Foreldre med to språk

[onyx]

Jammen, barnet ditt vil neppe lære "vil du ha vaffel med syltetøy" engang med denne metoden. Jeg vet det, for jeg har sett det i praksis utallige ganger. Jeg har norske venner med barn som ikke snakker norsk og det er bare helt merkelig for vi må da snakke engelsk eller tysk med disse barna. De fleste foreldrene angrer også på denne metoden, men det er utrolig vanskelig å snu når de allerede har etablert dette språket som "uviktig" hos barnet, som er jo det som skjer i praksis. For språklæring handler om mye mer enn å lære hva ord betyr, de handler om kommunikasjon, om kultur, om samhold og fellesskap. Det er vanskelig å få et barn til å skjønne poenget med å lære et språk du selv velger bort. 

Din teori om at barnet vil lære norsk fra familie og venner og i ferier er også noe som ikke kommer til å skje. Hvorfor? Fordi ditt barn ikke forstår og de færreste ønsker å bruke tid på språkopplæringen av ditt barn, så de vil ty til default språk, nemlig engelsk. Så når de snakker med barnet vil det være på engelsk, mens all kommunikasjon rundt og med andre vil foregår på norsk, så ditt barn vil altså falle utenfor. Det er mye enklere for ditt barn å lære mer i ferien og kunne kommunisere med andre om det faktisk har et grunnlag som blir vedlikeholdt. Det er faktisk ikke viktig hvor mye, det viktige er konsekvent bruk og eksponering. 

[AnonymBruker]

4 hours ago, onyx said:

Jammen, barnet ditt vil neppe lære "vil du ha vaffel med syltetøy" engang med denne metoden. Jeg vet det, for jeg har sett det i praksis utallige ganger. Jeg har norske venner med barn som ikke snakker norsk og det er bare helt merkelig for vi må da snakke engelsk eller tysk med disse barna. De fleste foreldrene angrer også på denne metoden, men det er utrolig vanskelig å snu når de allerede har etablert dette språket som "uviktig" hos barnet, som er jo det som skjer i praksis. For språklæring handler om mye mer enn å lære hva ord betyr, de handler om kommunikasjon, om kultur, om samhold og fellesskap. Det er vanskelig å få et barn til å skjønne poenget med å lære et språk du selv velger bort. 

 Din teori om at barnet vil lære norsk fra familie og venner og i ferier er også noe som ikke kommer til å skje. Hvorfor? Fordi ditt barn ikke forstår og de færreste ønsker å bruke tid på språkopplæringen av ditt barn, så de vil ty til default språk, nemlig engelsk. Så når de snakker med barnet vil det være på engelsk, mens all kommunikasjon rundt og med andre vil foregår på norsk, så ditt barn vil altså falle utenfor. Det er mye enklere for ditt barn å lære mer i ferien og kunne kommunisere med andre om det faktisk har et grunnlag som blir vedlikeholdt. Det er faktisk ikke viktig hvor mye, det viktige er konsekvent bruk og eksponering. 

Jeg tror du sammenligner epler med pærer nå. For det første antar jeg at de foreldrene snakker lokalspråket hjemme, det betyr at barna ble ikke tospråkelige. For det andre så lå det nok ingen plan bak det de gjorde, det bare ble slik. Da er det ikke rart at de angrer. Jeg velger ikke mellom å la henne bli etspråkelig og tospråkelig, men hvilke to språk vi skal fokusere på først.

Og at de ikke kommer til å prate norsk vet jeg allerede fra praksis er ikke riktig. Som nordmenn flest foretrekker de å prate på norsk, ihvertfall delevis. Mens jeg var i Norge denne sommerferien så forsvant alle de kinesiske ordene og noen norske ord kom frem. De lærte henne ord som "saft, tog, bil, jordbær, rips, pappa". Noen av ordene sa hun selv, og noen av dem bare forsto hun. Mange norske barn lærer seg engelsk eller et annet språk i ung alder, det ikke noe grunn at det skal være vanskeligere på norsk. Når jeg føler at hun er gammel nok, så vil jeg sette av litt tid til norskundervisning sånn at hun kan bli bedre forberedt.

