2 åring ute av kontroll..hjelp

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Hun får være med på ting rundt i huset, det går fint, det er ikke her det skjærer seg hos oss. Hun elsker å bidra på ting.

Men, Det kan være at hun tar en pinne og begynner å slå rundt seg feks. Hun kan ikke slå med pinnen, fordi man får vondt.

Så må man si. Ikke slå med Pinnen, da får mamma veldig vondt, du må være snill, se her..... men hun bare ler og slår mer...

Etter å ha sagt nei 5 ganger, advarer man og sier at hvis du slår mer nå, så må jeg ta pinnen. 

Hun fortsetter og slår bare enda hardere..

Til slutt tar man fra henne pinnen og legger  den bort.  Hun svarer med å hyl grine,  legge seg på gulvet og skrike.... kaste ting rundt seg ..

Når det blir 50 sånne hendelser pr dag blir det veldig negativt.

Ts

Anonymkode: 10734...750

Jeg advarte èn gang også tok jeg vekk pinnen. Jeg brukte "timeout" på vårt barn, husker ikke om han muligens var litt eldre, men det fungerte bra. En advarsel, også timeout hvis det ikke ble bedring. Eller om vi var i butikken og det ikke fungerte med advarsel, så tok jeg han under armen og gikk ut, etter å først ha gitt beskjed om at om han ikke sluttet så kom vi til å gå. Gikk rolig ut, satte han i bilen og ignorerte hylinga helt, så ikke på han eller ga han oppmerksomhet før han sluttet.

Anonymkode: 8e63b...b08

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du virker ihvertfall som en veldig reflektert mor. Barn er forskjellige! Det som fungerer på 10 barn trenger ikke fungere på det 11 barnet. 

Jeg var et veldig "vanskelig barn" som liten, det fikk jeg høre av alle instanser da jeg vokste opp.. det var vondt å hele tiden få høre som barn.

I ettertid har jeg møtt lærere som såå overasket at jeg har klart meg bra, har mastergrad, familie og et godt liv, de var overbevist om jeg ville være et problem menneske hele livet, kun forsi jeg var anderledes...

håper ikke jenta mi er som meg. 

hilsen Ts

Anonymkode: 10734...750

Vondt å høre at du blir stempla som vanskelig. Det skal du vitterlig ha for at du ikke ble. Fort å gå inn i en slik rolle når alle sier at du er vanskelig. Slutte å tro på seg selv og tro på alle andre når de tildeler deg slike merkelapper. Og det var jo ikke vanskelig du var, du hadde driv og det fikk deg gjennom livet. Håper datteren blir som deg:)

Ønsker deg en god ferie videre:)

Anonymkode: e3db8...937

[AnonymBruker]

Det har kommet mange gode forslag. Er veldig enig med de som foreslår å gi barnet alternativ til negative handlinger, eller å forsøke å forstå/anerkjenne barnets følelser uten nødvendigvis å tillate henne å agere på dem.

Du skriver at barnet har lite språk. Jeg vil tippe at en del av atferden hennes og frustrasjonene skyldes dette. Har du vurdert å bruke enkle tegn og lære henne disse slik at hun feks kan formidle enkle behov/følelser til deg? Har hatt veldig gode erfaringer med dette selv(som mor og barnehagelærer) 

For at barnet skal lytte til deg må du også lytte til henne og det hun forsøker å si deg, selv om det innimellom kan være veldig vanskelig å forstå hva det egentlig er disse 2-åringene vil...

Anonymkode: 3298b...8a0

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Egentlig totalt galskap å ta opp et sånt tema på KG da man vet at vil få ekstremt mye stygt slengt etter seg...:( 

men jeg er desperat etter å lufte problemet...siden jeg ikke har andre å snakke med det om.

Klager jeg til min svigermor eller venninner så fryder de seg i kjølevannet av min mislykkethet. Og man får svar som "åh så kjipt, mitt barn er baaaaare snill han" 

Mitt barn nærmer seg 2 år og vi er på ferie. Og jeg synes det bare er krangling og grining. Ungen tester grenser absolutt konstant, og uansett hvor mange ganger man sier nei,  så fortsetter hun like herlig. 

Jeg legger jo tydelig merke til at mitt barn har en ufyselig oppførsel i forhold til de lokale barna, hun spytter ut og kaster mat, hun skriker om hun ikke får det som hun vil, hun tar ikke et nei.  Hun er snart 2 år og problemet har oppstått de siste ukene.  Hun har vært  bortskjemt før,  men nå ser man virkelig at hun begynner å bli ufyselig. Så det er på tideå gjøre noe før det går for langt. 

