Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg har da fått EUPF-diagnose. Jeg vet lite om denne utenom ar jeg føler alle symptomer passer meg. Det jeg i hovedsak lurer på (til de som har, kjenner noen som har, eller de som har erfaring med EUPF), er hva skal til for å bli frisk? Er det mulig i det hele tatt? Hvilke(n) behandlingsmetode(r) brukes? 

Jeg har gått i behandling i nesten 3 år, hovedsakelig kognitiv terapi. Jeg føler ingen bedring, selv etter 4 forskjellige behandlere samt 3 ulike antidepressive medisiner om dagen.

Har nå nettopp fått diagnosen, noe som er en lettelse fordi jeg da vet hva som feiler meg, men samtidig vet jeg for lite om det.

Anonymkode: 70292...f6b

[AnonymBruker]

Usikker på om det går an å bli helt frisk. Jeg har gått lenge i behandling og har blitt bedre. Klarer å være i flere situasjoner hvor jeg må forholde meg til andre og tenker annerledes når jeg er i disse situasjonene. Først og fremst har jeg fått en økt toleranse for de ubehagelige følelsene som oppstår i situasjoner hvor jeg må forholde meg til andre eller tankene jeg får når jeg er alene. Men jeg tror ikke jeg blir kvitt personlighetsforstyrrelsen. 

Anonymkode: ff0f1...066

[Silva Pluvialis]

Har du prøvd emosjonsfokusert terapi? 

[AnonymBruker]

Gruppeterapi over lengre tid. Da får du høre at du ikke er så ille som du tror du er. Jeg har ikke denne diagnosen lengre.

Anonymkode: 55521...b60

[Gjest Familytree]

7 timer siden, Hubbie skrev:

Har du prøvd emosjonsfokusert terapi? 

Eller k.a.t.

[AnonymBruker]

Kanskje bør du vurdere å slutte med medisiner da de vil forhindre deg i å få kontakt med de følelsene du trenger kontakt med for å bli bedre. Det handler om å regulere følelser/tåle følelser. Hvordan skal du klare det når følelsene er medisinert ned/bort? 

Anonymkode: ff0f1...066

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har da fått EUPF-diagnose. Jeg vet lite om denne utenom ar jeg føler alle symptomer passer meg. Det jeg i hovedsak lurer på (til de som har, kjenner noen som har, eller de som har erfaring med EUPF), er hva skal til for å bli frisk? Er det mulig i det hele tatt? Hvilke(n) behandlingsmetode(r) brukes? 

Jeg har gått i behandling i nesten 3 år, hovedsakelig kognitiv terapi. Jeg føler ingen bedring, selv etter 4 forskjellige behandlere samt 3 ulike antidepressive medisiner om dagen.

Har nå nettopp fått diagnosen, noe som er en lettelse fordi jeg da vet hva som feiler meg, men samtidig vet jeg for lite om det.

Anonymkode: 70292...f6b

Du må jo ville forandre det selv dersom du skal kunne bli noe bedre. Det er DU som må gjøre mesteparten av jobben, ikke behandleren. Når du har gått i samtaleterapi i 3 år så funker det jo ikke, da får du vel prøv noe annet? Jeg syns det er rart at de lar pasienter gå i behandling så lenge uten at de blir noe bedre.. eller er du tvunget til å gå dit for å få penger fra nav?

Anonymkode: 5f0f7...08b

[AnonymBruker]

Psykoterapi. Men det er ikke gjort i en håndvending. Årevis kan det ta. Slikt tar tid men det er det vel verd. Med en bra terapeut vel og merke. 

Merket ingen bedring av kognitiv terapi. Eller antidepressiver. 

Anonymkode: 117ae...bcb

[Silva Pluvialis]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må jo ville forandre det selv dersom du skal kunne bli noe bedre. Det er DU som må gjøre mesteparten av jobben, ikke behandleren. Når du har gått i samtaleterapi i 3 år så funker det jo ikke, da får du vel prøv noe annet? Jeg syns det er rart at de lar pasienter gå i behandling så lenge uten at de blir noe bedre.. eller er du tvunget til å gå dit for å få penger fra nav?

