Trenger man familie?

[AnonymBruker]

Trenger vi familie? Mamma, pappa og annet. Trenge man dem egentlig?
Jeg har siden jeg var veldig ung følt at jeg ikke hører hjemme i familien. Alt jeg kan huske siden jeg var ung er vonde minner og som voksen så er det også mange vonde minner. Vet ikke. Er jeg unormal for å føle det sånn? At jeg ikke trenger dem, at jeg ikke ønsker å se dem eller ønsker kontakt med dem? Jeg er så lei av å høre at jeg er følsom fordi at jeg sitter og gråter når noen kaller meg et ubrukelig menneske.

Anonymkode: a8ecf...7ba

[AnonymBruker]

Nei man trenger dem ikke. Skaff deg gode venner istedet.

Anonymkode: 22653...1da

[Gjest ana0603]

Livet er mye letter med familie, en stor familie. Du får støtte i livet, støtte som en vennsirkel aldri kan gi deg.

Jo større, desto bedre.

Endret 30. september 2019 av ana0603

[SoWhat?]

Det er ingen regel at man må trenge familie nei. Jeg har brukt tid på å faktisk forstå at det er virkelig ikke alle foreldre som vil barna sine alt godt. Det fins foreldre som sliter så mye med seg selv også, at det går ut over ungene. Det er jo fakta, og hvis de og resten av familien bare hakker deg ned, så nei, da trenger man dem ikke. 

Det er bare det at om en vil kutte dem ut, så må en tenke på at en kan komme til å straffe seg selv og ingen andre, for noen kutter kontakt for å få reaksjoner. Og så uteblir de, og det føles ikke akkurat bedre. Eller, de kan syns det er befriende å slippe og ha med dem og gjøre. En må tenke seg godt om hva som er best for en selv. 

[Brunello]

2 minutter siden, ana0603 skrev:

Livet er mye letter med familie, en stor familie. Du får støtte i livet.

Det avhenger av at man har en fungerende familie. Ut fra mys som skrives her inne, er det åpenbart at en del hadde hatt det bedre uten eller med en annen familie.

[Gjest AthenaRavenLuna]

For å si det sånn. blod er ikke alltid tykkere enn vann.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, ana0603 skrev:

Livet er mye letter med familie, en stor familie. Du får støtte i livet som en venn aldri kan gi deg.

Kan du komme med eksempler på hva du tenker? Fra før så har vi ikke en veldig stor familie, men det første jeg husker jeg var ung er fra da jeg var 7 eller 8 år Vi satt rundt bordet på kjøkkenet og spiste. Jeg kan ikke si deg om det var frokost, lunsj eller middag. Jeg kan ikke si deg om det var hverdag eller helg, men jeg husker samtalen. Foreldrene mine snakket om at jeg måtte bli flinkere til å ta kontakt med andre fordi det var jeg helt håpløs til. Hvis jeg ikke ble bedre, så kom jeg til å dø helt alene uten at noen var glad i meg. Jeg husker at hjertet slo helt vilt og jeg fikk vondt så vondt i magen, men jeg sa ingenting. Barndommen min er full av sånne minner.

Anonymkode: a8ecf...7ba

[Frøkensina]

Du skal ikke måtte høre på at du blir kalt et ubrukelig menneske! Jeg har gode venner som har måttet kutte ut familie og de har det helt fint, de har støtte og nettverk/ny familie i andre mennesker. 

[AnonymBruker]

 

6 minutter siden, SoWhat? skrev:

Det er ingen regel at man må trenge familie nei. Jeg har brukt tid på å faktisk forstå at det er virkelig ikke alle foreldre som vil barna sine alt godt. Det fins foreldre som sliter så mye med seg selv også, at det går ut over ungene. Det er jo fakta, og hvis de og resten av familien bare hakker deg ned, så nei, da trenger man dem ikke. 

Det er bare det at om en vil kutte dem ut, så må en tenke på at en kan komme til å straffe seg selv og ingen andre, for noen kutter kontakt for å få reaksjoner. Og så uteblir de, og det føles ikke akkurat bedre. Eller, de kan syns det er befriende å slippe og ha med dem og gjøre. En må tenke seg godt om hva som er best for en selv. 

Jeg har ikke snakket med de "verste" på noen år og det føles befriende. Jeg angrer ikke. Selvfølgelig så skulle jeg jo ønske at jeg hadde det annerledes, og til tider så er det vondt når folk snakker så varmt om f.eks høytider. Alt jeg kjenner knyttet til bursdager og høytider er smerte. Jeg hater høytider.

Anonymkode: a8ecf...7ba

[SoWhat?]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har ikke snakket med de "verste" på noen år og det føles befriende. Jeg angrer ikke. Selvfølgelig så skulle jeg jo ønske at jeg hadde det annerledes, og til tider så er det vondt når folk snakker så varmt om f.eks høytider. Alt jeg kjenner knyttet til bursdager og høytider er smerte. Jeg hater høytider.

