2 åring ute av kontroll..hjelp

[stepbystep]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Hun får være med på ting rundt i huset, det går fint, det er ikke her det skjærer seg hos oss. Hun elsker å bidra på ting.

Men, Det kan være at hun tar en pinne og begynner å slå rundt seg feks. Hun kan ikke slå med pinnen, fordi man får vondt.

Så må man si. Ikke slå med Pinnen, da får mamma veldig vondt, du må være snill, se her..... men hun bare ler og slår mer...

Etter å ha sagt nei 5 ganger, advarer man og sier at hvis du slår mer nå, så må jeg ta pinnen. 

Hun fortsetter og slår bare enda hardere..

Til slutt tar man fra henne pinnen og legger  den bort.  Hun svarer med å hyl grine,  legge seg på gulvet og skrike.... kaste ting rundt seg ..

Når det blir 50 sånne hendelser pr dag blir det veldig negativt.

Ts

Anonymkode: 10734...750

Ja, jeg kjenner til det problemet. Her elsker feks. ungen å tegne. Men h*n tegner på alt utenom papiret ( bord, dør osv) Jeg gir ungen beskjed en gang feks. Ikke tegn på bordet, du skal kun tegne på arket. Hvis ungen tegner bordet igjen, så tar jeg vekk tegnesakene, og setter meg ned med h*n og forklarer hvorfor jeg tok det vekk. Dette gjør jeg hver gang. 

Det samme gjør jeg når h*n slår katten med kosten. Noe som h*n elsker å gjøre. Jeg tar vekk kosten, forklarer hvorfor jeg gjøre det og viser og forklarer at h*n må kose/klappe katten istedenfor. 

Det må gjentas mange ganger og du må være konsekvent, men samtidig så roser jeg ungen veldig mye, når h*n tegner kun på arket eller koser med katten. Da forklarer jeg ungen hvofor det er en bra ting.

Jeg sier ikke at det er lett, og det skjer noen ganger at det koker over her og. Men akkurat denne perioden er en utfordring. Spesielt når ungen ikke har språk. Det er frustrerende for ungen og for deg. Men det er det det er, en periode. En periode som går over.  Så hold ut 😊Derfor er det og viktig å vise forståelse for ungen og sette seg inn i ungen sin sitt perspektiv. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, stepbystep skrev:

Ja, jeg kjenner til det problemet. Her elsker feks. ungen å tegne. Men h*n tegner på alt utenom papiret ( bord, dør osv) Jeg gir ungen beskjed en gang feks. Ikke tegn på bordet, du skal kun tegne på arket. Hvis ungen tegner bordet igjen, så tar jeg vekk tegnesakene, og setter meg ned med h*n og forklarer hvorfor jeg tok det vekk. Dette gjør jeg hver gang. 

Det samme gjør jeg når h*n slår katten med kosten. Noe som h*n elsker å gjøre. Jeg tar vekk kosten, forklarer hvorfor jeg gjøre det og viser og forklarer at h*n må kose/klappe katten istedenfor. 

Det må gjentas mange ganger og du må være konsekvent, men samtidig så roser jeg ungen veldig mye, når h*n tegner kun på arket eller koser med katten. Da forklarer jeg ungen hvofor det er en bra ting.

Jeg sier ikke at det er lett, og det skjer noen ganger at det koker over her og. Men akkurat denne perioden er en utfordring. Spesielt når ungen ikke har språk. Det er frustrerende for ungen og for deg. Men det er det det er, en periode. En periode som går over.  Så hold ut 😊Derfor er det og viktig å vise forståelse for ungen og sette seg inn i ungen sin sitt perspektiv. 

Problemet er at dette skjer virkelig 50 ganger pr dag her på ferie.. hjemme er ting mer tilrettelagt barnet, det finnes barnegrinder og skuffelåser...

Her er det tusen millioner ulovlige ting å pelle på, farlige trapper, svømmebasseng og folk som kjører fort ..og hun benytter hver eneste mulighet til å gjøre ulovlige ting. Også blir det hyl og skrik .....  det er ikke lett for en 2 åring å forstå at hun ikke kan klatre opp stigen til svømmebassenget alene,  fordi hun kan drukne. Hun vet ikke hva drukning er

Jeg forstår at ting vil bli lettere når vi kommer hjem. Men bør det være sånn at jeg trenger skjærmede omgivelser for å håndtere mitt eget barn? Jeg føler meg så mislykket... de lokale barna sitter pent på stolene sine på restaurant og tar et nei for et nei...

Puhhh... jeg er så redd for å få et uoppdragent barn som har 5 puter sydd under hver arm..

