Tråden for oss ensomme.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg opplever alltid følelsen av ensomhet. På jobb, med kollegaer, med venninner, med familie (minus mine barn) rundt kjæresten om han ikke gir meg nok bekreftelse. Noe i livet mitt mangler. Jeg mangler følelsen av tilhørighet. Jeg har den siste tiden vært mye rundt andre mennesker, men kjenner alltid på følelsen av tomhet. Skulle så ønske at jeg trivdes på de fleste arenaer i livet mitt. Elsker  de to barna mine, men skulle ønske jeg kunne prissette livet mitt mye mer. Blir kanskje ansett som ambisiøs av andre, men tenker ungene mine er det eneste bra jeg har oppnådd. 

Jeg har en jobb, snart ferdig utdannet, bor i en ok fin leilighet. For et år siden kjente jeg på en sterk depresjon, en tid som var vanskelig. Er så redd for å komme dit. Jeg har og angst, men har den siste perioden hatt det ok akkurat den biten. 

Kanskje flere enn meg vil dele av seg selv her? Husk at ensomhet kommer i flere former. Noen er ensom OG alene, andre kjenner på manglende følelse av tilhørighet. Ønsker ingen kommentarer ala "Du er ikke ensom før du bor på en øde øy og ingen tar kontakt" typ.. 

Anonymkode: ece4a...ec7

[AnonymBruker]

Jeg er ensom. Jeg har ikke noe familie og har få venner da jeg sliter med å forme relasjoner. Jeg har også vansker med tilhørighet mtp. kolleger, samtidig som jeg ikke blir ekskludert så jeg har liksom ikke noe grunn til å føle det. Får litt sånn følelsen av at jeg er et romvesen i flekkene, bare for å ha litt galgenhumor:P Har ikke partner eller barn. Jeg pleide å ha masse hobbyer å fylle tiden med, men jeg ble møkk lei av å gjøre de alene til slutt og har nå helt mistet interessen. De ble heller en påminner om hvor alene jeg er enn at det var gøy å holde på med.

Anonymkode: f9c7e...c15

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ensom. Jeg har ikke noe familie og har få venner da jeg sliter med å forme relasjoner. Jeg har også vansker med tilhørighet mtp. kolleger, samtidig som jeg ikke blir ekskludert så jeg har liksom ikke noe grunn til å føle det. Får litt sånn følelsen av at jeg er et romvesen i flekkene, bare for å ha litt galgenhumor:P Har ikke partner eller barn. Jeg pleide å ha masse hobbyer å fylle tiden med, men jeg ble møkk lei av å gjøre de alene til slutt og har nå helt mistet interessen. De ble heller en påminner om hvor alene jeg er enn at det var gøy å holde på med.

Anonymkode: f9c7e...c15

Sender deg varme tanker. Jeg er egentlig blid og prater masse med folk når vi møtes, men kjenner det er vanskelig bli kjent og holde på nye relasjoner. 

Anonymkode: ece4a...ec7

[AnonymBruker]

Innlegget ditt var veldig likt hvordan jeg føler meg. Føler ingen tilhørighet noe sted. Vanskelig med relasjoner. Sender deg en klem 😊

Anonymkode: 16d34...fbb

[Gjest Hundedama]

Tror ddt er veldig vanlig å føle seg ensom når noe mangler i forholdet, er ddttd noe som kan jobbes med? Klem fra meg til dere som føler dere ensomme ♥️♥️♥️♥️♥️

[AnonymBruker]

Jeg er ikke TS, men svarte over her. For min del har jeg mye å jobbe med. Har også prøvd å snakke litt med samboer om det. At jeg kanskje trenger at han viser litt interesse. Ikke så mye forandring der da 🙈 men for min del er jeg uansett avhengig av å gå i behandling for å bli bedre for å kanskje en gang føle tilhørighet noe sted. Helt uavhengig av samboer 😊 så ja, jeg prøver å gjøre jobben for at ting skal bli bedre. 

Anonymkode: 16d34...fbb

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Hundedama skrev:

Tror ddt er veldig vanlig å føle seg ensom når noe mangler i forholdet, er ddttd noe som kan jobbes med? Klem fra meg til dere som føler dere ensomme ♥️♥️♥️♥️♥️

Minus terapi trur jeg ikke det. Men når jeg får råd skal jeg gå. Tror dette henger igjen fra barndommen..Jeg følte meg aldri god nok for mamma, og kan fortsatt kjenne på følelsen idag som voksen. Ganger jeg var stolt over å ha oppnådd noe var hun likegyldig. Ofte himlet hun med øynene og sukket over meg. Hun kjeftet mye. Hun har etter jeg ble mamma, ved en anledning kalt meg en dårlig mor da hun var uenig med meg. Unnlot da å prate med henne i mange uker.. 

Det har brent seg fast i minnet mitt. 

Anonymkode: ece4a...ec7

[AnonymBruker]

Folk skulle kunne gå enklere og oftere til en psykolog for samtaler. Det skulle vært levelige priser for folk som ikke har de pengene en privatpraktiserende psykolog koster. Der er det ledige timer og omtrent ingen ventelister.  

Anonymkode: 645f8...d06

[Gjest Hundedama]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Minus terapi trur jeg ikke det. Men når jeg får råd skal jeg gå. Tror dette henger igjen fra barndommen..Jeg følte meg aldri god nok for mamma, og kan fortsatt kjenne på følelsen idag som voksen. Ganger jeg var stolt over å ha oppnådd noe var hun likegyldig. Ofte himlet hun med øynene og sukket over meg. Hun kjeftet mye. Hun har etter jeg ble mamma, ved en anledning kalt meg en dårlig mor da hun var uenig med meg. Unnlot da å prate med henne i mange uker.. 