Vi prøver å være konsekvente.  Nei er nei.... man kan ikke hyle seg til viljen sin. Men akkurat nå føles det ut som 80% av dagen består av hyling, grining og krangling. Og hun hyyyyyyyyyler!!! 

Barnet mangler også språk, så det er mye frustrasjon knyttet til at hun ikke gjør seg forstått!! 

Tips??? Er deperat...

Anonymkode: 10734...750

Hei,

Vi har også en 2-åring, og det er jo normalt at de vil teste grenser. Her vil også 2-åringen f.eks alltid trille vogna selv. Lar du henne f.eks trille selv noen ganger, når dere har muligheten? Lar du henne gå trappa, plukke på nips, utforske de gangene det faktisk passer.

Noen ting som funker for oss er at de gangene det passer at han får ta valg og bestemme ting selv, så lar vi han bestemme selv. Dersom man gir barna et valg eller spør hva de vil gjøre, så tar vi hensyn til svaret. Hvis det ikke passer at han får velge, så spør vi ikke hva han vil - da forteller vi han heller hva som skal skje.

Når han sitter og leker, og det er mat eller leggetid, eller han av en eller annen grunn ikke kan leke mer, så gir vi han en advarsel først. Type: om tre minutter skal vi dra hjem fra barnehagen.

Når han begynner å hyle, så trøster jeg og spør gjerne først om han er sint eller lei seg. Hvis han ikke selv forteller hvorfor han er sint eller lei seg, så prøver jeg å gjette. Lettere for de å finne ordene dersom du gir alternativer.

Når jeg forstår hva som er problemet, så forteller jeg at jeg skjønner at han er sint/lei seg pga det. Noen ganger, så fikser vi problemet, andre ganger så forklarer hvorfor det må være sånn.

 

Anonymkode: 9a099...e40

[AnonymBruker]

Det er mye positivt med disse foreldreveiledningsoppleggene og - kursene, men samtidig gir de lett inntrykk av en slags oppskriftsgreie. At du nærmest er garantert å lykkes dersom du gjør slik og sånn og er rolig, harmonisk og konsekvent. Og det er uheldig, selvom mye stemmer, og det svært ofte vil fungere i hverdagen. 

Men jeg synes slike opplegg har flyttet fokuset endel bort fra det faktum at barn, mennesker, kan inneha svært ulikt potensial, svært ulikt temperament og svært ulik respons. Man trenger å få tilbake respekt og aksept for at barn kan være utrolig ulike. Man trenger en mer personlig tilrettelagt foreldreveiledning uten at man dermed stempler barn og foreldre som avvik. 

Noen responderer positivt på konsekvenser og regler, de mestrer kanskje hverdagen bedre når de har generelle rammer og regler å følge. Da oppnår man i stor grad det man ønsker, og uønsket atferd endres eller erstattes positivt. 

Så er det barn som ikke har samme respons. Der impulskontroll og selvregulering er elementer som må jobbes med på en annen måte og tilnærmingen blir mer detaljfokusert. De oppleves mer krevende og synes godt i landskapet. 

For TS sin del, så kan nok mye forklares med barnets unge alder og språkutvikling. Hun har ikke mulighet til å fortelle eller verbalt motsette seg beskjeder/korrigeringer/egne ønsker, dermed handler hun aktivt istedet. Hun har ikke godt utviklet impulskontroll ennå og klarer ikke helt å regulere/ha kontroll på egen fysisk styrke, dermed får relativt uskyldige handlinger uheldige konsekvenser. Sammen med en antagelig stor nysgjerrighet og utforskertrang gir dette utslag som (i vårt barn-skal-helst-ikke-merkes-så-godt-hvis-de-ikke-er-søte-og-rolige-samfunn og - mentalitet) er mer utfordrende og hvor man blir mer rådvill. 

Dersom barnet går i barnehage, ville jeg hørt med dem om hvordan de gjør det og hva de tenker om det du selv opplever utfordrende. Det er ofte bra å ha det ganske likt hjemme og i barnehagen, og de har gjerne mye erfaring om forskjellige barns utfordringer og tilrettelegging for språkutvikling. 

Om du ikke helt når fram, eller ikke går i barnehage, ville jeg kontakte helsestasjon for en samtale og råd/veiledning om det samme. Selvom ikke alle helsestasjoner har like gode ressurser, så synes jeg det vil være verdt å prøve. 

