Hvor slitsomt er det å ha ett barn?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Manko på søvn i flere år fordi barnet sover oppstykket, gjelder det alle barn? Beklager om det er et dumt spørsmål, jeg kjenner ingen som har barn så jeg har ikke så mye erfaring

Anonymkode: fb8ff...225

Nei. Mitt barn har sovet godt siden han var omtrent 3-4 måneder gammel. Før det hadde han en lang periode med mye hyling på kvelden/tidlig natt. Han våknet selvfølgelig og måtte ammes mange ganger om natten, men siden jeg samsov, var det bare å dra ham inntil meg og skyve ham litt unna igjen etterpå. Jeg våknet knapt og merket lite til det. Vi fortsatte å samsove til han var langt fordi babystadiet, og han har alltid sovet godt. Han våknet i perioder i 5-6-tiden, men det løste jeg med å legge meg tidligere. Unntatt i perioder med sykdom, har våkenetter vært et fremmedord her.

Jeg har vært alene med barnet mitt siden han var nyfødt, og det som var slitsomt var nettopp det å være alene. At det aldri var en annen voksen som kunne overta, ingen å snakke om bekymringer med, ingen som kunne passe barnet når jeg var syk, ingen som hjalp til med husarbeid og matlaging osv. Jeg tror at det hadde vært null og niks slitsomt om vi hadde vært to voksne. Jeg traff mannen min (som er en fantastisk stefar) da barnet mitt var 6, og etter at han ble involvert har jeg aldri følt at det har vært slitsomt å ha barn.

Men, jeg har som sagt ikke opplevd nattevåk, og har også hatt et enkelt barn på andre måter. Veldig lite trass f.eks. I tillegg til at han tidlig lærte seg å være selvstendig, det går rett og slett ikke an å kreve en voksen å leke med når den eneste tilgjengelige voksne må lage middag. 

Anonymkode: 9087a...fbb

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Ulrikke said:

Både foreldre og barn er så totalt ulike at å svare på det nesten er umulig. Voksne har ulik terskel for hva som gjør dem slitne, og barn kan være enkle fra de blir født til å være en håndfull til de flytter hjemmefra....

Når det er sagt: Jeg har vært med på "begge deler". Var først stemor til tre (brå overgang fra barnløs, kan du si, små var de også, mellom 1 og 6 år). Så fikk vi et felles barn. Vi hadde annenhver uke med fire barn og annenhver med ett barn.

Å ha ett barn er selvfølgelig mindre jobb, mindre logistikk i hverdagen, mindre mengder av alle ting overalt, mindre støy og lyd. Samtidig har flere søsken hverandre og trenger ikke i like stor grad "underholdning" fra voksne. 

Nå etter at stebarna ble så store at de ikke har vært her på samme faste basis og vi i lengre perioder har hatt bare ett barn hjemme, som er enkel, harmonisk og lett å ha med å gjøre, vil jeg si at det å ha ett barn er veldig enkelt! Man har tid til å følge opp, men man har også tid til seg selv. Hadde hun hatt sykdom, diagnoser osv ville svaret vært et helt annet, regner jeg med. Nå skal det sies at alle fire har vært enkle, greie og trivelige barn bestandig, men det er selvfølgelig mer jobb med fire enn med ett. Min datter hadde en pyton periode i 3-årsalderen med trass, samt at hun bare sov 30 minutter i strekk en periode som baby. Men det er egentlig glemt nå (snart 14 år).

Skjønner ikke hvordan du så standhaftig kan si at "ett barn er selvfølgelig mindre jobb" når du ikke legger til grunn eventuell utredning av diagnose, det å ha en diagnose på barnet og så videre. Stor forskjell på slike ting, versus et friskt barn som ikke behøver noe ekstra oppfølging. 

Anonymkode: 86a40...f96

[-Missi-]

Som flere sier er jo det individuelt. For meg har det egentlig ikke vært så slitsomt, men det krever jo at du gir av deg selv og er i perioder lite tid til annet. Min sønn har vært en skikkelig godgutt hele veien, enkel å ha med å gjøre og vi har ganske like personligheter og har en fin kjemi sammen. Jeg har vært alene med han fra han var 3 og det som er slitomt er det å kombinere det med fulltid jobb og samtidig føle at du kan være 100% for barnet ditt, det går  jo ikke helt opp .Men sånt vil nå jeg si er mer sammfunnstrukturen som er slitsom enn akkurat barnet da, er nå mer alt annet som er slitsomt. Nå er han tenåring og ja er jo så klart dager hvor det kan være litt trøblete men det hadde jeg jo forventet og er jo bare småting i grunn. Han er en flott gutt, er filosoferende, tenkende, rolig,morsom, snill og jeg er så uendelig glad i han. Selv om jeg fikk han ung og forholdet med faren hans var kjipt så er han mitt livs største lykke og jeg håper han får barn en gang så jeg kan bli bestemor. Å få barn er til tross for alt, mitt livs beste avgjørelse.