Men jeg har andre beskymringer, som ingen har kommentert enda. Ved å la norsk bli mitt språk, så risikerer vi at norsk blir "uviktig" fordi alle andre enn meg prater på kinesisk. Hvorfor kommunisere på språket man kan halvgodt, om man kan kommunisere på språket man kan svært godt? Jeg har møtt mange familier hvor lokalspråket har overkjørt deres pappa/mammaspråk, og det er noe jeg for enhver pris ønsker å unngå. Da risikerer vi også at hun ikke vil prate med familien i Norge, fordi de forstår ikke språket hun er mest komfortabel med. Dette anser jeg som et mye større problem.

Takk for at du svarte saklig, det var en positiv overaskelse etter at noen provokatører kom inn i tråden og begynte å kaste fornærmelser. Det eneste de får til er å overbevise meg at jeg har valgt riktig.

Anonymkode: 0ac5a...b1f

[AnonymBruker]

Bare vil nevne en ting til. Rådene man får i Norge er basert på situasjonen i Norge, og det eneste grunnen til at vi kan velge annerledes er fordi vi ikke bor i Norge.

Om vi bodde i Norge, så må kona prate på kinesisk fordi mange i hennes familie forstår ikke engelsk. Fordelingen mellom norsk og kinesisk kommer til å bli ca 70/30 istedenfor 90/10 og jeg kan derfor snakke norsk uten å beskymre meg for at den overkjører hennes kinesisk totalt. Av samme grunn må jeg prate på norsk for å sørge for at hun ikke faller etter. Engelsk vil heller ikke være en beskymring, det norske systemet vil sørge for at hennes engelsk er på samme nivå som andre nordmenn, og ingen vil forvente at hun kan mer.

Dette er de samme argumentene jeg har hørt fra flere i denne tråden, men da tar de ikke hensyn til at vi ikke bor i Norge. Ulike situasjoner krever ulike løsninger. 

Anonymkode: 0ac5a...b1f

[onyx]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror du sammenligner epler med pærer nå. For det første antar jeg at de foreldrene snakker lokalspråket hjemme, det betyr at barna ble ikke tospråkelige. For det andre så lå det nok ingen plan bak det de gjorde, det bare ble slik. Da er det ikke rart at de angrer. Jeg velger ikke mellom å la henne bli etspråkelig og tospråkelig, men hvilke to språk vi skal fokusere på først.

Og at de ikke kommer til å prate norsk vet jeg allerede fra praksis er ikke riktig. Som nordmenn flest foretrekker de å prate på norsk, ihvertfall delevis. Mens jeg var i Norge denne sommerferien så forsvant alle de kinesiske ordene og noen norske ord kom frem. De lærte henne ord som "saft, tog, bil, jordbær, rips, pappa". Noen av ordene sa hun selv, og noen av dem bare forsto hun. Mange norske barn lærer seg engelsk eller et annet språk i ung alder, det ikke noe grunn at det skal være vanskeligere på norsk. Når jeg føler at hun er gammel nok, så vil jeg sette av litt tid til norskundervisning sånn at hun kan bli bedre forberedt.

Men jeg har andre beskymringer, som ingen har kommentert enda. Ved å la norsk bli mitt språk, så risikerer vi at norsk blir "uviktig" fordi alle andre enn meg prater på kinesisk. Hvorfor kommunisere på språket man kan halvgodt, om man kan kommunisere på språket man kan svært godt? Jeg har møtt mange familier hvor lokalspråket har overkjørt deres pappa/mammaspråk, og det er noe jeg for enhver pris ønsker å unngå. Da risikerer vi også at hun ikke vil prate med familien i Norge, fordi de forstår ikke språket hun er mest komfortabel med. Dette anser jeg som et mye større problem.

Takk for at du svarte saklig, det var en positiv overaskelse etter at noen provokatører kom inn i tråden og begynte å kaste fornærmelser. Det eneste de får til er å overbevise meg at jeg har valgt riktig.