Barnet ditt er ikke vanskelig, ikke ufyselig og ikke unormal! Selvom hun kanskje ikke passer inn i de alle de fine foreldreveiledningene. Det er i mine øyne, heller omvendt: alle de fine foreldreveiledningsoppleggene passer ikke for hele det spennende mangfoldet av ulike barn/mennesker! 

Anonymkode: cb755...af9

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vondt å høre at du blir stempla som vanskelig. Det skal du vitterlig ha for at du ikke ble. Fort å gå inn i en slik rolle når alle sier at du er vanskelig. Slutte å tro på seg selv og tro på alle andre når de tildeler deg slike merkelapper. Og det var jo ikke vanskelig du var, du hadde driv og det fikk deg gjennom livet. Håper datteren blir som deg:)

Ønsker deg en god ferie videre:)

Anonymkode: e3db8...937

Tusen takk! Utrolig snilt sagt. 

 

Anonymkode: 10734...750

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at dette skjer virkelig 50 ganger pr dag her på ferie.. hjemme er ting mer tilrettelagt barnet, det finnes barnegrinder og skuffelåser...

Her er det tusen millioner ulovlige ting å pelle på, farlige trapper, svømmebasseng og folk som kjører fort ..og hun benytter hver eneste mulighet til å gjøre ulovlige ting. Også blir det hyl og skrik .....  det er ikke lett for en 2 åring å forstå at hun ikke kan klatre opp stigen til svømmebassenget alene,  fordi hun kan drukne. Hun vet ikke hva drukning er

Jeg forstår at ting vil bli lettere når vi kommer hjem. Men bør det være sånn at jeg trenger skjærmede omgivelser for å håndtere mitt eget barn? Jeg føler meg så mislykket... de lokale barna sitter pent på stolene sine på restaurant og tar et nei for et nei...

Puhhh... jeg er så redd for å få et uoppdragent barn som har 5 puter sydd under hver arm..

Anonymkode: 10734...750

Det er ho slik for veldig mange foreldre da. Dette er virkelig ikke uvanlig.

Det er opp til deg hvordan du vil ha det videre. Vil du gjøre noe med saken må du gjøre det folk skriver, være konsekvent.

Har du en uke der du ikke er så streng vil det virkelig gå ut over tiden det tar før ungen respekterer hva du sier. 

Vær konsekvent, så går dette fortere over.

Anonymkode: da72f...cb4

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mye positivt med disse foreldreveiledningsoppleggene og - kursene, men samtidig gir de lett inntrykk av en slags oppskriftsgreie. At du nærmest er garantert å lykkes dersom du gjør slik og sånn og er rolig, harmonisk og konsekvent. Og det er uheldig, selvom mye stemmer, og det svært ofte vil fungere i hverdagen. 

Men jeg synes slike opplegg har flyttet fokuset endel bort fra det faktum at barn, mennesker, kan inneha svært ulikt potensial, svært ulikt temperament og svært ulik respons. Man trenger å få tilbake respekt og aksept for at barn kan være utrolig ulike. Man trenger en mer personlig tilrettelagt foreldreveiledning uten at man dermed stempler barn og foreldre som avvik. 

Noen responderer positivt på konsekvenser og regler, de mestrer kanskje hverdagen bedre når de har generelle rammer og regler å følge. Da oppnår man i stor grad det man ønsker, og uønsket atferd endres eller erstattes positivt. 

Så er det barn som ikke har samme respons. Der impulskontroll og selvregulering er elementer som må jobbes med på en annen måte og tilnærmingen blir mer detaljfokusert. De oppleves mer krevende og synes godt i landskapet. 

For TS sin del, så kan nok mye forklares med barnets unge alder og språkutvikling. Hun har ikke mulighet til å fortelle eller verbalt motsette seg beskjeder/korrigeringer/egne ønsker, dermed handler hun aktivt istedet. Hun har ikke godt utviklet impulskontroll ennå og klarer ikke helt å regulere/ha kontroll på egen fysisk styrke, dermed får relativt uskyldige handlinger uheldige konsekvenser. Sammen med en antagelig stor nysgjerrighet og utforskertrang gir dette utslag som (i vårt barn-skal-helst-ikke-merkes-så-godt-hvis-de-ikke-er-søte-og-rolige-samfunn og - mentalitet) er mer utfordrende og hvor man blir mer rådvill. 

Dersom barnet går i barnehage, ville jeg hørt med dem om hvordan de gjør det og hva de tenker om det du selv opplever utfordrende. Det er ofte bra å ha det ganske likt hjemme og i barnehagen, og de har gjerne mye erfaring om forskjellige barns utfordringer og tilrettelegging for språkutvikling. 

