Er det barnebarnas oppgave å holde kontakten med besteforeldre?

[AnonymBruker]

Jeg vet jo at dette går begge veier, men i mitt tilfelle er det snakk om et besteforeldre-par jeg hadde litt kontakt med i barnehagealder. Etter det har jeg sett dem kanskje én gang hvert 3.-5.år pga større familiesammenkomster. De har aldri vært interessert i å ta kontakt. Jeg har dermed tenkt med meg selv at det ikke er noe poeng i at jeg tar kontakt (nå er jeg 32), for disse menneskene er jo overhodet ikke interessert eller glad i meg. Jeg har en sønn på 1,5 som de heller aldri har gratulert meg med, annet en via et annet familiemedlem, og de har heller aldri spurt om å treffe han. Dette er det første oldebarnet deres. Jeg bor ikke langt unna dette besteforelder-paret, og det har kommet meg for øret at det nå går rykter om at jeg og mine to brødre aldri besøker besteforeldrene og ikke stiller opp, slik andre barnebarn gjør. Vi har altså blitt den store, stygge ulven, nå som besteforeldrene mine har blitt litt skralle og trenger mer hjelp.

Jeg tenker at man ikke skal kaste bort tiden på mennesker som ikke bryr seg genuint om en, så jeg tenker ikke å gjøre noe med situasjonen. Syns dere jeg gjør rett i dette, eller er jeg for kald? Kan legge til at jeg alltid har hatt et kjempegodt forhold til det andre besteforelder-paret, og der går kontakten og interessen begge veier.

Anonymkode: 50bf5...1ae

[Far til 2]

Ring dem og ta en kort tur innom dem og vis fram barnebarnet. Det koster deg kanskje 1 1/2 time.
Det er ikke mer som skal til og da er det evt de som nestegang må ta kontakt.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvorfor skal du besøke dei nå, når dere aldri har hatt kontakt tidligere? 

Når noen kommer med en slik kommentar neste gang, så kan du svare at du kjenner dei ikke. Dei har vært fraværende hele livet ditt, men at du skulle ønske du hadde besteforeldre som var der i oppveksten, og da hadde det vært naturlig å besøke dei nå. 

Anonymkode: d6e55...247

[AnonymBruker]

Virker på meg som at noen eldre, eller i den alderen, har en slags forventning om at barnebarna selv ta initiativ når de vil komme. Altså er det helt opp til de unge å komme på besøk, ringe osv. Hvorfor tok ikke foreldrene dine deg med på besøk dit da du var mindre?

Jeg synes ikke den tankegangen er riktig, men har selv familiemedlemmer som er litt sånn. «Å, de kommer aldri, ringer aldri. Stiller aaaaaldri opp». Og så har de aldri tatt seg en tur selv eller plukket opp telefonen. Men fordi det er barnebarna deres så føler de vel at de er nær familie og kjenner hverandre kjempegodt, selv om jeg tviler på at barnebarna har tenkt det samme om noen de ser bare i familiesammenkomster...

Anonymkode: 5d290...6bb

[Søgni]

Men grunnen til at barnebarn, i dette tilfellet, stikker innom og gjerne hjelper gamle og skrale besteforeldre er årelang relasjonsbygging, eller hva jeg skal si. Det er ikke kun av plikt (selv om det nok er det og), det er fordi man har mange tiår med minner og felles opplevelser, at man kjenner hverandre - og har gjort det lenge. 

Derfor mener jeg at besteforeldre som ikke "investerer" eller er opptatte av dette i yngre og sprekere år, når hjelperollen kanskje er litt snudd og omvendt, ikke kan forvente samme nettverk av barnebarn, som det besteforeldre som har vært mer opptatt av barnebarna gjennom oppveksten, kan. 

[AnonymBruker]

Er dette besteforeldre på farssiden? Kan de ha blitt holdt unna dere i oppveksten, og at det derfor har blitt som det er nå?

