Dere som sliter med anoreksi

[AnonymBruker]

Synes dere at mat er like godt som dere pleide å gjøre? Kan dere glede dere til å spise noe dere liker? 

Hvordan startet dere å utvikle anoreksi? 

 

Anonymkode: c8923...037

[AnonymBruker]

Mat er fortsatt godt. Jeg kan glede meg til å spise noe jeg har lyst på.

Men: Det er bare en liten del av bildet. Selv om jeg kanskje gleder meg til et planlagt måltid, har jeg tusen andre tanker i hodet samtidig. Jeg burde ikke spise. Jeg vil ikke. Jeg skammer meg over å spise. Jeg angrer før jeg har tatt den første biten. Jeg gjør det likevel, mens tankene kriger HØYLYDT under den stille overflaten. Jeg vil ikke. Jeg vil. Jeg vil bli frisk. Jeg vil ikke. Jeg vil bli tynn. Jeg holder ikke ut min egen kropp. Hvordan kan jeg tillatte meg selv å spise? Jeg kan ikke. Jeg må. Jeg vet jeg må. Jeg skammer meg over tankekjøret. Jeg skammer meg over hvem jeg er. At jeg i det hele tatt har spiseforstyrrelser. 

Og så videre og så videre. Et evig tankekjør. 

Matgleden har ikke forsvunnet, men den drukner ofte i krigingen.

De beste dagene er de dagene jeg IKKE kjemper mot spiseforstyrrelsen og spiser akkurat lite nok og kontrollert nok til at både den friske og den syke delen av meg klarer å holde relativt fred. Men som regel er det kaos - nesten uansett hva jeg gjør føles det feil på den ene eller andre måten. 

Hvordan det startet er vanskeligere å svare på. Spiseforstyrrelsen er en flukt. Jeg trengte å flykte. Og så ble det et problem i seg selv. 

I dag skal jeg spise dampkokt brokkoli til middag. Med litt salt på. Det gleder jeg meg til. Den anorektiske delen av meg syns det er greit. Den friske delen av meg vet at det ikke er nok, men jeg trenger en rolig dag. Stillhet. Nummenhet.

Anonymkode: 67902...8ee

[Gjest Tamsi]

Alt var minst like godt som før, mye var bedre. Det føltes bare så sykt kjipt etterpå selv om det vare var et halvt pizzastykke eller en eneste pepperkake. 

[AnonymBruker]

Takk for gode innspill fra dere begge to. Dette er ikke akkurat spørsmål som er lett å finne svar på eller noe man kan spørre andre åpent om. 

Personlig har jeg alltid vært glad i mat og ikke hatt noen særlig problemer med kropp. Nå har jeg gått ned i vekt på grunn av alvorlig depresjon, og behandleren min spurte meg om jeg var på vei til å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg har ikke følt noe særlig på det, men det er kanskje greit å være litt på vakt. Jeg vil ikke gå mer ned i vekt, men samtidig føler jeg ikke et behov for å gå opp i vekt heller. Ikke enda i alle fall. 

Anonymkode: c8923...037

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode innspill fra dere begge to. Dette er ikke akkurat spørsmål som er lett å finne svar på eller noe man kan spørre andre åpent om. 

Personlig har jeg alltid vært glad i mat og ikke hatt noen særlig problemer med kropp. Nå har jeg gått ned i vekt på grunn av alvorlig depresjon, og behandleren min spurte meg om jeg var på vei til å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg har ikke følt noe særlig på det, men det er kanskje greit å være litt på vakt. Jeg vil ikke gå mer ned i vekt, men samtidig føler jeg ikke et behov for å gå opp i vekt heller. Ikke enda i alle fall. 

Anonymkode: c8923...037

Å begynne å fokusere på mat og vekt ender så fort opp i en negativ spiral, og spiseforstyrrelser er bare vondt, vanskelig og ufattelig slitsomt å leve med. Det ødelegger så mye. Og det koster så mye av både tid og krefter. Det løser ingenting. Please prøv å styre unna, mens du enda kan. Kanskje du burde slutte å veie deg for en periode? Gjem vekta, glem tallene, prøv å spise så normalt som mulig? 

Du kommer ikke til å få det noe bedre om du utvikler spiseforstyrrelser i tillegg til depresjonen. Det blir bare verre.

Men ja. God bedring og all medfølelse for depresjonen, det er jo overhodet ikke lett det heller! Klem

Anonymkode: 67902...8ee

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Å begynne å fokusere på mat og vekt ender så fort opp i en negativ spiral, og spiseforstyrrelser er bare vondt, vanskelig og ufattelig slitsomt å leve med. Det ødelegger så mye. Og det koster så mye av både tid og krefter. Det løser ingenting. Please prøv å styre unna, mens du enda kan. Kanskje du burde slutte å veie deg for en periode? Gjem vekta, glem tallene, prøv å spise så normalt som mulig? 