Om du ikke helt når fram, eller ikke går i barnehage, ville jeg kontakte helsestasjon for en samtale og råd/veiledning om det samme. Selvom ikke alle helsestasjoner har like gode ressurser, så synes jeg det vil være verdt å prøve. 

Barnet ditt er ikke vanskelig, ikke ufyselig og ikke unormal! Selvom hun kanskje ikke passer inn i de alle de fine foreldreveiledningene. Det er i mine øyne, heller omvendt: alle de fine foreldreveiledningsoppleggene passer ikke for hele det spennende mangfoldet av ulike barn/mennesker! 

Anonymkode: cb755...af9

Problemet er at dette blir brukt som unnskyldning fra foreldre som ikke skjønner hvordan man skal oppdra barn.

Jeg jobber med barn og ser dette gang på gang. Foreldre som TROR de oppdrar barna på riktig måte men som ikke innser at de gjør grove feil. De skeier ut i perioder fordi de er slitne eller de har misforstått hele opplegget de har fått veiledning i. De gjør seg selv store bjørnetjeneste og bagatelliserer det, og så klager de på resultatet og skylder på at ungen har så mye sterkere personlighet enn alle andre barn. Det er ansvarsfraskrivelse og de ser på barna sine på en veldig lite konstruktiv måte.

Barnas oppdragelse og væremåte er foreldrenes verk. Man kan lett se en sammenheng med hvordan foreldrene oppdrar barna og hva slags type barn det er.

Alle barn har personlighet og oppdragelsen må tilpasses noe. Men det er faktisk veldig lite forskjell som gjelder.

Det er jo fryktelig rart at vi som jobber med barn får til oppdragelsen etter en periode med innkjøring på samme barn som foreldrene ikke klarer det. Vi har flere unger å holde øye med samtidig, så det handler om å bare gidde å stå i det og gjøre jobben som kreves.

Barn kan aldri få for mye kjærlighet. Å vise at man er utrolig glade i barna på en konstruktiv måte er virkelig nøkkelen. Å skjemme bort barna for så å kjefte fordi barna gjør det du forrige gang lo av fordi du ikke gadd å ta kampen er virkelig ikke bra! Man må skjønne at man da forvirrer barnet og legger skylden på barnet når man selv skulle tatt skylda for oppførselen.

La oss si dere er på kjøpesenteret. Du er sliten og trøtt og orker ikke ta kampen når ungen løper bort og dytter på tårnene med dopapir som står midt på gulvet, klatrer på handlevogna, spise smågodt fra de nederste boksene, løper ut av butikken når dere står i kø, hyler til seg en stor og dyr leke osv osv. Hvordan er det da mulig å bli sint på barnet når barnet neste gang prøver å gjøre det samme?? Du har jo vist at du godtar slik oppførsel og at slik oppførsel er ok! Det er ikke barnets skyld at det da løper løpsk og er ufordragelig! 

Tenk på hva DU gjør.

Og selvfølgelig vil barnet gjennomgå faser der det tester nye grenser, men da er det så uhyre viktig å være konsekvent slik at barnet skjønner hva som er ok og ikke.

Så får man gjøre andre ting som gjør at barnet får rast fra seg og vært litt rampete. Det handler om tid og sted.

Anonymkode: da72f...cb4

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at dette blir brukt som unnskyldning fra foreldre som ikke skjønner hvordan man skal oppdra barn.

Jeg jobber med barn og ser dette gang på gang. Foreldre som TROR de oppdrar barna på riktig måte men som ikke innser at de gjør grove feil. De skeier ut i perioder fordi de er slitne eller de har misforstått hele opplegget de har fått veiledning i. De gjør seg selv store bjørnetjeneste og bagatelliserer det, og så klager de på resultatet og skylder på at ungen har så mye sterkere personlighet enn alle andre barn. Det er ansvarsfraskrivelse og de ser på barna sine på en veldig lite konstruktiv måte.

Barnas oppdragelse og væremåte er foreldrenes verk. Man kan lett se en sammenheng med hvordan foreldrene oppdrar barna og hva slags type barn det er.

Alle barn har personlighet og oppdragelsen må tilpasses noe. Men det er faktisk veldig lite forskjell som gjelder.

Det er jo fryktelig rart at vi som jobber med barn får til oppdragelsen etter en periode med innkjøring på samme barn som foreldrene ikke klarer det. Vi har flere unger å holde øye med samtidig, så det handler om å bare gidde å stå i det og gjøre jobben som kreves.

