AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2019 #61 Skrevet 22. oktober 2019 Sannheten er at for nesten samtlige av oss, så blir vi å være bortglemte om 100 år. Hva vi gjorde, hva vi oppnådde i våre liv - toalt bortglemte. Er vi heldige så har vi noen slektninger som er interesserte i familiehistorien, og kanskje har fått med seg en jobbtittel eller to fra våre liv - men utover det, så er vi bortglemt historie. Kanskje 1 av 1000 greier å oppnå virkelig store ting i livet, som setter spor, men for resten, så koker yrkesvalg ned til interesse / hvor behagelig du vil jobbe, og hva slags materielle behov du har. Er du heldig, og har gjort økonomisk gode valg, så får du et eller to tiår som er mer behagelige; Men det er ingen garanti der. Mitt poeng er at om du jakter status og prestisje for noen annen grunn enn deg selv, så er det noe som kommer til å falme - og det fort. For de fleste, så har status og prestisje ekstremt kort holdbarhet; faktisk går det oftest ut på dato lenge før du har pensjonert deg. Et bedre valg, etter min mening, er å heller hige etter å kunne forbedre andre. Om det er livene til andre, samfunnet du lever i, osv. spiller ikke så stor rolle, men dette er noe som setter spor. Nå er det ikke gjensidig utelukkende å gjøre stort i livet, og å ta topputdanning ved prestisjefylte skoler, og så lande en toppjobb; Du kan være god advokat / doktor / osv. og samtidig gjøre gode ting i livet. Men det å bli doktor fordi det er prestisjefylt å være doktor, vil jeg påstå er en kortlevd nytelse. Anonymkode: 0861b...25f 2
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2019 #62 Skrevet 22. oktober 2019 3 timer siden, AnonymBruker skrev: Sannheten er at for nesten samtlige av oss, så blir vi å være bortglemte om 100 år. Hva vi gjorde, hva vi oppnådde i våre liv - toalt bortglemte. Er vi heldige så har vi noen slektninger som er interesserte i familiehistorien, og kanskje har fått med seg en jobbtittel eller to fra våre liv - men utover det, så er vi bortglemt historie. Kanskje 1 av 1000 greier å oppnå virkelig store ting i livet, som setter spor, men for resten, så koker yrkesvalg ned til interesse / hvor behagelig du vil jobbe, og hva slags materielle behov du har. Er du heldig, og har gjort økonomisk gode valg, så får du et eller to tiår som er mer behagelige; Men det er ingen garanti der. Mitt poeng er at om du jakter status og prestisje for noen annen grunn enn deg selv, så er det noe som kommer til å falme - og det fort. For de fleste, så har status og prestisje ekstremt kort holdbarhet; faktisk går det oftest ut på dato lenge før du har pensjonert deg. Et bedre valg, etter min mening, er å heller hige etter å kunne forbedre andre. Om det er livene til andre, samfunnet du lever i, osv. spiller ikke så stor rolle, men dette er noe som setter spor. Nå er det ikke gjensidig utelukkende å gjøre stort i livet, og å ta topputdanning ved prestisjefylte skoler, og så lande en toppjobb; Du kan være god advokat / doktor / osv. og samtidig gjøre gode ting i livet. Men det å bli doktor fordi det er prestisjefylt å være doktor, vil jeg påstå er en kortlevd nytelse. Anonymkode: 0861b...25f Om jeg jakter status og prestisje for noen annen grunn enn meg selv? Nei, selvsagt ikke! Anonymkode: 64e6d...dd4