Anonymkode: 0ac5a...b1f

Nei, du antar feil. Jeg snakker altså om familier med foreldre med ulike språk og som da bor i et tredje land, med andre ord nøyaktig det samme som du skisserer. Tendensen er at de da som velger å gjøre som du tenker har barn som ikke snakker det tredje språket og jevnt over vegrer seg for å lære. 

Ditt barn vil jo lære kinesisk og engelsk uansett. Jeg regner med du snakker engelsk og ikke kinesisk med kona. Det er norsk barnet ditt trenger aktiv eksponering for og velger du den jobben bort så er det lite sannsynlig hun vil lære mer enn fraser. Å kunne et par setninger norsk er ikke det samme som å kunne norsk, rett og slett. 

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig fått svar på det jeg lurer på, men dere som diskuterer språkoppdragelsen med engelsk, kinesisk norsk, kunne jo egentlig laget egen tråd.. Utrolig irriterende når en tror man har fått flere innspill. 

Anonymkode: 5a549...853

[AnonymBruker]

36 minutter siden, onyx said:

Nei, du antar feil. Jeg snakker altså om familier med foreldre med ulike språk og som da bor i et tredje land, med andre ord nøyaktig det samme som du skisserer. Tendensen er at de da som velger å gjøre som du tenker har barn som ikke snakker det tredje språket og jevnt over vegrer seg for å lære. 

 Ditt barn vil jo lære kinesisk og engelsk uansett. Jeg regner med du snakker engelsk og ikke kinesisk med kona. Det er norsk barnet ditt trenger aktiv eksponering for og velger du den jobben bort så er det lite sannsynlig hun vil lære mer enn fraser. Å kunne et par setninger norsk er ikke det samme som å kunne norsk, rett og slett. 

Du sa engelsk og tysk, så du snakker om en familie som bor i Tyskland og snakker engelsk hjemme? Hvorfor er de skuffet, barnet kan 2 nyttige språk flytende og har gode muligheter til å lære norsk. At barnet verger er et problem, men hadde det vært bedre om barnet utelukkende pratet tysk og vil ikke lære norsk lenger? Mange tospråkelige familier som opplever at lokalspråket overkjører deres andrespråk.

Du har 2 helt ulike standarer for norsk og engelsk. Engelsk mener du barnet kan plukke opp på grunn av litt passiv kommunikasjon som har ingenting med dem å gjøre, men det er ingen grenser for hvor vanskelig å lære norsk. Selv om man gir barnet undervisning, lar besteforeldre kommunisere aktivt med dem og reiser til Norge hvert år så holder det ikke for å lære enkel kommunikasjon. Jeg tror du har blitt litt biased på grunn av dine erfaringer. Grunnen til at den ungen ikke klarer det er fordi han verger, at han verger betyr ikke alle andre kommer til å verge.

Du ignorerer også beskymringen jeg har relatert til at norsk kommer til å bli overkjørt. Jeg er bare en person, norsk kommunikasjon vil være maks 10% av all kommunikasjon hun hører iløpet av en dag, så jeg risikerer at hun bare vil kommunisere på kinesisk, og det vil være et stort problem for vårt forhold og familien i Norge. Selv i norske informasjonbrosjyrer advarer de mot at barna kan begynne å svare på lokalspråket. Jeg har sett mange familier hvor mor eller far prøver å snakke på sitt språk og barna bare svarer på norsk. Noen ganger må foreldrene bytte til norsk sånn at barna klarer å forstå hva de sier. Det føler jeg er trist. Barna vil aldri bli spesielt flinke på deres andrespråk om det ikke brukes til kommunikasjon, det vil ødelegge forholdet mellom barn og foreldre og de vil ha lite interesse i å kommunisere med besteforeldrene, fordi de klarer ikke å kommunisere. 

OPOL fungerer bra om personen som kommuniserer med ungen representerer en stor andel av kommunikasjonen. Hvis de ikke gjør det, f.eks. fordi det er andre som passer mye på ungen, så kan ungen ende opp med å bli enspråkelig. Er du enig at hvis hun ender opp med å bare snakke kinesisk så er det et mye større problem enn hvis hun verger å lære norsk?