Barn kan aldri få for mye kjærlighet. Å vise at man er utrolig glade i barna på en konstruktiv måte er virkelig nøkkelen. Å skjemme bort barna for så å kjefte fordi barna gjør det du forrige gang lo av fordi du ikke gadd å ta kampen er virkelig ikke bra! Man må skjønne at man da forvirrer barnet og legger skylden på barnet når man selv skulle tatt skylda for oppførselen.

La oss si dere er på kjøpesenteret. Du er sliten og trøtt og orker ikke ta kampen når ungen løper bort og dytter på tårnene med dopapir som står midt på gulvet, klatrer på handlevogna, spise smågodt fra de nederste boksene, løper ut av butikken når dere står i kø, hyler til seg en stor og dyr leke osv osv. Hvordan er det da mulig å bli sint på barnet når barnet neste gang prøver å gjøre det samme?? Du har jo vist at du godtar slik oppførsel og at slik oppførsel er ok! Det er ikke barnets skyld at det da løper løpsk og er ufordragelig! 

Tenk på hva DU gjør.

Og selvfølgelig vil barnet gjennomgå faser der det tester nye grenser, men da er det så uhyre viktig å være konsekvent slik at barnet skjønner hva som er ok og ikke.

Så får man gjøre andre ting som gjør at barnet får rast fra seg og vært litt rampete. Det handler om tid og sted.

Anonymkode: da72f...cb4

Jeg skrev innlegget du siterte, og jobber også med barn, i barnehage. Og forstår poengene dine, om at foreldre kan misforstå. Men denne misforståelsen står de ikke utelukkende ansvarlige for selv, det handler om en større oppfatning som omslutter det hele. En tanke om at å programorientere oppvekst og danning gir godt tilpassede mennesker. Slikt tror ikke jeg helt på. 

Og jeg synes ikke det er så "fryktelig rart" at vi i barnehagen "får til oppdragelsen", det handler ikke utelukkende om "å gidde å stå i det". Til forskjell fra hjemme, så er barnehagen både en sosial arena og en læringsarena der barn møter barn til et fellesskap. Her er andre rammefaktorer enn hjemme, som kan ha stor påvirkning på barna. For noen (de fleste kanskje) er det positivt, mens for andre slår det litt mer negativt ut. Flokkmentalitet, ønsket om å passe inn og gjøre som andre er jo bl.a noe helt annet enn hjemme. 

Personalet i barnehagen er også i en helt annen posisjon enn foreldrene hjemme. Fordi det er et større fellesskap blir vår sosiale tilrettelegging en helt annen enn på hjemmebane som foreldre. Vi har nok også en mye større bevissthet om egen atferd på jobb, enn som forelder hjemme. Det er tross alt noe som stadig er oppe til refleksjon og diskusjon, mens den gjengse forelder nok ikke har det samme fokuset, naturlig nok. 

Dette er er jo uansett relevant og nyttig informasjon vi pedagoger på en god og tydelig måte, kan og bør opplyse foreldre om. Alle kan ikke vite alt.

Før i tiden ble det meste av erfaring og kunnskap om barn tilegnet fra generasjon til generasjon, gjennom storfamilien og et nærere samvær mellom eldre og yngre. I våre dager har vi mistet dette, nå er det gjerne helsestasjon og barnehage som kan gi kunnskap om barn videre til foreldre. Da er det viktig at vi gjør det! Foreldrene er som oftest ikke dumme, de har bare ikke den samme kunnskapen og perspektivet. 

Jeg kan ikke forvente av en mor at hun helt av seg selv skal forstå at utagerende atferd er helt normalt, når jeg vet at hun ikke har annen erfaring med barn enn sitt ene. 

Så et godt og åpent samarbeid mellom foreldre og barnehage, mener jeg at har mye å si for både barnas utvikling og foreldres opplevelse av barnet og sin egen rolle. 

Og at man tør å lufte en slik problemstilling som TS gjør i HI, for å unngå at visse utfordringer anses mer og mer som avvik. 

Anonymkode: cb755...af9

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er mye positivt med disse foreldreveiledningsoppleggene og - kursene, men samtidig gir de lett inntrykk av en slags oppskriftsgreie. At du nærmest er garantert å lykkes dersom du gjør slik og sånn og er rolig, harmonisk og konsekvent. Og det er uheldig, selvom mye stemmer, og det svært ofte vil fungere i hverdagen. 

