Akutteam på DPS

[AnonymBruker]

Har prøvd å Google litt, men finner liksom ikke noe særlig svar. Så da prøver jeg her.

Jeg er inne i en skikkelig depressiv periode nå, har vært der før og går på antidepressiva, men nå har det skjedd en del omveltninger i livet som gjør at jeg virkelig har gått på en smell. Jeg har ingen tiltro til fastlegen min. Hun kommer bare til å be meg øke dosen. 

Mannen min, som selv er til behandling hos DPS hadde nevnt situasjonen min for sin behandler i går og ble anbefalt å kontakte akutteamet. Men er ikke dette for dem som er i en såpass kritisk situasjon at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv? Jeg tenker liksom at min situasjon ikke er "ille nok" for et slikt tilbud. Hva er egentlig kriteriene for å få hjelp derfra? Jeg fungerer jo bare sånn halvveis, fordi jeg må mtp på barna mine. Men det stopper der. Er sykemeldt nå pga helt andre årsaker, men skal i utgangspunktet på jobb igjen neste uke. Jeg elsker jobben min, men akkurat nå er tanken på være der og forholde seg til andre mennesker ganske lite oppløftende...

Anonymkode: 56f34...949

[AnonymBruker]

Situasjonen er ille nok for deg og det holder. Det er vondt å stå i en sånn storm. Det kan jo hjelpe og snakke med de over telefonen kanskje de kan komme innom. Synes du skal ringe for din egen del.

Anonymkode: 3fbc8...ded

[Belima]

Trodde akutt forandring i helsa gjorde at det skulle være det rette stedet å kontakte om hjelp. Akutteamet altså. Det er jo kun to muligheter, du får hjelp eller ikke. Du bør absolutt ta en tlf dit.
Lykke til og håper det blir bedre for deg.

[AnonymBruker]

Takk! Jeg ringer IKKE selv. Det er uaktuelt! Jeg har sagt ifra til mannen min at det må han gjøre. Jeg sliter med å ringe å bestille pizza til vanlig...

Jeg leser på nettsidene til DPS at akutteamet er der for de som er i en akutt psykisk krise eller er i ferd med å havne i en slik situasjon. Jeg er vel i sistnevnte. Men jeg har så dårlig erfaring med helsevesenet og psykisk helse. Aldri følt jeg har blitt tatt på alvor fordi jeg tilsynelatende fungerer i hverdagen. Men jeg fungerer jo fordi jeg må, når du har en familie å ta vare på, så har man liksom ikke noe valg heller da. Nå kjenner jeg imidlertid at jeg er i ferd med å ikke klare det lenger heller...

Anonymkode: 56f34...949

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk! Jeg ringer IKKE selv. Det er uaktuelt! Jeg har sagt ifra til mannen min at det må han gjøre. Jeg sliter med å ringe å bestille pizza til vanlig...

Jeg leser på nettsidene til DPS at akutteamet er der for de som er i en akutt psykisk krise eller er i ferd med å havne i en slik situasjon. Jeg er vel i sistnevnte. Men jeg har så dårlig erfaring med helsevesenet og psykisk helse. Aldri følt jeg har blitt tatt på alvor fordi jeg tilsynelatende fungerer i hverdagen. Men jeg fungerer jo fordi jeg må, når du har en familie å ta vare på, så har man liksom ikke noe valg heller da. Nå kjenner jeg imidlertid at jeg er i ferd med å ikke klare det lenger heller...

Anonymkode: 56f34...949

Samme her - eller, jeg blir tatt seriøst av fastlege og psykiater, men når andre instanser blir involvert virker det som at de mangler forståelse for at ressurssterke mennesker som sliter tar seg sammen i hverdagen når det gjelder. Så kommer man jo til det punktet der man ikke klarer det engang, men klarer man bare å ta seg sammen i et lite øyeblikk så tas man ikke lenger på alvor.  

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg hadde gjort hvis det ikke hadde vært for at jeg har faste behandlere som forstår meg og som kjemper for helsen min. Jeg vil sterkt oppfordre deg til å få slike ressurspersoner i helsevesenet du også, så får man nesten tolerere å bli misforstått av andre i helsevesenet. Det er enklere sagt enn gjort, og jeg sliter veldig med å bli vurdert så totalt forskjellig og føle at man blir misforstått. 

Mine faste behandlere er veldig erfarne i gamet, og de som i hovedsak ikke klarer å forstå hvordan jeg fungerer er nyutdannede som mangler erfaring og et helhetsbilde. Mine faste behandlere fokuserer mer på hvordan jeg er og fungerer fremfor diagnoser. 

Anonymkode: 5eee2...abf

[AnonymBruker]

Kom deg vekk, ut i naturen en tur alene.

Anonymkode: 9ead8...0ed

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kom deg vekk, ut i naturen en tur alene.

Anonymkode: 9ead8...0ed

Ja, det er det jeg vet fungerer og fysisk aktivitet og skogen er min lidenskap, men på det verste fungerer det dessverre bare akkurat der nå og da, før jeg er tilbake på skratch igjen så fort turen/treningsøkten er over. Det gir en pause, men fikser ikke problemet. 

