Holdninger til angst og depresjon

[AnonymBruker]

Overhørte samtale idag der det ble sagt at folk idag tåler mindre enn før, og at det er derfor mange sliter med angst og depresjon. En annen bekjent av meg omtalte deprimerte som at de bare burde skjerpe seg.. Dette er fagfolk for å ha det sagt. 

Jeg er selv helsepersonell og har vært utsatt for langvarig fysisk og psykisk stress. Innimellom får jeg angstanfall og sliter ekstremt i fysisk stressende perioder. Det er ikke bare å "skjerpe seg". Jeg føler selv på stigmaen og har ikke turt å prate om dette til noen minus kjæresten min. Selv i møte med spesialisthelsetjenesten fikk jeg høre at det "bare er angst". 

Hva mener du selv? 

Anonymkode: 0ef28...953

[AnonymBruker]

Er 100 prosent enig med de du overhørte!

Det er helt normalt å slite, ha det tungt kjenne på ubehagelige følelser osv i fysisk eller psykisk stressende perioder. Men i dag er man nærmest automatisk psykisk syk dersom man ikke alltid, i alle situasjoner og alle steder er helt i vater. Det florerer med depresjons- og angstlidelser, noe som undergraver de disse diagnosene. 

Anonymkode: 240f8...b6b

[AnonymBruker]

Jeg lever fint med angsten min i forhold til den bipolare lidelsen min, så om man sammenligner på den måten så tenker jeg at jeg hadde greid meg fint med bare angst. Jeg mener likevel at man skal ta de plagene på alvor også, men jeg skulle ønske det var mer ressurser til å hjelpe folk med større psykiske utfordringer enn milde psykiske lidelser. Har opplevd å bli nedprioritert pga det er så stor pågang i psykologtjenestene at dps og helsetjenester generelt heller tar "enkle, kjappe" jobber enn sånne litt tyngre over lang tids plager sånn som bipolar og lignende.

Anonymkode: a1f5a...9fa

[Silva Pluvialis]

«Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør»

De som mener det bare er å skjerpe seg de vet enten ikke hvordan det er eller så tror de at fordi de kom ut av det så gjelder det alle andre også. De vet ikke bedre, men det er ikke din skam. Håper du ikke gjemmer deg fordi andre ikke viser forståelse. Det er de som ikke forstår som har et problem, ikke du. 

[TomHm]

Enig i at alt for mange kaster rundt diagnoser idag.

Men å si at depresjon og angst er tull er bare mennesker liten forståelse for hvordan hjernen fungerer.

Når hormon produksjonen er på streik så er det ikke en drit å gjøre, sleit med dette en stund etter rusmisbruk da alle mine hormoner som gjør livet verdt å leve var kraftig nedregulert..

[Tuttifrutti843950]

Er gradert sykemld grunnet panikkangst for tiden som følge av høyt arbeidspress og stress over tid, eneste min sjef sier er at han ikke forstår seg på slikt psykisk sykdom og rister på hodet.. hyggelig, men desv alt for mange som tenker sånn. Til slutt måtte min lege ta en tlf til han og satte han på plass..

[AnonymBruker]

Enig med fagfolkene. De ser veldig mye og skjønner at det har tatt helt av. Folk tror de er syke og elendige hele tiden. Klart fagfolkene skjønner at dette er tull.

Anonymkode: a4a0f...b4b

[AnonymBruker]

Lurer på hvor mye det er av dette i fattige land. Har folk ME der eksempel? Eller alskens andre sykdommer som florerer av her? Når de vet at å gå hjemme ikke er et alternativ for det betyr at det blir verken mat eller vann av det? Eller tåler vi faktisk mindre fordi vi vet at konsekvensene er så små at vi liker å ligge hjemme og pleie følelser? 