Anonymkode: 10734...750

[absinthia]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Hun får være med på ting rundt i huset, det går fint, det er ikke her det skjærer seg hos oss. Hun elsker å bidra på ting.

Men, Det kan være at hun tar en pinne og begynner å slå rundt seg feks. Hun kan ikke slå med pinnen, fordi man får vondt.

Så må man si. Ikke slå med Pinnen, da får mamma veldig vondt, du må være snill, se her..... men hun bare ler og slår mer...

Etter å ha sagt nei 5 ganger, advarer man og sier at hvis du slår mer nå, så må jeg ta pinnen. 

Hun fortsetter og slår bare enda hardere..

Til slutt tar man fra henne pinnen og legger  den bort.  Hun svarer med å hyl grine,  legge seg på gulvet og skrike.... kaste ting rundt seg ..

Når det blir 50 sånne hendelser pr dag blir det veldig negativt.

Ts

Anonymkode: 10734...750

Det holder å si - Au, ikke slå, jeg får vondt en gang og så viser du et sted hun kan slå ned pinner, eller noe annet hun kan gjøre med en pinne.  

Dersom du ikke lykkes, så ta pinnen etter to forsøk på å vise hva hun kan gjøre. 

Utsagn som « då må være snill» er enda litt abstrakte for et så lite barn. Du bør heller erstatte det med, « ikke slå meg, jeg får vondt Au Au, - du kan heller tegne i sanden med pinnen, og så viser du henne, med en annen pinne. 

Det er mye skrik og skrål i denne alderen, ta det med en god dose humor, vis henne nye muligheter og hvordan ting skal gjøres, foran å bare si « Nei, nei» ( selv om hun jo også må høre et nei, innimellom), smør deg med tålmodighet og vips! - så har hun kommet i en ny fase med andre problemstillinger.  

Venn deg til frustrasjon, du kommer til å være tidvis temmelig frustrert i minst 16-70 år til. 😉

[stepbystep]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at dette skjer virkelig 50 ganger pr dag her på ferie.. hjemme er ting mer tilrettelagt barnet, det finnes barnegrinder og skuffelåser...

Her er det tusen millioner ulovlige ting å pelle på, farlige trapper, svømmebasseng og folk som kjører fort ..og hun benytter hver eneste mulighet til å gjøre ulovlige ting. Også blir det hyl og skrik .....  det er ikke lett for en 2 åring å forstå at hun ikke kan klatre opp stigen til svømmebassenget alene,  fordi hun kan drukne. Hun vet ikke hva drukning er

Jeg forstår at ting vil bli lettere når vi kommer hjem. Men bør det være sånn at jeg trenger skjærmede omgivelser for å håndtere mitt eget barn? Jeg føler meg så mislykket... de lokale barna sitter pent på stolene sine på restaurant og tar et nei for et nei...

Puhhh... jeg er så redd for å få et uoppdragent barn som har 5 puter sydd under hver arm..

Anonymkode: 10734...750

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å få et uoppdaget barn. Som du sier du er på ferie. Ungen din er på at nytt sted, og nye rutiner. Ungen din er sikkert veldig nysgjerrig og skal utforske alt ( noe som unger skal være) Noen unger er mer nysgjerrige enn andre. Tror det kommer til å bli lettere når dere kommer hjem. Hjem til mer trygge omgivelser og rutiner som ungen kjenner igjen. 

 

De lokale barna er jo hjemme. Så da er de ikke rart at de ikke er så nysgjerrig på alt. Og de er sikkert litt eldre enn din 2 åring også 😊

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at dette skjer virkelig 50 ganger pr dag her på ferie.. hjemme er ting mer tilrettelagt barnet, det finnes barnegrinder og skuffelåser...

Her er det tusen millioner ulovlige ting å pelle på, farlige trapper, svømmebasseng og folk som kjører fort ..og hun benytter hver eneste mulighet til å gjøre ulovlige ting. Også blir det hyl og skrik .....  det er ikke lett for en 2 åring å forstå at hun ikke kan klatre opp stigen til svømmebassenget alene,  fordi hun kan drukne. Hun vet ikke hva drukning er

Jeg forstår at ting vil bli lettere når vi kommer hjem. Men bør det være sånn at jeg trenger skjærmede omgivelser for å håndtere mitt eget barn? Jeg føler meg så mislykket... de lokale barna sitter pent på stolene sine på restaurant og tar et nei for et nei...

Puhhh... jeg er så redd for å få et uoppdragent barn som har 5 puter sydd under hver arm..

