hmm

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bup eller skolebytte er IKKE svaret.

når problemet er mor, vil slike tiltak bare dra ut problematikken, og øke sannsynlighet for at barnet ikke kommer tilbake i det hele tatt. 

Det er mors oppgave. Det nytter ikke å behandle et barn og så sette det inn i samme setting som det var i før behandlingen. Om noe, er det mor som må ha hjelp. Men med all tilretteleggingen som har vært, tror jegneppe barnet har tid til å vente.

mange foreldre tror feilaktig at barnet må ha hjelp, men det er foreldreparten som må endre seg, ikke barnet.

helt slutt på hyggelige aktiviteter i løpet av dagen, vekking til fast Skoletid, skolearbeid i hele skoletiden med unntak av pauser , og en mor som går til intensiv behandling.  

Barnet trenger ikke bup, men noen å snakke med (feks mors psykolog) som kan ta fra barnet ansvar, forklare mors sykdom, jobbe med skyld, skam og det at barnet har tatt på seg voksenrolle (passe på mor).

dette er klassisk for barn av psykisk syke. Mønsteret må brytes NÅ.

ansatt i bv

Anonymkode: 76076...084

Det er ikke rart at Barnevernet hatt fått et dårlig rykte. Denne arrogansen og tunellsynet som tydeligvis er en innarbeidet arbeidsmetode kommer også frem i ditt innlegg.. Hva med empati og en ny fremgangsmåte med å ta sak for sak individuelt? Tenk, her er en ny familie. Hva kan vi gjøre for dem ?   Dvs en ny familievernsak er en ny situsjon og et nytt tilfelle som må skreddersys etter behovet? 

Jeg har to Asbergerbarn som er blitt voksne, og jeg var i en lengre periode alenemor. Jeg hadde behov for avlastning, og det fikk jeg innvilget via Barnevernet.  Ikke noe fosterhjem o.l. , men de betalte for barnehagen ( tror jeg, er lenge siden) så jeg kunne få litt fri. Vi hadde et godt samarbeid. Og det var aldri noe snakk om å gå inn og gjøre noen endringer i hjemmet. 

Det er merkelig å lese hvor bastant du er i hva som må gjøres. Såvidt jeg vet så er det BUP som foretar utredninger,  PPT tilrettelegger i skolen.  En kan få henvisning fra fastlegen og så kan vel PPT henvise.  En hjelper barnet ved å undersøke og sjekke ut om det er noe som forstyrrer i form av en diagnose eller om det er psykisk ustabilitet som ligger bak.  

Jeg kjenner igjen det med med vegring for lukt,  ensporet i matveien, stadige forklaringer om hygiene og rutiner osv. Det retter seg med årene,  og selvfølgelig bør en ta imot den hjelp som er relevant. Nå har deg gått med med barna,  men det hadde sikkert ikke om dine kolleger hadde brøytet seg i vei inn i våre liv med sin skråsikkerhet i alle ting. Alle sakene i Strasbourg handler om et svarthbitt tolkning over tid.  No surrender en gjengangeren ! Identitet og familiebånd betyr mye uansett hvor jævlig en har hatt det i deler av sin barndom ! 

Nå er det en del saker hvor det ikke finnes fnugg av tvil om at det må gripes inn, men her ser jeg at moren FAKTISK  ønsker å bidra !!

Anonymkode: f9fdb...981

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ærlig talt. Det skal mye til før barnet viser tegn som ligner Asperger. Bv må roe tilknytingsteoriene sine som forøvrig ikke har sååååå mye støtte i forskning som de selv tror, og heller lese seg opp på bokstavdiagnoser.

Anonymkode: 1c283...b2d

Det stemmer ikke. Det er MYE forskning !

Anonymkode: 76076...084

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Barnets behov går foran mors desverre. 

Og ja, potensiell Asberger er mindre viktig i den sammenheng. Det er for øvrig dokumentert at barn av psykisk syke ofte får tilknytningsvansker som ligner på Asperger/autisme .

jeg sier ikke at barnet aldri vil trenge bup, men jeg sier at det er mye viktigere med dps for mor. Sannsynligvis kan de sympytomene barnet viser, ha sammenheng med mors sykdom. 

Forstår ikke hvorfor du argumenterer, dette finnes det MYE forskning på. 

Foreldre kan desverre ikke gi opp og vente på hjelp , men de må ta tak selv (parallellt med hjelp). Det er dette som skiller familier med barn som får bo hjemme og ikke.

