.

[Anonymburker]

.

Endret 16. februar 2020 av Expandable86

[AnonymBruker]

Hvorfor får du ikke fast jobb? Fordi du ikke har utdannelse? Eller kanskje du har valgt feil yrke? 

Prøv å bytt yrke, søk andre jobber. Tren, skaff deg en ny stil, dra ut på en pub å ta deg en øl alene så kanskje du kommer i kontakt med noen. Meld deg inn på f.eks fjellturer med grupper. Skaff deg en hund, kan komme i kontakt med mange når du er ute å går tur og hunden gir deg også selskap og noe å glede deg til å komme hjem til. Begynn i en skyteklubb eller bokseklubb eller hva som helst. 

Bare noen tips. 

Anonymkode: c7597...302

[AnonymBruker]

Leit å høre at situasjonen er slik, det du beskriver er absolutt noe av det verste et menneske kan oppleve da sosiale behov er vårt viktigste behov som går foran alt annet. Det er ingenting galt med deg! Vi lever i en verden som er ganske skakkkjørt for tiden. Jeg vet om flere som har det slik eller har vært i den situasjonen. Du er ikke alene, ikke sikkert det gjør at det føles bedre, men vil du skal vite at vi er flere som kjenner oss igjen i ordene dine. Hva hadde du trengt mest akkurat nå? En venn? Nettvenn? Har du noen på jobb som er ok kollega?

Anonymkode: ff06e...b37

[Anonymburker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor får du ikke fast jobb? Fordi du ikke har utdannelse? Eller kanskje du har valgt feil yrke? 

Prøv å bytt yrke, søk andre jobber. Tren, skaff deg en ny stil, dra ut på en pub å ta deg en øl alene så kanskje du kommer i kontakt med noen. Meld deg inn på f.eks fjellturer med grupper. Skaff deg en hund, kan komme i kontakt med mange når du er ute å går tur og hunden gir deg også selskap og noe å glede deg til å komme hjem til. Begynn i en skyteklubb eller bokseklubb eller hva som helst. 

Bare noen tips. 

Anonymkode: c7597...302

Har en utdannelse, men mange om beinet. Det siste jeg vil er å pådra meg gjeld, så studier er ikke aktuelt.

Takk for tips, trening er jeg opptatt av fra før av. Det er mange ting man kan gjøre, men det forutsetter at man har evne til å steppe ut av komfortsonen, og det er for meg vanskelig delvis pga angst.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Leit å høre at situasjonen er slik, det du beskriver er absolutt noe av det verste et menneske kan oppleve da sosiale behov er vårt viktigste behov som går foran alt annet. Det er ingenting galt med deg! Vi lever i en verden som er ganske skakkkjørt for tiden. Jeg vet om flere som har det slik eller har vært i den situasjonen. Du er ikke alene, ikke sikkert det gjør at det føles bedre, men vil du skal vite at vi er flere som kjenner oss igjen i ordene dine. Hva hadde du trengt mest akkurat nå? En venn? Nettvenn? Har du noen på jobb som er ok kollega?

Anonymkode: ff06e...b37

Ja, det føles ikke som om man har noen verdi. Om jeg forsvant fra verden er det en håndfull mennesker som blir direkte berørt. Resten ville rynket litt på panna, sagt "så trist" og fortsatt med livet sitt.

Har ikke noen nære relasjoner til kollegaer. Jeg sliter generelt med å få til relasjoner, og det blir liksom bare vanlig small-talk.

Det jeg hadde trengt mest er et nettverk av venner, så jeg kunne hatt noe å finne på hver helg. Ideelt sett en kjæreste, men det er enda vanskeligere. Jeg ser bare ikke løsninga. Hvordan skal en venneløs fyr være attraktiv nok for noen?

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik som barn. Ingen anerkjennelse, ingen kroppskontakt og har aldri i mitt 41-årige liv hørt mamma eller pappa si at de er glad i meg. 

Men jeg kom meg videre. Er høyt utdannet, i full jobb, to unger og en fantastisk snill mann. 

Anonymkode: 62c1e...1d9

[AnonymBruker]

Når et menneske ikke får kjærlighet og ømhet, så får det ikke internalisert ømhet og anerkjennelse for seg selv, fordi mennesker skaper selvfølelse og identitet av å speile andre menneskers relasjoner. Dette er ultimat når det kommer til selvregulering og selvbilde. Jeg har tenkt mye på dette, fordi jeg opplevde omsorgssvikt av en forelder da jeg var barn, og jeg har slitt med selvbilde og selvforakt siden, og en følelse av ubrukelighet.