Anonymkode: 10734...750

Altså jeg har aldri hatt en mer slitsom ferie enn den da vår eldste var rett før 2 år. Vi var 3(!) utslitte voksne på den ungen 😅 Dere er ikke alene om dette, barn er forskjellige, noen er mer "livat" og utholdende enn andre for å si det slik. Vi gjorde alt "riktig", men måtte bare stå i det. Nå er han snart 5 og skulle ikke tro det var samme barnet. Mye løsnet med bedre språk og fra 3 år ble alt gradvis mye bedre. 

Anonymkode: b8791...2c2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det lenge igjen av ferien? Jeg ville kjørt full primadonnaservice resten av ferien, og så lagt en slagplan til dere kommer hjem 😉

Ta én kamp av gangen, så langt mulig. Gi positive beskjeder (legg den på fatet/la den ligge) fremfor å gi nei-beskjeder. Ros! Ros henne til krampa tar dere, for hver minste lille filleting dere kan oppdrive - og spesielt når hun følger beskjed. 'Gap opp så jeg får pusse tanna di - se der ja, for et flott gap!'

Unngå å bruke ordet 'nei' så langt mulig. Når hun hyler etter f.eks is, kan du fortelle når dere skal ha is, fremfor å si 'nei'. 'Vi skal ha is etter middag. Jeg skjønner at du vil ha nå, likevel skal vi vente til etter middag.' 

Bit tennene sammen, smil og tell til ti tusen om nødvendig. Dere er kommet til den fantastiske trassalderen. Den går over, sannsynligvis (forhåpentligvis). Og dess roligere, mer tålmodige og konsekvente dere er, dess raskere ser dere resultater. 

Men det er lov å vente til dere kommer hjem - det kan også være det vil gå lettere hjemme i kjente og forutsigbare omgivelser. 

Anonymkode: 535ed...b68

Det der funker så utrolig godt❤️ 

Anonymkode: 90919...7f1

[Gjest WhisperingWind]

Min får to advarsler og så handler jeg. Altså; hyler han fordi han ikke får viljen sin så tar jeg han fysisk med meg/bort fra situasjonen. Om han fortsetter så lar jeg han hyle fra seg uten å gi oppmerksomhet. Det tar sjeldent mange ganger før han innser at han ikke kommer noen vei med trass. 

Kort, konsist og konsekvent. Og heller rose opp i skyene ved ønsket atferd. Funker som gull.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at dette skjer virkelig 50 ganger pr dag her på ferie.. hjemme er ting mer tilrettelagt barnet, det finnes barnegrinder og skuffelåser...

Her er det tusen millioner ulovlige ting å pelle på, farlige trapper, svømmebasseng og folk som kjører fort ..og hun benytter hver eneste mulighet til å gjøre ulovlige ting. Også blir det hyl og skrik .....  det er ikke lett for en 2 åring å forstå at hun ikke kan klatre opp stigen til svømmebassenget alene,  fordi hun kan drukne. Hun vet ikke hva drukning er

Jeg forstår at ting vil bli lettere når vi kommer hjem. Men bør det være sånn at jeg trenger skjærmede omgivelser for å håndtere mitt eget barn? Jeg føler meg så mislykket... de lokale barna sitter pent på stolene sine på restaurant og tar et nei for et nei...

Puhhh... jeg er så redd for å få et uoppdragent barn som har 5 puter sydd under hver arm..

Anonymkode: 10734...750

Først av alt; en stor klem til deg. Synes det høres ut at du gjør så godt du kan med å være konsekvent. Dette kommer til å gå bra. Det blir litt kaos og galskap og så blir det bedre når dere kommer hjem til rutinene deres:)

Synes du får mange gode råd her. Samtidig undrer jeg meg litt på om mange her har barn ned normal vilje som endrer atferd kjapt etter konsekvent foreldreveiledning. Da er ting mindre utfordrende vil jeg si...

Vi fikk beskjed av barnehagen at vårt barn hadde desidert mest vilje og var den som protesterte mest og høyest. Høres negativt ut når jeg skriver det slik, men de var ærlige og de vektla at det heller ikke var usunt, men fint å se at barnet var tydelig på sine behov. Her er det hyl og vræl fra morgen til kveld. Barnet hører skjelven etter og da må vi ta vekk gjenstander/fjerne barnet fra situasjoner som kan være potensielt skadelig for seg selv eller andre.