Anonymkode: 76076...084

Kan du vise til forskning som sier at mors tilsynelatende lette psykiske lidelser (hun stiller opp for barnet, var med på leirskole i sommer, blir med på skolen når barnet ønsker det, har kontakt med lærere, bv, fastlege og oppsøker aktivt hjelp). Jeg synes det virker som mor ser barnets behov, og setter dennes foran sine egne. At man i har angst betyr ikke at man er helt forkrøplet og ute av stand til å se annet enn seg selv. Hadde mor vært psykere enn det det fremstår som her hadde jeg vært enig med deg.

På den andre siden er det ikke tvil om at foreldres angst og uro kan smitte over på barn. Klart det er bra om mor får hjelp og behandling, men dette må skje parallelt med at barnet utredes. Det er ikke sånn at et barn ikke kan ha en selvstendig diagnose fordi foreldrene er syke, eller?

Anonymkode: 70471...121

[AnonymBruker]

19 timer siden, Lilla1 skrev:

Så hvis barnet ditt fikk skolevegring så hadde du tenkt at et fosterhjem var løsningen på problemene?

Hvis det kunne hjelpe barnet mitt, så ja. Det er kun snakk om et midlertidig fosterhjem.

Anonymkode: 83f02...5ab

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer ikke. Det er MYE forskning !

Anonymkode: 76076...084

Kan du linke til denne forskningen?

Anonymkode: ccb51...f5b

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du linke til denne forskningen?

Anonymkode: ccb51...f5b

Bare å Google på oria

Anonymkode: 76076...084

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bup eller skolebytte er IKKE svaret.

når problemet er mor, vil slike tiltak bare dra ut problematikken, og øke sannsynlighet for at barnet ikke kommer tilbake i det hele tatt. 

Det er mors oppgave. Det nytter ikke å behandle et barn og så sette det inn i samme setting som det var i før behandlingen. Om noe, er det mor som må ha hjelp. Men med all tilretteleggingen som har vært, tror jegneppe barnet har tid til å vente.

mange foreldre tror feilaktig at barnet må ha hjelp, men det er foreldreparten som må endre seg, ikke barnet.

helt slutt på hyggelige aktiviteter i løpet av dagen, vekking til fast Skoletid, skolearbeid i hele skoletiden med unntak av pauser , og en mor som går til intensiv behandling.  

Barnet trenger ikke bup, men noen å snakke med (feks mors psykolog) som kan ta fra barnet ansvar, forklare mors sykdom, jobbe med skyld, skam og det at barnet har tatt på seg voksenrolle (passe på mor).

dette er klassisk for barn av psykisk syke. Mønsteret må brytes NÅ.

ansatt i bv

Anonymkode: 76076...084

Må si jeg blir skremt av svaret ditt. Og håper virkelig ikke du jobber i barnevernet med de holdningene der. 

 

Anonymkode: 6a888...05a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må si jeg blir skremt av svaret ditt. Og håper virkelig ikke du jobber i barnevernet med de holdningene der. 

 

Anonymkode: 6a888...05a

Ja, vedkommende har allerede fasiten, som h*n har basert på et par innlegg fra TS. H*n vet intet om TS går i behandling, i hvilken grad angsten påvirker hennes fungering, eller relasjon til barnet. Tydeligvis er det nok å få vite at mor har psykisk sykdom, og da har man svaret og løsningen på problemet. 

Anonymkode: ccb51...f5b

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er likevel foreldrenes ansvar å få barna på skolen. Asberger er ikke noe hvilepute desverre. 

 

Anonymkode: 76076...084

Om du ikke en gang klarer å stave asperger tviler jeg på at du jobber i bv. 

Anonymkode: 759c9...cf5

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bup eller skolebytte er IKKE svaret.

når problemet er mor, vil slike tiltak bare dra ut problematikken, og øke sannsynlighet for at barnet ikke kommer tilbake i det hele tatt. 

Det er mors oppgave. Det nytter ikke å behandle et barn og så sette det inn i samme setting som det var i før behandlingen. Om noe, er det mor som må ha hjelp. Men med all tilretteleggingen som har vært, tror jegneppe barnet har tid til å vente.

mange foreldre tror feilaktig at barnet må ha hjelp, men det er foreldreparten som må endre seg, ikke barnet.

helt slutt på hyggelige aktiviteter i løpet av dagen, vekking til fast Skoletid, skolearbeid i hele skoletiden med unntak av pauser , og en mor som går til intensiv behandling.  