[Vera Vinge]

Vanskelig å svare på generelt grunnlag, men det er jo uten tvil en stor omveltning å få barn i det hele tatt. Man får litt andre perspektiver med flere barn, og mer erfaring. Så mitt inntrykk er at de som har ett barn føler seg like slitne som de med flere de første årene, selv om de objektivt sett kanskje ikke er eller burde være like slitne. Det er jo mindre jobb med ett barn, foruten at man gjerne må aktivisere dette barnet mer enn når man har flere som kan leke sammen. Men de fleste føler vel uansett at det er en del jobb å få det første barnet, fordi alt er nytt. Med barn nr to, tre osv har man veldig stor nytte av å ha vært gjennom de ulike fasene før. 

[AnonymBruker]

For å si det slik, så er det som mange andre skriver her helt situasjonsbetinget. Vi har et barn på snart 9 mnd og skal ikke ha flere barn. Men vi er nok utenfor normalen, nettopp fordi jeg ble så syk under graviditeten og når barnet kom til måtte jeg komme meg, samtidig fikk jeg fødselskade og kunne ikke stå/gå over lengre perioder på 3-4 mnd, og fikk fødselsdepresjon. Barnet hadde ekstrem kolikk, har refluks, alvorlig atopisk eksem, kronisk forstoppelse og er et veldig urolig men fornøyd barn. Vi har fått kommentarer fra «alle», både familie, venner og helsepersonell på hvor vill, nysgjerrig, blid og frempå han er. Gode kvaliteter altså, men man blir forferdelig sliten. Han er så urolig, kroppen har hele livet gått i hundre. Han har nesten aldri ligget stille, og er derfor sterk og fløt. Søvnen begynner endelig å bli bedre da. Jeg var sengeliggende hele graviditeten og har enda ikke kommet meg skikkelig, så tror det er derfor det er så vanvittig tungt. Men jeg leste en gang at det var naivt å tro at man skulle føde et barn også forvente at det ikke er slitsomt, for det er det! Tantebarnet mitt er helt motsatt fra min sønn og det har vært forferdelig slitsomt for foreldrene også. Hun var rolig, sjenert, men også veldig avhengig og forsiktig. Hun måtte være hos mammaen hele tiden, og moren kunne nesten ikke gå på do. Så uansett blir man sliten, frustrert, lei seg. Men i slutten på dagen så vil man jo aldri i livet gjøre noe annet heller.

Anonymkode: 598b7...6cd

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på ungen og hvordan du evt takler om det blir lite søvn feks. Min eldste var kolikkbarn og skrek stort sett døgnet rundt det første halve året. Resten av barseltiden ville ikke barnet være i vogn, så jeg trillet en tom vogn og bar barnet i bæresele og sjal. Da var barnet rolig. Om vi fikk barnet til å sove i vogn i løpet av dagen, våknet barnet etter 15 min. Barnet var veldig mye syk frem til barnet var 1,5 år. Så det var en slitsom periode, MEN normalt sett tenker jeg kun på de gode stundene med barnet. Og jeg ville absolutt ikke vært foruten noe som helst (sett bortfra sykdom og kolikk). 

Barn nummer to var mye roligere det første året. Hadde kolikk, men sov på natten i mye større grad enn eldstemann. Det alene gjør underverker  

Jeg sov min første hele natt igjennom da yngstemann var 2 år. Så seks år uten en hel natts søvn. 

Anonymkode: 38a72...185

[AnonymBruker]

Ett barn var en lek. God tid, masse overskudd, lett å dele på ansvaret og mye frihet. To barn er ekstremt mye jobb, mindre overskudd, dårlig tid og vanskeligere å dele på ansvaret. 

Anonymkode: 4f855...616

[Gjest WhisperingWind]

Klart det er slitsomt å oppdra og veilede et annet menneske. Det krever mye av deg som menneske å hele tiden sette et annet menneske før deg selv. Man må innse at egentid og sove ut plutselig ikke er et selvfølge lenger.