Vi har blitt enige om hvilke regler vi skal ha, og de er vi konsekvent på. Det er en fin balanse mellom å ha for mange regler slik at du ikke klarer å følge opp og for få så barnet blir bortskjemt. Denne balansen snakker vi mye om. Du kan bli helt utslitt når du har et barn som har så sterk vilje og ikke endrer atferd av konsekvenser. Eksempel har jobbet konsekvent med å ikke kaste store steiner. Plukker barnet en opp en stor sten, er det raskt beskjed om å legge den ned. Det skjer ikke og vi tar steinen fra barnet og legger ned. Barnet hyler og protesterer. Vi snakker 6 MÅNEDER konsekvent uten resultat i endring av atferd! Blir frustrert når andre kommer med «råd» om at du må være konsekvent... Og ikke blir jeg trodd på når jeg forteller om hva vi gjør, for da hadde jo barnet lært for leeeeeenge siden. Det gjør jo deres barn. Men vi gir ikke opp selv opp selv om det tar tid, men tungt er det.

Så mitt råd er at dere som par blir enige om hvilke kamper dere orker å ta. Støtt hverandre og vær gode mot hverandre. Prøv å ignorere andre dømmende mennesker og fokuser på dere som et team:)

Anonymkode: e3db8...937

[Gjest WhisperingWind]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først av alt; en stor klem til deg. Synes det høres ut at du gjør så godt du kan med å være konsekvent. Dette kommer til å gå bra. Det blir litt kaos og galskap og så blir det bedre når dere kommer hjem til rutinene deres:)

Synes du får mange gode råd her. Samtidig undrer jeg meg litt på om mange her har barn ned normal vilje som endrer atferd kjapt etter konsekvent foreldreveiledning. Da er ting mindre utfordrende vil jeg si...

Vi fikk beskjed av barnehagen at vårt barn hadde desidert mest vilje og var den som protesterte mest og høyest. Høres negativt ut når jeg skriver det slik, men de var ærlige og de vektla at det heller ikke var usunt, men fint å se at barnet var tydelig på sine behov. Her er det hyl og vræl fra morgen til kveld. Barnet hører skjelven etter og da må vi ta vekk gjenstander/fjerne barnet fra situasjoner som kan være potensielt skadelig for seg selv eller andre.

Vi har blitt enige om hvilke regler vi skal ha, og de er vi konsekvent på. Det er en fin balanse mellom å ha for mange regler slik at du ikke klarer å følge opp og for få så barnet blir bortskjemt. Denne balansen snakker vi mye om. Du kan bli helt utslitt når du har et barn som har så sterk vilje og ikke endrer atferd av konsekvenser. Eksempel har jobbet konsekvent med å ikke kaste store steiner. Plukker barnet en opp en stor sten, er det raskt beskjed om å legge den ned. Det skjer ikke og vi tar steinen fra barnet og legger ned. Barnet hyler og protesterer. Vi snakker 6 MÅNEDER konsekvent uten resultat i endring av atferd! Blir frustrert når andre kommer med «råd» om at du må være konsekvent... Og ikke blir jeg trodd på når jeg forteller om hva vi gjør, for da hadde jo barnet lært for leeeeeenge siden. Det gjør jo deres barn. Men vi gir ikke opp selv opp selv om det tar tid, men tungt er det.

Så mitt råd er at dere som par blir enige om hvilke kamper dere orker å ta. Støtt hverandre og vær gode mot hverandre. Prøv å ignorere andre dømmende mennesker og fokuser på dere som et team:)

Anonymkode: e3db8...937

Nå synes jeg du fremstår en smule overlegen. Å si at barnet til dem så klarer å endre atferd på barna sine har barn som ikke eier vilje...

Er det en ting som er sikkert så er det at ungen min er sta som faen, har viljestyrke som bare juling og ikke minst har et sterkt ønske om å være selvstendig og få ting til selv. Han er på ingen måte en «pushover». 

Og det er klart at noen uvaner kan ta litt mer tid å endre på, men som med alt annet så er det da å øve og være konsekvent inntil den dårlige vanen er brutt. Og ja, du må faktisk være konsekvent når ungen gjøre samme uvane igjen og igjen.

Men ikke fokusere og anerkjenne at ungen plukker opp steinen. Det blir en utfordring i seg selv fra ungen sin side fordi det har blitt så «forbudt». Da må en iallefall plukke opp den jævla steinen.

En enkel teknikk er å rose ungen opp i skyene over hvor flink han er å legge steinen ned. Etterhvert rose hvor flink han er til å IKKE plukke den opp. Og så hvor flink han er for å passere steinen uten å gjøre noe som helst med den. Positiv forsterkning.

For jeg vet alt som vilje og stahet. Jeg var en sånn unge og jeg fikk en sånn unge. Han responderer mye bedre på positiv forsterkning fremfor at jeg plukker på det jeg ikke ønsker han skal gjøre. De fleste mennesker responderer bedre på det sånn generelt. Og ved å bruke den metoden så har jeg unge som sjeldent trasser eller gidder å lage noe drama. Fordi han møtes på sitt nivå på en positiv måte.