Barnet trenger ikke bup, men noen å snakke med (feks mors psykolog) som kan ta fra barnet ansvar, forklare mors sykdom, jobbe med skyld, skam og det at barnet har tatt på seg voksenrolle (passe på mor).

dette er klassisk for barn av psykisk syke. Mønsteret må brytes NÅ.

ansatt i bv

Anonymkode: 76076...084

Hvordan vet du at problemet er mor? Er det sånn at ved skolevegring er problemet alltid moren, uansett? 
Slike tiltak, det er altså utredning og behandling hos BUP? Det drar alltid ut problematikken, det hjelper aldri, men er direkte negativt, det øker risikoen for at barnet aldri kommer tilbake til skolen, BUP skal aldri brukes til noe? 
Og skolebytte: har det aldri hjulpet? hva hvis årsaken ligger på skolen, mobbing eller dårlige læringsforhold for et barn med spesielle behov, asperger for eksempel? Å skifte skole til Montesorri, eller bare begynne på ny giv, det fungerer ikke, for dette barnet, det vet du? Det vil altså bare forlenge problematikken. 

Hvordan kan det være mors oppgave å få barnet utredet hos BUP, når hun forsøker å få barnet utredet, men ikke ha lyktes ennå? Og BUP bare forlenger problematikken? 
 

Mor har gått på PMTO-kurs, og fått COS-veiledning. Vi vet ingen ting om hvordan hun ellers har forsøkt å endre seg, hva vet du om det som vi ikke vet? 

Hvordan vet du at mor ikke går i intensiv behandling? Hva vet du om "hyggelige aktiviteter" (herregud, det er vel det første man kutter, ved første tegn til skolevegring, hvorfor går du ut fra at mor er helt hjernedød her? Hun sier jo hun har søkt om hjelp, hos lege, hos helsesykepleier, hos lærer, hos ppt. Tror du ikke noen av dem har nevnt dette for henne hvis det var problemet og løsningen?)
Du går bare forutinntatt ut fra at mor ikke vekker barnet, ikke gjør skolearbeid, ikke forsøker. 

Hvordan vet du dette egentlig? Kjenner du mor her? Skolen? Barnet? Du jobber i barnevernet og mener BUP er skadelig for barn der det mistenkes asperger? 

Anonymkode: e275c...32c

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

På tide at noe blir gjort for foreldre og barn på autismespekteret, blir det mer kunnskap og felles forståelse så kan man tidligere sette inn tidlig intervensjon, noe som forebygger b,la skolevegring.

Ufattelig trist at foreldre får skylden for en nevrologisk lyte, vi burde ha kommet lengre.

Ikke minst burde bv kommet lengre, ts og saksbehandler i bv burde hatt så god kommunikasjon at ts slapp og spørre her, på tide med kompetanseløft også hos norsk bv.

Anonymkode: 59727...7cb

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror de planlegger omsorgsovertakelse og mener det er bedre for barnet om det skjer frivilig. Om du sier nei så skjer det med tvang.

Å flykte fra Norge som enkelte gjør vil nok ikke være spesielt lurt i ditt tilfelle. Skolevergingsproblemet kan utvikle seg til enda verre problemer om du skaper for mye ustabilitet. Hvis jeg var deg så ville jeg tatt kontakt med advokat og sjekket om det finnes noen alternativer.

Hvis du ikke ønsker det, så får du bare akseptere frivilig fosterhjemsplassering. Det vil gi deg best mulighet til å beholde kontakten med ditt barn

Anonymkode: 8764c...b33

Det viktigste for barnet nå er stabilitet. Dette betyr at barnet må få bo med moren sin, og det er ikke så viktig i hvilket land dette skjer. Når barnevernet tar barnet så vil mest sannsynlig både barnet og moren bli ødelagt. Dette må unngås, og det eneste alternativet er å flytte fra landet. I mange andre land får barn med Aspergers og andre diagnoser god hjelp og støtte, og ingen tar barn bort fra sine foreldre på grunn av skolevegring. 

Her må moren ta et valg - bli i Norge og miste sitt barn, noe som kan få fatale konsekvenser for barnet eller beskytte sitt barn fra fare og flytte fra Norge. 