Anonymkode: a8ecf...7ba

Har hørt andre også si det, når de ikke har hatt det bra i oppveksten. Høytider er jo liksom der hvor alt skal være så koselig og familier samles for å ha det hyggelig. Men det er jo ikke sånn over alt, for å si det pent. Men det er trist at det skal være sånn. 

Vet ikke om det går an å skape sin egen greie i høytider. Ikke at de må markeres, men istedenfor å ha det jævli hver høytid.

Men det er vel ikke det viktigste. Hvis det føles befriende uten kontakt, så gjør du det rette. 

[AnonymBruker]

Jeg trenger min familie, men mannen trenger ikke sin. Avhenger helt av forholdet man har til dem. Tilfører de ikke livet noe bra, men heller er et uromoment i livet, så er det lov å kutte ut.

Anonymkode: 6db61...6c0

[AnonymBruker]

48 minutter siden, ana0603 skrev:

Livet er mye letter med familie, en stor familie. Du får støtte i livet, støtte som en vennsirkel aldri kan gi deg.

Jo større, desto bedre.

Dette gjelder sikkert for noen. Selv har jeg alltid fått støtte av venner, familie har bare kritisert meg / kalt meg dum når jeg hadde problemer.

Anonymkode: 22653...1da

[AnonymBruker]

Man trenger ikke familien. Men alle trenger noen. Gode venner kan være vel så bra som familie.

Anonymkode: 9d1f1...c65

[Gjest ana0603]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du komme med eksempler på hva du tenker? Fra før så har vi ikke en veldig stor familie, men det første jeg husker jeg var ung er fra da jeg var 7 eller 8 år Vi satt rundt bordet på kjøkkenet og spiste. Jeg kan ikke si deg om det var frokost, lunsj eller middag. Jeg kan ikke si deg om det var hverdag eller helg, men jeg husker samtalen. Foreldrene mine snakket om at jeg måtte bli flinkere til å ta kontakt med andre fordi det var jeg helt håpløs til. Hvis jeg ikke ble bedre, så kom jeg til å dø helt alene uten at noen var glad i meg. Jeg husker at hjertet slo helt vilt og jeg fikk vondt så vondt i magen, men jeg sa ingenting. Barndommen min er full av sånne minner.

Anonymkode: a8ecf...7ba

Familieenheten har eksistert i en evighet for så å si, og da kan man spørre - hvorfor det? Vel, svaret er enkelt, fordi det er det som funker best, det finnes ingen andre "setup" som fungerer like bra. Når hele verden er enig om noe, bokstavelig talt alle kulturer og nasjoner, er det ikke så smart å si "nei, prøver noe annet jeg!" 😂

Det kan hende du oppnår suksess men sjansen er små.

Endret 30. september 2019 av ana0603

[AnonymBruker]

5 minutter siden, ana0603 skrev:

Familieenheten har eksistert i en evighet for så å si, og da kan man spørre - hvorfor det? Vel, svaret er enkelt, fordi det er det som funker best, det finnes ingen andre "setup" som fungerer like bra. Når hele verden er enig om noe, bokstavelig talt alle kulturer og nasjoner, er det ikke så smart å si "nei, prøver noe annet jeg!" 😂

 Det kan hende du oppnår suksess men sjansen er små.

Du sier at man vil få støtte i familie som man ikke kan få i venner, og jeg spurte deg om du kan komme med noen eksempler på dette. Jeg noterer meg at du nekter å svare. 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man trenger ikke familien. Men alle trenger noen. Gode venner kan være vel så bra som familie.

Anonymkode: 9d1f1...c65

Det er jeg enig med deg i.  Alle trenger noen! 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[WCKD]

Man trenger personer som er der for deg når du behøver det som mest, og for at disse skal gidde/orke å være der for deg, må du investere i dem.

Hvorvidt disse er biologisk familie eller venner du har funnet på nettet er i grunn irrelevant, så lenge du har et nettverk. Det er psykisk skadelig å falle utenfor.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, WCKD skrev:

Man trenger personer som er der for deg når du behøver det som mest, og for at disse skal gidde/orke å være der for deg, må du investere i dem.

Hvorvidt disse er biologisk familie eller venner du har funnet på nettet er i grunn irrelevant, så lenge du har et nettverk. Det er psykisk skadelig å falle utenfor.

Jeg har manglet det i mange, mange, mange år på tross av kontakt med familien og jeg har, som du sier, skader av dette. 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si tusen takk til alle som har svart! Jeg føler meg litt mindre unormal og teit nå. ❤️ Noen ganger er det godt å bare ha noen som sier at det er greit, eller at det kommer til å gå bra, eller at det er ok å føle det sånn. 

TS 

Anonymkode: a8ecf...7ba

[Brunello]

50 minutter siden, ana0603 skrev:

Familieenheten har eksistert i en evighet for så å si, og da kan man spørre - hvorfor det? Vel, svaret er enkelt, fordi det er det som funker best, det finnes ingen andre "setup" som fungerer like bra. Når hele verden er enig om noe, bokstavelig talt alle kulturer og nasjoner, er det ikke så smart å si "nei, prøver noe annet jeg!" 😂

Det kan hende du oppnår suksess men sjansen er små.

Nå har biologi et og annet å si her også.