Hvordan takle samlivsbrudd med barn

[AnonymBruker]

Til dere som har vært gjennom samlivsbrudd med barn involvert. Hvordan var stemninga hjemme til dere fikk flyttet fra hverandre? Greide begge parter å oppføre seg ovenfor hverandre slik at barna ble skjermet mest mulig? Hva sa dere til barna? I mitt tilfelle så er samboer fullstendig uforståelig til at jeg vil ut, så jeg står i kampen helt alene, samtidig som han forsøker å gi meg max dårlig samvittighet ovenfor barnet vårt. Jeg synes det er kjempevanskelig, og han får meg til å si at jeg vil prøve litt til, selv om jeg egentlig ikke vil. Forholdet er uutholdelig, men det virker som han synes det er helt topp (mulig fordi han får kontroll over meg og situasjonen), Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig... Nå vet jeg nesten ikke hva jeg skal si til han mer for at han forstår at dette ikke fungerer..

Anonymkode: e2ef8...f0d

[AnonymBruker]

Samlivsbrudd med barn er det tyngste jeg har vært igjennom i hele mitt liv. 

Jeg sliter fortsatt med en del knyttet til bruddet. (2 År etterpå) men det går fremover sakte men sikkert. Selvom jeg var like villig til å gå.

Anonymkode: 74ce5...6f8

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Samlivsbrudd med barn er det tyngste jeg har vært igjennom i hele mitt liv. 

Jeg sliter fortsatt med en del knyttet til bruddet. (2 År etterpå) men det går fremover sakte men sikkert. Selvom jeg var like villig til å gå.

Anonymkode: 74ce5...6f8

Kan jeg spørre om hvorfor det var tungt? Var det fordi du var den som brøt ut av forholdet eller andre faktorer? Hvordan taklet exen det og barnet/barna? Hvordan er samarbeidet i dag?
Det er nettopp derfor jeg også sliter. Jeg ser det ikke fungerer, men er så redd for ettervirkningene og hvordan barnet blir påvirket. Jeg blir helt ødelagt av det

Anonymkode: e2ef8...f0d

[AnonymBruker]

Det er også det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. En grusom periode. Han var i sjokk, og nektet for at vi hadde et dårlig ekteskap. Han presset meg til å bli, helt til jeg fikk fullstendig nok. Han fortsette å presse meg etter jeg flyttet. Nektet å samarbeide etc. Etterhvert ble ting sakte men sikkert bedre. Utvilsomt den verste perioden i mitt liv, men nå går det bedre oh barna taklet det relativt bra. Kommer alltid til å ha dårlig samvittighet for de, men samtidig var det uaktuelt å bli i et sånt kontrollerende forhold. Masse lykke til!

Anonymkode: 4b302...16b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre om hvorfor det var tungt? Var det fordi du var den som brøt ut av forholdet eller andre faktorer? Hvordan taklet exen det og barnet/barna? Hvordan er samarbeidet i dag?
Det er nettopp derfor jeg også sliter. Jeg ser det ikke fungerer, men er så redd for ettervirkningene og hvordan barnet blir påvirket. Jeg blir helt ødelagt av det

Anonymkode

Såklart et det vanskelig, du har jo fått barn med den personen. Å er knyttet sammen uansett om en vil eller ikke. Har jo sett for meg en framtid med h*n, også bryte kjernefamilien. 

Den eneste muligheten en har i livet til å stifte "en hel familie" er nå gått i grus, å en ser mot en framtid med (mine, dine, h*nnes). er mye bølgedaler i etterkant. Men vil en bryte ut av et slikt forhold,, så MÅ du huske på hvorfor du gjorde det, å stå for det. Er lett å glorifisere eksen i etterkant, selvom du vet at ikke alt var så rosenrødt.

Det var rett og slett heeelt forferdelig for min del. Ble slutt når barnet var 2år, Å nå skal en plutselig ikke se barnet på fulltid mer. 

Men det er en prosess. 

Anonymkode: 74ce5...6f8

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til dere som har vært gjennom samlivsbrudd med barn involvert. Hvordan var stemninga hjemme til dere fikk flyttet fra hverandre? Greide begge parter å oppføre seg ovenfor hverandre slik at barna ble skjermet mest mulig? Hva sa dere til barna? I mitt tilfelle så er samboer fullstendig uforståelig til at jeg vil ut, så jeg står i kampen helt alene, samtidig som han forsøker å gi meg max dårlig samvittighet ovenfor barnet vårt. Jeg synes det er kjempevanskelig, og han får meg til å si at jeg vil prøve litt til, selv om jeg egentlig ikke vil. Forholdet er uutholdelig, men det virker som han synes det er helt topp (mulig fordi han får kontroll over meg og situasjonen), Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig... Nå vet jeg nesten ikke hva jeg skal si til han mer for at han forstår at dette ikke fungerer..