Man kan ikke være like spontan, man må planlegge mer og noen ganger går alt til helvete før du er ute av døren fordi ungen plutselig finner ut at han på død og liv skal få opp den fordømte glidelåsen selv om så er det siste han gjør på denne plutselige møkkakloden som for 3 sekunder siden var sol og fuglekvitter🙄🤯😅 

Men om du er bestemt, konsekvent, setter klare grenser, er tålmodig, foretåelsesfull, kjærlig, grensesettende, møter barnet på deres nivå, er åpen for å møtes på halvveien, velger dine kamper med omhu, er litt slu og klarer å huske hvordan det selv var å være barn og finner barnet i deg selv så tror jeg man finner det mindre slitsomt å være mamma.

Om man klarer å ikke stresse, gi litt mer faen i hva omgivelsene tenker og forventer og heller tenker at verden faktisk ikke går under om man kommer litt for sent og heller planlegger litt bedre tid neste gang så tror jeg mye av morsrollen er enklere å takle.

Litt selvironi, humor og la barnet være med på å bestemme og ta avgjørelser fremfor «Fordi jeg har bestemt det, gjør som jeg sier for jeg er voksen, du har ingen stemme for du er bare et barn, du skal, du må osv» tror jeg også man kommer langt med.

Joda , noen ganger må man som forelder bestemme fordi det gjelder liv og helse, men ofte er det faktisk mye barnet selv kan være med på å styre for å føle mestring og får å gi dem følelsen av å bli hørt og sett som et menneske fremfor å bli tilsidesatt i det meste fordi de «bare er et barn». Jeg hatet iallefall den følelsen da jeg var liten. Som om jeg ikke ble hørt og sett og ikke skjønte noe bare fordi jeg var liten. Barn forstår mye mer enn hva en tenker. 

Jeg har funnet en balanse mellom å være mamma og det å være en veileder. På den måten har jeg fått en unge som tør å teste grenser, men som også raskt innser når det er lurt å gi seg. Gjør han noe han ikke skal så er det sjeldent det skjer mer enn et par ganger. Ikke fordi jeg kjefter eller er veldig streng, men fordi jeg er konsekvent og fjerner han øyeblikkelig fra slike situasjoner uten et ord.

Jeg anerkjenner ikke den uønskede atferden eller gir det noe form for oppmerksomhet. Jeg kjører derimot på positiv forsterkning og det gjør at han heller går for å gjøre de rette tingene fordi det kommer mer masse oppmerksomhet og ros. Funker mye bedre enn å terpe på det som ikke er rett.

Ungen min er ikke perfekt og det er ikke jeg heller. Vi har selvsagt dager der vi er lei, sliten og sprekker. Men hovedsaklig så er han latterlig enkel å ha med å gjøre. Alltid blid og sjelden trass. Får mye skryt i barnehagen hvor medgjørlig og enkel han er. Men det er ikke fordi han er en «enkel» unge.

Han er som moren sin; viljesterk, mye temperament, vil gjøre ting på sin måte og er sta som faen. Men han føler seg respektert, hørt og sett. Det var det jeg ønsket som liten, men siden jeg ble behandlet som bare et barn så var jeg utfordrende, testet grenser på et helt annet nivå og kunne trasse mye. Det jeg ønsket da jeg var liten gjør jeg for sønnen min og resultatet er at jeg har en unge som gjør at det sjeldent er noe drama, stress, trass osv.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ett barn var en lek. God tid, masse overskudd, lett å dele på ansvaret og mye frihet. To barn er ekstremt mye jobb, mindre overskudd, dårlig tid og vanskeligere å dele på ansvaret. 

Anonymkode: 4f855...616

Sånn har ikke vi hatt det med ett barn overhodet.

Men dersom jeg får ett barn til (som er ønsket) - så blir det jo ikke akkurat mindre stress, selv om det selvsagt kommer an på babyen og barnet.

Men for oss som var fullstendig  utkjørt frem til barnet var 2-3 år, så sier det seg jo selv at det blir tilsvarende slitsomt om man får en tilsvarende situasjon. 

Om vi klarer å få barn så må vi jo ta oss av det logistiske med å hente i barnehage og skole - sannsynligvis på helt forskjellige steder. Akkurat det er tidsmessig krise når man jobber fulltid.

 

Anonymkode: 85cbf...09e

[AnonymBruker]

Min erfaring var at overgangen fra 0 til 1 var størst. Etter hvert som vi har fått flere barn har vi også blitt tryggere og bedre foreldre, og det skaper mindre stressituasjoner. Det er ikke et mattestykke. 

Anonymkode: 22628...36c

[AnonymBruker]

Det kommer jo veldig an på barnet da. Kjenner noen med ett barn med diagnose og de har mer enn nok med det ene barnet.   