Anonymkode: 56f34...949

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er det jeg vet fungerer og fysisk aktivitet og skogen er min lidenskap, men på det verste fungerer det dessverre bare akkurat der nå og da, før jeg er tilbake på skratch igjen så fort turen/treningsøkten er over. Det gir en pause, men fikser ikke problemet. 

Anonymkode: 56f34...949

Det kan fikse ting på sikt, for du må endre livet ditt. Omprioritere, leve i tro med deg selv. Vi er ikke laget for å leve i samfunnet som er i dag, det falske livet vi lever i.

Vi må tilbake til basic, få kontakt med oss selv igjen. Ikke miste oss selv til arbeidet, samfunnspresset, falsk fasade, materialisme.

Hoppet selv av fulltid i fjor, var helt ødelagt. Nå tjener jeg så det går rundt hver mnd, fornøyd med det.

 

Fokusere på å leve, egentid, kjenne at du er. Ikke jag etter penger!! Gå gjennom livet ditt å se etter endringer du vil gjøre, du må heller ikke være sammen med mannen din lenger heller. Om du ikke ønsker det.

Anonymkode: 9ead8...0ed

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme her - eller, jeg blir tatt seriøst av fastlege og psykiater, men når andre instanser blir involvert virker det som at de mangler forståelse for at ressurssterke mennesker som sliter tar seg sammen i hverdagen når det gjelder. Så kommer man jo til det punktet der man ikke klarer det engang, men klarer man bare å ta seg sammen i et lite øyeblikk så tas man ikke lenger på alvor.  

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg hadde gjort hvis det ikke hadde vært for at jeg har faste behandlere som forstår meg og som kjemper for helsen min. Jeg vil sterkt oppfordre deg til å få slike ressurspersoner i helsevesenet du også, så får man nesten tolerere å bli misforstått av andre i helsevesenet. Det er enklere sagt enn gjort, og jeg sliter veldig med å bli vurdert så totalt forskjellig og føle at man blir misforstått. 

Mine faste behandlere er veldig erfarne i gamet, og de som i hovedsak ikke klarer å forstå hvordan jeg fungerer er nyutdannede som mangler erfaring og et helhetsbilde. Mine faste behandlere fokuserer mer på hvordan jeg er og fungerer fremfor diagnoser. 

Anonymkode: 5eee2...abf

Har inntrykk av at man nesten må lyve og og si at man er suicidal for å bli tatt seriøst. Jeg har vært mer eller mindre deprimert og gått på AD i 4 år. Men jeg har kommet meg gjennom hverdagen, så vidt. Jeg tenker på det alle konsekvensene dersom jeg ikke klarer å holde ut lenger. Hva skjer med barna mine, jobb, utdanningen min osv. Jeg kan ikke bare gi opp, men det betyr jo ikke at jeg har det bra og ikke trenger hjelp. 

Jeg har dessverre ikke mulighet til å betale for behandling selv, jeg er tydeligvis ikke "syk nok" for dps og fastlegen min har jeg lite til overs for (Ja,  jeg skal bytte). Psykologen jeg gikk til en periode forsto meg ikke not snakket nesten bare om seg selv og egne erfaringer. Til slutt avsluttet hun behandlingen fordi hun ikke opplevde meg som deprimert.

Anonymkode: 56f34...949

[AnonymBruker]

Kan du ikke henvises til dps da? 

Anonymkode: 70828...19d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan fikse ting på sikt, for du må endre livet ditt. Omprioritere, leve i tro med deg selv. Vi er ikke laget for å leve i samfunnet som er i dag, det falske livet vi lever i.

Vi må tilbake til basic, få kontakt med oss selv igjen. Ikke miste oss selv til arbeidet, samfunnspresset, falsk fasade, materialisme.

Hoppet selv av fulltid i fjor, var helt ødelagt. Nå tjener jeg så det går rundt hver mnd, fornøyd med det.

 

Fokusere på å leve, egentid, kjenne at du er. Ikke jag etter penger!! Gå gjennom livet ditt å se etter endringer du vil gjøre, du må heller ikke være sammen med mannen din lenger heller. Om du ikke ønsker det.

Anonymkode: 9ead8...0ed

Hva faen!? Ikke være sammen med mannen min? Jo, han er min livs viktigste person og jeg elsker den mannen mer enn noe annet!!! Jeg/Vi lever allerede i en vanskelig økonomisk situasjon. Så jo, jeg MÅ jobbe fulltid og ta ansvar for barn og hjem. Jeg absolutt ikke materialistisk anlagt og en stor motstander av det overfladiske livet mange lever. Det er ikke der vi er. Det er er ikke det som er problemet. Jeg er helt enig i at vi ikke er skapt for dagens samfunn og karrierejag. Jeg er utdannet innen fysisk aktivitet og helse og vet godt at fysisk aktivitet kan hjelpe på og forebygge psykiske lidelser, likevel sitter jeg her i kjelleren.