Anonymkode: 5f0f7...08b

Behandling kan ta mye lenger enn 3 år før man merker bedring. Det er ikke uvanlig 

[AnonymBruker]

Men har noen av dere hatt en moderat til alvorlig variant og blitt friske? Jeg har vært i terapi i over 13 år nå, flere år intensivt, og jeg er ikke blitt bedre annet enn fra depresjonene som fulgte med.

Anonymkode: 3f74c...cf3

[Kittykat]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har da fått EUPF-diagnose. Jeg vet lite om denne utenom ar jeg føler alle symptomer passer meg. Det jeg i hovedsak lurer på (til de som har, kjenner noen som har, eller de som har erfaring med EUPF), er hva skal til for å bli frisk? Er det mulig i det hele tatt? Hvilke(n) behandlingsmetode(r) brukes? 

Jeg har gått i behandling i nesten 3 år, hovedsakelig kognitiv terapi. Jeg føler ingen bedring, selv etter 4 forskjellige behandlere samt 3 ulike antidepressive medisiner om dagen.

Har nå nettopp fått diagnosen, noe som er en lettelse fordi jeg da vet hva som feiler meg, men samtidig vet jeg for lite om det.

Anonymkode: 70292...f6b

Jeg fikk denne diagnosen for noen år siden. Jeg går pr i dag ikke til behandling for den, da den ikke er et så veldig stort problem for meg. Bortsett fra at jeg er litt innadvendt, sjenert, ikke er den som starter samtalen og ikke gjør så veldig mye ut av meg. Når jeg fikk denne diagnosen, så klikket mye på plass, Psykologen sa at det kunne bare være sånn man var som person og jeg har jo vært sånn så lenge jeg kan huske.

Min behandling, som jeg gjør for meg selv, er å være litt mer frempå og å tørre å gjøre noe så enkelt som å starte en samtale, ta opp ting med andre osv. Dette har jeg måttet gjøre uansett, da jeg er mor til 3 barn og som mamma, så må man jo gjøre disse tingene.

[AnonymBruker]

Jeg har samme diagnose, fikk den i 2011, tror jeg. Har vært i behandling av og på siden 2006, og medisinert i perioder. Helt ærlig merker jeg ingen effekt av noen av delene. Det er naturlige svingninger, men til syvende og sist er det lite som endrer seg.

Jeg tror den beste medisinen er å endre omgivelsene på en måte som gir mestring, glede og stabilitet. Lettere sagt enn gjort, selvsagt, når man som partner og arbeidstaker ofte er upopulær om man er engstelig og har hull i CVen.

Anonymkode: 09a0f...f3e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har samme diagnose, fikk den i 2011, tror jeg. Har vært i behandling av og på siden 2006, og medisinert i perioder. Helt ærlig merker jeg ingen effekt av noen av delene. Det er naturlige svingninger, men til syvende og sist er det lite som endrer seg.

Jeg tror den beste medisinen er å endre omgivelsene på en måte som gir mestring, glede og stabilitet. Lettere sagt enn gjort, selvsagt, når man som partner og arbeidstaker ofte er upopulær om man er engstelig og har hull i CVen.

Anonymkode: 09a0f...f3e

Hvordan klarte du å få deg partner med den diagnosen? Har du venner også? Har du en veldig mild variant av unnvikende pf?

Anonymkode: 5f0f7...08b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har samme diagnose, fikk den i 2011, tror jeg. Har vært i behandling av og på siden 2006, og medisinert i perioder. Helt ærlig merker jeg ingen effekt av noen av delene. Det er naturlige svingninger, men til syvende og sist er det lite som endrer seg.

Jeg tror den beste medisinen er å endre omgivelsene på en måte som gir mestring, glede og stabilitet. Lettere sagt enn gjort, selvsagt, når man som partner og arbeidstaker ofte er upopulær om man er engstelig og har hull i CVen.

Anonymkode: 09a0f...f3e

Dette er jeg veldig enig i! Man kan nok endre seg litt, men personlighet er relativt stabil og mye endring er nok veldig vanskelig. Det er lurt å akseptere, og legge til rette for et best mulig liv slik man har det. Så får bedring være en uvventet bonus.

Anonymkode: 3f74c...cf3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan klarte du å få deg partner med den diagnosen? Har du venner også? Har du en veldig mild variant av unnvikende pf?