Men jeg synes slike opplegg har flyttet fokuset endel bort fra det faktum at barn, mennesker, kan inneha svært ulikt potensial, svært ulikt temperament og svært ulik respons. Man trenger å få tilbake respekt og aksept for at barn kan være utrolig ulike. Man trenger en mer personlig tilrettelagt foreldreveiledning uten at man dermed stempler barn og foreldre som avvik. 

Noen responderer positivt på konsekvenser og regler, de mestrer kanskje hverdagen bedre når de har generelle rammer og regler å følge. Da oppnår man i stor grad det man ønsker, og uønsket atferd endres eller erstattes positivt. 

Så er det barn som ikke har samme respons. Der impulskontroll og selvregulering er elementer som må jobbes med på en annen måte og tilnærmingen blir mer detaljfokusert. De oppleves mer krevende og synes godt i landskapet. 

For TS sin del, så kan nok mye forklares med barnets unge alder og språkutvikling. Hun har ikke mulighet til å fortelle eller verbalt motsette seg beskjeder/korrigeringer/egne ønsker, dermed handler hun aktivt istedet. Hun har ikke godt utviklet impulskontroll ennå og klarer ikke helt å regulere/ha kontroll på egen fysisk styrke, dermed får relativt uskyldige handlinger uheldige konsekvenser. Sammen med en antagelig stor nysgjerrighet og utforskertrang gir dette utslag som (i vårt barn-skal-helst-ikke-merkes-så-godt-hvis-de-ikke-er-søte-og-rolige-samfunn og - mentalitet) er mer utfordrende og hvor man blir mer rådvill. 

Dersom barnet går i barnehage, ville jeg hørt med dem om hvordan de gjør det og hva de tenker om det du selv opplever utfordrende. Det er ofte bra å ha det ganske likt hjemme og i barnehagen, og de har gjerne mye erfaring om forskjellige barns utfordringer og tilrettelegging for språkutvikling. 

Om du ikke helt når fram, eller ikke går i barnehage, ville jeg kontakte helsestasjon for en samtale og råd/veiledning om det samme. Selvom ikke alle helsestasjoner har like gode ressurser, så synes jeg det vil være verdt å prøve. 

Barnet ditt er ikke vanskelig, ikke ufyselig og ikke unormal! Selvom hun kanskje ikke passer inn i de alle de fine foreldreveiledningene. Det er i mine øyne, heller omvendt: alle de fine foreldreveiledningsoppleggene passer ikke for hele det spennende mangfoldet av ulike barn/mennesker! 

Anonymkode: cb755...af9

Takk for fint og reflektert svar

hun går i bhg og vi har ikke hørt noe om at hun er vanskeligere enn andre. Tilvenningen gikk kjempe fint.

  Vi hører at hun er en trygg men samtidig en litt forsiktig jente, hun observerer før hun kaster seg inn i ting.  Hun er nok en ganske bestemt frøken men det er ikke mange problemer med henne. hun spiser godt og sover fint med de andre. Hun er ikke sånn som slår eller biter, hun er snill og rolig.

hun har god språkforståelse, men null ord, så de bruker tegn til tale mot henne, noe hun responderer godt på. 

jeg tror og HÅPER ting blir lettere når hun begynner å snakke!!!

Ts

Anonymkode: 10734...750

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for fint og reflektert svar

hun går i bhg og vi har ikke hørt noe om at hun er vanskeligere enn andre. Tilvenningen gikk kjempe fint.

  Vi hører at hun er en trygg men samtidig en litt forsiktig jente, hun observerer før hun kaster seg inn i ting.  Hun er nok en ganske bestemt frøken men det er ikke mange problemer med henne. hun spiser godt og sover fint med de andre. Hun er ikke sånn som slår eller biter, hun er snill og rolig.

hun har god språkforståelse, men null ord, så de bruker tegn til tale mot henne, noe hun responderer godt på. 

jeg tror og HÅPER ting blir lettere når hun begynner å snakke!!!

Ts

Anonymkode: 10734...750

Dere har sjekket hørselen hennes?

Helt sikker på at det blir bedre når hun får mer språk.

Anonymkode: 9a099...e40

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere har sjekket hørselen hennes?

Helt sikker på at det blir bedre når hun får mer språk.

Anonymkode: 9a099...e40

Ja den er sjekket.  Hun hører helt fint

Anonymkode: 10734...750

[AnonymBruker]

On 8/24/2019 at 11:20 AM, AnonymBruker said:

Problemet er at dette blir brukt som unnskyldning fra foreldre som ikke skjønner hvordan man skal oppdra barn.