Grep jeg har gjort for å bedre mitt liv er å aldri gi opp etter å finne noen å snakke med på et dypt plan. Har hatt kanskje fem psykologer og noen andre samtalepartnere. Jeg gikk til disse timene med beslutningen om å være helt åpen og ærlig, aldri ljuge, for hvis du ikke har følt deg sett noensinne, så hender det kroppen setter opp forsvarsmekanismer for ikke å bli sett, rett og slett fordi det gjør vondt og er jævlig sårbart. Du trenger etter min mening en veldig god samtalepartner, som kan gi deg et ømt og rettferdig blikk (det betyr ikke at han eller hun trenger å stryke deg medhårs hele tiden), men vedkommende skal se deg.

Jeg kan gi deg noen tips jeg har fått, som har fungert (selv om det tar tid før det fungerer). Mest sannsynlig må du bygge opp din selvfølelse sammen med andre, fordi det ikke er noe du kan gjøre alene. Du trenger altså å finne noen å snakke med. Du kan søke deg til terapeuter, psykologer, prester eller samtalegrupper. Ta din egen ensomhet på alvor, du fortjener å ha det bra. Du skal ikke måtte ha det sånn. Virkelig ikke. Det finnes også vennegrupper. Du må tørre å være ærlig og sårbar. Min erfaring er at når man undertrykker følelser, så føles det kaotisk og skamfullt når de først kommer ut og opp, og man har lett for å trekke seg tilbake igjen. Man blir redd for å bli forlatt, latterliggjort. Det kan være en paranoid følelse ved det hele.

Du må gå inn og se etter kommunale tilbud. Prøv alt. Dette er vanskelig. Du kan være heldig på første forsøk eller det kan gå på trynet både en og to ganger og tre og fire ganger, men det lover jeg deg, at en dag kommer det til å være noe som fungerer, om ikke hundre prosent, så i hvert fall de prosentene som trengs. Når du har lavt selvbilde og mangel på selvfølelse, kan det nemlig være slik at ingenting føles godt nok, at ingen kan matche deg, og at "ingen forstår deg". Ensomhet kan bli som et bunnløst sluk. Det jeg har slitt mest med er at jeg føler ingen kjenner meg til bunns, uansett hvor mye de gir. Men det er en felle. Det er nemlig du som til slutt skal være den som kjenner deg og gir deg ømhet til bunns. Dette er en lang kamp, og du bør forberede deg på at du må se etter de små nyansene av positivitet. Det kan handle om noe som går fra å være fælt til ok. En uvilje mot å gjøre noe, men som etter lengre tid blir omgjort til en mer nøytral følelse. Det handler om å klappe deg selv på skuldra når det skjer en liten endring som er til det positive (altså må du være oppmerksom overfor disse nyansene), og ikke banke deg selv opp fordi du trodde du skulle ha kommet lenger eller følt deg annerledes.

Treningsalternativet er å begynne på noe som er mer sosialt, en sport hvor du kan møte mennesker. Du kan også melde deg inn i DNT og bli med på lokale turer.

Du skal ikke gi opp. Du har all min sympati. Dette er tough stuff, men du har kommet et stykke allerede bare ved å innrømme for deg selv hvordan du har det. Du kunne ha skyldt på alle omgivelser rundt deg, men det gjør du ikke. Hvis du ikke føler det er noe håp for deg, så vit at noen har det!

Anonymkode: 77671...082

[Hotwife]

Vurdert å få deg hund? Da har du alltid en venn med deg, og det er lettere å komme i kontakt med andre. 

Har du kontakt med psykolog? Det er ingen skam eller noe flaut over det. Det er tøft gjort å ta hånd om egen psyke. 

Det er flust av damer der ute som ønsker en snill god mann. Så fortsett med treningen. Les bøker, finn noe å engasjere deg i. Ikke vær redd for å ta kontakt. Husk at det er like rart å bli snakket til/sjekket opp, som det er å være den som gjør det. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, Fornuftig-mann skrev:

Har en utdannelse, men mange om beinet. Det siste jeg vil er å pådra meg gjeld, så studier er ikke aktuelt.

Takk for tips, trening er jeg opptatt av fra før av. Det er mange ting man kan gjøre, men det forutsetter at man har evne til å steppe ut av komfortsonen, og det er for meg vanskelig delvis pga angst.

Ja, det føles ikke som om man har noen verdi. Om jeg forsvant fra verden er det en håndfull mennesker som blir direkte berørt. Resten ville rynket litt på panna, sagt "så trist" og fortsatt med livet sitt.

