Når bonusbarn vil flytte permanent

[Teddi]

Neste gang du får slengt kommentaren: «det skulle du tenkt på før du ble sammen med en med barn fra før...», kan du slenge tilbake: «du skulle tenkt på konsekvensene det å bli far ville få på livet og friheten din.» 

man kan da for pokker ikke sette barn til verden, for så å tvinge mesteparten av ansvaret over på stemor fordi far selv ønsker å fortsette i jobben sin! 

Hvis han vil at sønnen skal bo hos dere fast, må han selvfølgelig også være der for sønnen sin. Altså må han gjøre noe med arbeidstidens sine, og også sitt sosiale liv utenom. Han kan ikke påtvinge deg ansvar bare fordi du visste at han hadde barn fra før. Det er HANS ansvar, og å gi deg dårlig samvittighet for å komme med fornuftige krav er dustete og egoistisk. 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var det i ditt tilfelle også snakk om at hun i perioder skulle være alene med ansvaret for deg? Om ikke ser jeg ikke relevansen.

Anonymkode: f6423...c93

Selvfølgelig. Begge jobber turnus, men hvis Ts sin side er 100% riktig var nok min pappa mer hjemme. Poenget med innlegget er at det er her 4 sider og vi har hørt 1, og det er viktig for Ts å forstå at å være den som sier nei kan ødelegge forhold. Spesielt siden ingen vet hvorfor gutten vil flytte, ja det kan være fordi han får mer frihet der eller det kan være en viktigere grunn. Synes det blir for dumt å anta at det er bare stemor det er synd på her. Og ja, det er faktisk sånn at hvis man involverer seg med noen med barn fra før så blir man også ansvarlig for de (ikke den hovedansvarlige, men fortsatt). Jeg nevnte også at fokuset bør ligge på å sette fast oppgaver og regler til hele familien først slik at Ts ikke står alene med ansvaret.  

Anonymkode: 4301d...f0b

[Gjest Nina1975]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fra ei som ville flytte til pappa som 14-åring (uten problemer utenom sykdom) pga kortere skolevei og miljøskifte kan jeg skrive under på at det faktum at pappas samboer sa nei gjør at jeg har et dårlig forhold med henne i dag, og at jeg også ikke har fått hatt så mye kontakt med pappa som ønsket (dette er nesten 15 år siden). Husk at alle barn over 12 år skal ha bestemmelsesrett og det er viktig å få høre hvorfor han vil flytte. Å be faren slutte i jobben er urimelig da det ikke bare er å skaffe seg en ny jobb så enkelt, men dere kan avtale oppgaver og sette regler for tenåringen ang egne oppgaver. 

Anonymkode: 4301d...f0b

Sitat

Sitat

 

Nettopp derfor det er så viktig å plassere skylden der den hører hjemme; hos far. Du kan ikke ende opp som syndebukken for noe som ikke er din feil. Tragisk om ts skal bli mislikt pga dette.

 

[Ild]

For en fjott faren er.

Hva gjør du med det?

[AnonymBruker]

Mannen din må ta mer ansvar hjemme, helt uavhengig av hva som skjer med bonussønnen din. Situasjonen virker ikke holdbar.

Jeg synes du lar din frustrasjon over mannen din gå utover sønnen hans.

Anonymkode: a90fc...70a

[AnonymBruker]

Her hadde jeg helt ærlig droppet mannen om han fortsatte å skylde på deg for situasjonen og ikke innså selv at sønnen hans trenger pappaen sin. Dårlige foreldre er ikke attraktivt.

Anonymkode: 61180...ae1

[Gjest WhisperingWind]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

I "mine, dine & våre"-saker blir jeg alltid overrasket av "vondt i viljen"...

"Visste ikke det ville bli slik", "det er hans barn, så da må han ordne opp", "mor er vanskelig", etc, etc

Det er virkeligheten, folkens! Det er vel ingen som har lovt dere at livet skulle være enkelt? Og når man blander sammen to forskjellige familier, så vil det oppstå trøbbel. Noen er heldige og opplever småtteri, mens andre står midt i en krig...

Men gjett hva? Der er handlinger og der er konsekvenser... De voksne må være voksne! Og bonusbarn skal behandles som egne barn!! Jada, det kan være komplisert! Men guess what? Du har selv valgt det...

Er far på reise, så skal ikke bonusmor passe barna! Man er ikke barnevakt for egne barn! Barnet er der fordi det bor der, på det tidspunktet, så da er du mor!

Ja, jeg blir provosert av det jeg kaller ansvarsfraskrivelse! Jaggu ikke rart det er krig i verden...

Anonymkode: ce6d8...56f

Pisspreik. Ts er en god bonusmor som ikke sier noe på at ungen ikke kan bo der permanent, men da må for faen FAREN til ungen delta mer hjemme ved å skaffe seg en jobb som gjør at han kommer hjem hver dag og faktisk oppdrar sitt eget kjøtt og blod istedenfor å dumpe alle 3(!) ungene på Ts fordi han er en lat faen.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i akkurat samme situasjon.  Mannens sønn ville flytte til oss da han var 15 år. De bodde på den tiden i Spania. Moren ville også plutselig at han skulle bo hos oss.  Vi sa ja, og trodde det skulle gå greit.  Det gjorde det ikke!

Mor hadde ikke fortalt oss at han hadde et rusproblem.  Dette oppdaget vi etter hvert. Han stjal fra oss og ble flere ganger kjørt hjem av politiet.  

Han var i voldsom opposisjon til meg,  men ydmyk mot far.  Problemet var at far reiste mye nn og at det derfor var jeg som var hjemme og hadde mye av ansvaret.  

Dette holdt på å koste oss forholdet, men etter 3 år flyttet han tilbake til mor i Spania. 

Anonymkode: 16df1...e44

[Biloba]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fra ei som ville flytte til pappa som 14-åring (uten problemer utenom sykdom) pga kortere skolevei og miljøskifte kan jeg skrive under på at det faktum at pappas samboer sa nei gjør at jeg har et dårlig forhold med henne i dag, og at jeg også ikke har fått hatt så mye kontakt med pappa som ønsket (dette er nesten 15 år siden). Husk at alle barn over 12 år skal ha bestemmelsesrett og det er viktig å få høre hvorfor han vil flytte. Å be faren slutte i jobben er urimelig da det ikke bare er å skaffe seg en ny jobb så enkelt, men dere kan avtale oppgaver og sette regler for tenåringen ang egne oppgaver. 

Anonymkode: 

Hvis han holdt avtaler og gjorde oppgaver ville det ikke vært slik at mor og stefar ikke klarte å håndtere ham og spilleavhengigheten. Han lyver og bryter avtaler. 

Stemor sier ikke nei, hun lar far ta valget, men han må også ta konsekvensen av valget.

Flytting kan skje når han har skaffet ny jobb. Ingen har foreslått at han skal si opp i dag og søke dagpenger.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan ville du reagert om ett av deres barn ikke fikk lov å bo med dere av faren da? Tygg litt på den. 

 

Anonymkode: c6d41...326

Dette!!

Begge mine bonusbarn måtte flytte til oss, ognde trengte enorm oppfølgning på skolen. Vi hadde 1 barn på vei, og senere fått et barn til. Kunne aldri nektet mannen min å ha sine egne barn boende?!? Jeg så heller ikke den komme, men har valgt å få barn med ham, bo med ham, og da er ungene hans med på godt og vondt. Masse har falt på meg, pga pendling på far, men vi gjorde det rette. Barna har et nært og godt forhold til sine yngre søsken, og vi er en familie på 6! 

Anonymkode: 286ca...0e1

[AnonymBruker]

Det er mor og far som har ansvaret for sine barn, de må legge samvær med sitt barn opp rundt sine vakter. 

Om far for eksempel skal jobbe 4-2 i Nordsjøen, så kan ikke han ha omsorg for barnet annenhver uke. Da må samvær tilpasses fars rotasjon, eller så må far finne seg en ny jobb, som er forenelig med samværsordningen. 

Dette er det samme om foreldrene er skilt, eller om de bor sammen. Foreldre skal ha hovedomsorgen for sine barn.

Det er ikke en holdbar løsning for barnet, at det som fast løsning skal være uten primæromdorgspersonene sine i lengre perioder. Jeg presiserer at jeg ikke snakker om at besteforeldre/stemor/tanter/onkler stepper inn en gang i blandt. Jeg snakker om faste løsninger. Det er ikke bra for barnet. Her er det foreldrene som svikter. 

Og, ja en 14 årig gamer, er absolutt et barn. De er vanvittig med jobb. De må fotfølges for det meste. Har selv en sånn i hus. 

Anonymkode: f6423...c93

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette!!

Begge mine bonusbarn måtte flytte til oss, ognde trengte enorm oppfølgning på skolen. Vi hadde 1 barn på vei, og senere fått et barn til. Kunne aldri nektet mannen min å ha sine egne barn boende?!? Jeg så heller ikke den komme, men har valgt å få barn med ham, bo med ham, og da er ungene hans med på godt og vondt. Masse har falt på meg, pga pendling på far, men vi gjorde det rette. Barna har et nært og godt forhold til sine yngre søsken, og vi er en familie på 6! 

Anonymkode: 286ca...0e1

Muligens din samboer hadde en annen holdning enn det jeg har fått inntrykk av her. Det har faktisk veldig mye å si. Hvis HI opplever det som om ansvaret blir overlatt til henne uten å være en støttespiller så er det vanskelig å være ett team. 

Anonymkode: 26b53...ed1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Muligens din samboer hadde en annen holdning enn det jeg har fått inntrykk av her. Det har faktisk veldig mye å si. Hvis HI opplever det som om ansvaret blir overlatt til henne uten å være en støttespiller så er det vanskelig å være ett team. 

Anonymkode: 26b53...ed1

Uten at samboeren er en støttespiller skulle det stå. 

Anonymkode: 26b53...ed1

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette!!

Begge mine bonusbarn måtte flytte til oss, ognde trengte enorm oppfølgning på skolen. Vi hadde 1 barn på vei, og senere fått et barn til. Kunne aldri nektet mannen min å ha sine egne barn boende?!? Jeg så heller ikke den komme, men har valgt å få barn med ham, bo med ham, og da er ungene hans med på godt og vondt. Masse har falt på meg, pga pendling på far, men vi gjorde det rette. Barna har et nært og godt forhold til sine yngre søsken, og vi er en familie på 6! 

Anonymkode: 286ca...0e1

TS har ikke kapasitet, hun må allerede få hjelp av sin egen mor som det er. Det er en veldig enkel løsning her, og det er at faren søker ny jobb, og samværet endres når det er i boks.

Det er så rart at folk mener det er en selvfølge at stemor og hennes mor tar over oppdragelsen. Hva mener du at TS skal gjøre her?

Anonymkode: 61180...ae1

[Sylveon]

På 6.8.2019 den 2.18, AnonymBruker skrev:

Nå bor han fast hos mor, har tidligere hatt 60/40 men pga flytting ble dette vanskelig. Han er 14år og mor å hennes nye mann sliter vis nok med å holde styr på han. Dette bunner i spilleavhengigheten han har utviklet. 

Jeg og sambo har vert sammen i 7år, har to barn sammen. Jeg jobber turnus,  han har reisejobb der han ikke har noe fast rotasjon og han kan få tlf om han må reise i tid og utid. Vi bor nå nær min familie pga situasjonen der vi er avhengige av barnevakt når jeg er på kveldsvakt og han på jobb.  Dette er ca 30 min kjøretur mellom oss og mor. 

Dette er dessverre et betent tema, det er ikke at jeg ikke ønsker at han skal få bo hos oss. Men jeg føler det er et enormt ansvar som faller på meg om han flytter hit permanent. Vi har alltid hatt et bra forhold, men jeg merker så klart tenåringsnykkene på kroppen jeg også. 

Jeg har sagt sambo må vurdere bytte jobb det han er mer hjemme, det er uaktuelt sier han.

Da jeg før har tatt tema på bane, kan jeg få kommentarer som at «det burde jeg tenkt på før jeg fant meg en mann med barn fra før.» Dette får meg til å tenke, er det virkelig slik det skal være? Jeg viste ikke hvordan ting skulle utviklet seg for 7år siden da jeg var naiv og nyforelsket. Dessuten var situasjonen en helt annen på den tiden. 

Sier jeg nei, blir jeg syndebukken som ikke vil la han bo her. Sannsynligvis av hele svigerfamilien og sikkert xen hans sin side også. 

Sambo er også ellers en rastløs sjel, hjemmeperiodene kan bestå av mye besøk til venner osv, noe jeg irriteter meg over i utgangspunktet. 

Han er en veldig god far for barna da han er hjemme, men han er mye bortreist. Det er det at han er mye borte som plager meg i utganspunktet, jeg er redd han lover å være mer hjemme også glir det sakte men sikkert ut til gamle vaner med tiden. 

Jeg frykter mer ansvar, alene. Jeg kjenner dette skremmer meg utrolig mye om jeg skal ivareta sambo og xen hans sitt barn nermest på fulltid!! Skremmer meg så mye at jeg nå midt på natten ikke får sove og sitter og skriver på forum for å få ut frustrasjonen min...... 

Anonymkode: 3703c...f36

Jeg skjønner tankegangen hans veldig godt. Om min samboer hadde ytret frempå med samme meningene så hadde det vært takk og farvel. Mine barn er en del av meg, og de er alltid velkommen i sitt eget hjem. Du og din samboer har to barn sammen. Jeg vil tro at du kjenner på den samme kjærligheten til dine biologiske barn - et ønske om å hjelpe dem og støtte dem i både godt og vondt. At du kjenner på han er tenåring er greit nok, men samtidig så har du to barn som på et tidspunkt også vil være tenåringer. Jeg har selv to barn fra tidligere forhold som virkelig har fått kjenne på kroppen hvordan det er å føle seg utenfor og fryst ut hos faren der nyfamilien er virkelig blitt sett på som den aller, aller viktigste. Det er derfor noe jeg føler veldig på - at barn skal være velkommen i sine hjem uansett. Har han sagt noe om hvorfor han ønsker å flytte? Er det fordi at stefaren er streng? Trenger han et miljøbytte? Trenger han å komme seg litt bort fra noe? Hmmm.  

Problemet - som det fremstår som for meg - er at du ikke har en partner i dette forholdet. Du har ikke en som du kan stole på og som jobber sammen med deg - han snakker ikke med deg og inkluderer deg i ting, men etterlater mye av ansvaret på deg. Det virker heller ikke som om han er så veldig interessert i å hjelpe gutten, men ønsker å etterlate mye av det ansvaret på deg blant annet grunn av at han er mye bort på jobb og mye ute med venner. Jeg skjønner godt at du frykter hva som kommer til å skje. Har dere vurdert å gå i parterapi? Det fremstår som om dere trenger å jobbe med forholdet og finne en god måte å kommunisere på. 

Jeg må si at jeg har litt vondt av gutten. Det virker som om moren og faren ikke bryr seg så veldig, stefaren sliter og holde styr på han, men gjør i det minste et forsøk. Kanskje han rømmer inn i spillverden av den grunn? 

[Gjest O.G.]

Der har vi det igjen, ei barnløs kjerring som ble ilag med en fyr med barn fra før, fikk to barn med ham og nå skal bonusungen kanskje bo der også...

[AnonymBruker]

On 8/6/2019 at 2:18 AM, AnonymBruker said:

Jeg kjenner dette skremmer meg utrolig mye om jeg skal ivareta sambo og xen hans sitt barn nermest på fulltid!!

Det blir unektelig en rar situasjon om du er den som får ansvaret for to andre personers barn 🤔 Ville nok ikke funnet meg i det, men er lett for meg å si selvfølgelig. Men å kreve at samboeren din bytter jobb for å gå med på dette er rett og rimelig. 

