Gikk fra mannen pga stebarn og eksen hans

[AnonymBruker]

All støtte til deg Ts! Jeg hadde gått for jobben uten tvil. Er selv stemor til 2 og hadde aldri gjort det igjen.

Anonymkode: 0bfb0...a25

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er urimelig! Ikke i det hele tatt- du virker som en stemor som har tatt masse ansvar; og det på bekostning av deg selv og egen karriere. Jeg, som snart har to egne barn, kunne aldri blitt hjemmeværende- ganske sykt at han forventer at du som stemor skal være det! 

Anonymkode: 264fe...a11

[Chantielle]

Stille opp ja,men dette er jo ren utnyttelse av deg. Bra du har kommet deg ut,lykke til med et nytt liv!

[AnonymBruker]

Alt ære til deg ts som har valgt å gi opp en god jobb og flytte slik at faren kan bo nærmere sine barn. Men ærlig talt, herregud hvor mye begge han og moren utnytter deg og situasjonen.  For det første ville jeg ha fortalt moren hvor hun kunne stikke det hvis hun hadde behandlet meg som hushjelp.  Hun er en veldig dårlig mor som har flyttet barna langt vekk fra faren.  Ikke la han utnytte deg noe mer.  Ta sorgen og flytt tilbake og spørre om du kan få din gamle jobb tilbake.  Finne en fin mann uten barn som har samme interesser som deg og KOS deg! 

Anonymkode: 1ca02...e74

[AnonymBruker]

Ungene kommer garantert til å skylde på seg selv for at du dro.

Anonymkode: d94c3...a23

[Gjest Nina1975]

Du har gitt de en finger og de har tatt hele armen. Takken du får for å ha gjort alt dette, er at du blir drittkjerringa som gikk i fra de. 

Utakk er verdens lønn.

 

[AnonymBruker]

Jeg har ofret alt. Enda 12 år til yngste blir 18. Om jeg holder ut så håper jeg at det i det minste var verdt det.

Jeg elsker å være sammen med barna og tar gjerne hele jobben, men de behandler meg respekt og forventer ikke at jeg skal gjøre alt. De spør alltid og jeg gjør ofte ting jeg ikke orker, samme som med mitt barn. Men må man så må man. Jeg kan bli så sliten, men ting roer seg når jeg får sagt i fra, men om de blir utakknemlig, vanskelige og tar alt for gitt så blir det veldig vanskelig.

Noen ganger har jeg lyst å klikke for jeg blir overbelastet, men jeg tar vare på alle som de er mine egne. Det ligger i meg, men en kan ikke forvente at alle fungerer som meg. Hvis jeg en dag er alt for missfornøyd så håper jeg ikke at jeg lar meg bli tråkket på.

Det er viktig å lytte til seg selv. En må ha det bra selv for å fungere. Jeg forstår deg godt. Jobben som kommer med ny samboer med barn er ikke for alle og det er ikke riktig av dem å suge alt luft ut av deg heller. De må lytte slik at du kan høres. Man er sin egen lykkesmed, ikke kast bort ting som gir deg energi og glede. 

Anonymkode: 1dafb...ed5

[Tatja]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også stiller jo opp på alt. Tydeligvis mer enn hva du gjør! Jeg er veldig glad i de to barna, men jeg syns ikke at det BARE skal være mitt ansvar å ta meg av dem. Jeg gikk inn i et forhold fordi jeg likte mannen og har absolutt ingenting i mot barn. Vi koser oss veldig mye sammen, og barna ønsket selv å øke til 50/50 etter vi flyttet fordi de i hovedsak ville være mer med meg. Jeg har mange varme ord å skrive om barna jeg, jeg forsøkte bare å korte teksten ned for å høre om det er forventet at det er stemor som skal ta seg av alt dersom hun velger å gå inn i et forhold med en som har barn fra før. 

Det er ikke snakk om å stille opp i en periode.. denne "perioden" har vart i over ett år nå. Jeg kjører absolutt ikke et show som ikke inkluderer barn, men jeg vil ikke at alt skal være opp til meg. Er det så sykt urimelig å kreve at far tar sin del av sine barn? 

Anonymkode: 046ea...79f

Du har helt rett, og har strukket deg altfor langt allerede. Tro meg, du får det bedre uten den pakken han har å tilby. Men overgangen kan være vanskelig, skjønner at du er glad i mannen og barna.

Men at du skal gå hjemme i ulønnet arbeid, og passe hans barn, det høres worst case ut!

[Gjest Lama_Drama]

På tide å komme seg tilbake på jobb.

[Gjest O.G.]

På 9.8.2019 den 20.10, AnonymBruker skrev:

Hehe, lurer på hva @O.G. synes om dette? 

Anonymkode: 9f2f3...c50

Jeg er trist og forbannet.