 

Anonymkode: d92c7...2dc

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på hvor mye det er av dette i fattige land. Har folk ME der eksempel? Eller alskens andre sykdommer som florerer av her? Når de vet at å gå hjemme ikke er et alternativ for det betyr at det blir verken mat eller vann av det? Eller tåler vi faktisk mindre fordi vi vet at konsekvensene er så små at vi liker å ligge hjemme og pleie følelser? 

Anonymkode: d92c7...2dc

Sykdommer som hindrer folk fra å jobbe i fattige land blir sjelden diagnostisert. Det som skjer er at rammede ikke har råd til å gå til lege og så mister de etterhvert evnen til å jobbe og deretter blir pasienten arbeidsledig og enda fattigere og dør dem til slutt av vann eller matmangel fordi har ikke råd til å kjøpe det. 

Anonymkode: c9aa9...3b3

[MollyJones]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lever fint med angsten min i forhold til den bipolare lidelsen min, så om man sammenligner på den måten så tenker jeg at jeg hadde greid meg fint med bare angst. Jeg mener likevel at man skal ta de plagene på alvor også, men jeg skulle ønske det var mer ressurser til å hjelpe folk med større psykiske utfordringer enn milde psykiske lidelser. Har opplevd å bli nedprioritert pga det er så stor pågang i psykologtjenestene at dps og helsetjenester generelt heller tar "enkle, kjappe" jobber enn sånne litt tyngre over lang tids plager sånn som bipolar og lignende.

Anonymkode: a1f5a...9fa

Men at du lever fint med angsten din betyr bare at du ikke har så alvorlig angst som de som ikke lever fint med den. Det er grader av alt, og dermed vanskelig å sammenligne.  Alvorlighetsgraden blir også regnet utfra hvor mye livskvaliteten din blir forringet av dette. Noen kan ha angst, men takle det fint, andre kan ha den samme type angst, men takle det på en "dårligere" måte som dermed blir en større utfordring.

Og det er her kjernen til forståelse ligger - eller mangelen på sådan. (Uten at jeg anklager deg for manglende forståelse, jeg brukte bare tankegangen din som et eksempel!)

 

 

[MollyJones]

Dette er så vanskelig å svare på. Det kommer ikke an på hvordan du har det, det kommer an på hvordan du tar det. 

Jeg har hatt det helt jævlig i perioden. Relativ tøff barndom, enda tøffere ungdomstid og jeg overlevde såvidt tyveårene. Vært ute mang en vinternatt. 

Nå har jeg det bra. Er frisk, og har fått to barn. Alt som nå føles tøft, som barn som griner hele natta, mann som ikke alltid spiller på lag, stress på jobb, sjuke foreldre etc, føles tøft på en helt annen måte enn om livet mitt hadde gått på skinner fram til nå. Altså, det å være sliten etter å ha fått to tette barn kan ikke sammenlignes med det å være sliten av å bare eksistere. Så når livet nå butter i mot, sender jeg en tanke tilbake til det helvete jeg levde i for ti år siden, og så føles alt litt lettere. Perspektivet gjør meg godt. Uten det perspektivet hadde jeg nok synes ting var vanskelig nå.

Veldig mange som vokser opp i dag har det veldig bra. Dette er jo et tegn på at alt fungerer - men det gjør dem også lite rusta til å tåle dårligere tider - som jo for de fleste faktisk kommer til slutt. 

Men det at mange kanskje sliter mer enn før, betyr ikke at det føles mindre alvorligere for de det gjelder. De er midt i en livskrise og bør absolutt respekteres deretter.

[AnonymBruker]

Jeg er også helsepersonell, og jeg kan være enig i at det blir litt mye angst og depresjon, og delvis tror jeg det er fordi folk bruker ordene uten å helt vite hva det faktisk innebærer. Evt. at det ikke er innefor å være lei seg, da er det enklere å si man er deprimert så spør ikke folk noe mer.
Selv jeg tar meg selv i å bruke disse humoristisk(jeg får angst av dette journalsystemet!). Slik er jo også med på å undergrave diagnosene. Det var jo en av grunnene til at man sluttet å bruke ordet mogolid om utviklingshemmede, det ble jo brukt som skjellsord. I dag er det vel gått over til å bruke "er du hemma?". Ordene forgiftes på en måte.