Det har brent seg fast i minnet mitt. 

Anonymkode: ece4a...ec7

Ååå fåf tårer i øynene når jeg leser dette, du har jo ikke gjort noe galt ♥️♥️♥️♥️♥️♥️♥️♥️

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt som deg TS. Jeg har aldri klart å passe inn noe sted selv i min egen familie. Fikk i voksen alder en diagnose som forklarer endel om hvorfor jeg sliter sånn med å bygge og holde på relasjoner over tid, men det hjelper jo ikke med diagnoser når man ikke klarer å bli bedre. Helgene for meg er ofte det verste, for det er da alle andre drar ut for å feste og ha det gøy, eller bare henge hjemme med noen nære. Jeg blir sittende alene i leiligheten fra torsdag kveld til torsdag morgen hver uke, og har kun psykologtimen i uka å se fram til, for da får jeg ihvertfall sett og snakket med ett menneske over tid selv om hun får betalt for å ha meg der..

Anonymkode: 015e6...b12

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det helt likt som deg TS. Jeg har aldri klart å passe inn noe sted selv i min egen familie. Fikk i voksen alder en diagnose som forklarer endel om hvorfor jeg sliter sånn med å bygge og holde på relasjoner over tid, men det hjelper jo ikke med diagnoser når man ikke klarer å bli bedre. Helgene for meg er ofte det verste, for det er da alle andre drar ut for å feste og ha det gøy, eller bare henge hjemme med noen nære. Jeg blir sittende alene i leiligheten fra torsdag kveld til torsdag morgen hver uke, og har kun psykologtimen i uka å se fram til, for da får jeg ihvertfall sett og snakket med ett menneske over tid selv om hun får betalt for å ha meg der..

Anonymkode: 015e6...b12

Hvilken diagnose har du? Jeg sliter med overtenking. Vil ikke si jeg direkte har sosial angst, men overtenker virkelig alt🙄 feks var jeg ute på byen med kollegaer for en uke siden og nå har jeg fått for meg at jeg tabbet meg ut og at alle er sure på meg. Jeg har jo ikke vært på jobb engang, så har ikke engang grunnlag for å tro noe slikt. Innimlm er det tungt, virkelig. 

Anonymkode: ece4a...ec7

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken diagnose har du? Jeg sliter med overtenking. Vil ikke si jeg direkte har sosial angst, men overtenker virkelig alt🙄 feks var jeg ute på byen med kollegaer for en uke siden og nå har jeg fått for meg at jeg tabbet meg ut og at alle er sure på meg. Jeg har jo ikke vært på jobb engang, så har ikke engang grunnlag for å tro noe slikt. Innimlm er det tungt, virkelig. 

Anonymkode: ece4a...ec7

Borderline personlighetsforstyrrelse.

Usj, ja jeg kjenner meg igjen i det der. Jeg kan ha snakket med naboer, psykolog, gruppemedlemmer og lignende for så å få angst i flere dager etterpå i tilfelle jeg kan ha tabbet meg ut og sagt noe feil. Er så slitsomt...

Anonymkode: 015e6...b12

[AnonymBruker]

Hallo medmennesker❤️ Dette er den tredje høsten på rad jeg føler jeg går inn i en tung periode, og lurer på om det er derfor jeg føler meg som en 'outsider' i samfunnet. Altså, at jeg ikke hører sammen med noen på en måte. Barna mine er små elskverdige personer som også er glad i meg. Føler jeg gjør en slags forskjell i verden med å være mammaen deres. I morges følte jeg på en slags boblende irritasjon inni meg, uten grunn... 

Lurer på hva jeg skal gjøre for å bli kvitt disse tankene. Føler alt handler om å please andre, gjøre som man må for å blidgjøre alle rundt meg. Blir irritert på meg selv når jeg ikke strekker til. Mest sannsynlig ligger dette kun i mitt hode. Skulle ønske jeg kunne gi mer f. Sist jeg følte jeg nøt livet var på ferie i sommer. Kunne våkne, være meg og bare nyte livet.. Men livet her hjemme er jo ikke en ferie🤔

Håper dere har en fin kveld. 

Anonymkode: ece4a...ec7

[AnonymBruker]

Først en klem til dere alle, og ett håp om at dere finner en vei og troen på en vei og styrken til å finne håp.

Er ensom av den typen at jeg har venner og slektninger, jeg har også lett for smaltalk, ( og utrolig takknemlig for det hele) men jeg redigerer meg selv voldsomt og så automatisk at det går av seg selv sammen andre. Men mye av den jeg egentlig er tenker jeg det ikke er mulig å dele.

Selv om jeg er mye mer enn min trøblete fortid gjør det meg også mye til den jeg er. Men den er så omfattende og mørk og påvirker meg på måter jeg bare regner med ingen vil forstå. Det er for mørkt. Det passer ikke inn. Venner vil jeg ikke belaste og ny bekjentskap ikke skremme. Og det føles ensomt å gå rundt med denne delen av meg som skiller meg fra vanlige ( jeg vet mange sliter. Er absolutt ikke alene om det. Men mengden av drit i min fortid er overveldende. Tro meg)

Jeg vil være vanlig. La noen bli kjent med hele er umulig uten at ... det blir psykiatri ut av det.  Og sånn « stakkars deg og uff så ille» Jeg orker det ikke.

og likevel skriver jeg her he he. Passe ironisk. Orket ikke sånne svar her heller må jeg bare si. Så får bare være ett innspill til noen som føler det samme

Lykke til🍀🍁

Anonymkode: 9e31e...ab1