[AnonymBruker]

På 9.8.2019 den 19.37, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sammen med min mann i 6 år. Han har to barn fra før, jeg har ingen. Jeg har i alle år hatt en veldig krevende jobb som har hatt sine positive og negative sider. Jeg har dratt inn gode penger for familien, men jeg har også vært en god del på jobb. Nå har det seg slik at vi måtte selge huset vårt pga at barnemor flyttet laaangt vekk med barna. Da hadde vi dem kun annenhver helg. Vi betalte et relativt ok bidrag (7300,-) men dette var hun ikke fornøyd med. Konfliktnivået dem i mellom har vært ekstremt de siste årene. Ettersom det ble vanskelig å ha samvær med barna pga avstand, ble det noen gode runder hjemme om hva vi skulle gjøre. Til slutt måtte vi flytte. Dette satt veldig langt inne hos meg, men jeg forstår jo at samværet ikke gikk opp. 

Vi kjøpte oss et fint hus, og alt er flott her... men jeg måtte si opp jobben min. Min mann foreslo da at jeg skulle ta meg litt tid hjemme for å bare roe ned og "kose meg litt". (dette har vi råd til) Han ønsket at jeg var mer hjemme og syns dette var en veldig god anledning til at vi kunne ha mer tid sammen. Det som nå har skjedd er at istedet for at jeg er på jobb og tjener gode penger, så fungerer jeg som hushjelp og barnepasser. Det ble fort slik at jeg måtte kjøre barna til barnehage/skole, hente dem, kjøre dem på trening, lage middag, se til at de fikk gjort lekser osv... i tillegg begynte min mann å jobbe mer. Han går hjemmefra kl 05:00 og er tilbake rundt 19.00. Akkurat i tid til å si natta og kose litt med barna før de legger seg. Vi har hatt noen diskusjoner på dette, og jeg har sagt at jeg hjelper mer enn gjerne til med barna nå når jeg er hjemme, men jeg syns ikke det er riktig at jeg skal ta ALT av ansvaret. Nå har vi barna 50/50, og jeg føler at det er mine barn og ikke hans. Jeg forstår at stemorrollen innebærer mye som man bare må "tåle", og det gjør jeg. Men nå er det slik at mor forventer at jeg stiller opp dersom ikke far kan, og far bare forventer at jeg tar alt av hans del. Jeg spurte min mann hva han tenkte om ferier og slikt, og da fikk jeg til svar at jeg går nå bare her hjemme, så da har han tenkt at jeg selvfølgelig tar barna i alle ferier, planleggingsdager og helligdager. 

Jeg ga beskjed om at dette ikke helt fungerte for meg, og at jeg ikke trivdes med denne tilværelsen. Jeg ønsket å gå tilbake til jobb, men da klikket han. Vi hadde blitt enig om at jeg skulle gå hjemme, og nå virker det som om han ikke vil at jeg skal gå tilbake i jobb fordi han vil ha barnepass. Jeg har selv valgt å ikke ha barn fordi jeg vil ikke være bundet opp på denne måten. Men istedet for at jeg har barn selv, så driver jeg å tar meg av to barn som ikke er mine... 

Det endte opp med en kjempekrangel, og jeg har pakket tingene mine og flyttet inn i en liten leilighet mens vi ordner det praktiske. Jeg ønsker å selge hus og alt, mens han tviholder og nekter å samarbeide. Han vil bare at jeg skal komme tilbake og beklager seg.. men jeg tror det er bare tull ettersom han nå er i en klemme med logistikken rundt disse barna. 

Hvor mye skal man forvente at en stemor stiller opp egentlig? Er jeg helt urimelig? Det er ikke det at jeg ikke gidder å hjelpe til i det hele tatt.. jeg bare skjønner ikke hvorfor ALT skal falle på meg. Hvis det er dugnad på skolen, så må jeg stille. Jeg har stilt hos helsesøster, tannlege, lege, foreldremøte osv. Det er jo ganske kleint.. og alle kan ikke gi meg all informasjonen en gang fordi jeg ikke er forelder til barna...

Anonymkode: 046ea...79f

Å hvor forskjellig noen kvinner er fra menn...de menn jeg kjenner som har kvinner med barn fra før er der for barna deres selv om de ikke er deres egne. Min fetter som giftet seg med en enslig mor fra Thailand og stiller opp som far for hennes barn. Hvorfor skulle han ikke det når det er de som skal leve sammen ?.

Anonymkode: cf073...4c5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å hvor forskjellig noen kvinner er fra menn...de menn jeg kjenner som har kvinner med barn fra før er der for barna deres selv om de ikke er deres egne. Min fetter som giftet seg med en enslig mor fra Thailand og stiller opp som far for hennes barn. Hvorfor skulle han ikke det når det er de som skal leve sammen ?.