Om det er mer psykiske lidelser i dag sammenlignet med før? Njæ. Vi er flinkere til å fange opp og diagnostisere psykiske lidelser. Vi har også oppdaget nye lidelser. Det er også mindre tabu å være psykisk syk, selv om vi har en lang, lang vei å gå. Men som noen som jobber med utviklingshemmede; samfunnet stiller stadig høyere og høyere krav. Du må i mye større grad prestere høyere. Det er ikke lenger nok at pappa jobber på den lokale bensinstasjonen mens mamma er vasker deltid på sykehjemmet, og man kan kjøpe et hus, bil og fø 3 unger. Kravene blir stadig større, og da faller stadig flere utenfor. Det er klart de skaper problemer for de som faller utenfor, og de som ligger i grenseland. Diagnosene vi stiller sladrer om samfunnet...

Jeg har en kollega som jeg uten tvil vil si lider av angst og depresjon av en eller annen sort, men hun sier alltid hun har sovet dårlig, brygger på influensa og denslags når hun har dårlige dager. I vinter presset en kollega henne litt for hun kom inn døra og så ut som et lik rett og slett. Hun sa ikke så mye, men det lille kollegaen min fikk vite var at hun hadde helt hinsides belastning både privat og på jobb, og hun stod helt alene oppi alt. Så hadde hun psyken på toppen av dette. At hun fungerte i det hele tatt klarer jeg ikke fatte.

Anonymkode: aae90...2cc

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

En annen bekjent av meg omtalte deprimerte som at de bare burde skjerpe seg

Det kommer helt an på. Av erfaring vet jeg at dyp vedvarende depresjon er ikke bare bare å snappe ut av.

Nå er det slik at alle er forskjellige, og med forskjellige personlighetstyper er det ulike terskler for hvordan ting tåles. Situasjoner er ikke alltid sammenlignbare, og folk flest har null kompetanse til å avgjøre alvorlighetsgraden av hvordan andres vansker arter seg.

 

Anonymkode: fe0ab...da3

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer helt an på. Av erfaring vet jeg at dyp vedvarende depresjon er ikke bare bare å snappe ut av.

Nå er det slik at alle er forskjellige, og med forskjellige personlighetstyper er det ulike terskler for hvordan ting tåles. Situasjoner er ikke alltid sammenlignbare, og folk flest har null kompetanse til å avgjøre alvorlighetsgraden av hvordan andres vansker arter seg.

 

Anonymkode: fe0ab...da3

Enig😊

Anonymkode: 0ef28...953

[Puny]

Dette er veldig utvannede begrep. Det irriterer meg når folk bare slanger rundt seg med " jeg ble helt deprimert av å høre det" jeg får helt angst av tanken." Det er forskjell på å være lei seg og å være deprimert, det er forskjell på å grue seg til noe og ha angst! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Puny skrev:

Dette er veldig utvannede begrep. Det irriterer meg når folk bare slanger rundt seg med " jeg ble helt deprimert av å høre det" jeg får helt angst av tanken." Det er forskjell på å være lei seg og å være deprimert, det er forskjell på å grue seg til noe og ha angst! 

Er det grunnen til at det er stigmatiserende diagnoser å ha tror du? At folk slenger de rundt seg? Vet at feks fibromyalgi latterliggjøres. Virkelig synd. 

Anonymkode: 0ef28...953

[Puny]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er det grunnen til at det er stigmatiserende diagnoser å ha tror du? At folk slenger de rundt seg? Vet at feks fibromyalgi latterliggjøres. Virkelig synd. 

