Pårørende etter selvmord

[AnonymBruker]

Dere som har mistet noen nære i selvmord, hvordan har dere det? 

 

Anonymkode: 7c458...b22

[AnonymBruker]

Er du selv pårørende eller er du bare nysgjerrig av andre grunner? 

Anonymkode: 79bb4...484

[AnonymBruker]

Hele familien gikk i oppløsning da broren min tok livet sitt. Foreldrene mine ble skilt og snakker ikke sammen lenger, faren min drikker, moren min er helt frynsete. Og jeg er fortsatt bare nummen. 

Anonymkode: 3af75...e99

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i kriseteamet i en kommune, og har fulgt opp mange pårørende etter selvmord. Fra min synsvinkel er det i alle fall tydelig at det er en smerte som aldri forsvinner. 

Anonymkode: 3486a...d46

[Belima]

Denne foreningen vil jeg anbefale etterlatte etter selvmord.    https://leve.no/

[AnonymBruker]

Jeg har det igrunn greit nok nå etter en fire-fem års tid. Det er jo så ekstremt individuelt at jeg ikke er sikker på hvor stor nytte andre har av min erfaring, men det er i hvert fall ingen total automatikk i at alle blir ødelagt av det. Samtidig innser jeg at jeg nok har kommet bedre fra det enn mange. Det var forferdelig tungt de første ukene og månedene, men det har rett og slett bare blitt en hel del mindre ille med tiden. Jeg kjenner åpenbart på en sorg, men spørsmålene om hva jeg kunne gjort annerledes har jeg blitt kvitt, og jeg tror det nå heller minner mer om "vanlig" sorg over at noen nær meg har gått bort. Det er ille nok, klart det er det, men da blir det i hvert fall mer sammenlignbart med en sorg enda flere kjenner til. For meg.

Så skal det sies at jeg også før dette skjedde var av den oppfatning at selvmord godt kan være en veloverveid beslutning fattet av et menneske som over tid har merket at livet har gitt mye mer sorg enn glede. Det trenger ikke være bare desperasjon. Jeg kan heller ikke forvente at noen orker å leve videre i et liv som nettopp gir dem mer vondt enn godt "bare" for at jeg skal slippe å sørge over å miste dem...

... Og det kjenner jeg faktisk fortsatt på, selv etter at det skjedde tett på meg. Jeg trodde liksom det var en floskel det var lett å lire av seg, men det har føltes sånn også. Selvfølgelig var jeg dypt nede en god stund, men nå noen år etterpå oppleves det som sagt ikke vesentlig forskjellig fra andre dødsfall. 

Men som sagt, dette er altfor individuelt til at jeg skal hevde at jeg snakker for noen som helst andre enn meg selv. Skjønner også at noe av det jeg skriver kanskje kan høres brutalt ut for de som, med rette, har hatt og fortsatt har det tyngre enn meg. Det finnes ingen rett måte å håndtere dette på, og for mange er det virkelig helt uutholdelig. Lytt til dem.

Jeg skulle også tro det for mange kan ha betydning hva slags "noen nære" man er, sånn hva gjelder følelsen av om man skulle gjort mer eller gjort noe annerledes. Jeg tror alltid de tankene vil dukke opp og at de sjelden fører noe fruktbart med seg, men det er nå ingen som ønsker å sitte med dem heller. Min relasjon til den som tok livet sitt var veldig nær, men den var samtidig ikke slik at jeg var forventet å være en trygg havn og viktig omsorgsperson. Jeg tror nok jeg (selv om det på ingen måte hadde trengt å være grunn til det) ville klandret meg selv mer om mitt eget barn tok livet sitt enn om en ti år eldre bror av meg gjorde det. Ikke fordi man faktisk har gjort noe galt, men fordi jeg tenker spørsmålene om egne feil kan være enda verre å riste av seg da.

Anonymkode: 39395...ebd

[Silva Pluvialis]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hele familien gikk i oppløsning da broren min tok livet sitt. Foreldrene mine ble skilt og snakker ikke sammen lenger, faren min drikker, moren min er helt frynsete. Og jeg er fortsatt bare nummen. 

Anonymkode: 3af75...e99

Dette var forferdelig trist å lese. God klem til deg 

Skal ta deg med i tankene og bønnene mine💕

[AnonymBruker]

Hele familien ble rive i fillebiter, mamma er ett vrak og pappa begynte å drikke så mye at jobben røyk og mamma og pappa skilte seg. Jeg hater søstera mi for det hun gjorde mot oss. Håper det egoistiske trollet brenner i helvete. 

Anonymkode: 4e1b0...4ec

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Gorilla skrev:

Dette var forferdelig trist å lese. God klem til deg 

Skal ta deg med i tankene og bønnene mine💕

Doner heller tid og penger til en organisasjon som hjelper mennesker. Bønner hjelper ingen. 

