Trenger man familie?

[Helgeline]

Her var det mye trist lesning gitt. For meg som er oppvokst i en storfamilie med «klan-tendenser» er familie veldig viktig. Jeg har sagt til barna mine at de trenger ikke å like hverandre, men hvis det virkelig røyner på krever jeg at de stiller opp for hverandre.  

Ser at noen etterlyser hvordan man i enkelte situasjoner kun kan lite på familie...kan gi et eksempel. Jeg har to barn av samme kjønn som er stadig i tottene på hverandre. MEN hvis de står overfor en ytre fiende, en mobber fex, stiller hun sterkeste opp for søstera. Det er noe de har lært fra meg, mannens familie er ikke sånn. Jeg har tatt dem med på besøk til gamle tanter og onkler og håper de har lært noe av det. Jeg stiller opp for familie mer av plikt enn av kjærlighet. Sånn er jeg oppdradd. 

Vi kan ikke lite på staten og alskens sikkerhetsnett. Ikke i dag og IALLFALL ikke i fremtida. Venner, ja kanskje. Men familie er nesten hellig for meg.

[AnonymBruker]

Familien min er og har alltid vært de viktigste personene i livet mitt. Jeg har ikke så mye til felles med alle i familien, men der er et bånd som er sterkt der. Jeg har et par venner som føles som familie også, men for meg har det alltid vært litt sånn at vennskap ofte har skuffet meg fordi de har en tendens til å komme og gå og f.eks ikke tåle store avstander og endret livssituasjon så godt, mens familie: tåler sånt og er der likevel. For meg er det viktig å ha noen personer som rett og slett er der: alltid. Jeg vil f.eks bare ha en kjæreste som blir familie etterhvert. Mens selv kjærester er gjerne bare noe flyktig som kommer og går. Så jeg føler egentlig at jo eldre jeg blir, jo mer glad er jeg for at jeg har en familie av familieorienterte folk.

Anonymkode: 617ce...fd0

[AnonymBruker]

Jeg hadde mine første år blant mange familiemedlemmer: onkler, tanter og søskenbarn og besteforeldre. Alle på mors side da far ikke var interessert. Det var hyggelige tider å få avlastning fra mor som ble det i så altfor tidlig alder og egentlig burde tatt abort. 

Så flyttet mor, først for utdanning ett par timer unna. Vi barna måtte selvsagt bli med. Utdanning fullført, flyttet så til andre kanten av landet pga jobb, samt mor ville nærmere sin søster. All annen familiekontakt forsvant da, fly var meget kostbart på den tiden (fremdeles det til andre kant, men enda mere før). 

Etter flere flyttinger i samme fylket, flyttet til slutt også mors søster unna pga ny mann. Da forsvant siste del av familien. 

Ikke vært noe familie å snakke om siden. All kontakt mistet. Har også brutt totalt med mor, da hun bringer mer sorg enn glede. 

Så gått fra mye familie, til null familie. 

 

Har mista mye på veien. 

Anonymkode: 3405a...11a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 3405a...11a

På spørsmål om jeg trenger familie, nei. Er lært opp til å være ekstremt selvstendig, det er en svakhet å spørre om hjelp. Har jeg lært. Så fikser alt selv, eller betaler fagfolk.

om jeg savner familie, ja. 

Anonymkode: 3405a...11a

[Helgeline]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde mine første år blant mange familiemedlemmer: onkler, tanter og søskenbarn og besteforeldre. Alle på mors side da far ikke var interessert. Det var hyggelige tider å få avlastning fra mor som ble det i så altfor tidlig alder og egentlig burde tatt abort. 

Så flyttet mor, først for utdanning ett par timer unna. Vi barna måtte selvsagt bli med. Utdanning fullført, flyttet så til andre kanten av landet pga jobb, samt mor ville nærmere sin søster. All annen familiekontakt forsvant da, fly var meget kostbart på den tiden (fremdeles det til andre kant, men enda mere før). 

Etter flere flyttinger i samme fylket, flyttet til slutt også mors søster unna pga ny mann. Da forsvant siste del av familien. 

Ikke vært noe familie å snakke om siden. All kontakt mistet. Har også brutt totalt med mor, da hun bringer mer sorg enn glede. 

Så gått fra mye familie, til null familie. 

 

Har mista mye på veien. 

Anonymkode: 3405a...11a

Jeg er oppvokst som deg, var barn i en storfamilie. Men pga flytting har jeg mindre kontakt med dem. Trist, men sånn er samfunnet blitt.

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Helgeline skrev:

Her var det mye trist lesning gitt. For meg som er oppvokst i en storfamilie med «klan-tendenser» er familie veldig viktig. Jeg har sagt til barna mine at de trenger ikke å like hverandre, men hvis det virkelig røyner på krever jeg at de stiller opp for hverandre.  

Ser at noen etterlyser hvordan man i enkelte situasjoner kun kan lite på familie...kan gi et eksempel. Jeg har to barn av samme kjønn som er stadig i tottene på hverandre. MEN hvis de står overfor en ytre fiende, en mobber fex, stiller hun sterkeste opp for søstera. Det er noe de har lært fra meg, mannens familie er ikke sånn. Jeg har tatt dem med på besøk til gamle tanter og onkler og håper de har lært noe av det. Jeg stiller opp for familie mer av plikt enn av kjærlighet. Sånn er jeg oppdradd. 

Vi kan ikke lite på staten og alskens sikkerhetsnett. Ikke i dag og IALLFALL ikke i fremtida. Venner, ja kanskje. Men familie er nesten hellig for meg.

