Dagens foreldregenerasjon har feilet

[AnonymBruker]

Dagens foreldregenerasjon har feilet - helt enig med artikkelforfatter.

Anonymkode: 9b45a...280

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jepp, det er selvsagt LÆRERNES feil, alt sammen. Som med det meste annet som er grusomt her i verden!

Anonymkode: 65b6e...bf5

Mhmm.. også disse «kravene» om at husholdningsøkonomi osv bør komme inn i skolen. Samme med svømming. Jeg er enig i at skolen selvfølgelig kan bidra en del der, men de kan ikke ta hovedansvaret. Det blir dumt å mene at «Per druknet, hvor var skolen i svømmeopplæringa?». «Janne ble gjeldsslave i en alder av 20 år. Skolenes opplæring i økonomi må bedres». Hva gjør egentlig foreldrene som mener dette sammen med barna sine? Drar på kino og koseturer? Det er et stort ansvar å få barn, og man kan ikke legge det ansvaret over på andre. Om barnet mobber, sliter med lesing, matte, er deprimert e.l, så man jobbe med det. Skolen kan gjøre en del, men ikke alt.

Anonymkode: 675c8...bcc

[AnonymBruker]

Jeg tror det ligger noe i det Trolltunge sier om at noen foreldre er redde for å feile, og de blir redde og føler seg som ubrukelige foreldre om barna feiler. De kan nekte at ting er galt, og opprettholder en illusjon om at alt er bra. 

Jeg tror nok folk må bli litt mer trygge på at det er greit å drite seg ut i blant, også tar man tak i det og løser det. Ikke bare desperat prøve å unngå at noe skal skje. Også prøve å bry seg litt mindre om hva alle andre og mammapolitiet og media mener. 

Anonymkode: 675c8...bcc

[AnonymBruker]

Jeg er uenig i alt hun sier, både i denne artikkelen og ellers. Hun overdriver, generaliserer, bråker stråmenn, hersketeknikker. Sutrefinne var et bra ord. Men at lærere henger seg på og er enige.... jeg skammer meg på vegne av hele lærerstanden. 

Anonymkode: 5f022...e37

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Likevel er det en sinnssyk overvekt av unge med psykiske problemer nå for tiden, enn tidligere.

Og ikke gi meg den "det var like mange før, men man så dem ikke".

Det går til helvete med hele greia, barn blir dullet inn i en falsk virkelighet fra foreldrene. Så kollapser det totalt når de kommer ut i den virkelige verden.

Anonymkode: 3fa99...8da

Man kollapser heller av å ha sett den ekte verden for mange ganger. 

Anonymkode: df7ae...095

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, det er selvsagt LÆRERNES feil, alt sammen. Som med det meste annet som er grusomt her i verden!

Anonymkode: 65b6e...bf5

Ansvarsfraskrivelsen hos norske foreldre er til å ta og føle på.

Skolen og lærerne skal bruke mesteparten av tiden på å lære bort fag, ikke oppdra barna. I 1. og 2.klasse må man kanskje regne med at barna trenger å lære en del normer og regler og hvordan de skal oppføre seg mot andre.

Men når vi kommer til 5. og 6.klasse og dette fremdeles er noe barna ikke klarer, da er det noe galt.

Og jeg har sett hvor hardt lærere jobber for å få dette inn i hodene til barna. Men enkelte barn er helt uspiselige, og de nekter å ta det innover seg. Dårlige verdier og holdninger får man med seg HJEMMEFRA og ikke på skolen. De fleste lærere gjør så godt de kan og vil barnets beste.

Anonymkode: e7656...da0

[Trolltunge]

På 3.8.2019 den 17.15, AnonymBruker skrev:

Vel, samfunnet HAR endret seg siden den tiden. Vi voksne som jobber/har jobbet i skolen kommer i problemer hvis vi skriker til elevene, bruker ufine ord eller gjør noe fysisk. Vi har vel knapt nok lov til å ta på dem.

Jeg mener det heller ikke skal være nødvendig å legge seg på en slik linje for å få barnet til å høre og følge beskjeder. Det er heller ikke slik at ALLE barn har problemer med det; det er mange som klarer det veldig fint og er eksemplariske.

