Dagens foreldregenerasjon har feilet

[AnonymBruker]

Akkurat det som ble sagt ift plaging og mobbing på skolen i artikkelen er jeg helt uenig i. Jeg ble latterliggjort og plaget mesteparten av barneskolen, og fikk alltid høre at jeg måtte slutte å bry meg. Jeg prøvde å sette grenser for den som behandlet meg stygt, men det var til ingen nytte. Hver gang jeg gråt, skrek, ba han stoppe eller sa i fra til en lærer, så eskalerte latterliggjøringen og jeg ble uthengt som sladrehank. Lærerne fortsatte å lukke ørene og si at jeg måtte slutte å bry meg og heller ignorere han.

Jeg var et lite barn, og uansett hva jeg sa eller gjorde, så stoppet ikke plagingen. Jeg ble et hjelpesløst barn som ikke hadde forutsetning for å stoppe det. Grensene mine ble overtråkket igjen og igjen, og jeg lærte at følelsene mine ikke betydde noe, at det ikke nyttet å bli sint og at det var helt greit å plage meg fordi ingen voksne tok ansvar. 

Anonymkode: df7ae...095

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig i artikkelen. Dagens foreldre skåner barna så intenst at de ikke tåler motgang av noe slag som ungdom. Derav alle disse som slitet med sosial angst, depresjoner og kaller alt for traumer.

Jeg er så glad jeg vokste opp den tiden jeg gjorde og har tålt motgang så det holder. Jeg har opplevd en del vonde ting, men jeg har også lært at sånn er livet. Dette har jeg overført til mine barn igjen. De tåler en trøkk før de griner en liten skvett.

Jeg undres over hbordan verden vil bli om feks 50 år fra nå. Da sitter det vel en hel haug og tygger beroligende og anti depressive medisiner til den store gullmedalje.

Anonymkode: 12234...611

Har du et eksempel på at folk kaller alt for traumer? 

Anonymkode: df7ae...095

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at de forrige generasjonene har "feilet" mer (Rett og slett fordi de ikke visste bedre). La meg forklare. 

I dag har vi mye større kunnskap om barneoppdragelse enn før. Vi vet vi ikke skal skrike, slå, overse ungen, straffe i hytt og pine etc slik som mange av våres foreldre og tidligere generasjoner gjorde. Men vi vet ikke helt hva vi skal gjøre i stede, og der kommer problemene både hos lærere og foreldre. Derfor får vi også usikre barn, barn som ikke tåler noe, barn som klager osv. De trenger noe, noe de mangler i livet. 

Når jeg lærte meg hvordan jeg faktisk på best mulig måte skulle møte barnet mitt endret mye seg. Barnet gikk fra å være usikker, sutrete - higer etter bekreftelse og å bli sett osv til å bli mer selvsikker, tåler mer, sutrer mindre og hele den regla. Jeg ble også mye mer tolmodig og forståelse full. Hvordan - jo man møter barnet på en god måte.

Eks: et barn gråter pga leksene. Før ville barnet gråtet når foreldrene ikke var til stede. Barnet hadde da lært at følelser er noe vi takler på egenhånd. Hadde barnet gråtet foran foreldrene hadde de nok fått beskjed at sånn er det bare. Gjør leksene dine! 

I dag ville nok mange foreldre sagt at ja men da gjør vi ikke lekser nå. Eller jo, men det må vi nesten. Ellers vil læreren bli lei seg/du vil ikke lære (kun et eksempel). 

Det riktige vil være å møte barnets følelser, noe våres generasjon (mange av oss) ikke er vant til. Eks spørre barnet hvorfor den er lei seg. Si at du forstår at barnet er lei seg og det er helt naturlig. Oppmuntre og styrke selvtilliten. Barn som voksne trenger det. Vi går tomme, og trenger noen til å fylle oss opp. Vi trenger mennesker i livet som forstår, som ser og er en trygghet. Får et barn det hjemme vil det bli mindre på lærerne, likevel har de et stort ansvar. 

 

Et godt eksempel var guttungen min spurte om å få noe i en butikk. Noe han ønsket seg inderlig. Jeg forklarte at det kunne han ikke få og hvorfor. Han ble lei seg og styrtet ut av butikken. Før ville jeg blitt irritert og snakket til han. Denne hendelsen villa da pågått over lengre tid. Men i stede sa jeg at jeg skjønner så innmari godt at du blir lei deg når du ikke får noe du virkelig ønsker deg. Det blir jeg også når jeg ikke har råd til noe jeg virkelig vil ha. Jeg møtte guttungens følelser og lot han føle. Han fortalte meg at han synes det var så innmari urettferdig at han ikke fikk dyre ting, men at vi kjøpte dyre maskiner til masse penger. Jeg forklarte at dette var til firmaet til pappaen hans og ikke noe vi hadde råd til, det er ikke våres penger. 

Etter jeg sa dette var han blid som bare det og slike hendelser har ikke skjedd igjen. Denne frustrasjonen har han bært på lenge. Nå sier han kun hva han ønsker seg, men blir ikke lei seg hvis jeg sier nei. Vi har en felles forståelse. 

Meeen det er pokker meg ikke alltid lett og i starten krever det mye av deg. Noen ganger faller jeg tilbake på gamle vaner - da får jeg det igjen fra barnet. Da er det bare å forklare hvorfor og si unnskyld. Det øker også toleransen hans for andre og lettere å si unnskyld selv. 

 

Hadde lærerne mine møtt meg på en slik måte når jeg nektet å dusje med andre barn hadde jeg nok sluppet årevis med mishandling. Jeg fikk bare beskjed at det var noe alle måtte gjøre og jeg var ingen unntak. Ingen ville høre eller se meg, jeg måtte bare følge det lærerne sa. Jeg hadde da ingen trygghet og ingen jeg turte å gå til - jeg ble et meget vanskelig barn. 

Anonymkode: 48fe8...7a5

Likevel er det en sinnssyk overvekt av unge med psykiske problemer nå for tiden, enn tidligere.

Og ikke gi meg den "det var like mange før, men man så dem ikke".

Det går til helvete med hele greia, barn blir dullet inn i en falsk virkelighet fra foreldrene. Så kollapser det totalt når de kommer ut i den virkelige verden.

Anonymkode: 3fa99...8da

[AnonymBruker]

22 hours ago, Trolltunge said:

Mitt barn har sukket innimellom, og sagt "Moren til X kaller det mobbing dersom X ikke får være med på ting. Det er faktisk ingen som er slem mot X, men når X er med blir vi kalt slem med en gang vi ikke gjør akkurat som h*n vil, og jeg får vondt i magen av det. Jeg blir redd for å si eller gjøre noe som gjør X sur, og h*n blir jo alltid sur uansett. Jeg er litt glad for at X så ofte er syk (mor holder barnet hjemme bare det hoster litt), for da kan vi slappe mer av, men jeg føler meg slem som tenker det."