Anonymkode: 5f0f7...08b

Helt ærlig tror jeg man må stille seg lagelig til, for å si det sånn. Være tilgjengelig. Personlig sliter jeg veldig med å ta kontakt, men det blir umåtelig mye lettere om det er den andre som tar initiativ. Da vet jeg i det minste at h*n vil, og trenger ikke frykte avvisning like mye.

Anonymkode: 09a0f...f3e

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kittykat skrev:

Jeg fikk denne diagnosen for noen år siden. Jeg går pr i dag ikke til behandling for den, da den ikke er et så veldig stort problem for meg. Bortsett fra at jeg er litt innadvendt, sjenert, ikke er den som starter samtalen og ikke gjør så veldig mye ut av meg. Når jeg fikk denne diagnosen, så klikket mye på plass, Psykologen sa at det kunne bare være sånn man var som person og jeg har jo vært sånn så lenge jeg kan huske.

Min behandling, som jeg gjør for meg selv, er å være litt mer frempå og å tørre å gjøre noe så enkelt som å starte en samtale, ta opp ting med andre osv. Dette har jeg måttet gjøre uansett, da jeg er mor til 3 barn og som mamma, så må man jo gjøre disse tingene.

Jeg er også innadvent og har behov for mye alenetid, men hvordan vet man forskjellen på diagnosen og det å være innadvent? 

Anonymkode: 51826...ebc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også innadvent og har behov for mye alenetid, men hvordan vet man forskjellen på diagnosen og det å være innadvent? 

Anonymkode: 51826...ebc

Hvis du tror alle tenker negativt om deg, hater deg. Hvis du unngår folk for at de skal slippe å forholde seg til fæle deg. Hvis du tenker du er så forferdelig på alle måter at ingen skal måtte være i samme rom som deg. Hvis du tror at alle du møter ler av deg og ser ned på deg. Hvis du føler deg null verdt i forhold til andre. Da kan det hende du begynner å nærme deg en engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Alenetiden med eupf handler like mye om å skjerme andre fra deg som et behov for å være alene. 

Anonymkode: ff0f1...066

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du tror alle tenker negativt om deg, hater deg. Hvis du unngår folk for at de skal slippe å forholde seg til fæle deg. Hvis du tenker du er så forferdelig på alle måter at ingen skal måtte være i samme rom som deg. Hvis du tror at alle du møter ler av deg og ser ned på deg. Hvis du føler deg null verdt i forhold til andre. Da kan det hende du begynner å nærme deg en engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Alenetiden med eupf handler like mye om å skjerme andre fra deg som et behov for å være alene. 

Anonymkode: ff0f1...066

Skjønner ikke helt det hvis man virkelig tror det at man er null verdt, at ingen ønsker å være i samme rom som deg og at alle ler av deg og ser ned på deg hvorfor er det så mange med unnvikende pf som har partner og flere venner da? 

Anonymkode: 5f0f7...08b

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke helt det hvis man virkelig tror det at man er null verdt, at ingen ønsker å være i samme rom som deg og at alle ler av deg og ser ned på deg hvorfor er det så mange med unnvikende pf som har partner og flere venner da? 

Anonymkode: 5f0f7...08b

Fordi man har et behov for å være i et fellesskap og å være i relasjon. Jeg tror de fleste med eupf som er i et forhold har det veldig vondt til tider. I alle fall har jeg det. Jeg har samboer, men ingen venner. Jeg har mange måter å beskytte meg på som gjør at jeg ikke hengir meg helt til relasjonen med samboeren min. Han holdes på trygg emosjonell avstand. Når det stormer som verst inni meg er det fryktelig vondt å være i forholdet. Men det ville vært enda vondere å være helt alene.  

Anonymkode: ff0f1...066

[AnonymBruker]

Jeg tror denne pf kommer til utrykk veldig forskjellig hos forskjellige individer. Jeg har i alle fall aldri følt meg hatet. Derimot føler jeg generelt at jeg er veldig godt likt, har hatt flere forhold og venner, og fungerer godt i samlivet med mannen min. Problemet mitt er hovedsaklig at jeg får så sterk angst, som aldri går over når jeg er blandt mennesker (andre enn de jeg bor med) at jeg unngår selv folk jeg vet ønsker å være med meg. For noen er jobb ingen problem, mens samliv er utenkelig, for andre er det omvendt.

Anonymkode: 3f74c...cf3