Det betyr selvsagt ikke at han ikke kan tilte over at han en morgen ikke får opp glidelåsen eller får på de fordømte skoene og hyler som om verden går under. Han er bare et barn og det å klare å takle de voldsomme emosjonelle følelsene som kan oppstå er en prosess og det tar tid. Selv voksne kan slite med det til tider. Men jeg gidder ikke å kjefte eller dikke i det det skjer.

Han får hyle fra seg mens jeg fortsetter med mitt og uten øyekontakt og oppmerksomhet så roer han seg temmelig fort. For hyling er ikke noe gøy når en ikke får respons. Jeg er derimot lynrask på å gi oppmerksomhet når han roer seg om at jeg forstår at det var kjip med glidelåsen, men da må vi prøve igjen. Hyling vil iallefall ikke få glidelåsen opp.

Så smiler jeg og oppmuntrer til å prøve igjen med litt hjelp og så får vi det til, barnet føler mestring og situasjonen ble ikke stressende og en negativ opplevelse, og så er verden roser og sommerfugler igjen. Neste gang sier han heller at han trenger hjelp fremfor å hyle fordi han innså at det var kjekkere med litt hjelp enn å hyle til veggen.

Med mindre det er snakk om diagnose eller atferdsproblemer som krever profesjonell hjelp så vil de fleste barn respondere kjapt med rett fremgangsmåte. Jeg er på ingen måte perfekt, men er det en ting de fleste foreldre vet de ofte feiler på i slike situasjoner så er det at de blir stresset, irritert, utålmodig, kjeftete etc og blir man det så er man ofte fucked fordi barnet merker det, speiler deg og så er helvete i gang.

Holder men seg rolig, kald og harmonisk så merker barnet det og vil dermed ikke reagere like sterk på ting som er frustrerende. Det kan jeg vitne på da jeg selvsagt har hatt slike dager og merker stor forskjell på hvordan ungen min responderer. Så 98% av tiden utstråler jeg en rolig energi. Selv om det er ganger jeg skriker inni meg, så beholder jeg roen. Med det så roer ungen seg mye raskere og er mer åpen for beskjeder og veiledning.

Endret 24. august 2019 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Noen barn takler ferie og endring i rutiner dårlig. Min 4 åring ble som din 2 åring i ferien, og det var ett HELVETTE. Og så, etter ÈN dag i barnehage igjen var han normal igjen😂 men uansett.. husk å rose barnet hver gang det hører etter, selv om det er sjelden😅 det blir ofte mye konsekvenser og lite ros. Og ha det gøy sammen! Viktig å ha det fint sammen mellom kampene😅

Anonymkode: 0fa13...ef4

[AnonymBruker]

10 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Nå synes jeg du fremstår en smule overlegen. Å si at barnet til dem så klarer å endre atferd på barna sine har barn som ikke eier vilje...

Er det en ting som er sikkert så er det at ungen min er sta som faen, har viljestyrke som bare juling og ikke minst har et sterkt ønske om å være selvstendig og få ting til selv. Han er på ingen måte en «pushover». 

Og det er klart at noen uvaner kan ta litt mer tid å endre på, men som med alt annet så er det da å øve og være konsekvent inntil den dårlige vanen er brutt. Og ja, du må faktisk være konsekvent når ungen gjøre samme uvane igjen og igjen.

Men ikke fokusere og anerkjenne at ungen plukker opp steinen. Det blir en utfordring i seg selv fra ungen sin side fordi det har blitt så «forbudt». Da må en iallefall plukke opp den jævla steinen.

En enkel teknikk er å rose ungen opp i skyene over hvor flink han er å legge steinen ned. Etterhvert rose hvor flink han er til å IKKE plukke den opp. Og så hvor flink han er for å passere steinen uten å gjøre noe som helst med den. Positiv forsterkning.

For jeg vet alt som vilje og stahet. Jeg var en sånn unge og jeg fikk en sånn unge. Han responderer mye bedre på positiv forsterkning fremfor at jeg plukker på det jeg ikke ønsker han skal gjøre. De fleste mennesker responderer bedre på det sånn generelt. Og ved å bruke den metoden så har jeg unge som sjeldent trasser eller gidder å lage noe drama. Fordi han møtes på sitt nivå på en positiv måte.

Det betyr selvsagt ikke at han ikke kan tilte over at han en morgen ikke får opp glidelåsen eller får på de fordømte skoene og hyler som om verden går under. Han er bare et barn og det å klare å takle de voldsomme emosjonelle følelsene som kan oppstå er en prosess og det tar tid. Selv voksne kan slite med det til tider. Men jeg gidder ikke å kjefte eller dikke i det det skjer.

