at sorgen blir lettere å bære etterhvert.

 

Anonymkode: fb242...c57

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...