Det har jeg også gjort. Dvs. pappaen vår kunne ofte bli veldig sint da vi var yngre. Ikke sånn at han banket oss, men sånn at det skremmer livet av folk fordi at han er så sint og du får en følelse at i dag så kommer han virkelig til å banke meg skikkelig opp. Det skremte livet av meg som tenåring, så du kan jo tenke deg hvordan jeg følte det ved stå å se på f.eks en 5-åring som fikk gjennom gå det samme. Det var en naturlig ting å gå imellom fordi at du visste hvordan det føltes og hvordan det var. De var jo så små og forsvarsløse som klamret seg til beinet mitt. Jeg er eldst. 

Jeg skulle ønske at foreldrene våres hadde sagt noe som at vi trenger ikke å like hverandre, men at vi kan stille opp hverandre. Vi ble ofte satt opp mot hverandre og det ble nærmest som en konkurranse. Jeg har trøstet gråtende småsøsken, og fått rasende foreldre (virkelig rasende, eksplosive rasende) etter meg fordi at jeg ikke ønsker å trøste dem. Dvs. være klagemur for forholdet deres og høre på ting som jeg kan love deg de barn har sluppet å høre. 

Blæ. Føler meg litt trist til tider i dag kjenner jeg. Det høres så fint ut på mange måter. Å ha en klan-følelse, å stå sammen mot ytre fiender og hjelpe hverandre i tøffe tider. 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[Helgeline]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg også gjort. Dvs. pappaen vår kunne ofte bli veldig sint da vi var yngre. Ikke sånn at han banket oss, men sånn at det skremmer livet av folk fordi at han er så sint og du får en følelse at i dag så kommer han virkelig til å banke meg skikkelig opp. Det skremte livet av meg som tenåring, så du kan jo tenke deg hvordan jeg følte det ved stå å se på f.eks en 5-åring som fikk gjennom gå det samme. Det var en naturlig ting å gå imellom fordi at du visste hvordan det føltes og hvordan det var. De var jo så små og forsvarsløse som klamret seg til beinet mitt. Jeg er eldst. 

Jeg skulle ønske at foreldrene våres hadde sagt noe som at vi trenger ikke å like hverandre, men at vi kan stille opp hverandre. Vi ble ofte satt opp mot hverandre og det ble nærmest som en konkurranse. Jeg har trøstet gråtende småsøsken, og fått rasende foreldre (virkelig rasende, eksplosive rasende) etter meg fordi at jeg ikke ønsker å trøste dem. Dvs. være klagemur for forholdet deres og høre på ting som jeg kan love deg de barn har sluppet å høre. 

Blæ. Føler meg litt trist til tider i dag kjenner jeg. Det høres så fint ut på mange måter. Å ha en klan-følelse, å stå sammen mot ytre fiender og hjelpe hverandre i tøffe tider. 

Anonymkode: a8ecf...7ba

Uff. Hørtes ikke bra ut. Sånt er ødeleggende. Sender en klem ❤️

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Familien min er og har alltid vært de viktigste personene i livet mitt. Jeg har ikke så mye til felles med alle i familien, men der er et bånd som er sterkt der. Jeg har et par venner som føles som familie også, men for meg har det alltid vært litt sånn at vennskap ofte har skuffet meg fordi de har en tendens til å komme og gå og f.eks ikke tåle store avstander og endret livssituasjon så godt, mens familie: tåler sånt og er der likevel. For meg er det viktig å ha noen personer som rett og slett er der: alltid. Jeg vil f.eks bare ha en kjæreste som blir familie etterhvert. Mens selv kjærester er gjerne bare noe flyktig som kommer og går. Så jeg føler egentlig at jo eldre jeg blir, jo mer glad er jeg for at jeg har en familie av familieorienterte folk.

Anonymkode: 617ce...fd0

Jeg lurer litt på det båndet... fordi at det er ikke noe jeg føler. Jeg føler bare.. vet ikke? Forventninger fra samfunnet om at man skal ha noe sånt og at det er viktig, men jeg klarer ikke å føle meg nær eller glad i disse menneskene. Jeg føler meg lettet og glad over at jeg slipper å se dem. 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Helgeline skrev:

Uff. Hørtes ikke bra ut. Sånt er ødeleggende. Sender en klem ❤️

Takk. Du er snill.

Anonymkode: a8ecf...7ba

[AnonymBruker]

11 timer siden, ana0603 skrev:

Familieenheten har eksistert i en evighet for så å si, og da kan man spørre - hvorfor det? Vel, svaret er enkelt, fordi det er det som funker best, det finnes ingen andre "setup" som fungerer like bra. Når hele verden er enig om noe, bokstavelig talt alle kulturer og nasjoner, er det ikke så smart å si "nei, prøver noe annet jeg!" 😂

Det kan hende du oppnår suksess men sjansen er små.

Du høres veldig naiv ut. Jeg har venner som har måttet kutte kontakten med foreldre. Enten fordi foreldrene har narsisistiske trekk og ikke tilfører noe som helst godt i livet deres eller fordi en av foreldrene ruser seg. De tre jeg kjenner har det mye bedre etter de kuttet kontakt. De har laget sin egen familie og har kontakt med søsken. En av dem sier at svigerfamilien er foreldrene de aldri fikk, og det fungerer kjempebra. Når foreldrene dine har sterke diagnoser eller gjør livet ditt vanskelig og stressende utover det som er normalt så er det mange som har suksess med å få dem ut av livet. 

Anonymkode: 86136...a2e