Min datter har en halvbror...

[Gjest Gjest]

Gjør deg klar for et langt innlegg :-?

Ble sammen med min drømmemann for 3 1/2 år siden. Vel etter tre mnd var den såkalte drømmemannen utro eneste gang (med eksen!) og hun ble gravid. Etter tre mnd ble vi sammen igjen, fordi jeg visste at han var den rette for meg til tross for det han gjorde...

Gjennom svangerskapet til denne damen var vi åpen for at de skulle fortsette å ha kontakt slik at han og barnet skulle bli kjent. Men ting utviklet seg en vei vi ikke ønsket. Hun skrev mail til han om at hun alltid kom til å elska han osv, til meg skrev hun hatmail hele veien. Hun og familien ringte oss døgnet rundt, kjeftet og smelte fordi JEG hadde tatt han fra HENNE.

Etter en lang tid ville han ha en farskapstest, fordi hun begynte å bli ganske sprø til slutt. Hun skulle bl.a kontakte advokat og saksøke oss, hun hadde venner som skulle banke oss osv. Og da det ble slutt mellom meg og drømmemannen min etter at han var utro truet hun med selvmord hvis han ble sammen med meg igjen. Alle disse tingene var grunnen til at han ønsket farskapstest.

Et guttebarn ble født og min drømmemann var faren. Han tok aldri kontakt, hun prøvde. Men han var så lei av å bli trakassert og terrorisert, lei av å se meg bli tråkket på av denne eksdamen hans. Hun skjønte aldri at det var slutt, hun hadde hele sin familie i ryggen og t.o.m jeg brukte mange timer på å snakke med HENNES mor og far...

Jeg har fortalt mine nærmeste venner om hans bakgrunn. Men ikke min familie. Det er for vondt, for flaut, vil ikke de skal vite hva han har gjort mot meg - de som synes han er så snill og grei (og det er han også).

Men hva skal jeg gjøre? Vi har nå en liten jente. Hun har en halvbror. Burde ikke hun få vite om dette? Og hva om denne halvbroren en dag dukker opp? Skal familien min plutselig etter så mange år få vite om min samboers fortid? Jeg lever på en måte i skam. Det vi har gjort strider imot alle mine prinsipper om dette temaet, og nettopp derfor er det så vanskelig å forholde seg til dette... Vil det skal forsvinne. Men samtidig tenker jeg ofte på denne gutten uten sin far. Og min datter som har en to år eldre bror.

Huff! Skulle ønske eksdamen ikke gjorde det hun gjorde - da hadde vi hatt kontakt nå. Og i tillegg bor de på andre siden av landet, så derfor tror jeg at vi aldri vil få noen kontakt. Ikke før gutten er mye større i alle fall.

Skjønner godt hvis han ønsker kontakt når han blir eldre, og han er velkommen - i alle fall fra min side. Men hva skal vi si til han? Hvis han spør hvorfor? Føler liksom at vi ikke kan si sannheten. For moren har sikkert lagt all skyld på meg. Mens skylden egentlig er mer eller mindre morens... Vi ga henne flere sjanser til å slutte med det hun drev med, men gjorde det aldri. Bare fortsatte å spre løgner mellom oss, sådde frø med tvil slik at forholdet mellom meg og min samboer ble vanskeligere.

Og i tillegg vet jeg så godt at hun ble gravid med "vilje". Noen uker i forveien løy hun om at hun var gravid for å få han tilbake, noe han ikke gjorde fordi han forlangte å se bevis. Beviset han fikk var jo at hun ikke var gravid...

Så ble hun gravid som et forsøk på å få han tilbake. Ja, han var med på det, men han vurderte aldri å gå tilbake til henne. Noe hun sikkert trodde siden han gikk til sengs med henne, og det er sikkert derfor hun oppførte seg slik hun gjorde i så lang tid etterpå.

Men hva skal jeg si eller ikke si til min datter? Min familie? Hans sønn om han en dag dukker opp?

Jeg gråter over dette ganske ofte. Tanken på en gutt uten sin far. Og spesielt nå nar vi har fått en datter, en jente som pappaen elsker over alt på denne jord.