Jeg jobber med barn og ser dette gang på gang. Foreldre som TROR de oppdrar barna på riktig måte men som ikke innser at de gjør grove feil. De skeier ut i perioder fordi de er slitne eller de har misforstått hele opplegget de har fått veiledning i. De gjør seg selv store bjørnetjeneste og bagatelliserer det, og så klager de på resultatet og skylder på at ungen har så mye sterkere personlighet enn alle andre barn. Det er ansvarsfraskrivelse og de ser på barna sine på en veldig lite konstruktiv måte.

Barnas oppdragelse og væremåte er foreldrenes verk. Man kan lett se en sammenheng med hvordan foreldrene oppdrar barna og hva slags type barn det er.

Alle barn har personlighet og oppdragelsen må tilpasses noe. Men det er faktisk veldig lite forskjell som gjelder.

Det er jo fryktelig rart at vi som jobber med barn får til oppdragelsen etter en periode med innkjøring på samme barn som foreldrene ikke klarer det. Vi har flere unger å holde øye med samtidig, så det handler om å bare gidde å stå i det og gjøre jobben som kreves.

Barn kan aldri få for mye kjærlighet. Å vise at man er utrolig glade i barna på en konstruktiv måte er virkelig nøkkelen. Å skjemme bort barna for så å kjefte fordi barna gjør det du forrige gang lo av fordi du ikke gadd å ta kampen er virkelig ikke bra! Man må skjønne at man da forvirrer barnet og legger skylden på barnet når man selv skulle tatt skylda for oppførselen.

La oss si dere er på kjøpesenteret. Du er sliten og trøtt og orker ikke ta kampen når ungen løper bort og dytter på tårnene med dopapir som står midt på gulvet, klatrer på handlevogna, spise smågodt fra de nederste boksene, løper ut av butikken når dere står i kø, hyler til seg en stor og dyr leke osv osv. Hvordan er det da mulig å bli sint på barnet når barnet neste gang prøver å gjøre det samme?? Du har jo vist at du godtar slik oppførsel og at slik oppførsel er ok! Det er ikke barnets skyld at det da løper løpsk og er ufordragelig! 

Tenk på hva DU gjør.

Og selvfølgelig vil barnet gjennomgå faser der det tester nye grenser, men da er det så uhyre viktig å være konsekvent slik at barnet skjønner hva som er ok og ikke.

Så får man gjøre andre ting som gjør at barnet får rast fra seg og vært litt rampete. Det handler om tid og sted.

Anonymkode: da72f...cb4

Mener du med dette å si at det ikke  finnes barn med sterkere personlighet enn andre? 

Anonymkode: 85bc3...dd4

[AnonymBruker]

On 8/23/2019 at 7:12 PM, AnonymBruker said:

Egentlig totalt galskap å ta opp et sånt tema på KG da man vet at vil få ekstremt mye stygt slengt etter seg...:( 

men jeg er desperat etter å lufte problemet...siden jeg ikke har andre å snakke med det om.

Klager jeg til min svigermor eller venninner så fryder de seg i kjølevannet av min mislykkethet. Og man får svar som "åh så kjipt, mitt barn er baaaaare snill han" 

Mitt barn nærmer seg 2 år og vi er på ferie. Og jeg synes det bare er krangling og grining. Ungen tester grenser absolutt konstant, og uansett hvor mange ganger man sier nei,  så fortsetter hun like herlig. 

Jeg legger jo tydelig merke til at mitt barn har en ufyselig oppførsel i forhold til de lokale barna, hun spytter ut og kaster mat, hun skriker om hun ikke får det som hun vil, hun tar ikke et nei.  Hun er snart 2 år og problemet har oppstått de siste ukene.  Hun har vært  bortskjemt før,  men nå ser man virkelig at hun begynner å bli ufyselig. Så det er på tideå gjøre noe før det går for langt. 

Vi prøver å være konsekvente.  Nei er nei.... man kan ikke hyle seg til viljen sin. Men akkurat nå føles det ut som 80% av dagen består av hyling, grining og krangling. Og hun hyyyyyyyyyler!!! 

Barnet mangler også språk, så det er mye frustrasjon knyttet til at hun ikke gjør seg forstått!! 

Tips??? Er deperat...