Mor har her skapt et problem for barnet og omgivelsene ved å være ekstrem curlingmamma. Hvordan dette barnet skal klare seg i livet vet jeg faktisk ikke. 

Dette er skremmende likt mye av det som kom frem om morens oppførsel i Valdres-saken.....

Ingen tvil om at foreldre som skal blande seg for mye ofte skaper mer problemer enn løsninger..

Anonymkode: 91587...a31

[regine]

Dagen foreldregenerasjon HAR feilet, men det har vært en glidende overgang over flere generealsjoner med foreldre. Ser at mange her i tråden går litt i forsvar «jammen, JEG gjør ikke......» Fint det, men det hjelper ikke når hele samfunnet har - av ulike grunner - endt opp med at barn skal pakkes inn i bobleplast. Ikke bare barn, foresten, hun er jo også inne på dette med «no platforming», altså at man ikke gir talerstolen til noen man ikke liker meningene til. 

Jeg vokste opp på 70-tallet, hvor det nesten ikke fantes barnehager, hvor flertallet av mødrene var hjemmeværende, iallfall så lenge man hadde barn under skolealder. Vi måtte gå eller evt sykle på skolen, samme gjaldt når vi skulle på fritidsaktiviteter. Det var greit å bli sendt ut av stua når foreldrene hadde besøk, vi fikk ikke traumer av det. Mobbing var - da som nå - en utfordring for noen, og det ble helt sikkert gjort for lite både fra skolen og hjemmet i en del slike tilfeller. Vi skulle ha respekt for læreren og høre etter og følge det som ble sagt. MEN : i løpet av 70-tallet kom også fornavn på lærere inn som normen i skolen, den autoritære barneoppdragelsen ble avløst av en friere oppdragelse, barn skulle ikke bare sees lenger. Dette var en prosess som man kan si pågikk utover 70-80-tallet. 

Mye av den utviklingen som har skjedd har jo vært bra, nettopp fordi barn blir sett på som egne invidider med rettigheter. Men et eller annet sted har man «tippet over» det er ikke lenger snakk om at barnet skal innordne seg samfunnet, det er nærmest blitt tvert i mot. Det handler også om individualisering, en utvikling som har holdt på i langt flere 10-år, hvor den enkeltes ønsker og behov skal komme først, uten hensyn til familien/samfunnet etc. Også en positiv utvikling (jfr. Alt som sies om sosial kontroll i innvandrermiljøer av i dag, og som har vært normen i Norge til langt ut på 90-tallet, og er det i noen miljøer fortsatt). Samtidig så er en - liten -konsekvens dette med at barna skal ha rett på tilpasset opplæring. Og jada, jeg var også blant de flinke på 70-80-tall som burde fått mer utfordringer, men igjen: det er et vippepunkt. Hvis 30 elever i en klasse skal ha fullstendig tilpasset opplæring så knekker skolesystemet sammen. I tillegg til at man mister den dimensjonen ved skolegang som er sosialisering i større grupper, noe vi trenger om vi skal fungere i et samfunn. Og kravet om tilpasning har åpenbart gått langt utover det rent faglige, her skal det tilpasses «liker/ikke liker» fag/innhold i fag, etc etc. Klart ungene lærer at det er de som er i sentrum da og deres behov som skal dekkes, uavhengig av de andres.  

Jeg forstår godt at skolen ikke gjør en del ting lenger, fordi det blir for mye styr og for mange foreldre som skal mene. Så vidt jeg har forstått så har det nå også blitt slik - for å hindre mobbing - at læreren kan anklages for mobbing og trakassering dersom hn sier at barna må gjøre noe de ikke vil, eller snakker strengt til dem. Da har det iallfall gått for langt, og hvem er det egentlig som har ment at det skulle bli sånn? helt sikkert ingen - men som kjent er veien til helvete brolagt med gode forsetter. 

Og dette med gode forsetter: man vil jo så gjerne gjøre alt for sine barn, og det er jo en god og riktig følelse. Men når det betyr at man lar barnet gjøre som hn vil i alle situasjoner, bestemme selv om og hva som skal serveres til middag, alltid henter vannglasset når lille gull er tørst (selv om lillegutt er 8-10 eller 14 og fint kan gå og hente sjøl), kjører hit og dit «det er jo et stykke (1-2 km....) - det er dårlig vær, det er XYZ....» rydder opp etter de søte små for «de må jo få slippe, de har lange dager i BHG, de har lekser, de har fritidsaktiviteter.....» Summen av alle disse handlingene blir jo at barna blir noen egosentriske individer som tror og mener at de og deres behov skal og må dekkes først i alle sammenhenger og ingenting skal være ubehagelig. 

Og da er det dette med å «møte barnets følelser». Greit, anerkjenn at det er lov å være sint og å reagere, men ikke dyrk det! Et banalt eksempel er dette med tannpuss - barnet vil ikke og blir sint. I mine øyne er det helt meningsløst å gå inn på noen som helst dialog om dette, fordi dette er bare noe som ER sånn. Dette må vi, om vi vil eller ikke og det er min plikt som voksen å lære barnet dette, fordi barnet skal slippe å få store tannproblemer etterhvert. Jeg skal iallfall forebygge så godt som mulig. Og jeg gidder ikke ta den samme diskusjonene hver gang fordi det er politisk korrekt å «møte barnets følelser». 

Så var det dette med traumer og at alt sykeliggjøres. Jeg var plagsomt sjenert som barn, det var virkelig en hemsko. Men sånn var det nå bare, og ingen slang om seg med diagnoser av den grunn. I dag skal det ingenting til før man snakker om «sosial angst», «depresjon» etc, på følelser og opplevelser som i praksis er en del av livet. Det er altfor mye sykeliggjøring av det som er normalt. Akkurat det der er jeg aller mest bekymret for, fordi det betyr at vi kan ikke verken gjøre noe eller føle noe uten at vi skal stemples og diagnostiseres. Dette er vel og en av grunnene til at for mange unge havner på ung ufør og sånt, fordi de diagnostiseres etter at de aldri har lært å takle helt vanlige, grunnleggende menneskelige følelser. Enhver erfaring som er litt vond har blitt møtt med kosting for at det ikke skal være vondt = ingen motstandsevne når ting virkelig butter. 

Men som sagt - det er mange som må dele skylden for at det har blitt sånn, det er for enkelt å bare skylde på «dagens foreldre». 

[AnonymBruker]

På 3.8.2019 den 13.20, AnonymBruker skrev:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/OpmAaw/dagens-foreldregenerasjon-har-feilet?fbclid=IwAR3KG7VPDE135QJ2xCvtUhr-SfCSR8aDcyF3cRb7ia3UmjDTqA9_vlaWio8

Dette er rett og slett fantastisk skrevet og så spot on som det kan få blitt!