Han får hyle fra seg mens jeg fortsetter med mitt og uten øyekontakt og oppmerksomhet så roer han seg temmelig fort. For hyling er ikke noe gøy når en ikke får respons. Jeg er derimot lynrask på å gi oppmerksomhet når han roer seg om at jeg forstår at det var kjip med glidelåsen, men da må vi prøve igjen. Hyling vil iallefall ikke få glidelåsen opp.

Så smiler jeg og oppmuntrer til å prøve igjen med litt hjelp og så får vi det til, barnet føler mestring og situasjonen ble ikke stressende og en negativ opplevelse, og så er verden roser og sommerfugler igjen. Neste gang sier han heller at han trenger hjelp fremfor å hyle fordi han innså at det var kjekkere med litt hjelp enn å hyle til veggen.

Med mindre det er snakk om diagnose eller atferdsproblemer som krever profesjonell hjelp så vil de fleste barn respondere kjapt med rett fremgangsmåte. Jeg er på ingen måte perfekt, men er det en ting de fleste foreldre vet de ofte feiler på i slike situasjoner så er det at de blir stresset, irritert, utålmodig, kjeftete etc og blir man det så er man ofte fucked fordi barnet merker det, speiler deg og så er helvete i gang.

Holder men seg rolig, kald og harmonisk så merker barnet det og vil dermed ikke reagere like sterk på ting som er frustrerende. Det kan jeg vitne på da jeg selvsagt har hatt slike dager og merker stor forskjell på hvordan ungen min responderer. Så 98% av tiden utstråler jeg en rolig energi. Selv om det er ganger jeg skriker inni meg, så beholder jeg roen. Med det så roer ungen seg mye raskere og er mer åpen for beskjeder og veiledning.

Hvorfor kan man ikke anerkjenne at man har ulike barn med ulike utfordringer? Hvorfor tolker du at det jeg skriver handler om at du ikke har utfordringer som foreldre og har viljeløst barn? Har du prøv noe i 6 måneder uten resultat? Vet du hvorfor jeg ikke har rost barnet forbi legge ned steinen? Fordi han ikke har gjort det på 6 måneder. Og nei, jeg kan ikke slutte å anerkjenne dette med steinen da den alltid plukkes opp for å kastes på noe eller noen. 

Mange fine ting du skriver om i innlegget ditt. Og ja er mye slik vi jobber her og. Fokus på harmoni, positiv forsterking. Og så har du et barn som responderer raskere på dette en mitt. Og det var poenget med innlegget mitt, at noen barn ikke reagerer på konsekvent foreldreveiledning. Men her må vi bare støtte hverandre og ikke gi opp.

 

 

 

Anonymkode: e3db8...937

[Gjest WhisperingWind]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan man ikke anerkjenne at man har ulike barn med ulike utfordringer? Hvorfor tolker du at det jeg skriver handler om at du ikke har utfordringer som foreldre og har viljeløst barn? Har du prøv noe i 6 måneder uten resultat? Vet du hvorfor jeg ikke har rost barnet forbi legge ned steinen? Fordi han ikke har gjort det på 6 måneder. Og nei, jeg kan ikke slutte å anerkjenne dette med steinen da den alltid plukkes opp for å kastes på noe eller noen. 

Mange fine ting du skriver om i innlegget ditt. Og ja er mye slik vi jobber her og. Fokus på harmoni, positiv forsterking. Og så har du et barn som responderer raskere på dette en mitt. Og det var poenget med innlegget mitt, at noen barn ikke reagerer på konsekvent foreldreveiledning. Men her må vi bare støtte hverandre og ikke gi opp.

 

 

 

Anonymkode: e3db8...937

Jeg tolket innlegget ditt som om at alle som ikke hadde dere utfordringer ikke hadde like viljesterke barn. Om barnet kaster steinen på noen ville jeg selvsagt gått fysisk bort og tatt steinen og lagt den ned, men fremdeles uten et ord eller anerkjennelse. Konsekvent. 

Og nei. Jeg har ikke prøvd noe i 6 mnd uten resultat, men har har gjort samme ting i flere måneder og oppnådd litt og litt resultat ved å gå tilbake til utfordringen nesten daglig og øve og jobbe på endre den inntil endringen skjedde. 