Har ikke noen nære relasjoner til kollegaer. Jeg sliter generelt med å få til relasjoner, og det blir liksom bare vanlig small-talk.

Det jeg hadde trengt mest er et nettverk av venner, så jeg kunne hatt noe å finne på hver helg. Ideelt sett en kjæreste, men det er enda vanskeligere. Jeg ser bare ikke løsninga. Hvordan skal en venneløs fyr være attraktiv nok for noen?

Kan jeg spørre hvilken by du bor i? Er nettvenner et sted å begynne kanskje?

Du kan fint være attraktiv uten venner, det er ikke venner som definerer deg. Alt er mulig, jeg vet dette høres ut som klisjé, men jeg har sett og opplevd det, så jeg vil viderebringe det. Du virker veldig ressurssterk og reflektert, og det at du skriver her på forumet er jo bevis på at du allerede er på vei et sted mot noe bedre.

Anonymkode: ff06e...b37

[Anonymburker]

10 timer siden, Hotwife skrev:

Vurdert å få deg hund? Da har du alltid en venn med deg, og det er lettere å komme i kontakt med andre. 

Har du kontakt med psykolog? Det er ingen skam eller noe flaut over det. Det er tøft gjort å ta hånd om egen psyke. 

Det er flust av damer der ute som ønsker en snill god mann. Så fortsett med treningen. Les bøker, finn noe å engasjere deg i. Ikke vær redd for å ta kontakt. Husk at det er like rart å bli snakket til/sjekket opp, som det er å være den som gjør det. 

Jeg er dessverre ikke noe hundemenneske😕 Men liker de på avstand😅

Nei, har ikke kontakt med psykolog. Delvis fordi jeg prøvde i en periode og fant det ukomfortabelt, delvis fordi jeg ofte føler at jeg ikke trenger det. Jeg kan ha dager med tungsinn, men aldri så ille at jeg ikke klarer daglige gjøremål.

Det høres kanskje rart ut, men jeg tror jeg ville vært tilnærmet hundre prosent psykisk frisk hvis jeg hadde et nettverk, kjæreste og helst barn. Samt jobb og trygg inntekt. Jeg tror når man mangler ALT dette, så vil man føle utenforskap og ha det mer eller mindre kjipt. En viss stabilitet i form av enten kjæreste/familie, eller fast jobb trenger alle for å holde seg sinnsfrisk.

[AnonymBruker]

Kanskje du må vurdere å flytte på deg for å få en fast jobb. At du skriver innlegg her hjelper jo ingenting på situasjonen din. Kanskje på tide å gjøre noe aktivt. Også synes jeg du burde jobbe med å prøve å bli glad i det du faktisk har, og deg selv. Ingen burde være avhengig av andre for å ha det bra. Det blir et vondt press for den det gjelder også. 

Anonymkode: 7a877...7d0

[AnonymBruker]

Du beskriver min barndom. Og jeg har hatt det som deg. Jeg har riktignok hatt kjærester, men valgt personer som trykket meg like langt ned, og enda lengre, som mine foreldre har gjort. 

Jeg har vært et offer. Jeg så på meg selv som et offer. Alle gikk imot meg og verden var urettferdig. Stakkars meg! Endringen kom da jeg tok ansvar for meg selv. Jeg skjønte at skal det endring til må jeg stå for det selv. Ja, oppveksten min var mye elendighet, men nå er jeg voksen og styrer hverdagen min selv. Det er forferdelig tungt når man ikke eier selvtillit, tro på seg selv eller har spesielt gode sosiale ferdigheter, og i tillegg har angst for det meste. Men det er en kjempeseier når man får til noe!

Sett deg små mål, start enkelt. Inviter en kollega med på noe. Meld deg som frivillig bøssebærer eller som besøksvenn i røde kors. Heng deg med på old boys-laget eller meld deg på et swingkurs. Hva som helst. Og gjennomfør! Ikke tenk på at du skal komme i mål med en venn eller kjæreste, men at du skal gjøre noe hyggelig som gir deg noe. Du må stå i ubehag til det ikke er ubehagelig lenger. 

Når det gjelder jobb må du søke på faste stillinger selv. Det er ingen som kaster jobber etter deg. Vil du ha kjæreste må du date. Ingen damer går rundt på dørene til menn og spør om du vil bli kjæreste. Du må altså legge litt energi i det du vil oppnå. 