Du kommer ikke til å få det noe bedre om du utvikler spiseforstyrrelser i tillegg til depresjonen. Det blir bare verre.

Men ja. God bedring og all medfølelse for depresjonen, det er jo overhodet ikke lett det heller! Klem

Anonymkode: 67902...8ee

Det er behandleren min som vil veie meg på de ukentlige timene. Han sier han er ansvarlig for å følge opp vekt. Jeg kan jo likevel nevne det. 

Ja, jeg er veldig enig i det og forsøker å spise så normalt som jeg kan. Det siste jeg vil få er et anstrengt forhold til mat og egen kropp på toppen av de problemene jeg har allerede. Takk for gode ord. 

Anonymkode: c8923...037

[AnonymBruker]

Mat er minst like godt som før, og jeg gleder meg til å spise. Likevel får jeg dårlig samvittighet hvis jeg spiser det spiseforstyrrelsen mener er  «for mye». Min anoreksi begynte med at jeg gikk mye ned i vekt under en depresjon og ble undervektig. Da jeg følte meg bedre fra depresjonen begynte jeg å få et forskudd syn på egen kropp, følte meg fet til tross for at jeg var undervektig, og følte en trang til å gå enda mer ned i vekt. 

Anonymkode: 520bf...076

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som du har gått ned i vekt pga depresjon og ikke spiseforstyrrelse. Når man har anoreksi tar tanker om mat, kalorier, vekt osv nesten 100% av tankekapasiteten din. Det er så sykt mye angst og grubling ifm hver eneste ting du skal putte i munnen..

Men riktig ernæring er jo kjempeviktig for å bli bedre fra depresjon også, så veldig lurt av deg å fokusere på å få i deg nok mat selv om matlysten kanskje er lav.

God bedring!

Anonymkode: b51c6...ac1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode innspill fra dere begge to. Dette er ikke akkurat spørsmål som er lett å finne svar på eller noe man kan spørre andre åpent om. 

Personlig har jeg alltid vært glad i mat og ikke hatt noen særlig problemer med kropp. Nå har jeg gått ned i vekt på grunn av alvorlig depresjon, og behandleren min spurte meg om jeg var på vei til å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg har ikke følt noe særlig på det, men det er kanskje greit å være litt på vakt. Jeg vil ikke gå mer ned i vekt, men samtidig føler jeg ikke et behov for å gå opp i vekt heller. Ikke enda i alle fall. 

Anonymkode: c8923...037

Anoreksi handler til syvende og sist ikke om mat og kropp noe din behandler burde vite,så synes det er rart at hen nevenr sf fordi du har gått ned i vekt grunnet depresjon 

Anonymkode: 62d75...f44

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anoreksi handler til syvende og sist ikke om mat og kropp noe din behandler burde vite,så synes det er rart at hen nevenr sf fordi du har gått ned i vekt grunnet depresjon 

Anonymkode: 62d75...f44

Han er nok bekymret for at jeg skal utvikle et tilleggsproblem, og at det derfor er viktig å kartlegge det før det går så langt. Veiingen er for å holde et øye med at jeg ikke går ytterligere ned i vekt, uavhegig av årsak. Jeg har ikke noe imot at han stiller spørsmål. 

Anonymkode: c8923...037

[AnonymBruker]

For meg var var/er det litt sånn at jeg ikke forholder meg til smak. Jeg spiser det som er "trygt" og tenker ikke noe mer over det. Jeg tror det handler om at jeg har koblet ut sansene og kroppen min, slik at jeg ikke lenger vet hva jeg har lyst på. Hvis jeg spiser noe som ikke er "trygt", overskygger uansett angsten den gleden andre kanskje kan få av det. Det kan f. eks. være slik at jeg må spise en bolle eller noe sånt i et bursdag. Jeg liker nok egentlig boller godt, men der og da handler det bare om å få ned den bollen for å virke "normal".

Når det gjelder din situasjon, høres det ikke umiddelbart ut som en sf, spør du meg. Manglende matlyst er ikke et symptom på det. MEN: Kjenner du på en viss glede ved å gå ned i vekt? Bruker du maten som en måte å regulere følelser på? I så fall burde noen varsellamper begynne å blinke. Det vil også være vanskelig å komme ut av depresjonen som underernært. Derfor ville jeg prøvd å spise og drikke slik du pleier.

Lykke til! 

Anonymkode: 947a3...a00

[Perelandra]

Kjære trådstarter! 

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som har en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.