.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke TS du svarer nå, bare så du vet det.

Anonymkode: 3ff1f...11d

Hm, ok, men det gjelder egentlig han også. 

Vil ikke ta opp studiegjeld... hallo, 50% av alle folk har flere hundre tusen i studiegjeld.

Og mange har venner fra studietiden nettopp pga kollokviegrupper. 

Anonymkode: 9b97e...682

[Anonymburker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm, ok, men det gjelder egentlig han også. 

Vil ikke ta opp studiegjeld... hallo, 50% av alle folk har flere hundre tusen i studiegjeld.

Og mange har venner fra studietiden nettopp pga kollokviegrupper. 

Anonymkode: 9b97e...682

Hadde jeg vært 19, eller i starten av 20-åra hadde det vært en annen sak. Jeg er 33 og er ikke interessert i å bli 40 før jeg kan få egen bolig. Fast jobb er heller ingen garanti med en bachelorgrad. 

Og det er mange flere grunner til at jeg ikke vil ta høyere utdannelse og få studiegjeld. Det er veldig typisk meg å slutte hvis ting blir for vanskelig, og i et studiemiljø ville jeg følt meg utenfor, følt at de som var 10-12 år yngre enn meg var mye dyktigere enn meg osv.. Jeg kjenner meg selv best, og ser for meg et scenario der jeg har tatt opp studielån men ikke får fullført utdannelsen.

Jeg har heller ingen "skill" eller noe jeg er spesielt god på, som gjør at jeg vet hva jeg ville ha studert. Da er det best å la være, og heller spinke og spare så godt man kan.

Som singel lever jeg greit slik det er nå, men jeg innforstått med at jeg som mann sannsynligvis aldri vil være aktuell for noen som partner eller muligheter for en egen familie. Og det er jo sårt, selvfølgelig.

[Chantielle]

På 9.10.2019 den 23.05, Fornuftig-mann skrev:

Og hvis du i tillegg manglet venner, nettverk og alltid følte på avvisning hva gjelder det motsatte kjønn.

Sett at du aldri får noe særlig anerkjennelse for at du er til. Du har familie i form av søsken og forelder, men det er ikke folk du kan snakke med om ting som er vanskelige og de sier ikke at de er glad i deg. Du har ikke barn og er ikke i nærheten av å ha sjans på partner. I beste fall får du høre på jobben, som forøvrig ikke er en fast jobb, at du gjør en god jobb. Det er den eneste anerkjennelsen du får. Når du kommer hjem er det alltid bare deg selv, du har ingen venner å ringe til og intet nettverk å ty til. 

Pga deltidsjobb har du kun en stusslig leilighet som du leier, og alle fremtidsutsikter føles dystre.

Hvis du setter deg inn i dette scenariet; hvordan ville du ha følt deg? Hvordan ville livslysten ha vært?

 

Det jeg beskriver her er nemlig mitt liv, og hvordan jeg opplever det. Det er sånn hele tiden, og ingenting forandrer seg uansett hva jeg gjør. Lærdommen min har vært at hvis jeg går inn med positiv innstilling, blir jeg bare skuffet. For det ender med skuffelse enten det er i jobbsammenheng, sosialt eller i kjærlighetsliv. Hver eneste gang. Jeg prøver å kjempe meg til en fast jobb; blir nedkjempet. Jeg prøver å ta kontakt med jentene jeg liker; blir avvist.

Ikke har jeg hatt et ordentlig kjærlighetsforhold, og ikke har jeg hatt en fast jobb i løpet av mitt snart 34-årige liv. Jeg er i ferd med å gi opp, for snart er jeg som middelaldrende å regne og jeg ser ikke for meg å orke det, slik som ting har blitt. Er man godt voksen og ikke oppnådd disse tingene, er det en ganske rød tråd i livet at det ikke er meningen.

Jeg ser etter lyspunkter hele tiden, men finner dem ikke. Bare en liten endring som kunne gjort livet mitt bedre. At noen brydde seg, og aller helst så en verdi i meg som venn eller partner. At sjefen ønsket at jeg fikk fast jobb, istedenfor å kjempe med nebb og klør for at jeg ikke skal få det. At det bare for en gangs skyld gikk min vei.

Livet føles som en eneste stor endeløs nedtur. og det har det i grunn gjort siden videregående alder.

Et innlegg jeg oppfatter som ærlig,åpent og godt skrevet.Ville bare si det først 

Du søker anerkjennelse for den du er,det gjør vi alle. Det er vondt å ikke oppleve det.Jeg kan ikke si noe om deg og din situasjon,siden jeg ikke kjenner deg,kun har lest det du skriver. Jeg forstår godt at det er tøft og vanskelig når man ikke bare gang på gang, men over veldig lang tid,ikke kjenner seg anerkjent, ikke har nære venner mm.