Har selv jobbet i skolen og ser hvor mange barn som rett og slett ikke tåler noe motgang. Ikke et snev. Det gjelder ikke alle, men mange. Jeg har sett et stort antall elever som nekter å være med på det ene og det andre i undervisningen, fordi de ikke "liker" det, blant annet. Helt ufattelig! Mange lærere prøver så godt de kan, men de kan ikke fysisk tvinge eleven til å delta. Før var det lov, men ikke i dag. Eleven er ekstremt godt beskyttet i dag, både av lovverk og fra hjemmet.

Jeg har undret meg selv over; "var min generasjon også slik"? Lærere som har jobbet i skolen i 30-40 år kunne avkrefte det ganske greit. Jeg er litt over 30, og altså bare for 18-20 år siden var ting noe helt annet. Sikkert senere enn det også, men det er noe spesielt med dagens generasjon.

Livet senere byr på mer motgang enn at det er flaut å dusje etter gymmen, eller at man ikke tåler å bli kalt "dum" eller "stygg". Det er selvsagt ikke greit, men man må tåle det. Ellers blir man fint lite rustet til å takle livets nedturer, etterhvert som de kommer på løpende bånd. For livet byr på mange nedturer, og vi gjør barna en bjørnetjeneste hvis man som foreldre skjermer barna for alt som er vondt.

Det er ikke barnas egen feil. Alt starter med foreldrene og i hvilken grad de overbeskytter barna. Det er foreldrene som hovedsaklig skal stå for oppdragelsen, ikke legg det ansvaret alene på skolen. I dag har jeg inntrykk av, etter mine erfaringer, at læreryrket består mer og mer i å oppdra barna. Først og fremst er det fag barna skal lære på skolen, oppdragelsen må foreldrene ta selv!

Anonymkode: e7656...da0

Du er faktisk lærer eller var lærer? jaha..  Det er ikke vi foreldre.Det er systemet og BV som pålegger oss og ikke gjøre annet enn å sy puter under armene på barna.Ikke kjefte.Ikke tilsnakk.Ikke sånn eller sånn. Alt blir meldt.Anonymt meldinger.Som om folk ikke skjønner hvem det er.Haha.. Verden er blitt tragisk.Dvs Norge....! 

Ingen betyr mer for meg enn barna mine.Med omsorg og kjærlighet og tålmodighet kommer man langt. De tåler å falle og de tåler tilsnakk. 

Og vi bader  mye så de lærer at det er naturlig å vaske seg.Eller ta seg en dusj etter en svett fjelltur feks. 

Insta/snap og fb er det som er gale i verden!

Alt skal være så forbanna perfekt!

Etter maleskrinet er komt på.(eller enda mer enn det) så skal vi finne riktig posisjon for selfies!

Alt skal legges ut og alt skal være perfekt!

Folk begynner tidlig å ta silikon.Eller rette på kroppen sin.Eller større lepper.

Selv om de er nydelig i utgangspunktet!

Så ødelegger de seg selv!

Forhold ikke minst..Se så søte de er..Men så i virkeligheten når du treffer de så krangler de som busta fyker!

Ikke ett eneste kjærlig ord.Ikke en klem eller ett kyss!

Selv prøver jeg å hilse og snakke med folk.Bli kjent.Men nesten umulig nå til dags. Mobil mobil mobil.

Eller slenge dritt om den ene eller den andre!

Det gjelder unge og eldre!

Og kan si det sånn.Når jeg vokste opp var det søren ikke bedre!!!

Se hvor mye psykisk og fysisk sykdom det er idag!!

Takket være dere eldre generasjoner..Og måten dere behandlet deres barn på!

Med SKAM, stygge ord, husarest, noen ble slått og samtaler hva var det?Nei måtte finne ut av alt selv!

Og vi gjorde mye dere ikke visste!!

Og vi forstod mye mer enn dere tenkte!

Problemet her er nok at folk er redde for BV(barnevernet) og at fra vi blir gravid og får barn første gang så skal alt tilrettelegges pedagogisk!!!

I bhg og skole og alt!!

Er det vi foreldre da?

NEI!!!

Vi følger det vi må..For å ikke falle utfor eller gjøre feil.For da kommer BV!!!!!

 

Anonymkode: f7d62...c19

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du er faktisk lærer eller var lærer? jaha..  Det er ikke vi foreldre.Det er systemet og BV som pålegger oss og ikke gjøre annet enn å sy puter under armene på barna.Ikke kjefte.Ikke tilsnakk.Ikke sånn eller sånn. Alt blir meldt.Anonymt meldinger.Som om folk ikke skjønner hvem det er.Haha.. Verden er blitt tragisk.Dvs Norge....! 

Ingen betyr mer for meg enn barna mine.Med omsorg og kjærlighet og tålmodighet kommer man langt. De tåler å falle og de tåler tilsnakk. 

Og vi bader  mye så de lærer at det er naturlig å vaske seg.Eller ta seg en dusj etter en svett fjelltur feks. 

Insta/snap og fb er det som er gale i verden!

Alt skal være så forbanna perfekt!

Etter maleskrinet er komt på.(eller enda mer enn det) så skal vi finne riktig posisjon for selfies!

Alt skal legges ut og alt skal være perfekt!

Folk begynner tidlig å ta silikon.Eller rette på kroppen sin.Eller større lepper.

Selv om de er nydelig i utgangspunktet!

Så ødelegger de seg selv!

Forhold ikke minst..Se så søte de er..Men så i virkeligheten når du treffer de så krangler de som busta fyker!

Ikke ett eneste kjærlig ord.Ikke en klem eller ett kyss!

Selv prøver jeg å hilse og snakke med folk.Bli kjent.Men nesten umulig nå til dags. Mobil mobil mobil.

Eller slenge dritt om den ene eller den andre!

Det gjelder unge og eldre!

Og kan si det sånn.Når jeg vokste opp var det søren ikke bedre!!!

Se hvor mye psykisk og fysisk sykdom det er idag!!

Takket være dere eldre generasjoner..Og måten dere behandlet deres barn på!

Med SKAM, stygge ord, husarest, noen ble slått og samtaler hva var det?Nei måtte finne ut av alt selv!

Og vi gjorde mye dere ikke visste!!

Og vi forstod mye mer enn dere tenkte!

Problemet her er nok at folk er redde for BV(barnevernet) og at fra vi blir gravid og får barn første gang så skal alt tilrettelegges pedagogisk!!!

I bhg og skole og alt!!

Er det vi foreldre da?

NEI!!!

Vi følger det vi må..For å ikke falle utfor eller gjøre feil.For da kommer BV!!!!!

 

Anonymkode: f7d62...c19

Og en ting til, det føles jo jævlig godt å kunne dille og dulle og kose og være der for barna våre!Noe mange foreldre ikke var før!!

 

Anonymkode: f7d62...c19

[AnonymBruker]

1 time siden, regine skrev:

Dagen foreldregenerasjon HAR feilet, men det har vært en glidende overgang over flere generealsjoner med foreldre. Ser at mange her i tråden går litt i forsvar «jammen, JEG gjør ikke......» Fint det, men det hjelper ikke når hele samfunnet har - av ulike grunner - endt opp med at barn skal pakkes inn i bobleplast. Ikke bare barn, foresten, hun er jo også inne på dette med «no platforming», altså at man ikke gir talerstolen til noen man ikke liker meningene til. 

Jeg vokste opp på 70-tallet, hvor det nesten ikke fantes barnehager, hvor flertallet av mødrene var hjemmeværende, iallfall så lenge man hadde barn under skolealder. Vi måtte gå eller evt sykle på skolen, samme gjaldt når vi skulle på fritidsaktiviteter. Det var greit å bli sendt ut av stua når foreldrene hadde besøk, vi fikk ikke traumer av det. Mobbing var - da som nå - en utfordring for noen, og det ble helt sikkert gjort for lite både fra skolen og hjemmet i en del slike tilfeller. Vi skulle ha respekt for læreren og høre etter og følge det som ble sagt. MEN : i løpet av 70-tallet kom også fornavn på lærere inn som normen i skolen, den autoritære barneoppdragelsen ble avløst av en friere oppdragelse, barn skulle ikke bare sees lenger. Dette var en prosess som man kan si pågikk utover 70-80-tallet. 

Mye av den utviklingen som har skjedd har jo vært bra, nettopp fordi barn blir sett på som egne invidider med rettigheter. Men et eller annet sted har man «tippet over» det er ikke lenger snakk om at barnet skal innordne seg samfunnet, det er nærmest blitt tvert i mot. Det handler også om individualisering, en utvikling som har holdt på i langt flere 10-år, hvor den enkeltes ønsker og behov skal komme først, uten hensyn til familien/samfunnet etc. Også en positiv utvikling (jfr. Alt som sies om sosial kontroll i innvandrermiljøer av i dag, og som har vært normen i Norge til langt ut på 90-tallet, og er det i noen miljøer fortsatt). Samtidig så er en - liten -konsekvens dette med at barna skal ha rett på tilpasset opplæring. Og jada, jeg var også blant de flinke på 70-80-tall som burde fått mer utfordringer, men igjen: det er et vippepunkt. Hvis 30 elever i en klasse skal ha fullstendig tilpasset opplæring så knekker skolesystemet sammen. I tillegg til at man mister den dimensjonen ved skolegang som er sosialisering i større grupper, noe vi trenger om vi skal fungere i et samfunn. Og kravet om tilpasning har åpenbart gått langt utover det rent faglige, her skal det tilpasses «liker/ikke liker» fag/innhold i fag, etc etc. Klart ungene lærer at det er de som er i sentrum da og deres behov som skal dekkes, uavhengig av de andres.  

Jeg forstår godt at skolen ikke gjør en del ting lenger, fordi det blir for mye styr og for mange foreldre som skal mene. Så vidt jeg har forstått så har det nå også blitt slik - for å hindre mobbing - at læreren kan anklages for mobbing og trakassering dersom hn sier at barna må gjøre noe de ikke vil, eller snakker strengt til dem. Da har det iallfall gått for langt, og hvem er det egentlig som har ment at det skulle bli sånn? helt sikkert ingen - men som kjent er veien til helvete brolagt med gode forsetter. 

Og dette med gode forsetter: man vil jo så gjerne gjøre alt for sine barn, og det er jo en god og riktig følelse. Men når det betyr at man lar barnet gjøre som hn vil i alle situasjoner, bestemme selv om og hva som skal serveres til middag, alltid henter vannglasset når lille gull er tørst (selv om lillegutt er 8-10 eller 14 og fint kan gå og hente sjøl), kjører hit og dit «det er jo et stykke (1-2 km....) - det er dårlig vær, det er XYZ....» rydder opp etter de søte små for «de må jo få slippe, de har lange dager i BHG, de har lekser, de har fritidsaktiviteter.....» Summen av alle disse handlingene blir jo at barna blir noen egosentriske individer som tror og mener at de og deres behov skal og må dekkes først i alle sammenhenger og ingenting skal være ubehagelig. 

Og da er det dette med å «møte barnets følelser». Greit, anerkjenn at det er lov å være sint og å reagere, men ikke dyrk det! Et banalt eksempel er dette med tannpuss - barnet vil ikke og blir sint. I mine øyne er det helt meningsløst å gå inn på noen som helst dialog om dette, fordi dette er bare noe som ER sånn. Dette må vi, om vi vil eller ikke og det er min plikt som voksen å lære barnet dette, fordi barnet skal slippe å få store tannproblemer etterhvert. Jeg skal iallfall forebygge så godt som mulig. Og jeg gidder ikke ta den samme diskusjonene hver gang fordi det er politisk korrekt å «møte barnets følelser». 

Så var det dette med traumer og at alt sykeliggjøres. Jeg var plagsomt sjenert som barn, det var virkelig en hemsko. Men sånn var det nå bare, og ingen slang om seg med diagnoser av den grunn. I dag skal det ingenting til før man snakker om «sosial angst», «depresjon» etc, på følelser og opplevelser som i praksis er en del av livet. Det er altfor mye sykeliggjøring av det som er normalt. Akkurat det der er jeg aller mest bekymret for, fordi det betyr at vi kan ikke verken gjøre noe eller føle noe uten at vi skal stemples og diagnostiseres. Dette er vel og en av grunnene til at for mange unge havner på ung ufør og sånt, fordi de diagnostiseres etter at de aldri har lært å takle helt vanlige, grunnleggende menneskelige følelser. Enhver erfaring som er litt vond har blitt møtt med kosting for at det ikke skal være vondt = ingen motstandsevne når ting virkelig butter. 

Men som sagt - det er mange som må dele skylden for at det har blitt sånn, det er for enkelt å bare skylde på «dagens foreldre». 

Helt enig med deg. Jeg tror også at det i noen tilfeller kan rett og slett bli vanskelig å gi slipp på de vonde følelsene når man hele tiden får så mye oppmerksomhet og "anerkjennelse" for de. 

Anonymkode: d1bf3...fd3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Likevel er det en sinnssyk overvekt av unge med psykiske problemer nå for tiden, enn tidligere.

Og ikke gi meg den "det var like mange før, men man så dem ikke".

Det går til helvete med hele greia, barn blir dullet inn i en falsk virkelighet fra foreldrene. Så kollapser det totalt når de kommer ut i den virkelige verden.

Anonymkode: 3fa99...8da

Ja, jeg er helt enig at mange duller for mye med barna sine og syr puter under dem, men jeg synes også du og andre overdriver en del å. Det blir også i overkant mye fokus på alle typer psykiske lidelser som vi anser som normale følelser. Men med "riktig" tilnærmelser til barn så vil de kunne bli trygge, selvstendige vesner som tåler motgang. 

MEN å slå, true, skrike eks er på ingen måte en vei å gå for å få trygge barn. Det er ikke greit å gjøre mot andre voksne, hvorfor skal det være bedre å gjøre det mot barn? 

 

Anonymkode: 48fe8...7a5

[AnonymBruker]

På 3.8.2019 den 13.20, AnonymBruker skrev:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/OpmAaw/dagens-foreldregenerasjon-har-feilet?fbclid=IwAR3KG7VPDE135QJ2xCvtUhr-SfCSR8aDcyF3cRb7ia3UmjDTqA9_vlaWio8

Dette er rett og slett fantastisk skrevet og så spot on som det kan få blitt!

Har selv jobbet i skolen og ser hvor mange barn som rett og slett ikke tåler noe motgang. Ikke et snev. Det gjelder ikke alle, men mange. Jeg har sett et stort antall elever som nekter å være med på det ene og det andre i undervisningen, fordi de ikke "liker" det, blant annet. Helt ufattelig! Mange lærere prøver så godt de kan, men de kan ikke fysisk tvinge eleven til å delta. Før var det lov, men ikke i dag. Eleven er ekstremt godt beskyttet i dag, både av lovverk og fra hjemmet.

Jeg har undret meg selv over; "var min generasjon også slik"? Lærere som har jobbet i skolen i 30-40 år kunne avkrefte det ganske greit. Jeg er litt over 30, og altså bare for 18-20 år siden var ting noe helt annet. Sikkert senere enn det også, men det er noe spesielt med dagens generasjon.

Livet senere byr på mer motgang enn at det er flaut å dusje etter gymmen, eller at man ikke tåler å bli kalt "dum" eller "stygg". Det er selvsagt ikke greit, men man må tåle det. Ellers blir man fint lite rustet til å takle livets nedturer, etterhvert som de kommer på løpende bånd. For livet byr på mange nedturer, og vi gjør barna en bjørnetjeneste hvis man som foreldre skjermer barna for alt som er vondt.

Det er ikke barnas egen feil. Alt starter med foreldrene og i hvilken grad de overbeskytter barna. Det er foreldrene som hovedsaklig skal stå for oppdragelsen, ikke legg det ansvaret alene på skolen. I dag har jeg inntrykk av, etter mine erfaringer, at læreryrket består mer og mer i å oppdra barna. Først og fremst er det fag barna skal lære på skolen, oppdragelsen må foreldrene ta selv!

Anonymkode: e7656...da0

Ja, mye starter med foreldrene- helt enig!

men synes også jeg hører veldig mange lærere si: «vi kan ikke fysisk tvinge eleven». Men det trenger dere da virkelig ikke. Det holder med normale grenser. Vil du ikke være med , så må du det likevel. Det er sånn det er i skole/arbeidsliv. Det finnes uttallige måter å få et barn til å følge regler på. Mange veldig gode. 

Med fleste foreldre VIL at barna skal høre. Det er nemlig ikke bare foreldrene som er blitt «sterkere», lærerne har også blitt mye svakere. De tørr ikke å stå opp mot foreldre når de krever at lille per ikke skal dusje, eller at lille Marthe må få velge turdag eller ikke. 

I egen barndom, kom det alltid ut skriv når noe skulle være med. Nederst sto det alltid: «alle MÅ være med». 

Nå står det «si fra hvis ditt barn av en eller annen grunn ikke kan delta». 

Skyter fra lomma nå, men hvis lærerne synes det er sååå vanskelig å få elevene til å høre, har de nok av ferie som kan omgjøres til opplæring og kursing. 

Og JO da, lærerne og skolen har oppdrageransvar. Det står i opplæringsloven, det burde dere lærere vite. Det er et delansvar, fordi vi foreldre er lovpålagt å sende barna våre på skole .

Anonymkode: 26772...7bf

[AnonymBruker]

Wow, beste artikkelen jeg har lest på lenge!

Anonymkode: 9b45a...280

[AnonymBruker]

2 timer siden, regine skrev:

Så var det dette med traumer og at alt sykeliggjøres. Jeg var plagsomt sjenert som barn, det var virkelig en hemsko. Men sånn var det nå bare, og ingen slang om seg med diagnoser av den grunn. I dag skal det ingenting til før man snakker om «sosial angst», «depresjon» etc, på følelser og opplevelser som i praksis er en del av livet. Det er altfor mye sykeliggjøring av det som er normalt. Akkurat det der er jeg aller mest bekymret for, fordi det betyr at vi kan ikke verken gjøre noe eller føle noe uten at vi skal stemples og diagnostiseres. Dette er vel og en av grunnene til at for mange unge havner på ung ufør og sånt, fordi de diagnostiseres etter at de aldri har lært å takle helt vanlige, grunnleggende menneskelige følelser. Enhver erfaring som er litt vond har blitt møtt med kosting for at det ikke skal være vondt = ingen motstandsevne når ting virkelig butter. 

Folk blir ikke diagnostisert hvis det de føler er helt vanlig og det ikke preger dem nevneverdig i livet. Folk slenger kanskje rundt seg med diagnoser, men ingen psykolog gir pasient traumelidelse uten at det foreligger et eller flere faktiske traumer. Man blir heller ikke ung ufør med mindre man virkelig er syk. 

Og en siste ting, om man er faktisk traumatisert så er det vanlig å streve med å håndtere følelser, å ikke kunne regulere seg, å unngå følelser og å reagere sterkt på tilsynelatende alt. Kroppen og hodet er i ubalanse og gjør en mindre motstandsdyktig nettopp fordi systemet har måttet takle mer enn det var i stand til. 

Anonymkode: df7ae...095

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, mye starter med foreldrene- helt enig!

men synes også jeg hører veldig mange lærere si: «vi kan ikke fysisk tvinge eleven». Men det trenger dere da virkelig ikke. Det holder med normale grenser. Vil du ikke være med , så må du det likevel. Det er sånn det er i skole/arbeidsliv. Det finnes uttallige måter å få et barn til å følge regler på. Mange veldig gode. 

Med fleste foreldre VIL at barna skal høre. Det er nemlig ikke bare foreldrene som er blitt «sterkere», lærerne har også blitt mye svakere. De tørr ikke å stå opp mot foreldre når de krever at lille per ikke skal dusje, eller at lille Marthe må få velge turdag eller ikke. 

I egen barndom, kom det alltid ut skriv når noe skulle være med. Nederst sto det alltid: «alle MÅ være med». 

Nå står det «si fra hvis ditt barn av en eller annen grunn ikke kan delta». 

Skyter fra lomma nå, men hvis lærerne synes det er sååå vanskelig å få elevene til å høre, har de nok av ferie som kan omgjøres til opplæring og kursing. 

Og JO da, lærerne og skolen har oppdrageransvar. Det står i opplæringsloven, det burde dere lærere vite. Det er et delansvar, fordi vi foreldre er lovpålagt å sende barna våre på skole .

Anonymkode: 26772...7bf

Hva når foreldre lager et helvete for læreren fordi læreren «tvang» barnet  til å gjøre det resten av klassen også måtte gjøre? 

Enkelte foreldre går også til ledelsen og/eller kommunen og får sin hysteriske sak gjennom der. Da er det veldig lite læreren får gjort selv om hn er tøff nok til å si nei. 

Det ER ikke noe gøy å være lærer når du har flere i foreldregruppen som krever og krever. Skal du tåle å overleve arbeidsdagen må du enten føye deg eller si opp. Og det er synd om flere lærere sier opp pga noe som egentlig ikke er en del av jobben. 

Enkelte foreldre burde stole mer på skolen og lærerne, og godta at læreren gjør ting annerledes enn de gjør hjemme. Joda, det finnes lærere som er «tøfler», og føyer seg etter absolutt alt og aldri tør å si nei. Men er det en reell unnskyldning for foreldre til å kreve absolutt hva de vil? Kan ikke de stole på at læreren tar riktige avgjørelser for barna?

Jeg vet om to mødre som krevde møte med skolen fordi sønnene deres hadde kranglet og var uvenner en stund. De ble venner igjen til slutt, men den ene mora syntes ikke dette var bra nok, og ville holde de to guttene fra hverandre. Dette mente hun at var skolens ansvar, og lagde en stor sak ut av det når lærerne ga beskjed om at dette var en ikke-sak. Hun maste og maste og sendte flere meldinger, Mail og ringte. Truet med å melde det som mobbesak hvis ikke lærerne møtte opp på møte. Foreldrene på den andre siden ble jo selvsagt redde for denne trusselen også, og ba lærerne om å bare ta dette møtet så de fikk bli ferdig med det. Ingenting ble konkludert med i møtet, annet enn at hun mora fikk rast fra seg litt. Guttene var gode venner og hadde klart å ordne opp i alt selv. Hadde ikke lærerne føyet seg etter denne mora, kunne saken blitt blåst enda mer ut av proposjoner. 

Anonymkode: 675c8...bcc

[AnonymBruker]

På 3.8.2019 den 14.30, Trolltunge skrev:

Jeg er litt enig, men også en del uenig. 

Som mamma har jeg opp gjennom barnas år stadig påpekt at de voksne som til enhver tid har ansvar for barna er autoriteter barna SKAL følge, men som mor er jeg helt hjelpeløs ovenfor endringer i skoleverket, som medfører at lærerne i dag skal være mer kompiser enn autoriteter. Det er ikke jeg som mamma som har påvirket at mine barns lærere, i motsetning til mine lærere, ikke lenger sier strengt "Sett deg ned og hold kjeft umiddelbart, ellers sender jeg deg til rektor.", og det var en ekte trussel i det. 

Mine lærere var autoriteter. Vi barna hadde respekt for dem. De var strenge ved behov, og regler skulle holdes. Lærerne til mine barn pusesnakker, og dersom barna ikke har gjort leksene sine, har glemt gymtøy eller har glemt skolemat er det ikke de selv som får tilsnakk, det er jeg. Som om de er stakkarslige små vesener som det ikke kan forventes noe av.

Om jeg glemte gymtøy da jeg gikk på skolen fikk JEG tilsnakk, ikke mine foreldre. Hadde ikke jeg gjort leksene mine fikk JEG tilsnakk. Dette lærte meg at jeg hadde ansvar, og at det ble forventet noe av meg. 

Jeg har forventet av mine barn at de tar ansvar for seg og sitt i økende grad i forhold til alder. Fordi jeg ønsker at de skal bli selvstendige og lære å ta ansvar. Skoleverket er imidlertid blitt slik at alt er mitt ansvar. Har 12 åringen glemt å ta med seg skolemat er det meg skolen stiller spørsmål ved. Følger jeg ikke opp barna mine godt nok? 

Jeg selv smurte skolemat til både meg selv og min lillesøster da jeg var 10år. Det var mitt ansvar til hun selv klarte å skjære jevne brødskiver et par år senere. Jeg stilte ikke spørsmål ved dette, og var så definitivt stor og ansvarlig nok til å klare det. 

Jeg er enig i at barna nå oppdras til å ikke tåle motstand, men jeg er uenig i at dette kun er foreldres skyld. JEG krever mye av mine barn, og jeg pusesnakker ikke til dem når de ikke oppfører seg eller passer på å følge opp det DE har ansvar for. Skolen gjør imidlertid dette. Når vi har akt, stått på ski, ungene har klatret i trær, eller hatt andre aktiviteter som tidvis medfører knall og fall, sår og blåmerker, så har jeg aldri blitt hysterisk dersom det ble litt knall og fall. Litt trøst ved behov, men så oppfordringer til å gå på. Om ben og armer fremdeles kunne brukes har jeg ikke løpt til legevakten. To ganger har jeg imidlertid måtte avbryte arbeidsdag fordi skole har ønsket å sende barn til legevakten på grunn av små uhell som viste seg å være absolutt ingenting. Fikk også melding om at hendelsen var rapportert og dokumentert, i tilfelle senskader. 

Hva kan jeg som mamma gjøre med et skoleverk som pakker ungene inn i bomull? Som har fratatt seg selv autoritet, og som ikke våger/kan legge ansvar på barna lenger? 

Jeg forsøker virkelig å oppdra barna mine til å være selvstendige, til å oppføre seg, til å ta ansvar, til å respektere, til å tåle motgang, men jeg føler nærmest at jeg motarbeides av skole i dette. At skoleverket ikke setter samme krav. 

Hvem har fratatt skoleverket autoritet? Det er ikke jeg! 

Det er kanskje litt som at det er en negativ sirkel. Det er ikke du og foreldre som deg, men det er andre foreldre som har møtt lærere altfor mange ganger med at "du har ingen rett til å snakke sånn til barna mine". Et skolevesen som er blitt så redd for å gjøre feil at de ikke kjefter, ikke gir konsekvenser og sender hjem/legevakt for ingenting fordi det er så mange curlingforeldre som kritiserer og slår seg vrang på skolen. Og dette går da utover foreldrene igjen, noen foreldre skjønner ikke hvilken bjørnetjeneste de har gjort barna dine. Andre som deg, er frusterte. 

Kanskje?

Anonymkode: 2282f...a2f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Likevel er det en sinnssyk overvekt av unge med psykiske problemer nå for tiden, enn tidligere.

Og ikke gi meg den "det var like mange før, men man så dem ikke".

Det går til helvete med hele greia, barn blir dullet inn i en falsk virkelighet fra foreldrene. Så kollapser det totalt når de kommer ut i den virkelige verden.

Anonymkode: 3fa99...8da

Dette er jo bare ikke faktisk riktig det du sier. Les boken generasjon prestasjon. Det er ikke sant at folk hadde det bedre før. Vi har aldri hatt det så bra som nå. 

Anonymkode: 2282f...a2f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, mye starter med foreldrene- helt enig!

men synes også jeg hører veldig mange lærere si: «vi kan ikke fysisk tvinge eleven». Men det trenger dere da virkelig ikke. Det holder med normale grenser. Vil du ikke være med , så må du det likevel. Det er sånn det er i skole/arbeidsliv. Det finnes uttallige måter å få et barn til å følge regler på. Mange veldig gode. 

Med fleste foreldre VIL at barna skal høre. Det er nemlig ikke bare foreldrene som er blitt «sterkere», lærerne har også blitt mye svakere. De tørr ikke å stå opp mot foreldre når de krever at lille per ikke skal dusje, eller at lille Marthe må få velge turdag eller ikke. 

I egen barndom, kom det alltid ut skriv når noe skulle være med. Nederst sto det alltid: «alle MÅ være med». 

Nå står det «si fra hvis ditt barn av en eller annen grunn ikke kan delta». 

Skyter fra lomma nå, men hvis lærerne synes det er sååå vanskelig å få elevene til å høre, har de nok av ferie som kan omgjøres til opplæring og kursing. 

Og JO da, lærerne og skolen har oppdrageransvar. Det står i opplæringsloven, det burde dere lærere vite. Det er et delansvar, fordi vi foreldre er lovpålagt å sende barna våre på skole .

Anonymkode: 26772...7bf

Så enkelt er det ikke bestandig. Noen barn sier bare "bryr meg ikke" når det blir sagt at man må være med. De gjør som de vil. Slike holdninger kommer som oftest fra hjemmet. Det er ingen lærere som lærer barnet slike holdninger.

Er det ikke konsekvenser hverken på hjemmebane (eller på skolen), er det håpløst.

Jeg har sett mange lærere som har måttet sette på plass flere foreldre som setter urimelige krav for barna sine. Lærerne er ikke blitt svakere, men de får stadig mer press fra foreldre og de må helst være tilgjengelige hele tiden. Veldig mange foreldre er opptatt av kun sitt eget barn og dets behov, og ikke hvordan dynamikken i klassen er, f.eks.

Jeg har forresten aldri sagt jeg er lærer, bare at jeg har jobbet i skolen. Så hvis ikke du har jobbet i skolen, har jeg en del mer førstehåndsinformasjon og erfaringer der, vil jeg tro. Alt jeg har sett og opplevd fra foreldre, og alt hva lærere har snakket om av erfaringer som jeg har fått med meg.

Problemet er at det blir mer oppdrageransvar enn å undervise i fag, og sånn skal det ikke være. Selv om jeg mener 6-åringer er for små til å gå på skole, burde det ikke være slik at det er klin umulig å undervise fordi nesten samtlige barn forstyrrer, snakker og ikke har konsentrasjon nok til å følge med på beskjeder som blir gitt.

Jeg er helt overbevist om at barn som ikke klarer å få med seg beskjeder, og "faller ut", er ukonsentrerte fordi de sitter mye foran en skjerm. Det er ellevilt å se hvor mange små barn, 1-2 åringer, som blir stimulert med spill fra mobilen, f.eks.

 

Anonymkode: e7656...da0

[AnonymBruker]

På 3.8.2019 den 14.30, Trolltunge skrev:

Jeg er litt enig, men også en del uenig. 

Som mamma har jeg opp gjennom barnas år stadig påpekt at de voksne som til enhver tid har ansvar for barna er autoriteter barna SKAL følge, men som mor er jeg helt hjelpeløs ovenfor endringer i skoleverket, som medfører at lærerne i dag skal være mer kompiser enn autoriteter. Det er ikke jeg som mamma som har påvirket at mine barns lærere, i motsetning til mine lærere, ikke lenger sier strengt "Sett deg ned og hold kjeft umiddelbart, ellers sender jeg deg til rektor.", og det var en ekte trussel i det. 

Mine lærere var autoriteter. Vi barna hadde respekt for dem. De var strenge ved behov, og regler skulle holdes. Lærerne til mine barn pusesnakker, og dersom barna ikke har gjort leksene sine, har glemt gymtøy eller har glemt skolemat er det ikke de selv som får tilsnakk, det er jeg. Som om de er stakkarslige små vesener som det ikke kan forventes noe av.

Om jeg glemte gymtøy da jeg gikk på skolen fikk JEG tilsnakk, ikke mine foreldre. Hadde ikke jeg gjort leksene mine fikk JEG tilsnakk. Dette lærte meg at jeg hadde ansvar, og at det ble forventet noe av meg. 

Jeg har forventet av mine barn at de tar ansvar for seg og sitt i økende grad i forhold til alder. Fordi jeg ønsker at de skal bli selvstendige og lære å ta ansvar. Skoleverket er imidlertid blitt slik at alt er mitt ansvar. Har 12 åringen glemt å ta med seg skolemat er det meg skolen stiller spørsmål ved. Følger jeg ikke opp barna mine godt nok? 

Jeg selv smurte skolemat til både meg selv og min lillesøster da jeg var 10år. Det var mitt ansvar til hun selv klarte å skjære jevne brødskiver et par år senere. Jeg stilte ikke spørsmål ved dette, og var så definitivt stor og ansvarlig nok til å klare det. 

Jeg er enig i at barna nå oppdras til å ikke tåle motstand, men jeg er uenig i at dette kun er foreldres skyld. JEG krever mye av mine barn, og jeg pusesnakker ikke til dem når de ikke oppfører seg eller passer på å følge opp det DE har ansvar for. Skolen gjør imidlertid dette. Når vi har akt, stått på ski, ungene har klatret i trær, eller hatt andre aktiviteter som tidvis medfører knall og fall, sår og blåmerker, så har jeg aldri blitt hysterisk dersom det ble litt knall og fall. Litt trøst ved behov, men så oppfordringer til å gå på. Om ben og armer fremdeles kunne brukes har jeg ikke løpt til legevakten. To ganger har jeg imidlertid måtte avbryte arbeidsdag fordi skole har ønsket å sende barn til legevakten på grunn av små uhell som viste seg å være absolutt ingenting. Fikk også melding om at hendelsen var rapportert og dokumentert, i tilfelle senskader. 

Hva kan jeg som mamma gjøre med et skoleverk som pakker ungene inn i bomull? Som har fratatt seg selv autoritet, og som ikke våger/kan legge ansvar på barna lenger? 