Vi fikk en rolig kar som førstemann, sov rundt fra han var 2 mnd og har alltid elsket å sove. Så da følte vi at vi hadde kapasitet til en til og det er absolutt mer å gjøre med to, mer koordinering. Nr 2 sover også godt om natta men er atskillig mer aktiv enn sin storebror 😛 nå vurderer vi å få nr. 3 😛 

Anonymkode: 92d5d...402

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sånn har ikke vi hatt det med ett barn overhodet.

Men dersom jeg får ett barn til (som er ønsket) - så blir det jo ikke akkurat mindre stress, selv om det selvsagt kommer an på babyen og barnet.

Men for oss som var fullstendig  utkjørt frem til barnet var 2-3 år, så sier det seg jo selv at det blir tilsvarende slitsomt om man får en tilsvarende situasjon. 

Om vi klarer å få barn så må vi jo ta oss av det logistiske med å hente i barnehage og skole - sannsynligvis på helt forskjellige steder. Akkurat det er tidsmessig krise når man jobber fulltid.

 

Anonymkode: 85cbf...09e

Jeg trodde også livet var slitsomt med ett barn, så fikk jeg to. Begge barna har hatt kolikk, refluks, astma, allergier osv. Når man bare har ett barn har man veldig mye tid og overskudd, med to så har man ikke det. Jeg angrer ikke på å ha blitt tobarnsmor og vil gjerne ha minst et barn til, men ett barn er etter min mening en lek sammenlignet med å ha to. 

Anonymkode: 4f855...616

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det å få barn er visst så slitsomt at du får enerett på å være sliten. Ingen andre i hele verden vet hva det vil si å være slitne. Den slitenheten du får når du har et barn gir ordet "sliten" en helt ny definisjon. Det kan ikke samenlignes med noe annet. Ikke valper, ikke kroniske sykdommer og heller ikke hardt fysisk arbeid/trening hvor du bokstavelig talt kolapser så fort du har mulighet til det. Å få et barn er minst ti ganger mere slitsomt enn alt annet du kan tenke deg! Det er i alle fall det intrykket jeg sitter med etter å ha vært på KG en stund.

Anonymkode: c69a1...b7a

Jeg har hatt valp, har en utrolig krevende jobb og slet lenge med en fysisk sykdom som gjorde meg utmattet, men å få barn var for meg mye mer slitsomt til tross for at barnet var frisk og rask. Selvsagt var de andre tingene også slitsomme, men det kan faktisk ikke for min del sammenlignes med hvor slitsomt det er å ha barn. Når ting er en klisje, så ligger det ofte en sannhet i det. 

Anonymkode: 83f2c...0c4

[AnonymBruker]

Jeg synes det er såppass slitsomt at det blir med en. Kan ha med min alder å gjøre, farens jobbsituasjon, min tålmodighet, og at barnet ikke sover stort. 

Anonymkode: 62077...e45

[AnonymBruker]

Vi har kun ett barn og venter ennå på det berømte «slitet» alle foreldre prater om. Nå er hen snart 3 og er meget selvstendig. 

Hen smører sin egen matpakke selv, ordner seg frokost selv. Rydder opp etter seg også. 

Jeg regner med vi kommer til å få en del utfordringer senere. Vi tar det som det kommer☺️

Jeg har andre venner som klager over hvor sliten de er og at man aldri får tid for seg selv. Jeg kan ikke huske når jeg hadde alenetid sist, men det har jeg også regnet med. Det er en del av sjarmen å ha barn. 

Anonymkode: cc4ee...54c

[AnonymBruker]

Det har gått i bølgedaler.

I starten var alt overveldende. Ungen gikk ned masse pga manglende melk, og vi måtte begynne å gi mme med alt det det innebar (med svært lite veiledning fra helsestasjon!). Hun gråt masse før vi skjønte at hun ikke fikk nok melk, og jeg følte meg som verdens verste da vi fant det ut. Men vi visste ikke bedre. Så i starten var det mye koking av flasker, pumping og diverse. Hun brukte å hylgråte mens vi lagde melk.

Men etterhvert ga jeg F i pumping, det førte ikke til noe. 

Og hu  begynte å sove hele natta med en gang vi begynte med mme.

Hun gråter sjelden, er glad og fornøyd. Sterk og aktiv nå, i en alder av 19 måneder. 😁 syns ikke det er slitsomt, men helt annerledes enn før. Nå må man ta hensyn til henne først. Kan ikke ligge på sofaen og knø med tlf så lenge. Kan ikke ligge og drøye i senga på morgenen uten at noen hopper på deg. 😂 stå opp tidligere ennfør, og kan ikke være opp til seeent på natt som før.. men man tilpasser seg, og det er fantastisk givende. 

Anonymkode: 635c0...29c