Anonymkode: 6ce73...6dd

[AnonymBruker]

Nei. De har vært voksne som skulle legge grunnlaget for relasjonen, det har de ikke gjort. Da er det ikke din oppgave å opprettholde eller bygge noe, med mindre du selv synes at det er veldig viktig.

Anonymkode: d488f...f6d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er dette besteforeldre på farssiden? Kan de ha blitt holdt unna dere i oppveksten, og at det derfor har blitt som det er nå?

Anonymkode: 6ce73...6dd

Ja, det er på farssiden. Min far har derimot hatt mye kontakt med dem selv. Jeg er vokst opp med skilte foreldre fra ung alder, og det var visst slik at faren min var mye sammen med foreldrene sine når vi ikke var på samvær. Faktisk kan jeg huske et par situasjoner hvor vi har møtt min farmor på butikken og hun knapt har sagt hei til oss barebarna, men har spurt faren min om han kan komme innom på besøk et gitt dag, hvorpå han har svart noe sånt som "da har jeg barna". Da svarte farmor noe slikt som "Åja, da kan vi heller ta det X dag." Vi har forøvrig alltid blitt oversett hvis vi har vært på butikken med min mor. Det er som om jeg og brødrene mine av én eller annen grunn ikke har vært gode nok oppgjennom oppveksten. Dette på tross av at vi alltid oppførte oss og gjorde det godt på skolen, og nå som voksne har livet veldig på stell.

Ts

Anonymkode: 50bf5...1ae

[Nuttery]

Jeg har litt denne utfordringen med mine besteforeldre. Mine foreldre bruker mye tid på å presse meg til å pleie kontakten med mine besteforeldre, men mine besteforeldre har aldri pleiet kontakten med meg. Blant annet min farmor er nøye med å poengtere at hun sjeldent får besøk osv, men faktum er jo at hun aldri ringer/viser interesse, aldri har stilt opp, og i tillegg virker noe utakknemlig når hun først har besøk, og indirekte venter på at vi skal gå. Da er det vanskelig, syntes jeg.

Relasjoner er en gjensidig greie, også mellom (voksne) familiemedlemmer.

[kvinne35+]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er på farssiden. Min far har derimot hatt mye kontakt med dem selv. Jeg er vokst opp med skilte foreldre fra ung alder, og det var visst slik at faren min var mye sammen med foreldrene sine når vi ikke var på samvær. Faktisk kan jeg huske et par situasjoner hvor vi har møtt min farmor på butikken og hun knapt har sagt hei til oss barebarna, men har spurt faren min om han kan komme innom på besøk et gitt dag, hvorpå han har svart noe sånt som "da har jeg barna". Da svarte farmor noe slikt som "Åja, da kan vi heller ta det X dag." Vi har forøvrig alltid blitt oversett hvis vi har vært på butikken med min mor. Det er som om jeg og brødrene mine av én eller annen grunn ikke har vært gode nok oppgjennom oppveksten. Dette på tross av at vi alltid oppførte oss og gjorde det godt på skolen, og nå som voksne har livet veldig på stell.

Ts

Anonymkode: 50bf5...1ae

Trist når besteforeldre skal behandle barnebarna utfra følelsene til deres barns skilsmisse og xen (enten det er kvinnen eller mannen i forholdet). Barn er og forblir uskyldige i alle de følelse som finnes i et forhold eller et opphørt forhold mellom to voksne parter. Besteforeldre burde fokusere mer på å ikke la det påvirke deres relasjon til barnebarna og heller være litt obs på at det er besteforeldrene som da er den voksne generasjonen som må bygge grunnlaget for en god relasjon til barnebarna sine og ikke barnebarna som må bygge dette grunnlaget. Når begge parter er voksne/eldre og grunnlaget er bygget så blir det litt mer begge veier. Likevel må man som besteforeldre først være der og ikke være fraværende.

Ja barnebarna kan være en ressurs i alderdommen,
MEN
da synes jeg jammen først at besteforeldrene skal være en ressurs i barndommen!!!! 

Endret 7. august 2019 av kvinne35+