Anonymkode: 5f702...c3b

[AnonymBruker]

Dette er nok en av de sakene der det er mye info som ikke kommer frem fra mor sin side. At KG-klanen har diagnostisert både det ene og det andre kun ut fra denne tråden er skremmende, men ikke uventet, barnet trenger ikke å feile noe av det dere sier. TS virker derimot å ha liten til ingen forståelse for at hennes sykdom kan påvirke barnet, og at det faktisk kan være en medvirkende faktor i barnets hverdag. Det at hun ikke ønsker å informere far eller mener han bør få ha barnet sier jo en hel del om forsøket på å skjule hvordan ståa egentlig er, fremfor å bruke personer nær barnet for å finne en løsning. Barnevernet ønsker heller ikke at barnet midlertidig skal bo hos hvem som helst på en annen kant av landet, men søker en fosterfamilie blandt barnets besteforeldre eller onkler/tanter, eller faktisk barnets far. 

Anonymkode: 00049...b21

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det viktigste for barnet nå er stabilitet. Dette betyr at barnet må få bo med moren sin, og det er ikke så viktig i hvilket land dette skjer. Når barnevernet tar barnet så vil mest sannsynlig både barnet og moren bli ødelagt. Dette må unngås, og det eneste alternativet er å flytte fra landet. I mange andre land får barn med Aspergers og andre diagnoser god hjelp og støtte, og ingen tar barn bort fra sine foreldre på grunn av skolevegring. 

Her må moren ta et valg - bli i Norge og miste sitt barn, noe som kan få fatale konsekvenser for barnet eller beskytte sitt barn fra fare og flytte fra Norge. 

Anonymkode: 5f702...c3b

Det er jo rett og slett så man ikke tror det man leser her! Du foreslår at mor skal rømme fra både oppfølging og nettverk, når både mor og sønn sliter og trenger støtte og hjelp? Hvordan i all verdens dager skal dette være best for noen av dem? Dette er så kunnskapsløst at det er skremmende at det finnes noen som virkelig mener dette, og tom gir det som råd! 

Og det virker som det ikke er i dine tanker engang at i noen situasjoner er det foreldre som ødelegger barna sine! Ingen av oss vet hva som er tilfelle i denne saken, men har man noen som helst kunnskap og kompetanse rundt dette, så er det flere ting som TS skriver som burde gi noen varsler om at ikke alt er optimalt her! 

Anonymkode: da813...58f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo rett og slett så man ikke tror det man leser her! Du foreslår at mor skal rømme fra både oppfølging og nettverk, når både mor og sønn sliter og trenger støtte og hjelp? Hvordan i all verdens dager skal dette være best for noen av dem? Dette er så kunnskapsløst at det er skremmende at det finnes noen som virkelig mener dette, og tom gir det som råd! 

Og det virker som det ikke er i dine tanker engang at i noen situasjoner er det foreldre som ødelegger barna sine! Ingen av oss vet hva som er tilfelle i denne saken, men har man noen som helst kunnskap og kompetanse rundt dette, så er det flere ting som TS skriver som burde gi noen varsler om at ikke alt er optimalt her! 

Anonymkode: da813...58f

I noen situasjoner er det foreldrene som ødelegger barna men langt ifra i alle! Det er ikke alltid foreldrene det er noe feil med, så slutt å generaliser! Ofte får ikke barna den hjelpen de trenger til TROSS for at foreldrene trygler om utredning!

Anonymkode: 8e635...d2e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

I noen situasjoner er det foreldrene som ødelegger barna men langt ifra i alle! Det er ikke alltid foreldrene det er noe feil med, så slutt å generaliser! Ofte får ikke barna den hjelpen de trenger til TROSS for at foreldrene trygler om utredning!

Anonymkode: 8e635...d2e

Hvor har jeg skrevet at det alltid er foreldrenes feil? Hvor generaliserer jeg? 

Anonymkode: da813...58f

[Lilla1]

På 1.11.2019 den 9.51, AnonymBruker skrev:

 

 

 

 

Endret 30. oktober 2020 av Lilla1

[AnonymBruker]

Her var det som vanlig mye synsing og vilkårlig konkludering om bvt

Bvt kan ikke noe om asperger/autismespekteret? 🤔

Bvt flytter barnet utelukkende pga eksterne forhold som ikke har noe med mors omsorgskompetanse å gjøre?🤔

 

 

Anonymkode: faaa4...1ff