Trenger man familie?

[AnonymBruker]

Nei det gjør man ikke . Jeg har familie- især min søster og hennes familie som behandler meg og mine på en nedlatende måte. Små sårende stikk konstant er med på å bryte ned og jeg er overbevist om at det er bevisst. At de gjør det for å løfte seg selv og for å lettere komme til penger og makt. det er et kynisk spill og vi trekker oss unna. Trives ikke i deres samvær og det vet de. Aldri kan vi besøke foreldrene mine uten at de dukker opp - og det kan ikke føres en normal samtale fordi hun tar alt for mye plass- krever å være midtpunktet hele tiden- skriker høyt om nødvendig om at nå må vi høre på henne- sitter med et ondt blikk og betrakter oss for liksom for å se om vi er så sårbare som hun håper- vi har sett ondskapen som bor inni henne og ikke minst erfart den!. Når vi ikke er med henne kan vi senke skuldrene og kommunisere på en helt annen måte. Det er befriende å slippe det psykopatiske nærværet hennes.

Anonymkode: 7d2c2...9ed

[AnonymBruker]

Jeg har heller aldri følt noen nært forhold til min familie, foreldre og søsken. Lite kontakt i dag, mange år mellom jeg ser mine søsken.

I norge lever vi jo etter ideen om at vi skal være selvstendige, flytte ut av redet så tidlig som mulig. Da sklir man lett fra hverandre, i norge er det ikke kultur for samhold og sosialisering.

Etter skjermen fikk fullt inntog gjemmer alle seg bak den med hodetelefoner på.

Anonymkode: 472d0...56b

[AnonymBruker]

Jeg klarer meg helt fint uten dem. Er ikke noe forskjell fra og til. De har aldri brydd seg uansett om jeg har kontakt med dem eller ikke. Foreldrene mine lever ikke og døde når jeg var liten, så er vandt til å ikke ha det. Fosterfamilien har ikke kontaktet meg siden jeg flyttet ut da jeg var 18.

Selvfølgelig er jeg sint for at alle driter i meg, men det går bra fordi jeg klarer meg fint uten dem, men det er ikke en selvfølge at man gjør det. Jeg har hatt delvis kontakt med biologiske tanter, halvsøsken osv og prøvd vise interesse for å ha kontakt, men det er ikke mye å hente, så jeg har kuttet dem ut fullstendig og det virker ikke som at de legger merke til det engang, at de ikke har hørt fra meg på 2 år f.eks vekker ikke en tanke hos dem.

Det er ikke til å forstå seg på, men jeg gidder ikke å prøve mer. Jeg har insett at de faktisk ikke bryr seg og det får jeg bare leve med. Jeg er et oppegående menneske uansett med eller uten familie, så nei, så lenge man er vandt til å ikke ha familie så trenger man dem ikke. 

Anonymkode: 825cb...d4c

[AnonymBruker]

Hva " man" trenger er vanskelig å svare på. Jeg kan si for egen del ; for meg er familien alt! Venner kommer lenger ned på lista, de blir nedprioritert. For med familien har jeg  alltid bånd som knytter oss sammen, et fellesskap som alltid er der. Jeg er ikke alltid enig med familien jeg heller såklart, men vi stiller opp og er nærmere hverandre enn noen venn noensinne vil være. 

Anonymkode: 33974...3cf

[AnonymBruker]

Familie er no drit.

Anonymkode: 4c2b9...d35

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva " man" trenger er vanskelig å svare på. Jeg kan si for egen del ; for meg er familien alt! Venner kommer lenger ned på lista, de blir nedprioritert. For med familien har jeg  alltid bånd som knytter oss sammen, et fellesskap som alltid er der. Jeg er ikke alltid enig med familien jeg heller såklart, men vi stiller opp og er nærmere hverandre enn noen venn noensinne vil være. 

Anonymkode: 33974...3cf

Jeg vet at man burde føle seg nærme med familien, men jeg klarer ikke det. Jeg er sjalu på de som har det sånn som du. Det er så vakkert å se på utenfra og jeg skulle ønske min familie var likedan. Her så stiller vi ikke opp for hverandre. Det jeg har lært meg som yngre er at du forteller løgner til familien også prøver du å løse ting på egenhånd. Prisen for ærlighet er at man får flere timers med raserianfall hvor man blir skreket til om hvor ubrukelig man er, hvor stygg man er, hvor dum man er og hvor elendig man er. Jeg håper du er ærlig med din familie fordi det er vakkert. Det er så vondt å leve på en løgn. 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei det gjør man ikke . Jeg har familie- især min søster og hennes familie som behandler meg og mine på en nedlatende måte. Små sårende stikk konstant er med på å bryte ned og jeg er overbevist om at det er bevisst. At de gjør det for å løfte seg selv og for å lettere komme til penger og makt. det er et kynisk spill og vi trekker oss unna. Trives ikke i deres samvær og det vet de. Aldri kan vi besøke foreldrene mine uten at de dukker opp - og det kan ikke føres en normal samtale fordi hun tar alt for mye plass- krever å være midtpunktet hele tiden- skriker høyt om nødvendig om at nå må vi høre på henne- sitter med et ondt blikk og betrakter oss for liksom for å se om vi er så sårbare som hun håper- vi har sett ondskapen som bor inni henne og ikke minst erfart den!. Når vi ikke er med henne kan vi senke skuldrene og kommunisere på en helt annen måte. Det er befriende å slippe det psykopatiske nærværet hennes.