Anonymkode: cf073...4c5

Hvor mange menn kjenner du som har sagt opp jobben for å være hjemmeværende med sine bonusbarn?

Anonymkode: f290a...0ec

[AnonymBruker]

6 år er veldig lenge. Det er å kaste mange dager vekk.

Anonymkode: a71f0...6c0

[AnonymBruker]

Ikke rart at forhold her i Norge går i oppløsning siden det virker som mange her bare er opptatt av seg, sitt og sine rettigheter og ikke ønsker plikter og ansvar iforhold til sin partner og evt barn, og hvis partneren ikke oppfyller alle de perfekte kravene så er det over og ut. Så  lite kjærlighet og omsorg det er i mange forhold...Når folk møter litt motgang så gir de straks opp ofte for bagateller som kan rettes på fordi jeget mitt er mye viktigere enn samholdet og solidariteten til den andre.  Ikke rart at singelkulturen blomstrer med økende narsissisme i samfunnet.

Anonymkode: cf073...4c5

[AnonymBruker]

På 9.8.2019 den 19.37, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sammen med min mann i 6 år. Han har to barn fra før, jeg har ingen. Jeg har i alle år hatt en veldig krevende jobb som har hatt sine positive og negative sider. Jeg har dratt inn gode penger for familien, men jeg har også vært en god del på jobb. Nå har det seg slik at vi måtte selge huset vårt pga at barnemor flyttet laaangt vekk med barna. Da hadde vi dem kun annenhver helg. Vi betalte et relativt ok bidrag (7300,-) men dette var hun ikke fornøyd med. Konfliktnivået dem i mellom har vært ekstremt de siste årene. Ettersom det ble vanskelig å ha samvær med barna pga avstand, ble det noen gode runder hjemme om hva vi skulle gjøre. Til slutt måtte vi flytte. Dette satt veldig langt inne hos meg, men jeg forstår jo at samværet ikke gikk opp. 

Vi kjøpte oss et fint hus, og alt er flott her... men jeg måtte si opp jobben min. Min mann foreslo da at jeg skulle ta meg litt tid hjemme for å bare roe ned og "kose meg litt". (dette har vi råd til) Han ønsket at jeg var mer hjemme og syns dette var en veldig god anledning til at vi kunne ha mer tid sammen. Det som nå har skjedd er at istedet for at jeg er på jobb og tjener gode penger, så fungerer jeg som hushjelp og barnepasser. Det ble fort slik at jeg måtte kjøre barna til barnehage/skole, hente dem, kjøre dem på trening, lage middag, se til at de fikk gjort lekser osv... i tillegg begynte min mann å jobbe mer. Han går hjemmefra kl 05:00 og er tilbake rundt 19.00. Akkurat i tid til å si natta og kose litt med barna før de legger seg. Vi har hatt noen diskusjoner på dette, og jeg har sagt at jeg hjelper mer enn gjerne til med barna nå når jeg er hjemme, men jeg syns ikke det er riktig at jeg skal ta ALT av ansvaret. Nå har vi barna 50/50, og jeg føler at det er mine barn og ikke hans. Jeg forstår at stemorrollen innebærer mye som man bare må "tåle", og det gjør jeg. Men nå er det slik at mor forventer at jeg stiller opp dersom ikke far kan, og far bare forventer at jeg tar alt av hans del. Jeg spurte min mann hva han tenkte om ferier og slikt, og da fikk jeg til svar at jeg går nå bare her hjemme, så da har han tenkt at jeg selvfølgelig tar barna i alle ferier, planleggingsdager og helligdager. 

Jeg ga beskjed om at dette ikke helt fungerte for meg, og at jeg ikke trivdes med denne tilværelsen. Jeg ønsket å gå tilbake til jobb, men da klikket han. Vi hadde blitt enig om at jeg skulle gå hjemme, og nå virker det som om han ikke vil at jeg skal gå tilbake i jobb fordi han vil ha barnepass. Jeg har selv valgt å ikke ha barn fordi jeg vil ikke være bundet opp på denne måten. Men istedet for at jeg har barn selv, så driver jeg å tar meg av to barn som ikke er mine... 

Det endte opp med en kjempekrangel, og jeg har pakket tingene mine og flyttet inn i en liten leilighet mens vi ordner det praktiske. Jeg ønsker å selge hus og alt, mens han tviholder og nekter å samarbeide. Han vil bare at jeg skal komme tilbake og beklager seg.. men jeg tror det er bare tull ettersom han nå er i en klemme med logistikken rundt disse barna. 

