Stakkars de på jobben min.

[AnonymBruker]

Jobber i barnehage. Har vært igjennom to prøverørsforsøk som ikke har fungert, og i tillegg er jeg sårbar for angst (som jeg lett kan få i perioder hvor jeg stresser). Noen dager elsker jeg alt ved livet, og andre dager vil jeg bare sove. Dessverre går dette ut over jobben min, siden jeg har mer fravær enn de andre der. Tenker at jeg bør slutte i jobben, av hensyn til de andre. Men jeg må jo ha penger også. Tenker jeg helt feil?

Anonymkode: e65b1...b09

[AnonymBruker]

Kjempetrist at du sliter, men ja, du er nok en belastning for arbeidsplassen og dine kolleger om du har hyppig fravær. 

Er det noe du kan gjøre for å takle/bekjempe angsten? 

Anonymkode: aa418...0bb

[AnonymBruker]

Nei du skal ikke slutte i jobben din pga av det.  Alle kan ha tunge perioder og det har vi plass til. Hadde du tenkt det om en annen kollega om den begynte å slite eller ble syk, f.eks: synd du fikk kreft og bivirkninger, men slutt i jobben - du plager oss andre? 

Det du kan gjøre er å samtale med lege og se på løsninger og samtale med leder på jobb slik at det kan bli forutsigbart for dere alle. Åpenhet og dialog er oftest den beste veien å gå, og det finnes mange løsningorienterte måter å håndtere ting på.

Anonymkode: 5bb4b...004

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjempetrist at du sliter, men ja, du er nok en belastning for arbeidsplassen og dine kolleger om du har hyppig fravær. 

Er det noe du kan gjøre for å takle/bekjempe angsten? 

Anonymkode: aa418...0bb

Ja, og jeg føler meg så ekstremt mislykket som ikke klarer å være den stabile kollegaen som jeg ønsker å være..

Anonymkode: e65b1...b09

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og jeg føler meg så ekstremt mislykket som ikke klarer å være den stabile kollegaen som jeg ønsker å være..

Anonymkode: e65b1...b09

Selv om jeg synes at det er greit å være bevisst på hvordan eget fravær påvirker andre, er det lite hensiktsmessig å gå rundt og føle seg mislykket. I stedet bør du fokusere på hva du kan gjøre for «å komme mer i vater». Kan fu gå noe hjelp?

Anonymkode: aa418...0bb

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei du skal ikke slutte i jobben din pga av det.  Alle kan ha tunge perioder og det har vi plass til. Hadde du tenkt det om en annen kollega om den begynte å slite eller ble syk, f.eks: synd du fikk kreft og bivirkninger, men slutt i jobben - du plager oss andre? 

Det du kan gjøre er å samtale med lege og se på løsninger og samtale med leder på jobb slik at det kan bli forutsigbart for dere alle. Åpenhet og dialog er oftest den beste veien å gå, og det finnes mange løsningorienterte måter å håndtere ting på.

Anonymkode: 5bb4b...004

Takk for svar. Ja, man er jo alltid mer kritisk mot seg selv. Jeg går til psykolog og på antidepressiva, og jobber hardt for å være den jeg vil være. Tenker at jeg egentlig burde ha hatt en jobb der man ikke trenger å fylle inn vikar for meg. Kunne gitt hva som helst for å ha en stabil psyke. 

Prøver å være åpen mot ledelsen, men de trenger at jeg bidrar på lik linje som de andre. Og jeg kan ikke være en stakkarslig person..

Anonymkode: e65b1...b09

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selv om jeg synes at det er greit å være bevisst på hvordan eget fravær påvirker andre, er det lite hensiktsmessig å gå rundt og føle seg mislykket. I stedet bør du fokusere på hva du kan gjøre for «å komme mer i vater». Kan fu gå noe hjelp?

Anonymkode: aa418...0bb

Går jevnlig til psykolog og bruker antidepressiva. Prøver å la dårlige tanker holde seg borte, men det er ikke så lett gitt..

Anonymkode: e65b1...b09

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber i barnehage. Har vært igjennom to prøverørsforsøk som ikke har fungert, og i tillegg er jeg sårbar for angst (som jeg lett kan få i perioder hvor jeg stresser). Noen dager elsker jeg alt ved livet, og andre dager vil jeg bare sove. Dessverre går dette ut over jobben min, siden jeg har mer fravær enn de andre der. Tenker at jeg bør slutte i jobben, av hensyn til de andre. Men jeg må jo ha penger også. Tenker jeg helt feil?