Når man har kjent det slik over lengre tid,og ikke kjenner noen man kan være helt åpen med, tror jeg faktisk at jeg i første omgang ville ha startet ut med å ha en nettvenn. En nettvenn (eller flere) som man kan si ting til,en nettvenn som ikke 'kun' diller med,men som kommer med sine ærlige og kanskje overraskende tilbakemelding, enten positive eller negative. 

Har du sett på kategorien her på KG 'finn en venn' ? Er du på facebook? Der finnes 'vennegrupper'  mm.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror mange har det som du, Ts. Helt ærlig, de der hjertene og «du er verdifull» - hva skal vi med det? Det er bare svada og tomprat. 

Jeg er ikke helt alene, men jeg har vært det. Mine råd til deg er å forandre noe og se hva som skjer. 

Det er du som bestemmer over ditt liv. Du har ikke gjeld, ingenting som binder deg fast, du kan dra hvor du vil. 

Jeg hadde reist, startet på nytt, vært en annen. Og jeg hadde også sett etter en hyggelig dame fra utlandet, om så var. 

Anonymkode: 40218...d81

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror mange har det som du, Ts. Helt ærlig, de der hjertene og «du er verdifull» - hva skal vi med det? Det er bare svada og tomprat. 

Jeg er ikke helt alene, men jeg har vært det. Mine råd til deg er å forandre noe og se hva som skjer. 

Det er du som bestemmer over ditt liv. Du har ikke gjeld, ingenting som binder deg fast, du kan dra hvor du vil. 

Jeg hadde reist, startet på nytt, vært en annen. Og jeg hadde også sett etter en hyggelig dame fra utlandet, om så var. 

Anonymkode: 40218...d81

Nei, jeg tror ikke mange har det slik. Dette stikker dypere enn hjerter og 'du er verdifull'. Jeg synes det var ganske flåsete sagt. Dette handler jo om å aldri ha fått annerkjennelse, omsorg eller å ha blitt sett for den du er. Det er en ganske viktig del av det å være menneske og har man ikke fått dette i oppveksten så tror jeg at man mangler det og har vanskelig for å se seg selv som verdifull. Det betyr ikke at det ikke kan endres.

Ellers er jeg enig med deg i at man må prøve å endre noe. Kun da vil man komme nærmere det man ønsker å oppnå.

Anonymkode: d8ccf...150

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg tror ikke mange har det slik. Dette stikker dypere enn hjerter og 'du er verdifull'. Jeg synes det var ganske flåsete sagt.

Vel, jeg synes «du er verdifull ♥️« er flåsete og overfladisk. Og det er sånt folk skriver, som Facebook-kompetanse på relasjoner og svik. 

Hvis jeg er så jævla verdifull, hvorfor har jeg da ingen venner? Ingen som ber meg på kaffe, sier hei, smiler til meg, sitter med meg i lunsjen på jobb? Det er bare sånt folk sier. Det betyr ingenting. Jeg skulle ønske folk sluttet å være så overfladiske. 

Selvsagt ser man seg selv som verdiløs når man behandles som dritt. 

Anonymkode: 40218...d81

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Fornuftig-mann said:

Hadde jeg vært 19, eller i starten av 20-åra hadde det vært en annen sak. Jeg er 33 og er ikke interessert i å bli 40 før jeg kan få egen bolig. Fast jobb er heller ingen garanti med en bachelorgrad. 

Og det er mange flere grunner til at jeg ikke vil ta høyere utdannelse og få studiegjeld. Det er veldig typisk meg å slutte hvis ting blir for vanskelig, og i et studiemiljø ville jeg følt meg utenfor, følt at de som var 10-12 år yngre enn meg var mye dyktigere enn meg osv.. Jeg kjenner meg selv best, og ser for meg et scenario der jeg har tatt opp studielån men ikke får fullført utdannelsen.

Jeg har heller ingen "skill" eller noe jeg er spesielt god på, som gjør at jeg vet hva jeg ville ha studert. Da er det best å la være, og heller spinke og spare så godt man kan.

Som singel lever jeg greit slik det er nå, men jeg innforstått med at jeg som mann sannsynligvis aldri vil være aktuell for noen som partner eller muligheter for en egen familie. Og det er jo sårt, selvfølgelig.

Det er sårt, men du gidder ikke gjøre noe for å endre på situasjonen din? Du vil bare klage?

Anonymkode: 81eb9...6f8

[Chantielle]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sårt, men du gidder ikke gjøre noe for å endre på situasjonen din? Du vil bare klage?