Anonymkode: 10734...750

Huff, hun har det nok ikke lett nå.
Kan være et utviklingssprang?
Og kanskje skjer det litt mye for henne i tillegg?
Du skriver nesten 2 år og ferie og jeg aner at det langt fra sjelden blir problem bare der.
Hun startet ikke tilfeldingvis litt i bhg rett før dere tok ferie eller noe også? Så det blir mye ustabilitet for henne?
Typisk sånne ting som gjør det vanskelig for de små. Og i den alderen er det såååå mye frustrasjon, fordi det er mye følelser, null regulering og verst av alt, de har ikke språket de ønsker de hadde til å fortelle oss at "nå blir det alt for mye for meg mamma". Da kommer det ut via frustrasjon og sinne. Dessverre. Og med det mener jeg ikke at hun ikke snakker godt etc, kan godt hende hun gjør, men uansett hvor godt de snakker så har de ikke begreper nok til å begynne å snakke om hva de føler enda. Det er det som gjør det vanskelig. De kan godt si "se, en fin rød ball!", men kan ikke si "mamma, jeg er så sliten i hodet mitt av alt dette nye". 

Så, min erfaring er at det hjelper å roe ned livet. Ha mest mulig faste rutiner, få overraskelser og rett og slett ha det rimelig kjedelig i voksenes øyne. Fast leggetid, kjent mat, mye nærhet og kos. Bæretøy er gull til langt opp i småbarnsårene. Kan fortsatt slenge min 3-åring på ryggen i ergobabyen når hun trenger litt ekstra mamma-nærhet og påfyll.Det er lett å tro de blir så store, enda de fortsatt er bittesmå. Og det er faktisk ekstra skummelt med de som tidlig snakker godt. Fordi det er så fort gjort å glemme at de herme-snakker mye, de er på langtenær så store i hodet som det språket tilsier. Sånn var mi i 2-års alder. Så godt språk, men så lita ellers. 

Kanskje ikke det man vil høre på en artig ferie. Men bare å forstå hvor vanskelig en ferietur kan være for de små, og spesielt om det er i et utviklingssprang samtidig, da kan det bli ganske slitsomt rett og slett, kan være nøkkelen til å få det bedre. Tilpasse dagen og gjøre mye som vanlig er mitt beste tips. Og husk leggetid og nok nattesøvn, ferie eller ei! En time for lite søvn kan ødelegge for flere dager her iaf. Så når vi er på ferie er det ingenting som heter sene restaurantbesøk med barna osv. Det er middag kl 16.30 som alltid og i seng til 18.30-19. Enten på Gran Canaria eller hjemme. Våre må bare ha søvnen sin for å ha det bra  Fort gjort å ikke ta det seriøst nok på ferie...

Anonymkode: 13fbf...10b

[AnonymBruker]

Hei Ts! Det er skikkelig slitsomt med toåringer som aller helst vil bestemme selv, og ombestemme seg, og bestemme over andre og litt til - men hjelper det hvis du klarer å tenke at det er dette hun er programmert til å gjøre? Å finne ut hvor hun står i den store verden, hennes posisjon i familien, og hvor stødige dere er som foreldre? Hun gjør det ikke for å være slem, hun gjør det fordi hun er to år. Noen tips herfra:

- Aldri mer enn to advarsler, så gjennomfører du. Ikke fem! 

- Hold deg ROLIG, om du så må telle til 120 eller bite sår på innsiden av kinnet. Ikke bli sint når du gjennomfører, og hold beskjedene korte og enkle. «Jeg vil at du går ned fra benken. Mia, jeg vil at du går ned fra benken» —> løft ned fra benken.

- Hun kommer til å bli sint og lei seg og rasende. Det er lov!! Hun skal få ha disse følelsene. Du kan sette ord på de «du ble sint nå. Ja, mamma ser at du ble sint nå. Det var så gøy å klatre på benken? Du ville gjerne klatre mer på benken? Det forstår jeg, du ble sint når mamma løftet deg ned. Vi kan ikke klatre på benken skjønner du, vi kan falle ned og slå oss.» At du setter ord på følelsene hennes og hvorfor hun føler det sånn, hjelper henne til å lære å regulere seg selv - på sikt.

- Tenk på barneoppdragelse som sparing. Alt du gjør rett nå vil ikke nødvendigvis betale seg med en gang, men på sikt! Du investerer i fremtiden, du gjør det ikke feil selv om hun ikke umiddelbart blir et englebarn som alltid oppfører seg fint. Det er faktisk ikke hennes oppgave akkurat nå

- Fortsett å fokusere på det positive som skjer! Ikke minst for å unngå at hennes oppførsel drar dere med ned. 

- Sjekk ut serien til Folk om, om COS! Ligger på Facebook. Eller hør foreldrerådet sine episoder med Elisabeth Gerhardsen!

Anonymkode: b6abd...9ce