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2019 #63 Skrevet 22. oktober 2019 På 11.10.2019 den 17.41, AnonymBruker skrev: Jo vanskeligere å komme inn på og å fullføre, jo mer status. Men samtidig; alle har ikke samme utgangspunkt, så fullført fagbrev for en med dysleksi og et uutdannet hjem er kanskje en større bragd enn om en legesønn blir lege. Er selv fornøyd med bachelor i et mykt yrke, siden jeg er første i familien med utdannelse. Vi hadde ikke en eneste bok i den kommunale kåken jeg vokste opp i. Er noe annet for de som kommer fra velutdannede hjem. Anonymkode: f77ce...89f Kan signere denne. Hadde så mange vonde og tunge tider under studietiden fordi jeg ikke skjønte dette. Jeg følte meg dum og ble flau over hvor lite jeg kunne delta i politisk debatt, hvor dårlig studieteknikk jeg hadde, hvor dårlig livsstil jeg hadde, hvor lite skills jeg hadde og hvorfor jeg bare fikk middelmådige karakterer. Skjønte i voksen alder at jeg har gjort en sosial reise og at det er normalt å føle denne kulturforskjellen. Hos oss var det ikke bøker, musikk, politikk, aviser eller idrett. Hos oss var det fysisk arbeid og fokus på helt normale ting som preget hverdagen. Levde i sus og dus med mitt og venninner brydde seg stort sett om gutter og sminke. De med akademikerforeldre er akademikere. De med industriarbeiderforeldre har fagbrev. Jeg har master og er fra et arbeiderklassehjem med solid økonomi. Det jeg ikke visste, er at dette også fortsetter l inn i arbeidslivet, fordi selvtilliten ikke er der den skal. Ingen er mentor og alt var ukjent terreng fra første dag. Har gått i mange feller. Arbeideren i meg sier: " ikke krev, jobb hardt og hold luen i hånden" mens kulturen jeg er i sier:" ikke finn deg i dette, krev din plass". Å mestre en balanse er veldig utfordrende. Mulig dette ikke føltes slik for deg, men for meg var det tøft. Anonymkode: 05afc...dd8 4
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2019 #64 Skrevet 22. oktober 2019 På 21.10.2019 den 17.57, AnonymBruker skrev: Ville du sagt at det var et sted mellom middels status og høy status? Hvis du tenker på ingen utdanning, fagbrev, bachelor, 5-årig master etc. Anonymkode: 64e6d...dd4 Ja, litt avhengig av hvor ettertraktet arbeidskraften er. Anonymkode: 5bc24...d83
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2019 #65 Skrevet 22. oktober 2019 30 minutter siden, AnonymBruker skrev: Kan signere denne. Hadde så mange vonde og tunge tider under studietiden fordi jeg ikke skjønte dette. Jeg følte meg dum og ble flau over hvor lite jeg kunne delta i politisk debatt, hvor dårlig studieteknikk jeg hadde, hvor dårlig livsstil jeg hadde, hvor lite skills jeg hadde og hvorfor jeg bare fikk middelmådige karakterer. Skjønte i voksen alder at jeg har gjort en sosial reise og at det er normalt å føle denne kulturforskjellen. Hos oss var det ikke bøker, musikk, politikk, aviser eller idrett. Hos oss var det fysisk arbeid og fokus på helt normale ting som preget hverdagen. Levde i sus og dus med mitt og venninner brydde seg stort sett om gutter og sminke. De med akademikerforeldre er akademikere. De med industriarbeiderforeldre har fagbrev. Jeg har master og er fra et arbeiderklassehjem med solid økonomi. Det jeg ikke visste, er at dette også fortsetter l inn i arbeidslivet, fordi selvtilliten ikke er der den skal. Ingen er mentor og alt var ukjent terreng fra første dag. Har gått i mange feller. Arbeideren i meg sier: " ikke krev, jobb hardt og hold luen i hånden" mens kulturen jeg er i sier:" ikke finn deg i dette, krev din plass". Å mestre en balanse er veldig utfordrende. Mulig dette ikke føltes slik for deg, men for meg var det tøft. Anonymkode: 05afc...dd8 Hva mener du med at venninner var opptatt av sminke og gutter? Lot de være å studere pga det? Og hvor er de idag? Anonymkode: 983f5...f1a