Anonymkode: 7122c...f9f

[AnonymBruker]

Faktum er den, at det er jeg som har vert ansvarlig for det meste av samværet når han har vert hos oss etter sambo fikk ny jobb for to år siden. Når gutten spør om å komme til oss selv om far ikke er hjemme har jeg aldri sagt nei med mindre jeg selv skal bort på noe. Eller ved andre anledninger har jeg spurt om han vil komme til oss, noe han alltid vil. Andre ganger har sambo hentet sønnen for å være her, men så blir han rastløs og går ut på sitt mens jeg sitter hjemme med barna. Om han har samvær eller ei stopper ikke han om å gå. 

De ukene han har vert hos oss i sommer har jeg passet på han 90% av tiden, pga sambo har vert på jobb. Han oppførte seg pent til dagen sambo kom hjem, da begynte han med respektløs gi faen adferden som mor snakker om han har der. 

Så det skal ikke stå på at jeg ikke gjør mitt! 

Muligens det er et rop om oppmerksomhet fra foreldrene.  Sambo sier det også høyt selv, men handling er det lite av når alt kommer til alt. 

Men det er forskjell på om jeg tar ansvar en uke her og der eller en helg nå og da kontra fulltid oppfølgning og ansvar. 

Sambo gir uttrykk for til sønnen og xen at han er velkommen til å flytte hit når som helst han ønsker. Uten å snakke sammen oss 4 voksene som faktisk er involvert i dette. Hos mor har både mor og stefar jobb som er 8-4 og er alltid hjemme på kvelden til å passe på. Noe de også gjør, men de synest det er vanskelig da han alltid finner på nye smutthull. 

Jeg synest selv ikke sambo er flink å ta ansvar, men jeg synest det er greit å være alene til tider da han er på jobb. Jeg er av typen som blir sliten av mye uro og lader best når jeg er alene. Det jeg savner mest er mer tid til å pleie kjærligheten den tiden vi har mulighet. 

Det kan godt hende at det hadde gått bra om bonus flyttet hit, men jeg tror det hadde løst ut mye frustrasjon i lengden. Sambo er flink å kommunisere med xen, det er viktig for han at ting ser ordentlig ut for henne,  Naturlig nok!  Men han glemmer å kommunisere med meg, jeg tror han er redd for at hvis han blir konfrontert med realiteten må det store endringer til og håper å «slippe unna» dette. Ikke vet jeg, det blir mye spekulasjoner. 

Faktum er, at jeg er redd det meste av ansvaret havner på meg mer en det alt gjør. Tar han ikke ansvar når gutten er her på samvær, hvorfor skal han gjøre det mer om han flytter hit? 

Jeg er redd det blir jeg alene som må ta de store kampene, at ting blir for mye. Gutten er heller ikke alltid like snill med søsken hos mor, hos oss har det roet seg med årene. Noe som igjen forsterker mistanken om at han er litt mellom barken og veden. 

Dette handler ikke om at han ikke skal få bo hos oss, men at sambo ikke tar det ansvaret han skal. Og jeg ønsker ikke ansvaret alene, jeg har når alt kommer til alt lite jeg skulle sagt om det sulle være noe. Hver gang det er behov for en avgjørelse skal jeg være nødt til å ringe til foreldrene for å få deres samtykke!? Kan man skrive en fullmakt? Eller må jeg kjøre i en time for å evt få underskrift av mor hvis de skulle være noe og sambo er bortreist?

Jeg er rådvill, kanskje jeg buede la det få en sjans. Men jeg er redd om det ikke går bra om hvilke konsekvenser det får for både gutten og oss som familie totalt. Jeg har en liten panikk inni meg kjenner jeg. 

 

Anonymkode: 3703c...f36

[Gjest O.G.]

Mora er nok skitlei denne guttungen og vil ha ham ut i huset og da er jo TS nyttig å ha for henne og guttens far.

[addict]

Far må såklart skifte jobb og være den støttespilleren en tenåring trenger. Her byttet far i hus jobb da babyen kom slik at han kan være mer til stede både for meg og barna. Det er en mindre spennende jobb, men familien kom først.