Takk til dere som orker å lese alt dette! Og takk for dere som ønsker å gi råd eller annen tilbakemelding.

[Cassandra]

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, og jeg synes det er flott at du ønsker sønnen til din mann velkommen. Det er ikke alle "stemødre" som gjør det!! At gutten har en mor som ikke ønsker kontakt og ikke vil sammarbeide er nok ikke så mye å gjøre med nå. Det eneste mannen din kan gjøre er å gå til rettslige skritt. Noe JEG synes han bør gjøre dersom han bryr seg om sønnen sin. Slik du fremstiller saken så kan en jo undre seg over om moren er skikket til å ta vare på gutten??

Når det gjelder din familie... Jeg ville fortalt dem om gutten. Det er vel ikke nødvendig å fortelle dem om utroskap og vonde, såre følelser som er bearbeidet? Han gjorde en feil, du har valgt å tilgi ham, dere har en datter sammen, og dere har et stabilt forhold. Det eneste din familie trenger å vite er at mannen din har en sønn fra før. Og du kan si at du ikke har fortalt dem det tidligere fordi ting var så uavklart og vondt for dere.... f.eks.

Når det kommer til din datter, så synes jeg at dere skal fortelle om broren hennes når hun blir eldre. Jeg tror åpenhet er viktig i en slik sak. Også hvis dere ikke oppnår samvær med gutten. Jeg har et vennepar som opplever noe av det samme. Mannen får ikke ha kontat med datteren sin. Moren flyttet til Australia for å unngå at faren skulle treffe barnet!! :o Men.... i alle år har de kjøpt gaver til henne, både til jul og gebursdag... eller satt inn penger på en konto.... De har bilder av henne på veggen.... De har fortalt søsknene om henne.... Og de venter på den dagen hun kommer. Faren har tatt vare på alle rettslige dokumenter for å vise henne (hvis hun lurer) hvor mye han har gjort for å opprettholde kontakten med henne.

Jeg mener at den dagen gutten kommer, så vil en porsjon ærlighet være på sin plass. Jeg tror det går an å forklare saken uten å aldeles snakke stygt om hans mor. For hvorfor skal faren ta hele skylden for noe moren hans har gjort??

Jeg håper inderlig at dere får kontakt med gutten. I alle fall med tiden. Han er kanskje enda for liten til å sendes så langt.... til en pappa han ikke kjenner. Men mannen din har jo helt klart rettigheter... eller..... barnet har rett til å være sammen med sin far. Så selv om mannen din er lei av sin eks, så bør han kanskje prøve andre fremgangsmåter enn de han har for å delta i sin sønns liv?? Barnet er jo så uskyldig i det hele....

Lykke til!!

[Isla]

Takk for veldig fint svar Cassandra!

Men jeg ser nå at jeg fortalte bare min side av saken - glemte min samboer...

Jeg kan ikke snakke med han om dette eller om utroskapen hans, for han klarer ikke gi meg den tilbakemelding jeg trenger, ikke engang en klem for den saks skyld. Han er en som liker at ting skal gå over av seg selv uten å måtte snakke om det... Først etter mange timer med tårer og raseriutbrudd kan jeg få små drypp av trøst... :cry:

Men jeg spurte han her en kveld vi hadde lagt oss om han noen gang tenkte på at han hadde en sønn, eller at vår datter faktisk har en bror. Det han svarte var at han har bare ett barn. Han har ingen sønn i det hele tatt. Han har aldri tenkt over om jenten vår skal få vite om broren sin eller ikke, noe han sikkert ikke vil...

Og før var jeg "enig" i denne tankegangen. Jeg ville ikke ha noe med dette kvinnfolket å gjøre :evil: Men nå når jeg har fått en liten jente ser jeg det plutselig fra en annen synsvinkel.

Kanskje han også vil endre synspunktet sitt en dag? Det er litt skummelt å tenke på at en gutt eller mann kan komme for å hilse på faren sin en dag og så kan min samboer komme til å gjøre eller si de grusomste ting...

[Cassandra]

Usj..... Ja, med slike holdninger din samboer har, så stiller jo saken seg i et annet lys. Men jeg mener fremdeles det samme når det gjelder å fortelle familie og datteren deres om gutten. Det at HAN har en sønn fra før som han IKKE vedkjenner seg, DET får han svare for selv, men i alle fall så kan du annerkjenne ham ved å fortelle om ham!

Det at han har vært utro og ikke vil snakke om det er et kapittel for seg selv. Men jeg vil anta at han ALDRI vil være utro igjen!! Jeg håper du klarer å legge det helt bak deg slik at du ikke trenger hans trøst. Det er sikkert ikke så lett for ham å gi deg den trøsten du har behov for?

Du har modnet etter du fikk barn, og det er så utrolig flott!! Men kanskje skal du la alt hvile for nå? Konsentrere deg om datteren din, deg selv, livet ditt.... Du HAR allerede annerkjent gutten som bror til datteren din, noe jeg synes er så utrolig bra!! Men.... det er ikke noe du kan gjøre med noe akkurat nå. Derfor tror jeg du vil få det bedre om du bare lar det ligge.

Kanskje... kanskje vil din samboer få opp øynene en vakker dag...... Kanskje.....

Jeg sa det sikkert i sted, og jeg sier det igjen :

LYKKE TIL!!

Og du..... ikke gruble for mye... Det er ikke bra..

[Isla]

Hehe... Hadde jeg trodd han skulle vært utro igjen hadde jeg aldri blitt sammen med han igjen heller

Jeg stoler på han 100% og vet hvor jeg har han.

Og de to siste årene har vi hatt det helt fint. Men jeg har en dag eller to innimellom hvor ting på en måte vlir litt sårt igjen. Og hadde han da tatt seg tid og ord til å snakke med meg hadde det vært over igjen. Men siden han ikke klarer dette bygger det seg opp inni meg til et raseriutbrudd kommer :evil: Kunne vært unngått hadde han bare gitt meg en klem og et par oppmuntrende ord da jeg trengte det og ikke 5 timer etterpå

Jeg vil nok fortelle min familie om gutten etterhvert... Om en stund. Og som du sier; jeg kan jo utelate utroskapen...

Så får vi håpe han en dag vil erkjenne at han har en guttunge.

Takk for oppmuntrede ord - de betyr veldig mye :smile:

[Labella]

Jeg skjønner godt at situasjonen føles vanskelig for deg. Jeg har selv en "hemmelig" søster,NN, som jeg ikke kjenner, men har hatt bittelitt kontakt med for mange år siden - ingen av mine yngste halvsøsken vet at NN eksisterer - og dette er en idiotisk situasjon! Det er utrolig vondt for hun som vet at hun hemmeligholdes - for meg er det et dilemma - har mange ganger hatt lyst til å fortelle de yngste søsknene om NN, men det er på en måte ikke min jobb - og hva ville det bety for mitt forhold til faren min? En eller annen gang vil det GARANTERT komme for en dag at vi har en søster til, om ikke annet så når faren vår dør og arven skal gjøres opp. Man kan ikke skjule mennesker - og den dagen det kommer frem tror jeg nok det vil føre til mange bitre og vonde følelser hos de yngste søsknene.

Det aller beste i en slik situasjon er å være ærlig. Selv om ærligheten kanskje kan gjøre vondt akkurat der og da, så er det tusen ganger vondere for alle å gå og bære på slike hemmeligheter. Jeg tror også det kan være veldig ødeleggende for gutten å være ikkeeksisterende for sin far og søsken. Fortell at gutten finnes uansett om dere kommer til å ha kontakt med ham eller ei - og prøv å ta vel imot ham hvis han en dag oppsøker dere! Prøv å overbevis din samboer om at det er riktig å være åpen omkring gutten; det dreier seg jo om et lite menneske, hans sønn, som helt uforskyldt har kommet til verden...