Hvor mye skal man forvente at en stemor stiller opp egentlig? Er jeg helt urimelig? Det er ikke det at jeg ikke gidder å hjelpe til i det hele tatt.. jeg bare skjønner ikke hvorfor ALT skal falle på meg. Hvis det er dugnad på skolen, så må jeg stille. Jeg har stilt hos helsesøster, tannlege, lege, foreldremøte osv. Det er jo ganske kleint.. og alle kan ikke gi meg all informasjonen en gang fordi jeg ikke er forelder til barna...

Anonymkode: 046ea...79f

Du vet at mens du går hjemme og tar deg av andres barn, så taper du pensjonspoeng. Sikkert ikke lett å se nå, men den dagen du begynner og planlegge ang pensjon så vil du se det og angre. Tror ingen av de som krever barnepass av deg vil stille opp da. 

Anonymkode: e2d40...93f

[AnonymBruker]

Du er rett regelrett lurt opp i en felle som er umulig å se når man blir forelsket og lærer og kjenne en mann, og ikke minst å plutselig havne i en situasjon der du ender med å være mor i huset, en erstatnings løsning uten noen form for økonomisk fortjeneste bak dette. 

Du har rett og slett vært for snill og grei i alt dette. Dette kan jeg ikke annet enn å si er en lærdom for livet. 

Håper du får barn selv og kan ha en mann i livet som elsker deg på en annen måte. Alle kan tenke feil i livet, men enn ikke alene uten barn som er dine.

 

Anonymkode: a71f0...6c0

[regine]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke rart at forhold her i Norge går i oppløsning siden det virker som mange her bare er opptatt av seg, sitt og sine rettigheter og ikke ønsker plikter og ansvar iforhold til sin partner og evt barn, og hvis partneren ikke oppfyller alle de perfekte kravene så er det over og ut. Så  lite kjærlighet og omsorg det er i mange forhold...Når folk møter litt motgang så gir de straks opp ofte for bagateller som kan rettes på fordi jeget mitt er mye viktigere enn samholdet og solidariteten til den andre.  Ikke rart at singelkulturen blomstrer med økende narsissisme i samfunnet.

Anonymkode: cf073...4c5

Dette er fullstendig skivebom. TS har ofret jobben sin, hun har flyttet langt unna og hun er nå barnepasser og husholderske til sine STEbarn. Og du mener at det skal hun gjöre? Hvor er foreldrene oppi dette? Har ikke DE et ansvar for sine barn? Og tror du virkelig at TS mann betaler egen pensjon for henne nå, slik at hun ikke taper på dette på sikt, i tillegg til at hun taper pr i dag? «Oppfylle alle de perfekte kravene....» hva er det egentlig du snakker om? 

Det er helt klart at blir man sammen med noen med barn fra før så har det konsekvenser. Men barnas foreldre er fortsatt de viktigste og de som har ansvaret for barna. At man hjelper hverandre i hverdagen, at man får et mer sammensveiset ökonomisk mellomvärende etterhvert, alt dette er ganske naturlig. Men at STEmor skal ofre jobb og framtidig for å være husholderske og barnepike er fullstendig galskap. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å hvor forskjellig noen kvinner er fra menn...de menn jeg kjenner som har kvinner med barn fra før er der for barna deres selv om de ikke er deres egne. Min fetter som giftet seg med en enslig mor fra Thailand og stiller opp som far for hennes barn. Hvorfor skulle han ikke det når det er de som skal leve sammen ?.

Anonymkode: cf073...4c5

Ja, men tar fetteren din ALT arbeidet med barna, eller tar barnas mor seg av dem mye fortsatt? Det er hva det handler om her. TS var villig til å stille opp, bare ikke ta alt.

TS synes det er fornuftig at du satte ned foten. Kanskje la det gå noe tid så far får ordnet seg nye rutiner med å ta seg av barna selv. Hvis du vurderer å gå tilbake, så gjør det klart at fars nye rutiner skal bestå. Og finn deg jobb uten å spørre ham, ikke la ham være sjefen din. Sett klare grenser for arbeid og økonomi.

Hvis du ikke vil mer, så må huset selges og du kan flytte for en ny start. Far kan ikke nekte hussalg, han kan tilby å kjøpe deg ut bare.

Anonymkode: 7eaae...130

[AnonymBruker]

Akkurat nå, regine skrev:

STEbarn

Hvorfor skriver du ste med store bokstaver? 

Anonymkode: a71f0...6c0

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mange menn kjenner du som har sagt opp jobben for å være hjemmeværende med sine bonusbarn?

Anonymkode: f290a...0ec

Ja jeg kjenner menn som har sagt opp jobben sin og flyttet for å tilpasse seg dama og hennes barn. Men å være hjemmeværende var vel bare en midlertidig tilværelse og ikke for resten av livet ?  Det må da gå an å ordne seg for barnas skyld og gi det litt tid. Så hun etterhvert kommer seg ut i arbeid igjen uten at forholdet ryker for noe så lite.

Anonymkode: cf073...4c5