Jeg vet også om barn med diagnoser i grunn med nærmest OCD lignende symptomer som f.eks MÅ plukke opp den steinen, men som har klart å endre mønsteret med overnevnte fremgangsmåte. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det går over....  det ene barnet mitt hadde lignende oppførsel en periode (omtrent fra ungen kunne gå og til tre år). Jeg oppfattet det som h*n ikke forsto konsekvenser, hverken av sine handlinger eller resultatet av dem. Når h*n fikk "mere vett" roet det seg, og h*n ble et normalt barn 😄  Enn så lenge, velg dine kamper, og hold ut 😉

Anonymkode: 609e5...e24

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal jeg la henne løpe rundt og slå folk med pinne? Kjøre vogna inn i bena på gamle damer? Ikke holde oss i hånda når vi går ved trafikkerte veier? La henne krype opp livsfarlige stiger? 

Positiv forsterkning funker kanskje hunder (har hund som er oppdratt sånn) men skulle jeg holdt på sånn med barnet hadde hun jo vært drept innen 3 dager....

Jeg sier ikke nei for morro skyld.

Ts

Anonymkode: 10734...750

Å drive med positiv forsterkning betyr jo at du skal rose all positiv oppførsel. Å gi et kompliment og si at hun er flink til å holde dere i hånden f.eks.  Om det blir veldig mye nei så kan barnet trasse bare fordi at det er veldig mye nei og lengter etter litt positiv oppmerksomhet. Det er noe å huske på.  

Anonymkode: d451e...404

[Gjest WhisperingWind]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å drive med positiv forsterkning betyr jo at du skal rose all positiv oppførsel. Å gi et kompliment og si at hun er flink til å holde dere i hånden f.eks.  Om det blir veldig mye nei så kan barnet trasse bare fordi at det er veldig mye nei og lengter etter litt positiv oppmerksomhet. Det er noe å huske på.  

Anonymkode: d451e...404

 

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal jeg la henne løpe rundt og slå folk med pinne? Kjøre vogna inn i bena på gamle damer? Ikke holde oss i hånda når vi går ved trafikkerte veier? La henne krype opp livsfarlige stiger? 

Positiv forsterkning funker kanskje hunder (har hund som er oppdratt sånn) men skulle jeg holdt på sånn med barnet hadde hun jo vært drept innen 3 dager....

Jeg sier ikke nei for morro skyld.

Ts

Anonymkode: 10734...750

Tror Ts har misforstått hva positiv forsterkning er ja.

 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Jeg tolket innlegget ditt som om at alle som ikke hadde dere utfordringer ikke hadde like viljesterke barn. Om barnet kaster steinen på noen ville jeg selvsagt gått fysisk bort og tatt steinen og lagt den ned, men fremdeles uten et ord eller anerkjennelse. Konsekvent. 

Og nei. Jeg har ikke prøvd noe i 6 mnd uten resultat, men har har gjort samme ting i flere måneder og oppnådd litt og litt resultat ved å gå tilbake til utfordringen nesten daglig og øve og jobbe på endre den inntil endringen skjedde. 

Jeg vet også om barn med diagnoser i grunn med nærmest OCD lignende symptomer som f.eks MÅ plukke opp den steinen, men som har klart å endre mønsteret med overnevnte fremgangsmåte. 

Så fint for deg at du får det til og at du får resultater. Det er så godt som foreldre den følelsen av mestring når man får til det man har jobbet for. Når det gjelder selvstendighet kan vi ha slike øyeblikk, og det varmer et foreldrenettverk. Du er der etter noen måneder men vi er ikke der etter et halvt år, men jeg regner med at vi kommer i mål en gang før konfirmasjonen hvertfall:) 

Som jeg skrev i forgje innlegg så sa barnehagen at vårt barn protestere høyest og mest. Det er vondt å skulle prøve å forklare seg til andre om utfordringene sine, og så får man de rådene om å være rolig, positiv forsterkning, ignorere. Og så er det det man har gjort så lenge. Og da bli man ikke trodd på at det kan være slik i et halvt år. Alle med barn opplever utfordringer. Og vi kommer i mål vi også, kanskje noe senere enn andre, men vi gir ikke opp. Og det var det jeg ville kommunisere til Ts, det er hardt med barn som ikke responderer på konsekvent foreldreveiledning, men gi ikke opp og støtt hverandre gjennom utfordringene.