Og utroskapen trenger vel ikke din familie å få vite om - det skjedde jo helt i begynnelsen av forholdet deres - familien din kommer sikkert ikke til å sette seg ned og regne ut når hans eks ble gravid og når dere ble sammen?

Lykke til!

[Gjest Virvel]

Nå vet ikke jeg så mye om dette her egentlig da...ettersom jeg (forhåpentligvis! *gulp*) ikke har noen søsken jeg ikke vet om...

Men jeg tror det ville være best om du forteller datteren din om halvbroren hennes. En av mine beste venninner fikk nylig vite at hun har en halvsøster, og det har naturlig nok snudd alt på hodet for hele familien hennes... Kan umulig være festlig å få et slikt sjokk! Jeg er selv en person som ofte finner det lettere å komme med små hvite løgner enn å være helt ærlig (jada, jeg skammer meg...), og jeg kan se hvor utrolig fristende det må være å bare ignorere alt sammen, men tenk om det skulle komme ut likevel...da har du på en måte null kontroll, men hvis du velger å fortelle det selv kan du gjøre det på din måte.

[Isla]

Men spørsmålet er jo da egentlig: når er det rette tidspunktet å fortelle det til jenten min (og de andre barna jeg kommer til å få)?

Hvor går grensen hvor hun er for liten til å skjønne at hun har en bror som ikke er her vi er, og når er hun så stor at det egentlig er for sent? Med det siste mener jeg at hun er blitt så stor at hun føler at jeg burde sagt det tidligere.

Og hennes fremtidige søsken - skal de få vite det på samme tidspunkt som henne? Eller til de er "moden"?

Hvorfor gå å bekymre meg om slikt som kommer langt der framme? Men jeg bør vel planlegge det litt - og så er det min samboer som ikke vil innse at han har en sønn... Vil ikke at våre barn skal få se hvor lite han bryr seg om guttungen... :cry:

Vanskelig dette. Men jeg har bestemt meg for å fortelle det til familien min, så da vil jeg jo så klart fortelle det til mine barn også!

Må finne det rette tidspunktet og de rette ordene.

Jeg vet i alle fall at om min datter vil ta kontakt med sin halvbror, så skal jeg hjelpe henne til det!

[Labella]

Men spørsmålet er jo da egentlig: når er det rette tidspunktet å fortelle det til jenten min (og de andre barna jeg kommer til å få)?

Akkurat det rette tidspunktet er ikke så lett å fastslå, tror jeg. Men i løpet av årene frem mot 5-6år, kanskje? Det er nok ikke noe skadelig å fortelle det for tidlig, det eneste som da kan skje er vel at hun ikke forstår eller er interessert i hva dette er...

Hva med å ha et bilde av gutten hengende på veggen, la henne få vite at det er storebroren hennes, og så vil hun sikkert spørre mer etter hvert.

Og hennes fremtidige søsken - skal de få vite det på samme tidspunkt som henne?  Eller til de er "moden"?

Det er nok lettere med de fremtidige barna dine; de vil jo tross alt ha en søster som vet at de har en eldre bror - kanskje hun rett og slett gjør den jobben for dere?

Jeg synes det er kjempefint at du tenker på dette nå, er sikker på at det kommer til å gå bra

[Isla]

Har ikke noe bilde av han. Har ingenting - bare navnet og fødselsdato...

[Labella]

Hei igjen

Det er litt vanskelig å gi noe råd om hvordan du rent praktisk skal fortelle om gutten, men bare det å være åpen og ærlig, og ikke prøve å skjule ham er et stort skritt i riktig retning. Bare det at du allerede nå har begynt å forberede det tror jeg er kjempepositivt

Det at samboeren din ikke helt aksepterer gutten er vel det største problemet? Men hvis du snakker med samboeren din om ham innimellom så vil kanskje det også gå lettere etterhvert ,og sønnen vil kanskje etterhvert bli en del av livet hans enten dere har kontakt med ham eller ei...

Uansett er det fint at du tenker på gutten - skulle ønske kona til faren min hadde vært som deg, jeg...

[Isla]

Takk!

Og takk for det siste avsnittet ditt