Anonymkode: e65b1...b09

Har du sagt til de på jobben hva du går igjennom? Da vil jeg tro de har litt mer forståelse for fraværet ditt.

jeg ville også forhørt meg med legen om mulighet for sykemelding i denne perioden av livet ditt. 

Anonymkode: fa544...ea5

[AnonymBruker]

Nei, du skal ikke slutte. Selv om det er litt pes for jobben av og til så er det bedre for samfunnet at du faktisk jobber når du klarer det og betaler skatt. Det ville kostet samfunnet mye mer at du ikke jobbet i det hele tatt. Så når du klarer å jobbe, så gjør du det. Når du ikke klarer å jobbe så må de finne en løsning på jobben din. 

Anonymkode: 1b6b6...488

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei, du skal ikke slutte. Selv om det er litt pes for jobben av og til så er det bedre for samfunnet at du faktisk jobber når du klarer det og betaler skatt. Det ville kostet samfunnet mye mer at du ikke jobbet i det hele tatt. Så når du klarer å jobbe, så gjør du det. Når du ikke klarer å jobbe så må de finne en løsning på jobben din. 

Anonymkode: 1b6b6...488

Jeg forutsetter at du er i form til å jobbe av og til her da, er du ikke det kan en sykemelding være lurt. Men å bare slutte er ikke lurt. 

Anonymkode: 1b6b6...488

[kaleidoskop]

Snakk med kollegaene dine om hva som skjer, så de skjønner hvorfor du er borte. Om dette ikke er noe du vil snakke om, så ta de hvertfall opp med sjefen din. De fleste har mer forståelse en hva man tror. Det er også lettere å ha sympati med Kari som hele tiden er borte når man skjønner grunnen. 

Dette er heller ikke evigvarende, og du kommer ikke til å være borte for alltid. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du sagt til de på jobben hva du går igjennom? Da vil jeg tro de har litt mer forståelse for fraværet ditt.

jeg ville også forhørt meg med legen om mulighet for sykemelding i denne perioden av livet ditt. 

Anonymkode: fa544...ea5

Ja, har sagt det til noen, og de sa at de forsto meg godt. Men på arbeidsplassen er dagene hektiske, og man trenger alle sammen der. Derfor er det pinlig og ydmykende når jeg ikke klarer å dra på jobb. 

Anonymkode: e65b1...b09

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forutsetter at du er i form til å jobbe av og til her da, er du ikke det kan en sykemelding være lurt. Men å bare slutte er ikke lurt. 

Anonymkode: 1b6b6...488

Jeg er på jobb hver dag, men har regelmessige dager med nedturer (hvis man kan si det slik). Så i løpet av en måned har jeg kanskje tre-fire dager med fravær. Og det synes jeg er for mye. Føler meg skikkelig til bry.

Anonymkode: e65b1...b09

[AnonymBruker]

8 minutter siden, kaleidoskop skrev:

Snakk med kollegaene dine om hva som skjer, så de skjønner hvorfor du er borte. Om dette ikke er noe du vil snakke om, så ta de hvertfall opp med sjefen din. De fleste har mer forståelse en hva man tror. Det er også lettere å ha sympati med Kari som hele tiden er borte når man skjønner grunnen. 

Dette er heller ikke evigvarende, og du kommer ikke til å være borte for alltid. 

Ja, det er sant. Jeg har fortalt det til en del. Men jeg tenker at alle har jo sine problemer, og hvorfor skal mine ta så stor plass? Synes det blir så mye å forvente at alle på jobben skal forstå meg hvis du skjønner.

Anonymkode: e65b1...b09

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber i barnehage. Har vært igjennom to prøverørsforsøk som ikke har fungert, og i tillegg er jeg sårbar for angst (som jeg lett kan få i perioder hvor jeg stresser). Noen dager elsker jeg alt ved livet, og andre dager vil jeg bare sove. Dessverre går dette ut over jobben min, siden jeg har mer fravær enn de andre der. Tenker at jeg bør slutte i jobben, av hensyn til de andre. Men jeg må jo ha penger også. Tenker jeg helt feil?