Anonymkode: e3db8...937

[Gjest WhisperingWind]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så fint for deg at du får det til og at du får resultater. Det er så godt som foreldre den følelsen av mestring når man får til det man har jobbet for. Når det gjelder selvstendighet kan vi ha slike øyeblikk, og det varmer et foreldrenettverk. Du er der etter noen måneder men vi er ikke der etter et halvt år, men jeg regner med at vi kommer i mål en gang før konfirmasjonen hvertfall:) 

Som jeg skrev i forgje innlegg så sa barnehagen at vårt barn protestere høyest og mest. Det er vondt å skulle prøve å forklare seg til andre om utfordringene sine, og så får man de rådene om å være rolig, positiv forsterkning, ignorere. Og så er det det man har gjort så lenge. Og da bli man ikke trodd på at det kan være slik i et halvt år. Alle med barn opplever utfordringer. Og vi kommer i mål vi også, kanskje noe senere enn andre, men vi gir ikke opp. Og det var det jeg ville kommunisere til Ts, det er hardt med barn som ikke responderer på konsekvent foreldreveiledning, men gi ikke opp og støtt hverandre gjennom utfordringene.

Anonymkode: e3db8...937

Jeg skjønner det, men da er det vanskelig å tro at dette bare er «vondt i viljen» fra barnets side. Har dere vurdert å involvere ppt om barnet sliter så mye med disse utfordringene? Det er ikke noe kritikk rettet verken mot deg eller barnet, men valg til så er det bedre å få veiledning fra mennesker som har erfaring med barn som har ekstra utfordringer.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, WhisperingWind skrev:

Jeg skjønner det, men da er det vanskelig å tro at dette bare er «vondt i viljen» fra barnets side. Har dere vurdert å involvere ppt om barnet sliter så mye med disse utfordringene? Det er ikke noe kritikk rettet verken mot deg eller barnet, men valg til så er det bedre å få veiledning fra mennesker som har erfaring med barn som har ekstra utfordringer.

Vi har mye dialog med barnehagen om dette, og de er ikke bekymret. Jeg er ikke det jeg heller. Det tar bare tid. Vi aksepterer barnet slik barnet er. Det har hjulpet oss mye til å ikke bli frustrert og ikke gi opp, men holde ut og prøve å fokusere på positive aspekt i hverdagen. Tror ikke det er noe «vondt i viljen» i barnet. Men barn er ulike, og hva som er «normalen» er et stort spekter. Og vært barn er kanskje ytterst på spekteret av normal. Og det er det jeg prøver å fokusere på, alle har vi våre barn som vi skal oppdra. Selv om du har erfaring fra ditt barn og andre sine venners barn, så er det ikke sikkert at det passer til mitt barn når utgangspunktet er ulikt.

Anonymkode: e3db8...937

[Gjest WhisperingWind]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi har mye dialog med barnehagen om dette, og de er ikke bekymret. Jeg er ikke det jeg heller. Det tar bare tid. Vi aksepterer barnet slik barnet er. Det har hjulpet oss mye til å ikke bli frustrert og ikke gi opp, men holde ut og prøve å fokusere på positive aspekt i hverdagen. Tror ikke det er noe «vondt i viljen» i barnet. Men barn er ulike, og hva som er «normalen» er et stort spekter. Og vært barn er kanskje ytterst på spekteret av normal. Og det er det jeg prøver å fokusere på, alle har vi våre barn som vi skal oppdra. Selv om du har erfaring fra ditt barn og andre sine venners barn, så er det ikke sikkert at det passer til mitt barn når utgangspunktet er ulikt.

Anonymkode: e3db8...937

Vel, du virker iallefall som en reflektert og flink mamma 😊 Satse på det går seg til med disse små og at det blir folk ut av dem 😅🙌🌸

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har mye dialog med barnehagen om dette, og de er ikke bekymret. Jeg er ikke det jeg heller. Det tar bare tid. Vi aksepterer barnet slik barnet er. Det har hjulpet oss mye til å ikke bli frustrert og ikke gi opp, men holde ut og prøve å fokusere på positive aspekt i hverdagen. Tror ikke det er noe «vondt i viljen» i barnet. Men barn er ulike, og hva som er «normalen» er et stort spekter. Og vært barn er kanskje ytterst på spekteret av normal. Og det er det jeg prøver å fokusere på, alle har vi våre barn som vi skal oppdra. Selv om du har erfaring fra ditt barn og andre sine venners barn, så er det ikke sikkert at det passer til mitt barn når utgangspunktet er ulikt.

Anonymkode: e3db8...937

Du virker ihvertfall som en veldig reflektert mor. Barn er forskjellige! Det som fungerer på 10 barn trenger ikke fungere på det 11 barnet. 

Jeg var et veldig "vanskelig barn" som liten, det fikk jeg høre av alle instanser da jeg vokste opp.. det var vondt å hele tiden få høre som barn.

I ettertid har jeg møtt lærere som såå overasket at jeg har klart meg bra, har mastergrad, familie og et godt liv, de var overbevist om jeg ville være et problem menneske hele livet, kun forsi jeg var anderledes...

håper ikke jenta mi er som meg. 

hilsen Ts

Anonymkode: 10734...750