Anonymkode: e2ef8...f0d

Hva du skal si? Du må ihvertfall slutte å si at du vil prøve litt til! Har du ikke bestemt deg? Da må du si det! Ikke la han kontrollere deg. Forholdet ødela deg. Nå er det slutt, nå skal du bygge deg opp igjen, og prøve å ikke la han påvirke deg! Du må prøve alt du kan for å flytte fra hverandre så fort som mulig! Kom deg ut av grepet hans!!

Anonymkode: 8c7e8...d8e

[AnonymBruker]

On 11/1/2019 at 12:03 AM, AnonymBruker said:

Det er også det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. En grusom periode. Han var i sjokk, og nektet for at vi hadde et dårlig ekteskap. Han presset meg til å bli, helt til jeg fikk fullstendig nok. Han fortsette å presse meg etter jeg flyttet. Nektet å samarbeide etc. Etterhvert ble ting sakte men sikkert bedre. Utvilsomt den verste perioden i mitt liv, men nå går det bedre oh barna taklet det relativt bra. Kommer alltid til å ha dårlig samvittighet for de, men samtidig var det uaktuelt å bli i et sånt kontrollerende forhold. Masse lykke til!

Anonymkode: 4b302...16b

Hvordan gikk det på hjemmebane til dere hadde fått flyttet fra hverandre? Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si til samboer lenger om hvorfor jeg ikke greier mer. Vi har diskutert frem og tilbake tidligere, og jeg har forklart alt men han skjønner ingenting. Jeg er så redd for hvordan barnet skal takle det, selv om jeg vet at jeg greier å oppføre meg. Dess mer vi går hjemme oppå hverandre, dess mer merker jeg at herregud, det her går ikke. Jeg e livredd for at han skal prøve seg på sex, for han tenner meg ikke i det hele tatt, og det føles helt merkelig. Tror ikke vi har gitt hverandre en klem på ihvertfall et halvtår, og det var bare en påtatt klem..

Anonymkode: e2ef8...f0d

[AnonymBruker]

On 11/1/2019 at 6:37 AM, AnonymBruker said:

Såklart et det vanskelig, du har jo fått barn med den personen. Å er knyttet sammen uansett om en vil eller ikke. Har jo sett for meg en framtid med h*n, også bryte kjernefamilien. 

Den eneste muligheten en har i livet til å stifte "en hel familie" er nå gått i grus, å en ser mot en framtid med (mine, dine, h*nnes). er mye bølgedaler i etterkant. Men vil en bryte ut av et slikt forhold,, så MÅ du huske på hvorfor du gjorde det, å stå for det. Er lett å glorifisere eksen i etterkant, selvom du vet at ikke alt var så rosenrødt.

Det var rett og slett heeelt forferdelig for min del. Ble slutt når barnet var 2år, Å nå skal en plutselig ikke se barnet på fulltid mer. 

Men det er en prosess. 

Anonymkode: 74ce5...6f8

Tror mye av problemet er at det er jeg som den som blir den "slemme" siden jeg ikke vil mer, og jeg får så utrolig dårlig samvittighet ovenfor barnet, selv om jeg vet innerst inn at jeg får det mye bedre på sikt. Samboer gjør også hva han kan for å gi meg dårlig samvittighet og få meg til å bli usikker. Han vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på. Det er så dårlig gjort...

Anonymkode: e2ef8...f0d

[AnonymBruker]

Her skal vi separeres, et barn på 7. Jeg har skaffet meg leilighet fra nov. Det går greit, vi samarbeider ok men han vil ifte ikke snakke noe særlig. Unngår også å snakke med sin familie så de ringer meg og maser på meg om ting som angår han. Moren hans er 100% lik han og veldig kontrollerende. Men han vil ut selv da han uansett har kjørt solo show i flere år allerede,,

Anonymkode: 45d63...0ae

[AnonymBruker]

For meg var det ikke vanskelig, men det praktiske var vanskelig, fordi min x gjorde det vanskelig. Sjeleglad den dag i dag. Barna tok det fint. Snakker ikke med han den dag i dag, vi har mellommann. Jeg vil samarbeide, han nekter... prøv å få til et best mulig samarbeid pga barnas skyld