Personlig har jeg liten tålmodighet med barn som skal gråte for hver minste lille ting, og det kommer til et punkt hvor jeg må si strengt: "Nå stopper du å gråte, det gjør ikke vondt lenger nå!" Ofte er det det som skal til, og barn må lære seg å trøste seg selv og ikke være avhengig av oppmerksomhet eller unødig mye trøst.

Barna har selvfølgelig sin egen personlighet, og det er forskjellige hvor mye man tåler. Men fakta i dag er at mange foreldre overbeskytter barna sine unødvendig mye.

Selv har jeg null problem med å true med besøk til rektor, problemet er ofte at det er lite konsekvenser både fra ledelse og lærere, og det tror jeg etterhvert barna skjønner og drar sine fordeler. Det blir mye tomme trusler, som ikke er bra. Samtidig er det mange barn som er svært veloppdragne som likevel ikke prøver å dra fordeler, men som alltid følger regler.

Det er litt typisk at det er foreldrene sin fortjeneste hvis barnet oppfører seg bra, og skolen sin feil om barnet ikke oppfører seg. Så svart-hvitt er det jo ikke.

Vi glemmer litt at barna tross alt er 6 år når de begynner på skole, og allerede da har barnet fått sine verdier og holdninger fra oppveksten igjennom foreldre og barnehage. Det er ikke lett for lærere å forme et barn som allerede har sitt "sett" med verdier og holdninger.

Lærere i dag er jo en del av dagens foreldregenerasjon, så vi kan jo heller si at dagens generasjon som helhet har sviktet. Men vi er tross alt et produkt av våre foreldre og hva de lærte oss, så vi kan jo bare tenke oss hvordan dagens barn blir som foreldre..

 

Anonymkode: e7656...da0

Jeg synes at du er litt streng med oss. Dagens foreldregenerasjon har opplevd langt større utvikling og utfordringer av påvirkende kraft utenfra enn noen generasjoner før oss. Internett kom, ble felleseie, og våre egne barn overgår oss i mulighetene (og farene) ved faktorer i det, der vi henger etter, og de går foran. Ofte er det ikke vi som kan advare mot farer, men barna som opplyser oss om dem. Eller media gjør det. Kanskje etter at barna allerede er eksponert for det som har vist seg å ha potensiell negativ påvirkningskraft. 

Våre foreldre, deres foreldre igjen, og generasjonene bakover, hadde mer kontroll på hva de ønsket å lære sine barn. Farene og utfordringer var kjente faktorer, ikke ulike dem de selv måtte håndtere som barn, tenåring og ung voksen. 

Foreldre nå har ikke den fordelen. Vi må lære om nye farer og utfordringer underveis, tilpasse oss, og håndtere stadig nye faktorer, der vi ikke har mulighet til å være i forkant. Tidligere generasjoners foreldre kunne forberede seg selv og sine barn på hva som kunne komme, og hvordan man best burde håndtere det. Jeg og min generasjons foreldre dribler stadig nye baller, og vet absolutt ikke hva som venter bak neste sving. 

Mine foreldre fikk lære meg det meste av både verdier og praktisk kunnskap. Jeg og min generasjons foreldre sitter med en stadig mindre bit av dette. Vi får bare begrenset lære bort, vi må lære, og det vi ønsker å videreformidle av verdier og praktisk kunnskap må kjempe mot hva populære trendsettere på internett forteller barna våre at er viktigere enn det vi sier, og riktigere, fordi vår generasjon ikke forstår at vår kunnskap er utdatert. 

Vår generasjon, og våre barn, lever i et samfunn hvor man er blottstilt som personen man viser frem for alt og alle, og hvor sosial kontroll gjør at få våger å gå opp egne veier. Å ikke se slik eller slik ut, å mene det andre med tusenvis av følgere mener er feil- så sterkt og med så stor slagkraft at å ikke følge strømmen man "tilhører" blir gjort til latter og skam- å ikke være vellykket nok i øynene til dem man naturlig sammenligner seg med og ønsker å være som... vi som foreldre har måttet tilpasse oss dette, underveis. Det har påvirket oss, det preger oss, og vi er nærmest maktesløse mot makten i dette, om det "de riktige" sier står steilt imot det vi ønsker å formidle til våre barn. 