Anonymkode: 0ac5a...b1f

[onyx]

For det første har jeg ikke sagt hvor vi bor, for det andre var denne familien kun et eksempel. Jeg har mange flere i ulike språkkombinasjoner. Det er heller ikke et problem for barn å lære flere språk enn to, din situasjon er ikke unik, men du har jo allerede overkjørt norsken helt selv, så jeg skjønner ikke hvorfor du fortsetter. Du er ikke interessert i at barnet ditt lærer norsk og tror at det uansett er noe som kommer av seg selv uten at du trenger gjøre en innsats. Vi er mange med motsatt erfaring, men du er ikke interessert og det er greit, men da kan du jo slutte å kverulere? 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, onyx skrev:

For det første har jeg ikke sagt hvor vi bor, for det andre var denne familien kun et eksempel. Jeg har mange flere i ulike språkkombinasjoner. Det er heller ikke et problem for barn å lære flere språk enn to, din situasjon er ikke unik, men du har jo allerede overkjørt norsken helt selv, så jeg skjønner ikke hvorfor du fortsetter. Du er ikke interessert i at barnet ditt lærer norsk og tror at det uansett er noe som kommer av seg selv uten at du trenger gjøre en innsats. Vi er mange med motsatt erfaring, men du er ikke interessert og det er greit, men da kan du jo slutte å kverulere? 

👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 173ed...af7

[AnonymBruker]

Og her sank tråden tilbake til barnehage-nivå, med opplagte stråmenn og ryggdunk for provokasjoner, 

Jeg har bedre ting å gjøre enn å diskutere med provokatører. 

Anonymkode: 0ac5a...b1f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sa engelsk og tysk, så du snakker om en familie som bor i Tyskland og snakker engelsk hjemme? Hvorfor er de skuffet, barnet kan 2 nyttige språk flytende og har gode muligheter til å lære norsk. At barnet verger er et problem, men hadde det vært bedre om barnet utelukkende pratet tysk og vil ikke lære norsk lenger? Mange tospråkelige familier som opplever at lokalspråket overkjører deres andrespråk.

Du har 2 helt ulike standarer for norsk og engelsk. Engelsk mener du barnet kan plukke opp på grunn av litt passiv kommunikasjon som har ingenting med dem å gjøre, men det er ingen grenser for hvor vanskelig å lære norsk. Selv om man gir barnet undervisning, lar besteforeldre kommunisere aktivt med dem og reiser til Norge hvert år så holder det ikke for å lære enkel kommunikasjon. Jeg tror du har blitt litt biased på grunn av dine erfaringer. Grunnen til at den ungen ikke klarer det er fordi han verger, at han verger betyr ikke alle andre kommer til å verge.

Du ignorerer også beskymringen jeg har relatert til at norsk kommer til å bli overkjørt. Jeg er bare en person, norsk kommunikasjon vil være maks 10% av all kommunikasjon hun hører iløpet av en dag, så jeg risikerer at hun bare vil kommunisere på kinesisk, og det vil være et stort problem for vårt forhold og familien i Norge. Selv i norske informasjonbrosjyrer advarer de mot at barna kan begynne å svare på lokalspråket. Jeg har sett mange familier hvor mor eller far prøver å snakke på sitt språk og barna bare svarer på norsk. Noen ganger må foreldrene bytte til norsk sånn at barna klarer å forstå hva de sier. Det føler jeg er trist. Barna vil aldri bli spesielt flinke på deres andrespråk om det ikke brukes til kommunikasjon, det vil ødelegge forholdet mellom barn og foreldre og de vil ha lite interesse i å kommunisere med besteforeldrene, fordi de klarer ikke å kommunisere. 

OPOL fungerer bra om personen som kommuniserer med ungen representerer en stor andel av kommunikasjonen. Hvis de ikke gjør det, f.eks. fordi det er andre som passer mye på ungen, så kan ungen ende opp med å bli enspråkelig. Er du enig at hvis hun ender opp med å bare snakke kinesisk så er det et mye større problem enn hvis hun verger å lære norsk?

Anonymkode: 0ac5a...b1f

«Beskymret» for dine evner til å lære barnet norsk i hvert fall... 🧐

Anonymkode: abea1...0ce