Anonymkode: 56f34...949

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke henvises til dps da? 

Anonymkode: 70828...19d

Ikke ille nok ifølge fastlegen. Har som sagt mistet troa på å få noen hjelp fra den kanten...

Anonymkode: 56f34...949

[Mallard]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk! Jeg ringer IKKE selv. Det er uaktuelt! Jeg har sagt ifra til mannen min at det må han gjøre. Jeg sliter med å ringe å bestille pizza til vanlig...

Jeg leser på nettsidene til DPS at akutteamet er der for de som er i en akutt psykisk krise eller er i ferd med å havne i en slik situasjon. Jeg er vel i sistnevnte. Men jeg har så dårlig erfaring med helsevesenet og psykisk helse. Aldri følt jeg har blitt tatt på alvor fordi jeg tilsynelatende fungerer i hverdagen. Men jeg fungerer jo fordi jeg må, når du har en familie å ta vare på, så har man liksom ikke noe valg heller da. Nå kjenner jeg imidlertid at jeg er i ferd med å ikke klare det lenger heller...

Anonymkode: 56f34...949

Om du synes det er vanskelig å ringe selv, så be mannen din om å ringe for deg i dag. Helst nå. 

Det er aldri feil å be om hjelp. Håper du får den hjelpen du trenger. ❤️

[AnonymBruker]

Jeg fikk hjelp fra akutteamet da jeg var veldig langt nede. Var på venteliste til dps. Akutteamet kunne hjelpe meg med hyppige samtaler i en kort periode for at jeg kom meg gjennom den verste krisen. Man går jo ikke inn i behandling, men får støtte i en vanskelig tid. 

Anonymkode: 06d4b...413

[AnonymBruker]

Jeg kommer aldri til å juge og si at jeg har det verre enn jeg faktisk opplever, det er jo derfor jeg har vært mer eller mindre deprimert i 4-5 år. Det er har bare toppet seg skikkelig nå. 

Kort sagt: jeg har en mann med fysisk sykdom/skade (med psykiske problemer som en konekvens) som han aldri kommer til å bli frisk av, og han fungerer veldig dårlig pga smerter. Han har nå fått avslag på uføretrygd, noe som setter oss i en ekstremt dårlig situasjon økonomisk. I tillegg har vi nylig hatt vannskade på huset som bare delvis dekkes av forsikring og bor derfor nå i campingvogn.  

Anonymkode: 56f34...949

Ryddet for sitat av slettet innlegg. Perelandra, mod. 

Endret 18. oktober 2019 av Perelandra

[Perelandra]

Tråden er ryddet for spekulasjoner, brukerdebatt og svar til dette + dobbeltpostet innlegg.

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

Mange tenker at en må få hjelp. Hjelp av psykolog, hjelp av dps akutt osv. Men hva forventer dere dere av hjelp? Hva kan de gjøre for at dere skal føle dere bedre? 

Du må holde på fast døgnrytme, spise regelmessig, fysisk mosjon, være sosial, jobbe det du klarer, osv. 

Det er jobbet som skal til for å bli frisk. 

De har ikke noen tryllekule, jobben må en gjøre selv. Men så klart.. en kan få hjelp til å bearbeide ting osv. Eller starte opp med medisiner. Men utover det så er det ikke så mye mer de kan gjøre. En må selv ta tak 

Anonymkode: b63f8...721

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange tenker at en må få hjelp. Hjelp av psykolog, hjelp av dps akutt osv. Men hva forventer dere dere av hjelp? Hva kan de gjøre for at dere skal føle dere bedre? 

Du må holde på fast døgnrytme, spise regelmessig, fysisk mosjon, være sosial, jobbe det du klarer, osv. 

 Det er jobbet som skal til for å bli frisk. 

De har ikke noen tryllekule, jobben må en gjøre selv. Men så klart.. en kan få hjelp til å bearbeide ting osv. Eller starte opp med medisiner. Men utover det så er det ikke så mye mer de kan gjøre. En må selv ta tak 

Anonymkode: b63f8...721

For meg hjelper det ikke med noe av det du nevner om jeg ikke i tillegg får hjelp i form av samtaleterapi. Metoder til å endre tankemønster, lære bedre mestringsstrategier og ha noen jeg kan snakke med om tanker og følelser og som hjelper meg å sette ting i perspektiv og får meg til å tenke mer rasjonelt. 

Anonymkode: b7872...34b

[AnonymBruker]

Hvordan forholder dere til barna deres når begge sliter psykisk? Har de avlastningshjem? 

Anonymkode: de4f6...c0f

[AnonymBruker]

Jeg spør for jeg lurer helt ærlig på hvordan dere opplever det å ha barn når begge foreldre har en alvorlig livskrise. Foruten om det foruintatte at dere sitter med dårlig samvittighet, hvilke tiltak har dere for å bevare den psykiske helsen til barna? 

Anonymkode: de4f6...c0f