Anonymkode: e65b1...b09

Dersom du tenker, ts, at dette er alvorlig nok til at du bør slutte et sted der du er erstattbar og bare tilbringer 8 timer 5 dager i uka, hvordan tenker du at dette kommer til å funke om dere lykkes med å bli gravide? Det vil jo, beklager at jeg påpeker det, gå mye kraftigere ut over et barn, som heller ikke evner forstå at mammas depresjon ikke er dets feil. 

Tenk gjennom det. Dersom du oppriktig tenker deg uegnet som kollega: gjelder ikke samme hensyn i betydelig sterkere grad barn?

Anonymkode: b6619...74b

[AnonymBruker]

Sliter med psyken selv, og jobber redusert. AAP de dagene jeg ikke er på jobb.

Det er mye enklere å dra på jobb de dagene jeg virkelig sliter når jeg vet at jeg annenhver dag får et pusterom. Jeg hadde mye mer fravær da jeg ikke var sykemeldt enn når jeg nå jobber 50%. Jeg har 2 ukedager i året nå som jeg jobber redusert. Før var jeg syk en dag annenhver uke.

Psykologen min sier jeg er svært psyk, at jeg ikke burde vært i jobb, men jeg klamrer meg fast til arbeidslivet alt det jeg klarer. Det er skikkelig tøft, jeg gråter mye og har mye vondt i kroppen (fordi den er så sliten, og det sitter psykisk så får ikke gjort noe med det).

Kunne det vært en løsning? Det trenger ikke være slik for alltid, men kanskje du kommer deg ut av depresjonen hvis du får litt pusterom?

Har dere søkt NAV for unntak fra arbeidsgiverperioden? Da får dine kollegaer vikar fra første dag du er borte og trenger ikke vente 16dager.

3-4- dager fravær i måneden er veldig mye! Derfor tenker jeg at du nok hadde hatt godt av å jobbe litt redusert. Mer forutsigbart for dine kollegaer også.

Lykke til!!

Anonymkode: 5f706...000

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du tenker, ts, at dette er alvorlig nok til at du bør slutte et sted der du er erstattbar og bare tilbringer 8 timer 5 dager i uka, hvordan tenker du at dette kommer til å funke om dere lykkes med å bli gravide? Det vil jo, beklager at jeg påpeker det, gå mye kraftigere ut over et barn, som heller ikke evner forstå at mammas depresjon ikke er dets feil. 

Tenk gjennom det. Dersom du oppriktig tenker deg uegnet som kollega: gjelder ikke samme hensyn i betydelig sterkere grad barn?

Anonymkode: b6619...74b

Jeg har tenkt på det også. Men er det ikke vanlig at mennesker opplever vanskelige perioder i livet? Før alle nedturene med prøvingen begynte, var jeg i godt humør og fungerte godt. Men måned eller måned med prøverør og stress, har gjort meg sliten. Tenker ikke at jeg blir en dårlig mor av den grunn. Og jeg tenker ikke på meg selv som en uegnet kollega, men kanskje jeg er i feil jobb ift den livssituasjonen jeg er i. Men det er det beste fokuset å ha, at barnet er viktigst. Såklart

Anonymkode: e65b1...b09

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du tenker, ts, at dette er alvorlig nok til at du bør slutte et sted der du er erstattbar og bare tilbringer 8 timer 5 dager i uka, hvordan tenker du at dette kommer til å funke om dere lykkes med å bli gravide? Det vil jo, beklager at jeg påpeker det, gå mye kraftigere ut over et barn, som heller ikke evner forstå at mammas depresjon ikke er dets feil. 

Tenk gjennom det. Dersom du oppriktig tenker deg uegnet som kollega: gjelder ikke samme hensyn i betydelig sterkere grad barn?

Anonymkode: b6619...74b

Her bommer du totalt, TS har dårlig samvittighet for at de må skaffe vikar for henne av og til. Drt har overhodet ikke noen overføring til et barn. 

Anonymkode: 1b6b6...488

[AnonymBruker]

Og, hvorfor skal dere få barn nå?

Dere burde tenke dere nøye om før dere setter et liv til verden. Jeg fatter ikke at dere prøver midt oppi alt dette. Tenk på barnet.

Anonymkode: 5f706...000

[AnonymBruker]

Kan du søke om delvis uføretrygd?

Anonymkode: 9d90d...96a