 

Anonymkode: 2e530...332

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du beskriver min barndom. Og jeg har hatt det som deg. Jeg har riktignok hatt kjærester, men valgt personer som trykket meg like langt ned, og enda lengre, som mine foreldre har gjort. 

Jeg har vært et offer. Jeg så på meg selv som et offer. Alle gikk imot meg og verden var urettferdig. Stakkars meg! Endringen kom da jeg tok ansvar for meg selv. Jeg skjønte at skal det endring til må jeg stå for det selv. Ja, oppveksten min var mye elendighet, men nå er jeg voksen og styrer hverdagen min selv. Det er forferdelig tungt når man ikke eier selvtillit, tro på seg selv eller har spesielt gode sosiale ferdigheter, og i tillegg har angst for det meste. Men det er en kjempeseier når man får til noe!

Sett deg små mål, start enkelt. Inviter en kollega med på noe. Meld deg som frivillig bøssebærer eller som besøksvenn i røde kors. Heng deg med på old boys-laget eller meld deg på et swingkurs. Hva som helst. Og gjennomfør! Ikke tenk på at du skal komme i mål med en venn eller kjæreste, men at du skal gjøre noe hyggelig som gir deg noe. Du må stå i ubehag til det ikke er ubehagelig lenger. 

Når det gjelder jobb må du søke på faste stillinger selv. Det er ingen som kaster jobber etter deg. Vil du ha kjæreste må du date. Ingen damer går rundt på dørene til menn og spør om du vil bli kjæreste. Du må altså legge litt energi i det du vil oppnå. 

 

Anonymkode: 2e530...332

Så kom selvfølgelig den kommentaren! La vær hvis du ikke har et bedre råd. Du har IKKE hatt en vanskelig barndom, isåfall har du mye å lære, for den bitre holdningen din skinner igjennom i innlegget.

Anonymkode: 855f2...9f8

[AnonymBruker]

Tror det er mange som ikke klarer å sette seg inn i hvordan det kan være å ha absolutt 0 nettverk, ingen venner, ingen familie absolutt INGEN. Mange klager over at de er såå ensomme, men allikevel så har de flere venner og både samboer og kanskje barn de har virkelig ingen aning om hvordan ordentlig ensomhet føles. Ja man selvfølgelig føle seg ensom med stort nettverk, men du aner ikke hvordan det er å være virkelig ensom og alene.

Hilsen en som har det på samme måte.

Anonymkode: f20c2...5e3

[Anonymburker]

På 11.10.2019 den 16.35, AnonymBruker skrev:

Tror det er mange som ikke klarer å sette seg inn i hvordan det kan være å ha absolutt 0 nettverk, ingen venner, ingen familie absolutt INGEN. Mange klager over at de er såå ensomme, men allikevel så har de flere venner og både samboer og kanskje barn de har virkelig ingen aning om hvordan ordentlig ensomhet føles. Ja man selvfølgelig føle seg ensom med stort nettverk, men du aner ikke hvordan det er å være virkelig ensom og alene.

Hilsen en som har det på samme måte.

Anonymkode: f20c2...5e3

Nettopp.

Altså, det finnes sikkert dem som er enda verre stilt enn meg.

Likevel, noen dager er jeg liksom sikker på at nå er det slutten, jeg orker ikke mer. Føler meg som luft for alle andre, og at alle er der for å "plage" meg med sin vellykkethet. Prøver så godt jeg kan å unne andre alt det fine som hender dem, men etter årevis uten at ting løser seg for meg, blir det vanskeligere og vanskeligere. De føles mer og mer som en nål som stikker rett i hjertet.

Føler ofte for å bare la livet mitt gå helt i dass, så hvordan jeg har klart å snu et usunt kosthold til et mer sunnere, samt trene et par dager hver uke er nesten utrolig. Jeg kan ha løpeturer hvor jeg omtrent er på gråten og visualiserer at jeg kaster meg foran enhver bil som kjører forbi. Likevel fullfører jeg økta, og kommer stadig i bedre form.

Trening er bra for psyken, sies det. Vel, for min del gjelder det bare rett etter økta. Da føles det bra.

[AnonymBruker]

Har det likt so deg TS, bortsett fra at jeg ikke har jobb heller. Har en psykolog da, men thats it. Får ikke noe særlig anerkjennelse der heller. Hadde hatt det bedre som død.

Anonymkode: 6c20b...33d

[Blondine]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har det likt so deg TS, bortsett fra at jeg ikke har jobb heller. Har en psykolog da, men thats it. Får ikke noe særlig anerkjennelse der heller. Hadde hatt det bedre som død.

