Savner deg så veldig...

[Gjest AC]

I morgen er det 4 år siden du valgte å avslutte livet ditt, kjære onkelen min. Savner deg så veldig!

De sier at tiden leger alle sår, men det er ikke sant, man bare lærer seg å leve med dem.

Vi hadde et unikt forhold du og jeg. Du var storebroren jeg aldri fikk, du var helten min. Etter bilulykken forandret livet ditt seg. Jeg har forståelse for at du hadde problemer med å takle din nye hverdag. Alt ble så forandret, du måtte begynne på nytt med alt. Jeg var bare et barn den gangen, og jeg trodde at du ville takle hverdagen bare du tok tiden til hjelp. Du gjorde jo også det, de første årene med fremgang, alle nye fremskritt var en ny seier. Men så ble dagene så mange og hverdagen så grå. Du følte at du ikke hadde noe mer å se frem imot. Livet ditt var så lovende før ulykken, du var utolig inteligent, med en strålende karriere. Det ble bitteret å tenke på alt som kunne ha vært, men som du ble fratatt pga en hodeskade. Du ble så altfor klar over dine begrensninger.

Jeg håpet at min kjærlighet til deg ville være nok, men det var det ikke. Jeg ville at du skulle leve videre for for vår skyld, vi som var så glad i deg. Jeg gav deg en klem og sa at jeg var glad i deg, kvelden før. Jeg fortalte at jeg kom en tur innom om et par dager igjen. Du smilte og sa du var glad i meg. Morgen etter fikk vi en telefon. Vi dro med en gang. Jeg så deg ligge der på den kalde bakken, jeg ville bare løpe bort gi deg en klem. Du så så kald ut, jeg ville gi deg et teppe og ta deg med inn så du ikke skulle fryse.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Jeg savner deg så veldig. Det er så mange ting jeg ikke får fortalt deg, så mange ting jeg ikke får vist deg, så mange klemmer jeg ikke får gitt deg. Men jeg fikk fortalt deg hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg. Og det er godt å vite nå. Du fikk i alle fall vite at du betydde mye, selvom du kanskje ikke syntes det selv. Du var høyt elsket av mange rundt deg.

Det har gått 4 år kjære onkelen min, og du er like høyt savnet som du er elsket. Jeg skal legge ned en rød rose på graven din i morgen, og tenke på alle de gode minnene vi har. Jeg kommer aldri til å glemme deg...

[Gjest Tåre]

Føler med deg, vet åssn det er å miste en god og snill onkel... :cry:

Min kjære onkel døde da jeg var 11 år, er nå 29.

Jeg savner han ennå noe innmari innimellom, lurer ofte på hvordan ting ville vært om han hadde fått leve...

Jeg legger en rose på graven hans hver juleaften,og gråter en skvett.

Han hadde et eget lag med oss barna,alle var vi så utrolig glad i ham.

Kansje derfor jeg den dag i dag ennå kjenner den dype sorgen og savnet han etterlatte seg, for 19 år siden...

Hvil i fred min kjære onkel....

[Gjest gjest1]

Trist. Forferdelig trist. Flott du skriver det her, for å få det ut . Har selv mistet mange, blant annet en onkel, som valgte å ta sitt liv.

Det er så uvirkelig. Hvor vondt må en person ha det da? Men jeg vet det jo selv, i dag, hvordan den følelsen er. Jeg håper de fikk det bedre etterpå!

Å miste noen, enten det er noen nære, venner eller bekjente, er vondt. Man kan ikke komme unna følelsen av å miste noe av seg selv. I hvert fall ikke jeg. Døden er så naturlig, sier folk. Men når man sitter i det, er det ikke det minste naturlig. Det er forferdelig.

Gå på graven. Gi han blomster. Fortell ham hvor mye han betydde for deg og hvor mye du savner ham.

Sender deg noen tanker i kveld.

Hope