Anonymkode: 7d2c2...9ed

Det er det jeg føler og. Dvs. jeg klarer ikke helt å senke skuldrene ennå fordi jeg er vokst opp med dette så kroppen går rett i forsvarsmodus i perioder, men etter at jeg kuttet ut de verste så er det litt roligere og jeg er ikke så stressa for at andre kommer til å skrike til meg eller kalle meg stygge ting. 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[KnekkogPrim]

Hvis familien din har vært kjipe mot deg, er det ingenting i veien for å bryte kontakt. Alle familier har vel i større eller mindre grad gitt alle som en noen bedritne minner. Men mener du minnene er dårlige i stor grad, drit i dem.

Skal spare deg for dritt fra min familie, men jeg tror alle som vokste opp med boomerforeldre har noen ugne minner fra barndommen. Den generasjonen, 68’erne, er ikke mye tess.

[mumrikk1]

Noen trenger, andre trenger ikke. Jeg er veldig glad i familien min.

[AnonymBruker]

8 hours ago, ana0603 said:

Livet er mye letter med familie, en stor familie. Du får støtte i livet, støtte som en vennsirkel aldri kan gi deg.

Jo større, desto bedre.

Ikke om familien din er drittmennesker

Anonymkode: f80b5...341

[jabx]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trenger vi familie? Mamma, pappa og annet. Trenge man dem egentlig?
Jeg har siden jeg var veldig ung følt at jeg ikke hører hjemme i familien. Alt jeg kan huske siden jeg var ung er vonde minner og som voksen så er det også mange vonde minner. Vet ikke. Er jeg unormal for å føle det sånn? At jeg ikke trenger dem, at jeg ikke ønsker å se dem eller ønsker kontakt med dem? Jeg er så lei av å høre at jeg er følsom fordi at jeg sitter og gråter når noen kaller meg et ubrukelig menneske.

Anonymkode: a8ecf...7ba

Det er det som er fint med et samfunn som det vi har i Norge. Man kan faktisk bryte med familien hvis man mener det er det beste.

I andre samfunn er man bundet til familien til evig tid. Forlater man familien vil man sannsynligvis dø fordi man generelt blir utstøtt og/eller det finnes ingen støtteordninger som erstatter familien.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, KnekkogPrim skrev:

Hvis familien din har vært kjipe mot deg, er det ingenting i veien for å bryte kontakt. Alle familier har vel i større eller mindre grad gitt alle som en noen bedritne minner. Men mener du minnene er dårlige i stor grad, drit i dem.

 Skal spare deg for dritt fra min familie, men jeg tror alle som vokste opp med boomerforeldre har noen ugne minner fra barndommen. Den generasjonen, 68’erne, er ikke mye tess.

Hva er boomerforeldre? 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[AnonymBruker]

At man er "familie" betyr selvfølgelig ikke at man faktisk kommer greit overens.

Veldig gode venner kan faktisk være minst like bra...       

Anonymkode: 23147...00c

[AnonymBruker]

Tror det er helt individuelt. Noen har familie som et bra for dem, noen har venner som er bra for dem. Det finnes dårlige folk inniblant overalt, også blant familie. Omgås først og fremst dem som vil deg godt og er glad i deg. 

Anonymkode: 69939...ffc

[AnonymBruker]

Ja, vi trenger familie. De fleste som ikke har familie, uansett om det er selvvalgt, vil føle at en del mangler. 

Det betyr ikke at vi alltid er fornøyd med familien vår eller ønsker å beholde kontakt med dem. Bare at man savner det å ikke ha en god familie selv om man aldri har hatt det. 

Anonymkode: 72950...90c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi trenger familie. De fleste som ikke har familie, uansett om det er selvvalgt, vil føle at en del mangler. 

Det betyr ikke at vi alltid er fornøyd med familien vår eller ønsker å beholde kontakt med dem. Bare at man savner det å ikke ha en god familie selv om man aldri har hatt det. 

Anonymkode: 72950...90c

På ingen måte! Vi velger ikke familien vår, og det er helt tilfeldig hvilken vi blir født inn i. Men venner, de velger vi, og de velger oss, noe som gir en mye bedre konstellasjon. 
Jeg klarer meg utmerket uten familien min, uten vennene mine hadde jeg gått til grunne.

Anonymkode: 4047f...6e1

[AnonymBruker]

For meg er familien min veldig viktig,er avhengig av å ha de i livet mitt for å ha det bra.

Anonymkode: 490f0...44b

[Aragorn ll Elessar]

Noen trenger familie andre trenger det ikke.

[AnonymBruker]

Nå høres jeg sikkert veldig direkte ut.

Alle mennesker har godt av å ha tilhørighet til en familie.

Men hvis man har hatt det tøft, så trenger man litt tid til å : bearbeide, bli trygg på seg selv, jobbe med å komme ut av den rollen man automatisk kommer inn i(i forhold til rang mellom søsken, finne sin egen identitet og verdier, + hvordan andre ser deg, hvis man har blitt mobbet)

Samtidig som man gjør dette, må man ikke glemme å gi gode ord tilbake(Det koster deg ingenting, og kan gjøre dagen for den det gjelder) 

Det er en balansegang, men man må være interessert i å jobbe for det.

 

Anonymkode: d325a...aa0

[snoren]

Av og til kan familien være mer til last enn kos, da er det på tide å kutte kontakten. Gjør det som er best for deg, du blir ikke lykkeligere av å presse deg gjennom ukomfortable familiestevner.