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2019 #66 Skrevet 22. oktober 2019 4 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hva mener du med at venninner var opptatt av sminke og gutter? Lot de være å studere pga det? Og hvor er de idag? Anonymkode: 983f5...f1a De gjorde lite på skolen og utnyttet ikke potensialene sine. Hadde ingen idrett eller aktivitet på fritiden. De vanket med guttene fra ung alder. De er alle i jobb. Noen tok påbygg og har jobb som sykepleiere ol. andre tok fagbrev eller helsepleier på vgs. Det er ingen høystatusyrker, men de gikk i foreldrenes fotspor evt.litt høyere siden mange av foreldrene ikke hadde annet enn grunnskole. Ikke noe galt i det og tenker at de har klart seg veldig bra. Anonymkode: 05afc...dd8 1
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2019 #67 Skrevet 22. oktober 2019 11 minutter siden, AnonymBruker skrev: De gjorde lite på skolen og utnyttet ikke potensialene sine. Hadde ingen idrett eller aktivitet på fritiden. De vanket med guttene fra ung alder. De er alle i jobb. Noen tok påbygg og har jobb som sykepleiere ol. andre tok fagbrev eller helsepleier på vgs. Det er ingen høystatusyrker, men de gikk i foreldrenes fotspor evt.litt høyere siden mange av foreldrene ikke hadde annet enn grunnskole. Ikke noe galt i det og tenker at de har klart seg veldig bra. Anonymkode: 05afc...dd8 Så de debuterte tidlig seksuelt? Og noen er kanskje alenemødre med barn med flere fedre? Anonymkode: 983f5...f1a
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2019 #68 Skrevet 22. oktober 2019 1 time siden, AnonymBruker skrev: Ja, litt avhengig av hvor ettertraktet arbeidskraften er. Anonymkode: 5bc24...d83 Om arbeidskraften er veldig ettertraktet? Anonymkode: 64e6d...dd4
Gjest theTitanic Skrevet 22. oktober 2019 #69 Skrevet 22. oktober 2019 På 11.10.2019 den 18.43, AnonymBruker skrev: Jeg skjemmes over at jeg ser ned på de uten utdannelse eller lav utdannelse (fagbrev). Det handler ikke om de som individ, altså de er ikke noe mindre verdt enn andre. Men mange av de jeg har møtt med lav eller ingen utdannelse, har ingen/dårlig evne til å tenke kritisk, reflektere og argumentere. Selvsagt finnes det også folk med høyere utdanning som ikke har evner til dette, men jeg mener at kunnskap på høyere nivå får en person til å tenke mer bredt og dypere. Jeg hadde ikke vært den samme personen i dag, uten høyere utdanning. Kommer fra en familie som har bare fagbrev og svennebrev. De er selvsagt flinke i faget sitt, men det er mangel på selvinnsikt og refleksjon. Anonymkode: 317a7...237 Du har rett. Du bør virkelig skjemmes!
origin Skrevet 1. november 2019 #70 Skrevet 1. november 2019 On 10/22/2019 at 6:12 PM, AnonymBruker said: Kan signere denne. Hadde så mange vonde og tunge tider under studietiden fordi jeg ikke skjønte dette. Jeg følte meg dum og ble flau over hvor lite jeg kunne delta i politisk debatt, hvor dårlig studieteknikk jeg hadde, hvor dårlig livsstil jeg hadde, hvor lite skills jeg hadde og hvorfor jeg bare fikk middelmådige karakterer. Skjønte i voksen alder at jeg har gjort en sosial reise og at det er normalt å føle denne kulturforskjellen. Hos oss var det ikke bøker, musikk, politikk, aviser eller idrett. Hos oss var det fysisk arbeid og fokus på helt normale ting som preget hverdagen. Levde i sus og dus med mitt og venninner brydde seg stort sett om gutter og sminke. De med akademikerforeldre er akademikere. De med industriarbeiderforeldre har fagbrev. Jeg har master og er fra et arbeiderklassehjem med solid økonomi. Det jeg ikke visste, er at dette også fortsetter l inn i arbeidslivet, fordi selvtilliten ikke er der den skal. Ingen er mentor og alt var ukjent terreng fra første dag. Har gått i mange feller. Arbeideren i meg sier: " ikke krev, jobb hardt og hold luen i hånden" mens kulturen jeg er i sier:" ikke finn deg i dette, krev din plass". Å mestre en balanse er veldig utfordrende. Mulig dette ikke føltes slik for deg, men for meg var det tøft. Anonymkode: 05afc...dd8 Jeg er også med på denne, kjenner meg igjen
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå