Mor som er redd for alt

[AnonymBruker]

Som overskriften sier så er jeg en småbarnsmor til verdens vakreste skatt på 1 år. Og jeg er rett og slett livredd for at han skal starte livet. Han skal begynne i barnehage høsten 2020, og jeg kjenner angsten i meg tar overhånd. 

Jeg er livredd det skal skje noe med han når jeg ikke får passet på, at noen skal misbruke han, stjele han eller at han skal klare å stikke av osv. Alt mulig farer igjennom huet og jeg har det rett og slett ikke bra. 

Det skal sies at jeg hadde en veldig ustabil og usikker barndom med mye dritt. Har også blitt misbrukt som barn og voldtatt som voksen. Og jeg er så redd for at jeg ikke skal klare å beskytte barnet mitt fra å oppleve noe sånt. 

Er det noen som har noen gode råd? Jeg har ikke trua på dps, har vært i kontakt med dem før og alt jeg fikk var regninger derifra og en resept i hånda

Anonymkode: c4fc8...ead

[Gjest ana0603]

Han trenger ikke å begynne i høsten 2020. Han kan være hjemme, det er helt opp til deg om du ønsker å sette barnet foran jobben. Jeg er bare nitten år gammel men har allerede bestemt meg at mitt fremtidige barn ikke skal i barnehagen så tidlig. Den kjærligheten som barnet trenger kan den aldri få fra en barnehagelærer.

Endret 3. november 2019 av ana0603

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Som overskriften sier så er jeg en småbarnsmor til verdens vakreste skatt på 1 år. Og jeg er rett og slett livredd for at han skal starte livet. Han skal begynne i barnehage høsten 2020, og jeg kjenner angsten i meg tar overhånd. 

Jeg er livredd det skal skje noe med han når jeg ikke får passet på, at noen skal misbruke han, stjele han eller at han skal klare å stikke av osv. Alt mulig farer igjennom huet og jeg har det rett og slett ikke bra. 

Det skal sies at jeg hadde en veldig ustabil og usikker barndom med mye dritt. Har også blitt misbrukt som barn og voldtatt som voksen. Og jeg er så redd for at jeg ikke skal klare å beskytte barnet mitt fra å oppleve noe sånt. 

Er det noen som har noen gode råd? Jeg har ikke trua på dps, har vært i kontakt med dem før og alt jeg fikk var regninger derifra og en resept i hånda

Anonymkode: c4fc8...ead

Tror du må ta tiden til hjelp her. Jeg følte det på samme måten med alle mine barn (6 stykker), og jeg hadde en god og trygg barndom på alle måter. Det kan være helt «normale» følelser, som akkurat du, med din bakgrunn, drar kjensel på, og blir ekstra redd for.

Anonymkode: 06a0a...a47

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som overskriften sier så er jeg en småbarnsmor til verdens vakreste skatt på 1 år. Og jeg er rett og slett livredd for at han skal starte livet. Han skal begynne i barnehage høsten 2020, og jeg kjenner angsten i meg tar overhånd. 

Jeg er livredd det skal skje noe med han når jeg ikke får passet på, at noen skal misbruke han, stjele han eller at han skal klare å stikke av osv. Alt mulig farer igjennom huet og jeg har det rett og slett ikke bra. 

Det skal sies at jeg hadde en veldig ustabil og usikker barndom med mye dritt. Har også blitt misbrukt som barn og voldtatt som voksen. Og jeg er så redd for at jeg ikke skal klare å beskytte barnet mitt fra å oppleve noe sånt. 

Er det noen som har noen gode råd? Jeg har ikke trua på dps, har vært i kontakt med dem før og alt jeg fikk var regninger derifra og en resept i hånda

Anonymkode: c4fc8...ead

Gå og snakk med fastlegen din og få henvisningntil,hjelpeapparatet. Du ødelegger deg selv og barnet ditt om du ikke selv får hjelp med å overtenke og overbeskytte barnet ditt. 

Anonymkode: b5d84...8e6

[AnonymBruker]

Det som er både leit og paradoksalt at han har større sjanse for å ta skade av din frykt enn av disse tingene du frykter. Det er en sannsynlighet for at jævlige ting skjer, disse tingene kan du ikke forhindre. Det du KAN forhindre er at han arver din frykt, noe som ofte er tilfellet. Der nærmeste omsorgsperson er veldig mye redd og engstelig lærer barnet av dette og får også en indre arbeidsmodell om at verden er et vondt sted å være. Det vil kunne bli passivt og engstelig. Dette er i din makt. 

Lykke til! 

Anonymkode: dd2bf...c3b

[AnonymBruker]

Og det blir ikke bedre etterhvert som de blir eldre, tro meg: større barn, større problemer! 

Anonymkode: dea27...cc7

[AnonymBruker]

Slitsomt å være mamma, fordi en alltid bekymrer seg for dem. Forstår godt at du med dine opplevelser bekymrer deg desto mer. Prøv å få noen profesjonelle å snakke med om dette, det kan hjelpe. Ikke hør på dem som sier at barnet vil ta skade av din frykt. Du trenger ikke enda en ting å bekymre deg for. Du gjør ikke barnet ditt noen skade. Det er ikke nødvendigvis sånn at det ligger tykt utenpå deg og du går rundt og skjelver av frykt. Barn er opptatt med sitt de og, og om mamma støtter og trøster og ser dem og er der for dem når de utforsker verden, og det er du garantert. Hør med legen og med helsestasjonen så får du garantert relevant hjelp. Lykke til, det ordner seg nok.

Anonymkode: f46af...2d9

[AnonymBruker]

Hva med å snu tankegangen? At du er den som kan (og skal) hjelpe barnet ditt til å bli robust slik at han blir et selvstendig menneske som takler vanskelige ting han møter i livet?

For å bli god på noe må man nødvendigvis trene på det. Da trengs utfordringer. Mammas fang er et godt sted å være, men blir man sittende der blir verden etterhvert et forferdelig vanskelig sted. 

Anonymkode: df185...3f7

[AnonymBruker]

Oppsøk metakognitiv terapi. 

Anonymkode: f51de...9f3

[AnonymBruker]

Det du beskriver er så ekstremt at det er åpenbart at du trenger ekstern hjelp. Dette er langt forbi normale mamma-bekymringer. Det hjelper heller ikke å utsette barnehagestart, for det blir som andre sier, ikke mindre bekymringen av at barna blir eldre. På et eller annet tidspunkt må man tåle å ha mindre kontroll, og for det absolutt store flertallet av barn går det jo også helt fint. Hvis du ikke vil snakke med DPS, snakk med helsesøster. En resept vil ikke løse dette, det har du helt rett i, men du trenger noen å snakke med.

Anonymkode: 1edd2...5c4

[AnonymBruker]

7 timer siden, ana0603 skrev:

Han trenger ikke å begynne i høsten 2020. Han kan være hjemme, det er helt opp til deg om du ønsker å sette barnet foran jobben. Jeg er bare nitten år gammel men har allerede bestemt meg at mitt fremtidige barn ikke skal i barnehagen så tidlig. Den kjærligheten som barnet trenger kan den aldri få fra en barnehagelærer.

Helt enig. Jeg er også nitten og har vært utplassert i praksis i mange barnehager der jeg ser de samme barna komme 06.45 og hentet 15.30 eller rett før stengetid (kl 16). I fjor var jeg i lære i en barnehage der de ansatte ofte var syke og siden ringevikarer var opptatte, var vi underbemannet. Det er spesielt ille når jeg skal gå ifra småbarnsavdelingen til storbarnsavdelingen der de samme to-tre barna blir glemt og ikke får gått på do eller skiftet bleie. Disse barna går ikke på do av fri vilje og trenger at noen enter følger eller påminner dem. Klokken er da 15.00.

 

 

Anonymkode: a6a60...ecd

[Forundret..]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig. Jeg er også nitten og har vært utplassert i praksis i mange barnehager der jeg ser de samme barna komme 06.45 og hentet 15.30 eller rett før stengetid (kl 16). I fjor var jeg i lære i en barnehage der de ansatte ofte var syke og siden ringevikarer var opptatte, var vi underbemannet. Det er spesielt ille når jeg skal gå ifra småbarnsavdelingen til storbarnsavdelingen der de samme to-tre barna blir glemt og ikke får gått på do eller skiftet bleie. Disse barna går ikke på do av fri vilje og trenger at noen enter følger eller påminner dem. Klokken er da 15.00.

 

 

Anonymkode: a6a60...ecd

Hva gjør du for å ta slikt videre? 

[Blingblingtahei]

8 timer siden, ana0603 skrev:

Han trenger ikke å begynne i høsten 2020. Han kan være hjemme, det er helt opp til deg om du ønsker å sette barnet foran jobben. Jeg er bare nitten år gammel men har allerede bestemt meg at mitt fremtidige barn ikke skal i barnehagen så tidlig. Den kjærligheten som barnet trenger kan den aldri få fra en barnehagelærer.

Hm. Ja, du har sikkert løst det økonomiske ved å ta ulønnet permisjon noen år ekstra, men for enkelte kanskje også ts er ikke dette er alternativ. Skulle jeg gå ulønnet hjemme hadde vi ikke hatt noe hjem. Lån og regninger må betales og jeg har ikke lagt meg opp en stor nok buffer til å dekke tapt inntekt ved at jeg går hjemme. Min 1 åring begynner også å bli veldig klar for mer aktiviserering, vi er en del på åpen barnehage og ser der at han stortrives. Det er en forskjell på å bruke barnehage når man må I forbindelse med jobb, og å bruke det som barnevakt fordi man vil slippe ungene. Vi har fått 80% dekning fra desember og kommer til å begynne med en rolig start, jeg har ikke dårlig samvittighet for det. 

Du vet ikke ts sin økonomiske situasjon så syntes det er ganske upassende i en alder av 19 år og barnløs å gi henne dårlig samvittighet for å ha barnet i barnehage, barnet vil da være på vei til 2 år om ikke fylt 2 år. Det er ikke uhørt tidlig. 

Endret 3. november 2019 av Blingblingtahei

[AnonymBruker]

8 timer siden, ana0603 skrev:

Han trenger ikke å begynne i høsten 2020. Han kan være hjemme, det er helt opp til deg om du ønsker å sette barnet foran jobben. Jeg er bare nitten år gammel men har allerede bestemt meg at mitt fremtidige barn ikke skal i barnehagen så tidlig. Den kjærligheten som barnet trenger kan den aldri få fra en barnehagelærer.

I mange tilfeller er det sikkert helt flott å være hjemme med mor etter at betalt permisjon utløper, dette derimot høres ikke ut som et av dem. TS beskriver angst langt over det som er normalt og da er det viktig at barnet får andre voksenpersoner rundt seg, i stedet for å sitte isolert hjemme med mor. Hvis det er så ille som hun beskriver kommer hun gjerne til å overføre sin engstelse over på barnet og barnehagestart blir et mareritt.

Anonymkode: d4b7c...0b3

[Gjest ana0603]

6 timer siden, Blingblingtahei skrev:

Hm. Ja, du har sikkert løst det økonomiske ved å ta ulønnet permisjon noen år ekstra, men for enkelte kanskje også ts er ikke dette er alternativ. Skulle jeg gå ulønnet hjemme hadde vi ikke hatt noe hjem. Lån og regninger må betales og jeg har ikke lagt meg opp en stor nok buffer til å dekke tapt inntekt ved at jeg går hjemme. Min 1 åring begynner også å bli veldig klar for mer aktiviserering, vi er en del på åpen barnehage og ser der at han stortrives. Det er en forskjell på å bruke barnehage når man må I forbindelse med jobb, og å bruke det som barnevakt fordi man vil slippe ungene. Vi har fått 80% dekning fra desember og kommer til å begynne med en rolig start, jeg har ikke dårlig samvittighet for det. 

Du vet ikke ts sin økonomiske situasjon så syntes det er ganske upassende i en alder av 19 år og barnløs å gi henne dårlig samvittighet for å ha barnet i barnehage, barnet vil da være på vei til 2 år om ikke fylt 2 år. Det er ikke uhørt tidlig. 

Mm, om du har en mann med gjennomsnittlig lønn og dere klarer å planlegge budsjettet burde dette ikke være et problem. Du må huske det at barnehagen koster ca. 3000 i måneden, så det slipper du å betale. I tillegg får du barnetrygd (planlagt økning fra 1. september 2020), og når du er hjemmeværende blir det lettere for mannen din å jobbe uten å måtte tenke over andre ting. Og barnet ditt har det bra, er ikke det viktig?

Det blir feil å tenke at de som er hjemmeværende ikke hjelper til immenst - arbeidet som blir utført er verdt 1.5 millioner kroner årlig, om vi skal ta www.salary.com på ordet. Det er en ekte jobb.

 

Endret 3. november 2019 av ana0603

[AnonymBruker]

24 minutter siden, ana0603 skrev:

Mm, om du har en mann med gjennomsnittlig lønn og dere klarer å planlegge budsjettet burde dette ikke være et problem. Du må huske det at barnehagen koster ca. 3000 i måneden, så det slipper du å betale. I tillegg får du barnetrygd (planlagt økning fra 1. september 2020), og når du er hjemmeværende blir det lettere for mannen din å jobbe uten å måtte tenke over andre ting. Og barnet ditt har det bra, er ikke det viktig?