Anonymkode: 81eb9...6f8

Og du gadd ikke komme med et konstruktivt svar,kun slenge med leppa...anonymt. Jaja.

[Anonymburker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sårt, men du gidder ikke gjøre noe for å endre på situasjonen din? Du vil bare klage?

Anonymkode: 81eb9...6f8

Det må være lov til å klage i blant, og man må forstå at på et forum vil slikt forekomme. Folk trenger å få ut "dritten" sin et sted, når det ikke er sosialt akseptabelt å klage i virkeligheten.

Hva jeg gjør/har gjort for å endre situasjonen:

- Jeg jobber og står på, selv på dager som er dritt

- Jeg trener og er i bedre form (kondismessig) enn snittet for min alder

- Jeg har begynt å spise sunnere, trener styrke for å se bedre ut

- Jeg bruker de få pengene jeg har på en relativt fornuftig måte, og sparer til fremtidig boligkjøp (forhåpentligvis)

- Jeg har turt å gå for noen av jentene jeg har likt, og tatt kontakt med dem

- Leser av og til selvhjelpsbøker, som er til nytte i korte perioder

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du så mitt innlegg nr 2 på forrige side. Jeg er like gammel som deg, har kjæreste, lite venner og nesten ingen kontakt med familie.

Om du er interessert i å bare snakke med noen innimellom for litt sosial kontakt, evt lufte frustrasjoner, er du velkommen til å legge meg til på skype.

Anonymkode: ff06e...b37

[AnonymBruker]

On 10/10/2019 at 10:54 PM, AnonymBruker said:

Du beskriver min barndom. Og jeg har hatt det som deg. Jeg har riktignok hatt kjærester, men valgt personer som trykket meg like langt ned, og enda lengre, som mine foreldre har gjort. 

Jeg har vært et offer. Jeg så på meg selv som et offer. Alle gikk imot meg og verden var urettferdig. Stakkars meg! Endringen kom da jeg tok ansvar for meg selv. Jeg skjønte at skal det endring til må jeg stå for det selv. Ja, oppveksten min var mye elendighet, men nå er jeg voksen og styrer hverdagen min selv. Det er forferdelig tungt når man ikke eier selvtillit, tro på seg selv eller har spesielt gode sosiale ferdigheter, og i tillegg har angst for det meste. Men det er en kjempeseier når man får til noe!

Sett deg små mål, start enkelt. Inviter en kollega med på noe. Meld deg som frivillig bøssebærer eller som besøksvenn i røde kors. Heng deg med på old boys-laget eller meld deg på et swingkurs. Hva som helst. Og gjennomfør! Ikke tenk på at du skal komme i mål med en venn eller kjæreste, men at du skal gjøre noe hyggelig som gir deg noe. Du må stå i ubehag til det ikke er ubehagelig lenger. 

Når det gjelder jobb må du søke på faste stillinger selv. Det er ingen som kaster jobber etter deg. Vil du ha kjæreste må du date. Ingen damer går rundt på dørene til menn og spør om du vil bli kjæreste. Du må altså legge litt energi i det du vil oppnå. 

 

Anonymkode: 2e530...332

❤️

Vi er flere! Alt går bedre når man tar ansvar i eget liv,og slutter å se på seg selv som et offer!

Anonymkode: 76c5a...2ef

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Fornuftig-mann said:

Det må være lov til å klage i blant, og man må forstå at på et forum vil slikt forekomme. Folk trenger å få ut "dritten" sin et sted, når det ikke er sosialt akseptabelt å klage i virkeligheten.

Hva jeg gjør/har gjort for å endre situasjonen:

- Jeg jobber og står på, selv på dager som er dritt

- Jeg trener og er i bedre form (kondismessig) enn snittet for min alder

- Jeg har begynt å spise sunnere, trener styrke for å se bedre ut

- Jeg bruker de få pengene jeg har på en relativt fornuftig måte, og sparer til fremtidig boligkjøp (forhåpentligvis)

- Jeg har turt å gå for noen av jentene jeg har likt, og tatt kontakt med dem

- Leser av og til selvhjelpsbøker, som er til nytte i korte perioder

Selvfølgelig! Og det er veldig bra at du gjør noe aktivt for å prøve å endre situasjonen. Endringer skjer ikke bare av seg selv på magisk vis mens man sløver på sofaen. Håper ting går mer din vei snart!

Anonymkode: 81eb9...6f8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg synes «du er verdifull ♥️« er flåsete og overfladisk. Og det er sånt folk skriver, som Facebook-kompetanse på relasjoner og svik. 

