Aldri noens førstevalg...

[AnonymBruker]

Jeg er klar over at dette sikkert er teit av meg å i det hele tatt bry meg om, men i det siste har jeg tenkt mye over det at jeg faktisk ikke er noens førstevalg... Har ingen "bestevenn" eller kjæreste. Ingen som står meg ordentlig nær. Har flere venner, men samtlige av disse har en eller flere bestevenner som går foran meg. Ingen av vennene mine ville valgt meg som gudmor eller valgt å reise sammen med meg, for eksempel. De ville valgt noen andre som de setter høyere enn meg. Og jeg vet ikke helt hvorfor dette er så sårt, men det er noe jeg tenker mye på og det gjør at jeg føler meg skikkelig uviktig og lite betydningsfull. 

De som er mine førstevalg har noen andre enn meg som førstevalg. Og jeg kjenner at jeg blir så barnslig at jeg får lyst å bare kutte ut kontakten med dem, for hva er vitsen hvis ikke jeg er førstevalget deres tilbake? Da er det jo ikke gjensidig. Dette er jo en barnslig tankegang, og som nevnt vet jeg ikke hvorfor jeg bryr meg så mye og hvorfor dette går så inn på meg, men jeg bryr meg og det går veldig inn på meg. 

Her om dagen spurte jeg en jeg anser som en av mine nærmeste om hun ville valgt meg til gudmor hvis hun fikk en baby. Og hun sa nei, for hun hadde noen andre hun ville ha til gudmor. Automatisk tenkte jeg at hun i hvert fall ikke skal bli gudmor hvis jeg får en baby. Så tenkte jeg på en annen venn av meg og at hun kan være gudmor isteden. Men da slo det meg at hun hadde jo ikke valgt meg til gudmor, så da kommer jeg ikke til å velge henne heller!

Er så lei av å aldri være en noen setter først, aldri er jeg den første noen forteller noe til eller noe som helst. Føler alle på min alder har en bestevenn de har hatt i lang tid, ofte helt fra barndommen, og at det på en måte ikke er plass til meg. Det er sårt faktisk. At de personene jeg ser på som viktige i mitt liv ikke anser meg som like viktige i sine liv. Får jo bare lyst å kutte alt og alle ut. Har vanskelig for å åpne meg for andre mennesker og vanskelig får å skape nye relasjoner og opprettholde de jeg har, uten at jeg selv vet helt hvorfor. Men det er jo noe galt med meg tydeligvis, siden jeg ikke er noens bestevenn/førstevalg. 

I nesten fire år hadde jeg en kjæresteliknende(!) relasjon, men aldri ble vi kjærester. Som gjør at jeg sitter igjen med en følelse av at noe er alvorlig galt med meg, for hvorfor ville han ikke bli kjæresten min? Etter alle disse årene, etter alt jeg gjorde for ham, alt vi hadde sammen, alle minnene, relasjonen for øvrig. Vi reiste sammen, bodde på hotell og i lange perioder bodde han hjemme hos meg. Alt fungerte så bra, vi var eksklusive hele denne tiden, men likevel ville han ikke at vi skulle definere oss som kjærester. Men jeg følte endelig at jeg var noens bestevenn og førstevalg! Og det ga meg så mye, jeg kjente på en lykkerus! Innså at jeg trenger ingen så lenge jeg har ham, så prioriterte han foran alt og alle, investerte så mye tid og energi i ham. Nå er det slutt og jeg sitter igjen her alene, han har gått videre og fått seg kjæreste. Angrer på at jeg åpnet meg for ham, tenker at jeg aldri skal åpne meg for et annet menneske igjen, for jeg blir så såra. Føler meg så mislykket og vet ikke hva som er galt med meg siden ingen verken vil ha meg som bestevenn eller kjæreste.

Før jeg møtte denne gutten hadde jeg nylig mistet min tidligere bestevenn. Vi vokste fra hverandre og hun begynte etter hvert å behandle meg dårlig. Hun fikk seg en ny bestevenn som erstattet meg og det hele var tungt. Så da jeg møtte denne gutten følte jeg en enrom lettelse, dette var redningen, og han hjalp meg å komme meg over sorgen på tapet av min bestevenn som jeg hadde hatt i over ti år og som jeg aldri hadde trodd skulle ta slutt.

Er dette normalt? Å være så opphengt i å være noens bestevenn/kjæreste (førstevalg). For det er så viktig for meg, får lyst å kutte alle bånd til en person hvis ikke jeg er deres førstevalg. Men hvis jeg gjør det har jeg ingen venner i det hele tatt lenger...

Anonymkode: 702f6...527

[AnonymBruker]

Jeg tenker bare at det er naturlig at jeg ikke er første valg når de har kjæreste eller andre ting. 
 

Folk som åpenbart har meg som sistevalg har jeg rett og slett bare sluttet å kontakte

Anonymkode: d6b9d...2b4

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker bare at det er naturlig at jeg ikke er første valg når de har kjæreste eller andre ting. 
 

Folk som åpenbart har meg som sistevalg har jeg rett og slett bare sluttet å kontakte

Anonymkode: d6b9d...2b4

Har forståelse for at jeg ikke er førstevalg når noen har kjæreste. Men de fleste vennene mine har ikke kjæreste. Likevel er jeg andrevalg, tredjevalg, fjerdevalg eller enda lenger ned... Og selv om jeg kanskje er andrevalg og dermed langt fra sistevalg, får jeg bare lyst å kutte ut all kontakt. Fordi jeg ikke er førstevalg.

TS

 

Anonymkode: 702f6...527

[AnonymBruker]

Ingen  

Anonymkode: 702f6...527

[AnonymBruker]

Men hvor gamle er dere? Du er i Norge. Det er normalt å ikke finne på noe, trekke seg, avlyse avtaler..

Anonymkode: d6b9d...2b4

[AnonymBruker]

Mamma er mitt førstevalg og omvendt. Hun får høre alt først. Vi er bestevenner. Jeg og mamma ble bestevenninner for 10 år siden da jeg trengte sårt noen å snakke med. Og jeg ville aldri trodd mamma er så kul. 

Anonymkode: 367ec...142

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvor gamle er dere? Du er i Norge. Det er normalt å ikke finne på noe, trekke seg, avlyse avtaler..

Anonymkode: d6b9d...2b4

22. Finner på noe med venner og vi holder avtaler, men er kjipt å vite at man ikke er noens førstevalg noen gang egentlig...

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mamma er mitt førstevalg og omvendt. Hun får høre alt først. Vi er bestevenner. Jeg og mamma ble bestevenninner for 10 år siden da jeg trengte sårt noen å snakke med. Og jeg ville aldri trodd mamma er så kul. 

Anonymkode: 367ec...142

Så fint at du har så nært forhold til moren din. Selv har jeg ikke så nært forhold til min familie. Er glad i familien så klart, men det er ikke det samme som en bestevenn/kjæreste synes jeg.

TS

Anonymkode: 702f6...527

[AnonymBruker]

Tror det er ganske naturlig å tenke sånn, er nok ikke noe galt med deg. Og denne gutten hørtes ikke akkurat ut som et stort tap 

Anonymkode: 10b7d...17a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror det er ganske naturlig å tenke sånn, er nok ikke noe galt med deg. Og denne gutten hørtes ikke akkurat ut som et stort tap 

Anonymkode: 10b7d...17a

Føles som et stort tap i hvert fall ettersom jeg elsket ham og jeg sitter igjen med så mange fine minner og opplevelser med ham. Aldri har jeg delt så mye med noen som med ham. Og nå sitter jeg igjen med ingen og ingenting mens han ble forlovet kort tid etter "bruddet"... 

TS

Anonymkode: 702f6...527

[AnonymBruker]

Jeg er heller ingens bestevenn. Alle mine nærmeste har andre som de står enda nærmere. Veldig sårt. 

Anonymkode: 2ab07...366

[Separert]

Vet åssen det er. Har heller aldri vært noens førstevalg. En gang var jeg det og har skjønt at det ikke vil skje igjen.

[Teethgrinding]

Først og fremst mener jeg at dette er flytende prosesser som endrer seg over tid. Noen nye går inn, noen gamle går ut. Venner er i endring. Sånn er det bare. Er du heldig har du noen som består gjennom det hele - uten at deres vennskap heller er helt statisk. 

Jeg har alltid tenkt at det man legger inn i et vennskap er det man får ut igjen. Hvis du er flink til å bruke tid, snakke sammen og stiller opp, så får du kanskje det samme tilbake. Gjør du det ikke har du feil venner. 

Jeg har per idag venner som gir meg viktige roller i deres liv. Litt titler og status i det sosiale. De viser at de setter pris på at jeg er der. Det føles godt å være hjemme blant sine folk. Jeg har tidligere hatt andre typer venner som aldri har vist meg samme tiltro og sentral posisjon. Jeg har ikke egentlig gjort noe særlig annerledes, jeg har alltid vært bare meg. Men til syvende og sist handler det om at de som liker meg best er de jeg kommer best over ens med. Vennskap innehar et element av flaks. Du må matche den gjengen du møter. Hvis det ikke er helt treff og ting skurrer vil du aldri skli inn i folden, men drifte rundt på utsiden. Hvor mye du blir satt pris på handler altså også om hvor god kjemi man har. Det hjelper ikke å legge energi inn i et feil vennskap. Det får du aldri tilbake. 

Jeg skjønner at det er sårt å ikke føle seg sentral i venners liv. Det høres for meg ut som du ikke har truffet helt dine folk enda. Det er ikke så rart i den omflakkende tiden i tyveårene. Det endrer seg med tiden.

[AnonymBruker]

Kanskje du må søke ut og skaffe deg nye venner?

Det finnes massevis av organiserte aktiviteter og foreninger du kan melde deg inn i. Da blir du også kjent med andre mennesker. Og kanskje du finner en ny bestevenn / kjæreste også? Det hjelper ofte å skifte miljø når man ikke er fornøyd med livet sånn som det er.

Hvis du trenger trening i å åpne deg for andre mennesker, så reis! Reis alene ut i verden, bo på sovesal på hostell og øv deg på å snakke med masse nye mennesker. Det gjør ikke noe om du driter deg ut, for neste dag reiser folk videre og man trenger ikke treffe disse menneskene igjen noen gang. Etterhvert vil du oppdage at det blir lettere og lettere å prate med fremmede mennesker.

Jeg skjønner forøvrig at det er kjipt å "aldri bli valgt". Jeg har det på samme måten når det gjelder kjærester. Det er aldri noen som vil kalle seg kjæresten min. Men heldigvis har jeg mange venner, så er ikke ensom. Jeg må kanskje bare godta at jeg skal være alene (når det gjelder kjæresteforhold), og sørge for å dyrke alle vennskapsforholdene mine.

Når det gjelder det å dyrke vennskapsforhold, gjør du dette? Du sier at du gjør mye for andre. Men kanskje ikke du gjør de rette tingene? Den raskeste måten å få folk til å like deg på, er å gi dem komplimenter. Så isteden for å gjøre folk en masse tjenester, vær heller glad, morsom, positiv og en god lytter, og vær flink til å ofte gi komplimenter! Menneskelig interaksjon kan være akkurat så vanskelig - og så enkelt!

Anonymkode: 7318c...5e4