Anonymkode: 6c20b...33d

Ikke si det, alle er verdifulle. Du også!

[AnonymBruker]

På 10.10.2019 den 2.14, Fornuftig-mann skrev:

Har en utdannelse, men mange om beinet. Det siste jeg vil er å pådra meg gjeld, så studier er ikke aktuelt.

Takk for tips, trening er jeg opptatt av fra før av. Det er mange ting man kan gjøre, men det forutsetter at man har evne til å steppe ut av komfortsonen, og det er for meg vanskelig delvis pga angst.

Ja, det føles ikke som om man har noen verdi. Om jeg forsvant fra verden er det en håndfull mennesker som blir direkte berørt. Resten ville rynket litt på panna, sagt "så trist" og fortsatt med livet sitt.

Har ikke noen nære relasjoner til kollegaer. Jeg sliter generelt med å få til relasjoner, og det blir liksom bare vanlig small-talk.

Det jeg hadde trengt mest er et nettverk av venner, så jeg kunne hatt noe å finne på hver helg. Ideelt sett en kjæreste, men det er enda vanskeligere. Jeg ser bare ikke løsninga. Hvordan skal en venneløs fyr være attraktiv nok for noen?

Nei, men da får du fortsette i samme tralten da.

Anonymkode: 9b97e...682

[AnonymBruker]

På 11.10.2019 den 15.39, AnonymBruker skrev:

Så kom selvfølgelig den kommentaren! La vær hvis du ikke har et bedre råd. Du har IKKE hatt en vanskelig barndom, isåfall har du mye å lære, for den bitre holdningen din skinner igjennom i innlegget.

Anonymkode: 855f2...9f8

???

Ikke meg du siterte, men snakk om å ikke gidde å ta seg selv i nakkeskinnet og i det minste prøve å komme seg ut av det negative kjøret man er i.

Tror du vil være offer jeg. Du trives i livet du har, når du ikke engang gidder å takke for gode råd men igjen skal snakke om hvor synd det er på deg. Come on, du er litt ansvarlig for eget liv.

Anonymkode: 9b97e...682

[AnonymBruker]

Jeg har det på en lignende måte. Gjennom hele oppveksten så fikk jeg lite annerkjennelse, omsorg og følelsen av å bli sett. Ble ofte kritisert og kjeftet opp. I tillegg ble jeg mobbet gjennom oppveksten. Dette har gjort at jeg unngår andre mennesker, har vanskeligheter for å åpne meg og er generelt hun stille som ingen ser.

Jeg har hatt kjærester, men ingen av dem har vært bra for meg. Fra ungdomsskolen og helt til 30-årene så hadde jeg ingen venner eller nettverk. På grunn av midlertidig flytting så er jeg nå tilbake til å ikke ha et nettverk, men siden jeg vet at det er midlertidig så går det.

Jeg hadde det lenge slik at jeg følte at jeg ikke klarte å gjøre noe med det og var langt nede, men for å gjøre endringer så må man begynne et sted. Jeg begynte hos psykolog og tok tak i meg selv. Begynte med frivillig arbeid, oppsøkte andre mennesker og jobbet med meg selv. Jeg begynte også å studere og da var jeg 35 år gammel. Nå er ikke dette noen quick fix, men man må gjøre noe. Jeg sliter fortsatt rundt mennesker, men jeg ser en fremgang. Før var jeg veldig apatisk og ville egentlig gi opp, men nå føler jeg meg mer optimistisk. Klarte å få meg en venninne og selv om jeg ikke vet om vi er rett for hverandre så klarte jeg det, men det er svært vanskelig for meg å tro at noen ønsker å være venn med meg så jeg skyver folk fra meg.

Det er lett å havne der at man føler at man ikke klarer, men man må begynne et sted og være forberedt på at dette blir jævlig vanskelig og kan ta lang tid. Man havner i mange situasjoner hvor man aller helst bare vil gi opp, men det er da man ikke skal gi opp.

Anonymkode: d8ccf...150

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

???

Ikke meg du siterte, men snakk om å ikke gidde å ta seg selv i nakkeskinnet og i det minste prøve å komme seg ut av det negative kjøret man er i.

Tror du vil være offer jeg. Du trives i livet du har, når du ikke engang gidder å takke for gode råd men igjen skal snakke om hvor synd det er på deg. Come on, du er litt ansvarlig for eget liv.

Anonymkode: 9b97e...682

Det er ikke TS du svarer nå, bare så du vet det.

Anonymkode: 3ff1f...11d