Hvis jeg er så jævla verdifull, hvorfor har jeg da ingen venner? Ingen som ber meg på kaffe, sier hei, smiler til meg, sitter med meg i lunsjen på jobb? Det er bare sånt folk sier. Det betyr ingenting. Jeg skulle ønske folk sluttet å være så overfladiske. 

Selvsagt ser man seg selv som verdiløs når man behandles som dritt. 

Anonymkode: 40218...d81

Men hvem er det som snakker om hva folk skriver på Facebook? Det er jo ikke det dette dreier seg om i det hele tatt.

Hvorfor man ikke har venner er ikke alle andres feil. Dette høres kanskje hardt ut, men man må faktisk se på seg selv og forstå hvorfor ting er som de er. Det betyr ikke at man ikke har lov til å anerkjenne at man sliter og har det vanskelig, men de fleste er ikke ute etter å behandle en som dritt.

Det å sette seg selv i en offerposisjon er lite konstruktivt, men mange som sliter psykisk havner i den bobla. Jeg har også vært der hvor alt er negativt og vanskelig, og den er ikke alltid lett å komme seg ut av.

Nå kan det hende at jeg misforstod deg, men jeg har selv vært der hvor jeg var langt nede og så på verden med mistenksomme øyne. Noe jeg fortsatt kan gjøre, men jeg ser også hvorfor jeg ikke har venner og hvorfor andre synes det er vanskelig å bli kjent med meg.

Anonymkode: d8ccf...150

[AnonymBruker]

jeghar det også som deg ts. ingen å ringe til en lørdag for å finne på noe. min mor er den eneste som ringer meg. er halvveis i livet, fattig og alene. men jeg er syk; delvis bundet til sengen. så jeg får ikke gjort så mye med dette. en tur på kafe ville kreve sterke smertestillende og stabilt sideleie de neste dagene. ta og prøv, det er masse fb grupper du kan melde deg inn i. hva med et rimelig kveldskurs der du kan lære deg noe for å få deg mestringsfølelse, fellesskap og evt mulighet å tjene mer penger/bytte jobb senere? kan bli en kveld du gleder deg til hele uken

Anonymkode: 8d513...ce9

[Nymerïa]

Dette var leit å lese, TS. Du har min fulle sympati. I HI spør du om hva jeg hadde følt i din situasjon og hvordan livslysten hadde vært. Det er selvfølgelig vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles når man ikke er der selv. Jeg tror andre fort kommer med "kan du ikke bare sånn og sånn"- svar, nettopp fordi det er vanskelig for andre å forstå hvordan det er å stå i det selv.

Jeg håper at hvis jeg hadde vært i din situasjon, så hadde jeg gjort det du gjør her, dvs liste opp mentalt for meg selv hva jeg har gjort for å bedre situasjonen og hva som fungerer og hva jeg har kontroll på.

Hva jeg gjør/har gjort for å endre situasjonen:

- Jeg jobber og står på, selv på dager som er dritt

- Jeg trener og er i bedre form (kondismessig) enn snittet for min alder

- Jeg har begynt å spise sunnere, trener styrke for å se bedre ut

- Jeg bruker de få pengene jeg har på en relativt fornuftig måte, og sparer til fremtidig boligkjøp (forhåpentligvis)

- Jeg har turt å gå for noen av jentene jeg har likt, og tatt kontakt med dem

- Leser av og til selvhjelpsbøker, som er til nytte i korte perioder

Av det du har delvis kontroll på høres det fornuftig ut at du fokuserer på å få fast heltidsjobb. Da kan det være at noen av de andre problemene dine løser seg av seg selv. Kanskje kan det i mellomtiden dukke opp muligheter til å tjene noe mer i en annen deltidsjobb eller strøjobb av noe slag. Hvis du tenker som meg om økonomi er det tilfredstillende i seg selv å stasje unna penger i banken.

Så lurer jeg på om du har andre slektninger som du liker bedre enn familien din som du kan besøke. Det er mulig at hvis du kjenner på komplett ensomhet så vil det være bedre med hva som helst av selskap, så lenge folk ikke skader deg på noen måte. Eventuelt treningsvenner, kunne det vært noe?

 

[Anonymburker]

På 12.10.2019 den 20.01, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om du så mitt innlegg nr 2 på forrige side. Jeg er like gammel som deg, har kjæreste, lite venner og nesten ingen kontakt med familie.

Om du er interessert i å bare snakke med noen innimellom for litt sosial kontakt, evt lufte frustrasjoner, er du velkommen til å legge meg til på skype.

Anonymkode: ff06e...b37

Nei, beklager. Du må må gjerne sende meg en pm i første omgang, iallefall.🙂

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå kan det hende at jeg misforstod deg,

Ja, det gjorde du. 

Anonymkode: 40218...d81