Anonymkode: 3af75...e99

[Gjest RosaMystica-O-P-N]

Jeg var på randen av selvmord for noen år siden og det som holdt meg tilbake var troen på Gud og vissheten om at jeg ville ha påført de jeg elsker mest i hele verden sår som ikke kunne leges. 

Idag har jeg det uansett mye bedre så det var selvsagt en korrekt avgjørelse å fortsette livet. Det som er så sykt underlig er den sykes tanker rundt dette. Jeg tenkte ofte at jeg var en evig byrde som familien og venner ville føle seg befridd fra om jeg tok mitt eget liv. 

Det blir litt sånn riv av plasteret raskt og ikke sakte logikk over det hele. Alt blir bedre for meg og familien min etter en stund om jeg avslutter livet. Jeg slipper å leve lenger og familien min sørger en stund før de tilslutt endelig er kvitt meg for godt. 

Jeg er overbevist om at det var Satan som talte til meg når jeg tenkte i de banene. Selvmord er den håpløses valg og håp for evigheten har jeg i min tro. 

Men når alt er bekmørkt er det så vanskelig å la være å agere på følelsene. 

 

Endret 6. november 2019 av RosaMystica-O-P-N

[AnonymBruker]

Så trist lesing ❤️❤️ Må være grusomt å oppleve. Ikke bare at de har endt livet, men også at de har hatt det såpass tøft at de ikke har klart livet noe mer. 

Anonymkode: 4c64c...ce9

[AnonymBruker]

Oi, det er rart å tenke på at vi mennesker sørger så individuelt. Jeg mistet broren min i selvmord bare for noen måneder siden.

Det var et sjokk. Men jeg har aldri noen gang vært sint på han, eller stilt spørsmålstegn. Jeg respekter og forstår hans valg, fordi jeg har vært i hans sko i så mange år. Vi hadde en veldig god relasjon, han var den nærmeste jeg hadde i familien. Jeg vil ikke si at jeg er ødelagt. Jeg klarer å leve, og gjøre dagligdagse gjøremål. Den største reaksjonen jeg kjenner på er utmattelse. Jeg er mye mer slitnere enn det jeg var før. Og bruker kanskje litt lenger tid. Eller så er jeg veldig aktiv både med studier og venner. Det er veldig viktig for meg, å ikke isolere meg inne.

Anonymkode: af8c0...2bd

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerangrep. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

Jeg har det fremdeles veldig vondt, flere tiår etter at et nært familiemedlem tok livet av seg.

Han var syk (innlagt på psykiatrisk), og han trodde at han "reddet" familien ved å ta livet sitt. 

Jeg bebreider ham overhodet ikke. Han var syk. Men det gjør fremdeles vondt og mer enn vondt 😞

Anonymkode: f6d13...6bb

[Gjest Familytree]

Jeg tror folk bestemmer seg for å forlate og la et tomrom inne i oss. Dette som noen andre ikke kan okkupere, et rom.
Ja, tapet gjør vondt og jeg tør påstå at jeg føler meg egoistisk og smålig. Nå gir jeg lite av det jeg har, og jeg vet at jeg kan gi mer til andre, men denne avvisningen av livet, denne beslutningen fra en annen person føles som å avvise selskapet mitt. Avvis en fremtid med meg og andre.
Og tiden virker stoppet, alt varer ved hun forlot den. Jeg unngår besettelsen av å tenke på henne og ønsker at uansett hvor hun er, føler hun seg bedre.
Jeg har det bra Årene helbreder ikke sårene, årene inviterer meg til å se fremover.
Jeg vil alltid ha spørsmål som binder halsen på meg, hvorfor? Når startet dette?

Hun var ikke pårørende men en nære venner min

[Gjest Familytree]

1 time siden, RosaMystica-O-P-N skrev:

Jeg var på randen av selvmord for noen år siden og det som holdt meg tilbake var troen på Gud og vissheten om at jeg ville ha påført de jeg elsker mest i hele verden sår som ikke kunne leges. 

Idag har jeg det uansett mye bedre så det var selvsagt en korrekt avgjørelse å fortsette livet. Det som er så sykt underlig er den sykes tanker rundt dette. Jeg tenkte ofte at jeg var en evig byrde som familien og venner ville føle seg befridd fra om jeg tok mitt eget liv. 

Det blir litt sånn riv av plasteret raskt og ikke sakte logikk over det hele. Alt blir bedre for meg og familien min etter en stund om jeg avslutter livet. Jeg slipper å leve lenger og familien min sørger en stund før de tilslutt endelig er kvitt meg for godt. 

Jeg er overbevist om at det var Satan som talte til meg når jeg tenkte i de banene. Selvmord er den håpløses valg og håp for evigheten har jeg i min tro. 

Men når alt er bekmørkt er det så vanskelig å la være å agere på følelsene. 

 

Storre klem til deg❤