Han er perfekt, men mangler empati. Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

På 18.3.2020 den 14.59, AnonymBruker skrev:

Jeg husker denne tråden. Det kunne vært min tråd-alle reaksjonene dine dengang, men også den knekken du fikk i vinter kjenner jeg meg igjen i. Du er ikke alene. Min oppførte seg så likt og jeg taklet det på samme måte både da og nå. Og jeg er godt voksen og ellers ressurssterk, som sikkert du også helt sikkert er. Fremdeles kjenner jeg forvirret og slått ut av den erfaringen. Tenker som deg: Blir en forvirret er det ikke noe å lure på. Det skal være mer positivt enn negativt

Anonymkode: 7d2df...123

TS her. Det er utrolig leit at du har opplevd det samme. Begynte du også å tvile på deg selv? På din egen vurdering eller dømmekraft?

Det er utrolig skremmende, jeg fortsatte å forsvare ham hele tiden: «men han er jo egentlig grei», «han er bare litt irritabel om dagen», «han er bare ikke så god på å respondere på andres følelser». Samtidig raste livet mitt rundt meg, og jeg ble til slutt overbevist om at det var noe grunnleggende galt med meg. At det var hans rasjonale som var fasiten, og min dømmekraft og mine grenser det var noe galt med.

En av de personene som har hjulpet meg, har behandlet mange med lignende opplevelser. Hun forklarte at det var en del positive personlighetstrekk som dessverre kan gjøre deg spesielt sårbar for slike relasjoner: empati, åpenhet og høy refleksjonsevne.

Jeg tenkte på det da jeg leste innlegget ditt - det er jo egenskaper som vi kvinner ofte oppmuntres til å dyrke frem. Vi blir oppdratt til å ha innlevelse i andre, og kanskje også til å prøve å forstå dem selv om vi ikke liker den måten de oppfører seg på. Det er utrolig fine egenskaper i et sunt parforhold, men det er vanskelig å vite når man har unnskyldt for mye. 

Håper at du har noen du kan snakke med. Det hjelper å få «plassert ting», som psykologen min sier.

Anonymkode: 7d25a...bf1

[AnonymBruker]

Hvordan jobbet du for å finne egnet sted å bo, har du fått hjelp i flytteprosessen, hvem har støttet deg og støtter deg i dag?

hvem vil du takke i dag?

Har du peilet ut videre retning i livet, og hvem er sjef i livet ditt i dag?

Anonymkode: f43f6...12a

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan jobbet du for å finne egnet sted å bo, har du fått hjelp i flytteprosessen, hvem har støttet deg og støtter deg i dag?

hvem vil du takke i dag?

Har du peilet ut videre retning i livet, og hvem er sjef i livet ditt i dag?

Anonymkode: f43f6...12a

Jeg har et sted å bo, og trengte ikke noe hjelp til flytting.

Er ekstremt takknemlig overfor vennene mine, og faktisk overfor ekskjærestene mine. Har en vennskapelig relasjon med to av dem fortsatt, og de har fortalt meg om hvordan de har oppfattet meg som kjæreste og venn. Det var veldig oppklarende for meg.

Videre er jeg takknemlig overfor psykiater, psykolog, psykomotorisk fysioterapeut og sosionomen jeg har pratet med. Sakte, men sikkert har alle disse menneskene snudd måten jeg oppfattet situasjonen min på. 

Den nye personen jeg dater tar hensyn til grensene mine, og presser meg aldri. Det er en selvfølge at vi kan gå ut sammen, og gjøre hyggelige ting. Han gjemmer meg ikke for noen. Videre bryr han seg oppriktig om de rundt seg, og tar hensyn til andres følelser og integritet. Disse tingene burde være en selvfølge (så jeg skal ikke si at  jeg er takknemlig for akkurat dem), men jeg er enormt glad for at jeg har ham i livet mitt. 

I dag er det jeg som er sjefen i mitt eget liv.

Kroppen min eier jeg selv, og grensene mine er ikke urimelige eller ubetydelige.

Anonymkode: 7d25a...bf1

[AnonymBruker]

Har ikke lest tråden. 

Har bare lest overskriften. Det er nok for meg. Mangel på empati er så langt fra det perfekte jeg kan komme. Fikk gåsehud av overskriften i negativ forstand. 

Anonymkode: fc254...f5e

[Atrix]

Hvis han bare ser seg selv allerede nå, kommer han nok til å fortsette med dette. 

Jeg leste en gang at møtet med en narsissist, er som å se inn i et speil, uten at noe ser tilbake på deg. De ser bare seg selv, uansett hva. 

 

[AnonymBruker]

På 20.3.2020 den 18.37, AnonymBruker skrev:

Jeg har et sted å bo, og trengte ikke noe hjelp til flytting.

Er ekstremt takknemlig overfor vennene mine, og faktisk overfor ekskjærestene mine. Har en vennskapelig relasjon med to av dem fortsatt, og de har fortalt meg om hvordan de har oppfattet meg som kjæreste og venn. Det var veldig oppklarende for meg.

Videre er jeg takknemlig overfor psykiater, psykolog, psykomotorisk fysioterapeut og sosionomen jeg har pratet med. Sakte, men sikkert har alle disse menneskene snudd måten jeg oppfattet situasjonen min på. 

Den nye personen jeg dater tar hensyn til grensene mine, og presser meg aldri. Det er en selvfølge at vi kan gå ut sammen, og gjøre hyggelige ting. Han gjemmer meg ikke for noen. Videre bryr han seg oppriktig om de rundt seg, og tar hensyn til andres følelser og integritet. Disse tingene burde være en selvfølge (så jeg skal ikke si at  jeg er takknemlig for akkurat dem), men jeg er enormt glad for at jeg har ham i livet mitt. 

I dag er det jeg som er sjefen i mitt eget liv.

Kroppen min eier jeg selv, og grensene mine er ikke urimelige eller ubetydelige.

Anonymkode: 7d25a...bf1

Bra! 👍👍👍

Anonymkode: a2caa...2ec