Hvordan ut av depresjonsboblen

[AnonymBruker]

Jeg har vært smått deprimert i ett år. Det ble utredet for bipolar, men det var det ikke. Etter mye om og men og utredninger og behandling har jeg fått ufør.

Dette satt så langt inne som det er mulig, men jeg har vært så utrolig syk i mange år. Midt i denne utredningen og gravingen dukker alt opp. Historien min og livet mitt og alt som har vært vanskelig. Jeg er i en slags absurd, dyp sorg over at jeg innså hva livet mitt var, og nå er.

Jeg har alltid en blid frøken, utadvendt, elsket trening og fjellturer. Nå er jeg så utrolig nedfor og på gråten _HELE_ tiden. Det er som et slag i trynet - barndommen, grusomme foreldre og en masse personlige tap. Noen dager er jeg inne hele dagen, får angst av å gå ut døren og kommer meg ikke opp og ut av det. Jeg har tidligere prøvd, små steg. Men ingenting er overkommelig, alt er vanskelig. Jeg knekker på trening, får vondt inni meg av å være utenfor husets fire vegger.

Tips? Hva som helst? Vil det gå over? Er lei av å ha det sånn her. Jeg klarer ikke gjøre lystbetonte ting lenger...

Anonymkode: 09a19...d95

[Purple_Pixiedust]

Vet dessverre ikke hva jeg kan si til deg, annet enn det typiske at det er viktig å ha noen aktiviteter i løpet av uken, tvinge seg, kjempe, kjempe. Så mye lettere sagt enn gjort.. 

Jeg har også som deg slitt i mange år. Det går mot ufør, men jeg skal kjempe som F for å klare å komme meg ut i 30-40% jobb. Vet ikke om jeg vil klare det, men håper det. Enn så lenge får jeg ikke lov til å gå ut i arbeidstrening siden jeg er så dårlig. 

Jeg kjemper hardt for å opprettholde de få aktivitetene jeg har. Trene, gå en tur, prøve å holde orden i leiligheten. Tvinge meg selv til å være sosial innimellom. Har ikke mange å være sosial med, men et par har jeg.. Jeg finner ikke noe glede i dette jeg heller, men jeg er sikker på at jeg blir enda verre om jeg slutter med det. Du må ikke misforstå meg jeg mener ikke å si at "klarer jeg å gjøre noen aktiviteter så klarer du det", men jeg tror det er noe av det viktigste du kan gjøre for deg selv nå. 

Det trenger ikke være hardtrening eller en times tur. Gå ut og sett deg på en benk. Få frisk luft og dagslys. Du blir kanskje ikke bedre av det, men jeg tror det kan være med på å unngå at du blir verre. 

Jeg har en del diagnoser og skal selv utredes for bipolar 2, og har til tider vært sengeliggende, så jeg kan relatere til hvordan du har det. Men jeg blir i alle fall mye dårligere og mer destruktiv med en gang jeg ikke orker å være litt aktiv hver dag. 

Klem til deg.

Har du forsøkt innleggelse hvor det er fokus på deprejonsmestring? Hvor du får faste måltider, aktiviteter på avdelingen og samtaler med behandler. Det hjelper for noen. For min del hjelper det å få pause fra hverdagen. Deprejonsmestring har jeg gjennom mange år blitt ganske god på. Selv om jeg ofte føler at det ikke hjelper i det hele tatt..

Endret 5. november 2019 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Si at du sitter i en stol og ser ut av vinduet. Det er deprimerende grått overalt for deg som er deprimert. Så forestiller du deg hva du så ut det vinduet før du ble deprimert. Kjenn på stemningen, fargene, impulsene ... Klarer du å få tilbake den gode følelsen fra da? Og hvor lenge kan du holde på den?

 

 

Anonymkode: f4b48...55d

[AnonymBruker]

Vær din egen beste venn. Stryk deg selv i ansiktet når du er trist. Tving frem de falskeste smilene- bare du smiler. Gradvis vil de komme mer naturlig. 

Jeg kjenner meg veldig igjen ,  men de små tingene kan være til hjelp. Idag lo jeg så ekte at jeg snortet, det er mange år siden sist .

Ikke gi deg, kjemp.

Anonymkode: 5ae7a...59b