Diagnose i hytt og pine

[AnonymBruker]

Om man sliter, fysisk eller psykisk, er det utrolig relevant hvilke diagnose(r) man har, i forhold til hvilken hjelp man får. 

Jeg er heldig etter nav- endringene, og har de "rette" diagnoser i forhold til jeg fremdeles fikk innvilget aap. Jeg er likevel friskere generelt enn et familiemedlem som ikke hadde "riktig" diagnose etter endringene. Jeg klarer å jobbe 50%. Hun klarer ikke å jobbe. Jeg har familie og barn, og klarer å følge opp nødvendig. Hun vil aldri bli sterk nok til å kunne bære frem et barn. 

Nå fikk jeg riktig nok mine barn før jeg ble syk, men disse endringene er viktig ikke riktige og rettferdige, og det er ikke rart at folk er opptatt av hvilke diagnoser man har. Det er absolutt vesentlig! 

Hvilke diagnoser jeg har kan jeg forøvrig dele anonymt på KG, men det er faktisk ingen i RL som vet hvilke diagnoser jeg har. Ikke min mann engang. Jeg har fire fysiske og en psykisk diagnose. Det er ikke akkurat noe man skryter av. 

Den ene fysiske er jeg forøvrig sikker på at et feil. Joda, jeg hadde tydelige utslag på tester tatt for 12 år siden, men om diagnosen var riktig skulle ikke målinger vært helt fine siden. Jeg blir imidlertid ikke kvitt diagnosen, siden det er en livslang sykdom når man først har fått den. Altså fjernes den ikke, selv om 12 år uten utslag på tester viser at jeg ikke kan ha denne sykdommen. Det må bare ha skjedd noe forbigående rart i kroppen min, men kvitt diagnosen blir jeg ikke. Noe som har praktisk betydning for behandling av mer reelle problemer. Du kan ikke... fordi du har... 

Nei det har jeg ikke! 

Norsk helsevesen og nav er fantastisk, OG helt forferdelig rigid! 

Anonymkode: 5fc7c...f47

[AnonymBruker]

Jeg ble medlem i en ny Facebookgruppe for en stund tilbake, og der var det nye medlemmer som presenterte seg, hun ene presentere seg med

"Hei, Bente her, 33 år, gift, har Fibromylagi og angst, hyggelig å bli medlem". 

Jeg fikk helt sjokk. Altså, hva får folk til å tro at andre har interessen av å vite av hva slags diagnoser folk har? På ei skravlegruppe? Hvor ble det av normal presentasjon med hobbyer og interesser?😳

Anonymkode: 307b5...aa3

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men å hvile seg på «jeg har en diagnose» er ikke sunt, det er det jeg mener. En blir mer opptatt av diagnoser enn å gjøre noe med problemet 

Anonymkode: 6ad3d...d39

De fleste med kroniske diagnoser har forsøkt å gjøre noe med problemet, tror ikke du kan møte på noen som ikke forsøker så godt de kan. Syntes forøvrig det er veldig lov å kunne søke litt sympati og støtte hos andre, uten å få høre at man skal tenke positivt hele tiden -for det tror jeg de fleste kronikere gjør prøver å skjule så godt de kan utfordringene de har, men noen ganger må man kunne få lov til å ikke være så flink til å være syk, vise at man kan ha tunge perioder og bare bli hørt på det. 

Anonymkode: 80f12...e82

[Edie]

Ryddet for avsporinger, brukerdebatt og nedsettende utsagn samt svar til dette.

Edie, adm.

[AnonymBruker]

På 12.9.2019 den 3.35, AnonymBruker skrev:

Jeg ble medlem i en ny Facebookgruppe for en stund tilbake, og der var det nye medlemmer som presenterte seg, hun ene presentere seg med

"Hei, Bente her, 33 år, gift, har Fibromylagi og angst, hyggelig å bli medlem". 

Jeg fikk helt sjokk. Altså, hva får folk til å tro at andre har interessen av å vite av hva slags diagnoser folk har? På ei skravlegruppe? Hvor ble det av normal presentasjon med hobbyer og interesser?😳

Anonymkode: 307b5...aa3

Jeg er medlem på en adhd gruppe for barn.  Der skriver folk, adhd gutten min nekter å gjøre lekser osv. Virker som alt som skjer med barna er adhd relatert. Mange barn uten diagnose nekter også å gjøre lekser eller andre ting. Det er det jeg synes er litt skummelt ved å skylde på diagnose ved normale ting 

Anonymkode: 6ad3d...d39

[AnonymBruker]

På 11.9.2019 den 17.44, AnonymBruker skrev:

TS her. Jeg sliter psykisk til tider jeg også. Men å sette seg ned å ramse opp diagnoser er absolutt noe som ikke gjør en friskere. Jeg går selv til psykolog, men diagnoser har aldri vært tema, fordi det er ikke relevant eller viktig. Alle mennesker kan oppleve angst eller være trist og lei. Å være nedstemt og sliten betyr ikke nødvendigvis depresjon. En må skille mellom vanlige og normale følelser. Angst for eksempel. Ingen har eller er angsten sin. Det er en følelse som dukker opp fordi en får katastrofetanker, og angsten går alltid over. Noen sliter med angst, men angsten kommer og går. Jo mer enn tenker på angsten og mater angsten med katastrofetanker, jo mer kommer angsten. Så gode verktøy til å håndtere den er viktig. En kan slite med angst, men ingen er angst. Heldigvis! Noen kan ha angst og slite med det, så går det over og det kan gå 4 mnd til neste periode. I mellomtiden har en ikke angst. Det er tankemønsteret en må jobbe med 

Anonymkode: 6ad3d...d39

Nja. Det er nå ikke så enkelt. Og ikke alle går i behandling for angst og depresjon. Jeg går i behandling for depresjon ja, men jeg har også et par personlighetsforstyrrelser og et par andre diagnoser. En er jeg født med, resten har jeg utviklet i løpet av livet. Det har skjedd en skjevutvikling i min personlighetsfungering og det er av alvorlig karakter. Tidvis livsfarlig. Dermed blir det selvsagt mye fokus på diagnosene og hvorfor jeg tenker, føler og reagerer som jeg gjør. Det er ikke bare diagnoser jeg har som jeg kan bli kvitt. Jeg har livslange diagnoser og behandlingen går ut på hvordan lære seg å takle de og leve med de. Mest mulig selvstendig. 

Det hadde aldri funket at diagnoser ikke skulle vært et tema hos meg. Da hadde det bare blitt kaos og ingen plan på hvordan behandle meg. 

Synes innlegget ditt bærer preg av uvitenhet. 

Anonymkode: 5d1f4...0f8

[AnonymBruker]

Personlig så liker jeg diagnoser. Fordi jeg bruker det som en sjekkliste over ting som må fikses. "Senskader etter omssorgssvikt og mishandling" er så vagt og diffus, jeg aner ikke hva jeg jobber imot. Det blir litt som å løpe rundt i mørket og du aner ikke hva du skal sloss mot. Gi meg en diagnose med symptomer og kriterier, slik at jeg har noe håndfast å jobbe imot. 
Det er nok fordi jeg i så mange år har levd med "Du bare er slik", også fant jeg ut at det stemmer ikke i det hele tatt, jeg er ikke bare slik, jeg ble skapt slik, jeg ble ødelagt av de rundt meg og da ga meg problemer som da er en diagnose. Som nå er en ting jeg må jobbe meg igjennom. 

For meg så er diagnose synonymt med et problem som må fikses. 
Jeg nekter å ha noe livslang plage, jeg skal bli frisk. Punktum. Hvis ikke så vil jeg ikke leve. Fordi jeg vil ikke bare overleve, jeg vil leve og da må problemet fjernes helt og ikke halvt. Og for å klare å bli frisk og komme meg igjennom det, så må jeg jo vite hva jeg kjemper imot. 

Anonymkode: 6797c...ee6

[AnonymBruker]

Jeg var på første time hos psykolog i forrige uke, og hun sa at en del pasienter bare ville utredes for å vite diagnosen, og ikke få noe hjelp. Synes det var så snodig  hva er poenget med det?

Anonymkode: ee9df...130

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var på første time hos psykolog i forrige uke, og hun sa at en del pasienter bare ville utredes for å vite diagnosen, og ikke få noe hjelp. Synes det var så snodig  hva er poenget med det?

Anonymkode: ee9df...130

Kanskje de vil søke ufør uten å egentlig ønske å jobbe med problemet? Jeg har i hvert fall aldri bare ønsket diagnose, men ikke behandling. 

Anonymkode: 5d1f4...0f8

[AnonymBruker]

På 11.9.2019 den 7.50, AnonymBruker skrev:

Kan ikke tenke meg noe mer krevende enn folk som er opptatt av å fortelle om diagnosene og sykdommene sine. Forstår det i en akutt fase eller om man er veldig syk, men synes mange gjør det til hele personligheten sin å snakke om diagnoser. 

Anonymkode: be07d...d4e

Ikke sikkert folk er like opptatt av det i virkeligheten som anonymt på nett. 

 

Anonymkode: 72b87...8ee