Ingen generasjoner foreldre har hatt så betydelige påvirkninger utenfra de måtte lære underveis, håndtere underveis og kjempe mot i så stor grad som det vi har hatt. 

Er det virkelig vi som har feilet stort, eller er det sterke trender i samfunnet som gjør vår foreldrerolle langt langt mer utfordrende? 

Mine foreldre feilet i mangt og mye de også, men de risikerte ikke å bli hengt ut for det. Om noen reagerte på feil de gjorde måtte de ta det opp med dem, og eventuelle feilsteg ble holdt i en mindre krets, der ting kunne diskuteres, og man kunne være uenige, men det ble holdt der. Blant nære og kjente. Blant folk som kjente deg, og ønsket å forstå dine holdninger og valg. Skam og feiltrinn ble holdt der, begrenset til det, med mindre du gjorde noe så galt at skammen sivet ut i resten av miljøet som allerede visste hvem du var, og brydde seg om sladder om deg. Man kunne flytte fra det, om skammen ble for stor. Hadde man trådt feil i Tromsø visste ingen om det i Trondheim. Fikk neppe vite om det heller. 

Nå står vi alle i offentlig galge. Man kan velge å ikke gjøre det, men da er man rar, eller har åpenbart noe å skjule. Finner man ikke en person på nettet er det noe som ikke er helt som det burde være. Psykisk syk kanskje, falt utenfor på en eller annen måte, har NOE ved seg som ikke tåler lyset vi alle skinner i fra vår beste side. Samt blottes av. Fanges av! 

Våre feil og feiltrinn kan fort og lett bli spredt langt. Vi har ikke en nær krets som bryr seg, men flere hundre "venner" på Facebook, deres venner igjen, og et helt samfunn som er beredt til å henge ut enhver handling og holdning som de ikke er enig i. Det hjelper ikke å flytte fra Tromsø til Trondheim om du bærer en skam. Er den sensasjonell nok hjelper det ikke engang å dra fra Tromsø til Hong Kong. 

Ja min generasjons foreldre feiler nok mer enn tidligere generasjoners foreldre. Fordi vi har langt større utfordringer (og stadig nye) , fordi vi ikke kan bruke egne erfaringer om det å være barn og ung på samme måte som tidligere foreldre kunne, og fordi hver eneste feil vi gjør er så tydelig og fort spres så vidt at vi blir så redde for å feile at vi blir feige.

Denne redselen for å feile selv gjør oss også nærmest sykelig opptatt av andres feil. Mine foreldre reagerte sikkert også noen ganger på andre foreldres oppdragelse. Kanskje tok de det opp med et vennepar, for å høre om de var enige eller uenige med deres vurdering. Nå lager man debatt av det på internett, slik at alle som har annet syn på ting skal vite hvor udugelige de er som foreldre, og hvor riktig man selv er. Drikker du et glass vin foran dine barn skal du jammen få høre hvor vanvittig uansvarlig du er. Kaller du dager uten barn tilstede for barnefri fortjener du egentlig ikke å ha barn. Osv, osv.. 

Vi er en del av problemet, alle sammen, og dersom vi ikke løsner opp snippen og ser det fullstendige vanviddet ved den sosiale kontrollen vi har på oss selv, på hverandre og på alt og alle, så er det iallefall ikke stort håp om at generasjonene etter oss skal bli bedre. De vokser opp i frykten for å feile. 

Nei, jeg mener ikke at dette er lærernes feil, som en påsto. Lærerne er like fanget i samfunnstrenden som alle andre. Mer og mer av deres arbeidsdager består i å dokumentere at de har gjort alt riktig, slik det er bestemt at det skal være, istedenfor å bruke tid på å være lærer. Akkurat som politi, sykepleiere og andre må bruke stadig mer av arbeidsdagen til å dokumentere at de har gjort alt riktig, istedenfor å gjøre det de helst burde bruke tid på. 

Vi har fått et samfunn der det å bevise at man ikke gjør feil er blitt den viktigste verdien, og vi har kastet barnet ut med badevannet. Vår redsel for å feile gjør oss ikke til bedre foreldre, mennesker og medmennesker, den begrenser oss, gjør oss smålige og opptatt av andres feiltrinn, om aldri så små, og vi klarer ikke lenger å lære barna våre det de trenger å lære, i frykt for at noen skal peke på oss og hevde at vi er uansvarlige. 

Hva vi ikke lærer dem er mindre viktig, bare vi ser fantastisk oppofrende og dedikerte ut. At det ikke er oss noen rister på hodet av, og hevder at vi ikke er foreldre NOK, fordi vi krever at barna våre selv lærer og tar ansvar, og *skrekk og gru* tar valg som ikke prioriterer barn først, fremst og absolutt totalt. 

Å ta et glass vin er derfor blitt fy fy, mens å oppfostre barn til å ikke fungere selvstendig er helt innafor. Det første er jo egoistisk og uansvarlig, noe man gjør for egen nytelse, på bekostning av de stakkars barna som blir utsatt for noe så skummelt, det andre nærmest opphøyet til bevis på hva man er villig til å ofre for sine barn. 

Det siste er egentlig mest skummelt, og mest skadelig for barna, men det er få som våger å påpeke at de "fantastisk" dedikerte foreldre, som gjør absolutt alt for sine barn, er dem som gjør de største feilene. De har jo klistret på seg en glorie det står "dedikert" på, og vi lar dem beholde den. Det ser jo så fantastisk bra ut på Facebook, og de har så lange pekefingre i forhold til oss uten slik glorie. Best å liste seg stille i dørene når man ikke vil følge reglene disse "politiene" brøler ut at er vedtatt. 

Dermed er vi uten slik glorie en del av problemet. Vi lar dem som har det sette standard. Orker ikke pekefingeren. Aksepterer at de er et nivå høyere enn oss angående hvor dedikert man kan være. 

Er man dedikert nok kan man sulte seg til døde, trosse smerter og piske seg selv til skjelettet er blottet, henge seg selv opp på kjøttkroker og tilgi ektefelle som har vært utro så mange ganger at man har mistet oversikten. Hvor lurt det er å være så dedikert kan imidlertid vurderes kritisk.

Samme er det med de 100% dedikerte foreldre. Man kan synes at de er fullstendig blåst, men man orker ikke å diskutere med fanatikere.

Faren ved å tie om at ting har tippet over til galskap for mange er at de fanatiske får sette en standard for alle som ingen er tjent med. Minst av alt kommende generasjon. 

Jeg vet at jeg ikke kan bekjempe trenden i samfunnet, der den viktigste verdien er blitt å ikke feile, og idealet er å være perfekt, hevet over enhver kritikk, både offentlig og privat, men jeg skal kjempe pokker så hardt for at mine barn skal vite at hvem de er som personer, som medmennesker og som ansvarlige tenkende individer er langt viktigere enn å være perfekt, og for at de skal vite at det i vår familie er lov til å feile. 

Det ser ut som jeg har lykkes godt i det, nå som de begynner å bli så store at resultatet fremtrer, men livet er ennå langt, og jeg har ennå store sjanser til å trå feil. Godt at det er høyde for det i vår familie! 

Jeg også er imidlertid for feig til å legge mitt ekte jeg på Facebook. Der ligger fasaden. Det aksepterte. 

Jeg sitter også i fellen jeg kritiserer i dette innlegget. Jeg skyter også hardt mot dem som har sterkt avvikende meninger enn dem jeg har. Jeg er også en del av problemet i samfunnet, og jeg har ingen ide om hvordan vi skal klare å snu trenden. 

[AnonymBruker]

Det er jo ikke lov å oppdra barn i Norge nå for tiden. Alt mulig er omsorgssvikt eller "vold". Avstraffelser som å ta telefon fra barnet eller be barnet om å gå til sitt rom er ikke lov, til og med det at barnet gråter og griner etter å ikke ha fått sin vilje kan være grunn til bekymringsmelding og problemer med barnevernet. Dårlige og negative opplevelser og erfaringer i barnets liv er "traumatiske" og må unngås. Å fysisk stoppe et barn fra å gjøre noe som ikke er lov kan regnes som vold mot barn. Er jammen ikke lett å være forelder i dag heller. Dagens "beskyttelse" av barn har ført til at folk er REDD for å oppdra sine barn. 

Anonymkode: 895ed...9d9

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke lov å oppdra barn i Norge nå for tiden. Alt mulig er omsorgssvikt eller "vold". Avstraffelser som å ta telefon fra barnet eller be barnet om å gå til sitt rom er ikke lov, til og med det at barnet gråter og griner etter å ikke ha fått sin vilje kan være grunn til bekymringsmelding og problemer med barnevernet. Dårlige og negative opplevelser og erfaringer i barnets liv er "traumatiske" og må unngås. Å fysisk stoppe et barn fra å gjøre noe som ikke er lov kan regnes som vold mot barn. Er jammen ikke lett å være forelder i dag heller. Dagens "beskyttelse" av barn har ført til at folk er REDD for å oppdra sine barn. 

Anonymkode: 895ed...9d9

ENIG!!!!!!!!!!!

Folk er fanen bak mål og melder for alt og ingenting.

Du kan  være en flott mor og far for dine barn men hever du stemmen og gir klar beskjed for noe så har du bv på døren!

Og så har du de som krangler som busta fyker og aldri blir meldt... Logisk.nei.

Anonymkode: f7d62...c19

[AnonymBruker]

På 3.8.2019 den 14.03, Guile skrev:

Jeg var interessert i å lese, helt til jeg så at det var hun sutrefinnen som har skrevet det. 

Sanna fant noe annet norsk å syte over. Wow. Stopp pressen. 

Noe annet norsk å syte over? Hun nevner jo ikke at dette er noe norsk problem. Og det er det vel ikke, er slik i alle nordiske land. Mye av det hun skriver er helt riktig. Nordmenn bare føler seg truffet, og mener det ikke er lov å kritisere hvis man er utlending. 

Anonymkode: 895ed...9d9

[AnonymBruker]

På 4.8.2019 den 14.44, AnonymBruker skrev:

Likevel er det en sinnssyk overvekt av unge med psykiske problemer nå for tiden, enn tidligere.

Og ikke gi meg den "det var like mange før, men man så dem ikke".

Det går til helvete med hele greia, barn blir dullet inn i en falsk virkelighet fra foreldrene. Så kollapser det totalt når de kommer ut i den virkelige verden.

Anonymkode: 3fa99...8da

Før hadde vi heller ikke internett og uthenging foran hele verden. 

Anonymkode: 3d666...11d

[AnonymBruker]

På 4.8.2019 den 19.13, AnonymBruker skrev:

Dette er jo bare ikke faktisk riktig det du sier. Les boken generasjon prestasjon. Det er ikke sant at folk hadde det bedre før. Vi har aldri hatt det så bra som nå. 

Anonymkode: 2282f...a2f

Det er veldig mange unge som selvdiagnostiserer seg. Jeg har et inntrykk av at det har blitt in å gi seg selv en mental lidelse.

Anonymkode: d5e8f...f77

[AnonymBruker]

På 5.8.2019 den 17.17, AnonymBruker skrev:

ENIG!!!!!!!!!!!

Folk er fanen bak mål og melder for alt og ingenting.

Du kan  være en flott mor og far for dine barn men hever du stemmen og gir klar beskjed for noe så har du bv på døren!

Og så har du de som krangler som busta fyker og aldri blir meldt... Logisk.nei.

Anonymkode: f7d62...c19

Krangling mellom foreldrene er ikke omsorgssvikt. Mistenker en at barnet blir utsatt for ting i hjemmet som ikke er bra, er det best å sende en bekymringsmelding. Heller 10 for mange enn 1 for lite.

Finner de ikke noe, avslutter de saken.

Anonymkode: d5e8f...f77

[Gjest Optimo]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe annet norsk å syte over? Hun nevner jo ikke at dette er noe norsk problem. Og det er det vel ikke, er slik i alle nordiske land. Mye av det hun skriver er helt riktig. Nordmenn bare føler seg truffet, og mener det ikke er lov å kritisere hvis man er utlending. 

Anonymkode: 895ed...9d9

Jeg har aldri følt meg truffet av noe denne sytpeisen har klemt ut av seg, vær trygg. 

Syt klag pip og skrik. Stakkars de som må forholde seg til denne dama på daglig basis. 

[jabx]

På 3.8.2019 den 16.39, Trolltunge skrev:

Mor har her skapt et problem for barnet og omgivelsene ved å være ekstrem curlingmamma.

Hva er en "curlingmamma"?