Det blir feil å tenke at de som er hjemmeværende ikke hjelper til immenst - arbeidet som blir utført er verdt 1.5 millioner kroner årlig, om vi skal ta www.salary.com på ordet. Det er en ekte jobb.

 

Eller så kan far være hjemme. Så kan mor «jobbe uten å måtte tenke på andre ting».

Anonymkode: f8926...e7e

[AnonymBruker]

Utsett barnehagestart til barnet er nærmere to år. Da føles det tryggere å gi litt slipp. Klem!

Anonymkode: 70f4e...2ef

[Blingblingtahei]

1 time siden, ana0603 skrev:

Mm, om du har en mann med gjennomsnittlig lønn og dere klarer å planlegge budsjettet burde dette ikke være et problem. Du må huske det at barnehagen koster ca. 3000 i måneden, så det slipper du å betale. I tillegg får du barnetrygd (planlagt økning fra 1. september 2020), og når du er hjemmeværende blir det lettere for mannen din å jobbe uten å måtte tenke over andre ting. Og barnet ditt har det bra, er ikke det viktig?

Det blir feil å tenke at de som er hjemmeværende ikke hjelper til immenst - arbeidet som blir utført er verdt 1.5 millioner kroner årlig, om vi skal ta www.salary.com på ordet. Det er en ekte jobb.

 

Jeg har ingen planer om å forsvare meg mot folk som ikke kjenner meg, men det er nettopp poenget mitt. Det er svært lite vi får innblikk i ts økonomiske situasjon som at å foreslå og fòre oppunder allerede dårlig samvittighet og frykt uten å vite at å være hjemme i det hele tatt er et alternativt vitner om naivitet og umodenhet for min del. Folk har det forskjellig, jeg skulle gjerne gått hjemme ett ekstra år selv om jeg nå ser at gutten min er klar for barnehage, men det har aldri vært noe alternativ. 

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Slitsomt å være mamma, fordi en alltid bekymrer seg for dem. Forstår godt at du med dine opplevelser bekymrer deg desto mer. Prøv å få noen profesjonelle å snakke med om dette, det kan hjelpe. Ikke hør på dem som sier at barnet vil ta skade av din frykt. Du trenger ikke enda en ting å bekymre deg for. Du gjør ikke barnet ditt noen skade. Det er ikke nødvendigvis sånn at det ligger tykt utenpå deg og du går rundt og skjelver av frykt. Barn er opptatt med sitt de og, og om mamma støtter og trøster og ser dem og er der for dem når de utforsker verden, og det er du garantert. Hør med legen og med helsestasjonen så får du garantert relevant hjelp. Lykke til, det ordner seg nok.

Anonymkode: f46af...2d9

Jeg blir faktisk provosert av å lese dette her fordi min erfaring er stikk motsatt. Det kan tvert i mot gjøre stor skade på et barn og det kan bli sittende igjen med en skyld og ansvarsfølelse det ikke skulle hatt og som det i tillegg er vanskelig å bli kvitt selv i voksen alder.

TS, det er bra at du anerkjenner at det er et problem og du bør sterkt vurdere å gjøre noe med det og søke hjelp slik at du ikke overfører din frykt på barnet.Ved å ta de kloke valgene som kanskje setter ditt barn før deg så vil du ha mulighet til å gi barnet en bedre barndom enn du selv skriver at du hadde. Å søke hjelp er det beste du kan gjøre og det er ingen skam.

 

Anonymkode: feb19...3d0

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir faktisk provosert av å lese dette her fordi min erfaring er stikk motsatt. Det kan tvert i mot gjøre stor skade på et barn og det kan bli sittende igjen med en skyld og ansvarsfølelse det ikke skulle hatt og som det i tillegg er vanskelig å bli kvitt selv i voksen alder.

TS, det er bra at du anerkjenner at det er et problem og du bør sterkt vurdere å gjøre noe med det og søke hjelp slik at du ikke overfører din frykt på barnet.Ved å ta de kloke valgene som kanskje setter ditt barn før deg så vil du ha mulighet til å gi barnet en bedre barndom enn du selv skriver at du hadde. Å søke hjelp er det beste du kan gjøre og det er ingen skam.

 

Anonymkode: feb19...3d0

Vi sier faktisk det samme. Du trenger bare ikke å skrike opp og gjøre situasjonen noe verre. Når moren allerede ønsker å beskytte barnet sitt, bør ikke du komme og påpeke at moren selv skader det. Hun hadde ikke skrevet om det, om hun ikke anerkjente det og ønsket råd. 

Anonymkode: f46af...2d9