Anonymkode: 0ef28...953

Ja, en del av det i alle fall. Når folk slenger rundt seg med begreper som er klassifiserte som psykiske lidelser hver gang de støter på en hump i livet, så undergraver jo det de menneskene som virkelig sliter med dette. Det virker som om folk tror at normaltilstanden er lykke, men det stemmer jo ikke, et vanlig liv SKAL inneholde triste, skumle og vanskelige ting, det betyr ikke at det er noe sykelig ved deg om livet butter i mot innimellom. 

[Loff77]

Tviler på att folke som ligger på mørke rom og er helt utmattet av ME bare kan skjerpe seg. Ingen gjør  det frivillig, samtidig så virker det jo ikke som terskelen for å være sykemeldt/ufør blir høyere her i landet.

Tror absolutt mange fler hadde jobbet hvis de måtte for å overleve. Men sånn er det med ett velstandssamfunn.  Synes ikke angst, stress, depresjon, ptsd osv. bør være grunner for uførhet. Folk må få skikkelig og rask behandling så de kan jobbe i en eller annen grad, er jo ikke sunt å sitte hjemme alene. 

[Gjest Inverto]

Jeg tror at folk, spesielt internettgenerasjonen, tåler mindre i den forstand at de lett blir fornærma ja,
men ikke nødvendigvis får angst og depresjon av det. Jeg føler det blir mer korrekt å si at
angst og depresjon er lidelser som en del folk, som for eksempel arbeidsgivere, ikke har så stor forståelse og respekt for. Det er liksom en liten filleting som ikke er gyldig fravær

Endret 7. september 2019 av Inverto

[AnonymBruker]

Jeg har gått i 3 gruppeterapi-grupper, og har da møtt nesten 30 pasienter med forskjellige diagnoser og plager. Min erfaring er at angst og depresjon pasienter kan deles inn i to grupper. De ekte og de falske.
Det kan ikke forklares, det må oppleves. Det er jævlig enkelt å rope så bastant at "Det er ikke bare å skjerpe seg", for fakta er, for den falske gruppen så er det faktisk det. Du merker lett hvem som er syk-syk på ekte og skikkelig, og de som bare er... late mennesker (sier ikke ungdom, fordi det er overraskende mange godt voksne folk som går innad i denne gruppen). 

Det må bare oppleves, for det nytter ikke for meg å komme hit å gi dere 40 eksempler på forskjellen på disse to gruppene. For dere tror meg ikke allikevel, dere vil rope "Dårlige holdninger, du er uviten og tar feil". Når til og med terapeuter begynner å kaste ut angst-pasienter, fordi de ikke har noe der å gjøre fordi de ikke har ekte angst, så er det ille. Veldig mange lager sine egne problemer også, de har rett og slett tunnelsyn på sin egen situasjon og psyke. 
Det er skremmende mange som har en ekstrem form for angst og depresjon, så lenge de ikke skal på fest, konsert eller ferie. Da er de liksom så sterke som har samlet krefter til den "ene" (For tro meg, det er aldri den ene! Det er den ene etter den andre!) dagen og man må ha forståelse for at de ikke kan gjøre alt (alt betyr jobb/skole). Det er svært mange som er slik, alt for mange. Flere av disse faker også både panikkanfall og besvimelser når de blir konfrontert i gruppe. For så å komme neste gang og si at sist gang var så ufattelig vanskelig dag og de ønsker en pause. Manipulering kalles det. 

Det jeg har lært, er at de som roper høyest er som oftest de falske og de som ikke er syke på ekte. De har jo en diagnose, men det er ikke slik som de selv fremstår det som, og det er så absolutt ikke stress-stress, det er selvlaget stress som ligger bak. Jeg har fått mer fordommer mot "jeg har angst og depresjon", på grunn av mine erfaringer og jeg gir blanke f i hva dere sier om det. For dere har ikke møtt de jeg har møtt, og sett det jeg har sett.  
Så jeg har ikke vanskelig for å forstå at profesjonelle kan ha slike holdninger, når de jobber med slike mennesker dag inn og dag ut. 

Har møtt pasienter som konsekvent kaller sorg etter dødsfall for

Anonymkode: 0bcec...d1a