Anonymkode: de94f...7b7

[AnonymBruker]

På 31.10.2019 den 19.54, AnonymBruker skrev:

Til dere som har vært gjennom samlivsbrudd med barn involvert. Hvordan var stemninga hjemme til dere fikk flyttet fra hverandre? Greide begge parter å oppføre seg ovenfor hverandre slik at barna ble skjermet mest mulig? Hva sa dere til barna? I mitt tilfelle så er samboer fullstendig uforståelig til at jeg vil ut, så jeg står i kampen helt alene, samtidig som han forsøker å gi meg max dårlig samvittighet ovenfor barnet vårt. Jeg synes det er kjempevanskelig, og han får meg til å si at jeg vil prøve litt til, selv om jeg egentlig ikke vil. Forholdet er uutholdelig, men det virker som han synes det er helt topp (mulig fordi han får kontroll over meg og situasjonen), Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig... Nå vet jeg nesten ikke hva jeg skal si til han mer for at han forstår at dette ikke fungerer..

Anonymkode: e2ef8...f0d

Min eks viste kun at han syns alt var helt opp han også. Begge klarte å holde seg fra drittslenging så lenge barnet var der. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde et slags vennskap til at av ting og møbler var fordelt. I mitt tilfelle var barnet under 1 år og vil aldri huske oss som et par. Det er bare å tenke at nå er det en tøff periode, den vil gå seg til. 

Når det hadde vært slutt i 5-6 mnd så begynte eksen å vise mer følelser. Han ble truende, ødela mine ting på min eiendom, begynte å stalke meg og var generelt ufin. Han fikk meg ikke til å falle ned på hans nivå på noe som helst måte. Han fikk vel ikke det han håpet på, en krangel/følelser av noe slag så da gikk han lengre. I affekt koblet han inn advokat, men når han fikk motsvar fra min samtidig som jeg var like rolig, så har han gitt seg. 

Han har altså gått fra å være helt rolig og å ha det helt topp, til å bli desperat etter reaksjoner fra meg. 

Anonymkode: 5da35...197

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Her skal vi separeres, et barn på 7. Jeg har skaffet meg leilighet fra nov. Det går greit, vi samarbeider ok men han vil ifte ikke snakke noe særlig. Unngår også å snakke med sin familie så de ringer meg og maser på meg om ting som angår han. Moren hans er 100% lik han og veldig kontrollerende. Men han vil ut selv da han uansett har kjørt solo show i flere år allerede,,

Anonymkode: 45d63...0ae

Hva sa dere til barnet og hvoran taklet h*n det? Tror det er det som holder meg mest tilbake, fordi jeg vet hvor truende og ekkel samboeren min kan være. Jeg er så redd for hvordan barnet skal takle alt, men jeg ser allerede nå at h*n er veldig påpasselig med at mamma og pappa skal være med på alt vi gjør. Akkurat som om h*n forstår hvordan situasjonen er mellom oss.

Anonymkode: e2ef8...f0d

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Min eks viste kun at han syns alt var helt opp han også. Begge klarte å holde seg fra drittslenging så lenge barnet var der. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde et slags vennskap til at av ting og møbler var fordelt. I mitt tilfelle var barnet under 1 år og vil aldri huske oss som et par. Det er bare å tenke at nå er det en tøff periode, den vil gå seg til. 

Når det hadde vært slutt i 5-6 mnd så begynte eksen å vise mer følelser. Han ble truende, ødela mine ting på min eiendom, begynte å stalke meg og var generelt ufin. Han fikk meg ikke til å falle ned på hans nivå på noe som helst måte. Han fikk vel ikke det han håpet på, en krangel/følelser av noe slag så da gikk han lengre. I affekt koblet han inn advokat, men når han fikk motsvar fra min samtidig som jeg var like rolig, så har han gitt seg. 

Han har altså gått fra å være helt rolig og å ha det helt topp, til å bli desperat etter reaksjoner fra meg. 

Anonymkode: 5da35...197

Det er det dette jeg også er redd for, for jeg har gått i vel 2 år og følt på dette og alt blir bare verre og verre for hver dag som går, og jeg ikke greier å komme meg bort. I hodet mitt er jeg for lenge siden blitt singel og kommet meg bort, det er bare det praktiske og det å få han til å forstå det som er så forbanna vanskelig. Jeg er altfor feig og redd desverre..

Anonymkode: e2ef8...f0d