Jeg forsøker virkelig å oppdra barna mine til å være selvstendige, til å oppføre seg, til å ta ansvar, til å respektere, til å tåle motgang, men jeg føler nærmest at jeg motarbeides av skole i dette. At skoleverket ikke setter samme krav. 

Hvem har fratatt skoleverket autoritet? Det er ikke jeg! 

Jepp, det er selvsagt LÆRERNES feil, alt sammen. Som med det meste annet som er grusomt her i verden!

Anonymkode: 65b6e...bf5

[AnonymBruker]

Det er "snøfnugg" generasjonen, de får det meste i hendene og blir lett krenket. Selv noen i begynnelsen av 20 årene er slik. Jeg som er over 30 har hatt det annerledes. 

Anonymkode: c8d6a...42b

[Trolltunge]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er skremmende likt mye av det som kom frem om morens oppførsel i Valdres-saken.....

Ingen tvil om at foreldre som skal blande seg for mye ofte skaper mer problemer enn løsninger..

Anonymkode: 91587...a31

Jeg tror at du har helt rett i det. 

Dette barnet er forsåvidt heldig i at klassekamerater har kjent til situasjonen i alle år, og har en slags forståelse for at det ikke er barnets skyld, men at det ikke har fått lære nødvendige ting. Det måtte vi andre foreldre forklare våre barn. De har måttet ta mer sosialt ansvar, og vise mer forståelse enn man egentlig burde forventet av dem i forhold til alder. Det er jo egentlig ikke ok at mitt barn, og de andre elevene, skal få vondt i magen av situasjonen. Det stikker i mitt mammahjerte å vite, men heldigvis har vi en åpen dialog rundt det, og jeg har følt meg trygg på at mitt barn ikke føler dette så belastende at det går utover generell trygghet. At selv om det kan føles litt vanskelig til tider, så er det noe barnet mitt mestrer, og at det vet at det ikke det som er eller gjør feil, selv når ting blir litt utfordrende, fordi det vet hvorfor situasjonen er som den er. Både vi foreldre og lærerne gir forståelse, støtte og ros i forhold til at barna tar dette sosiale ansvaret, selv om det føles vanskelig til tider, og for de andre elevene har det også vært en stor læring i å takle dette bra. Jeg vil tro at de, når de siden i livet møter på utfordrende mennesker, har en erfaring i det å håndtere det, uten å ta det personlig. Dette med å ha trygghet i at "Når jeg oppfører meg greit mot andre, og de responderer med å være ugrei, så må jeg stole på at problemet ikke ligger hos meg."

Selv var jeg i 20 årene før jeg lærte dette, for jeg vokste ikke opp med noen rundt meg som gjorde det nødvendig å lære dette. Mitt første møte med et gjennomført urimelig og ufint menneske ble derfor et sjokk, og jeg forsøkte desperat å vri og vende på MEG for å få en bedre respons. Helt uerfaren og uvitende om at det ikke er noe bedre å hente i enkelte mennesker. Mitt barn og de andre elevene i klassen måtte lære dette tidlig, og siden alle har fått forståelse, støtte, råd og ros hele veien, så har de tryggheten i at problemet ikke er dem.

Jeg håper det er en styrke de tar med seg videre i livet, men når det gjelder barnet som har dette problemet, skapt av mor, så ser jeg at det vil falle utenfor fullstendig så fort det må fungere i et nytt miljø, der folk ikke har samme forståelse for hvorfor det er slik. Det vil skje straks det begynner på gymnaset, og det er ikke lenge til. 

Dette er et ekstremt tilfelle, men det er nok for mange foreldre som ikke forstår sin rolle i å lære barna å fungere godt på ALLE måter, og det er mye som skal læres, både praktisk og mentalt. Lett å ubevisst glemme en faktor, fordi man ikke har tenkt over, eller hatt fokus på akkurat det. Lett å ubevisst overføre handlinger og holdninger man ikke er bevisst på at ikke er bra, og som ikke tjener til vekst hos barna, men begrenser dem. 

Jeg har definitivt gjort mange feil selv, men det jeg kanskje er mest fornøyd med at jeg har klart som mamma er at jeg har gitt barna såpass stor trygghet på seg selv og på meg at de våger å stille spørsmål ved ting. Vurdere ting selvstendig, også meg og mine handlinger og holdninger, og fars handlinger og holdninger. Jeg kjenner at jeg er stolt av dem når de påpeker hva de mener er urimelig eller uriktig, og argumenterer godt, med gjennomtenkte argumenter basert på miljø, rettferdighet, likestilling, moral eller etikk, selv når jeg er gjenstand for kritikken. 

Den største og mest utbredte feilen jeg ser at foreldre gjør er å anse seg selv som en fasit for barna. At det er et både bevisst og ubevisst ønske om at barna skal adoptere deres syn på ting, uten å ta høyde for at egne syn på ting, deres "fasit", har vokst frem gjennom deres personlighet og deres livserfaringer, som ikke nødvendigvis samsvarer med barnas personlighet eller hva barna kommer til å erfare. Fordi de er selvstendige individer, ikke blåkopi av foreldrene, fordi samfunnet er under stadig endring, fordi utfordringer barna vil møte på ikke nødvendigvis er de samme som foreldrene opplevde, og fordi barna må få erfare, lære og utvikle seg på sin måte. 

Jeg tror ikke at foreldre ønsker å overse dette, men at troen på egen fasit er så stor at de feiler i god mening. De ønsker å verne barna mot urettferdighet og urett de selv har opplevd, ved å overlevere fasiten på å unngå akkurat dette, men så er det mest sannsynlig ikke akkurat de samme utfordringer barna møter på, og foreldrenes klare rammer på hva som er feil og hva som er rett kan derfor slå helt feil ut. 

Ikke alltid så ekstremt som barnet jeg har fortalt om, men årsaken til at den moren er så altfor mye på hugget at barnet begrenses av det, istedenfor å lære det nødvendige, er at hun selv opplevde mobbing som barn. Derfor skal ikke barnet hennes finne seg i noe, og mor hyler opp om alt som kan vris og vendes til at noe er "urettferdig". Hun bruker sin erfaring og "fasit" til å dra ting så langt at det har skapt et minst like stort problem for barnet. Hun har riktig nok sørget for at barnet ikke mobbes (noe som kanskje ikke hadde skjedd uansett), men hun har formet det til et selvopptatt menneske, som ikke evner å fungere sosialt, og som ingen klarer å like. At det skulle hevde seg selv og aldri finne seg i noe av det mor opplevde har skapt akkurat det samme problemet, ved at det tippet for langt andre veien. Nei ingen våger å tråkke barnet hennes på tærne, men barnet tråkker så på andre, og overser andres behov i så stor grad, at det er et like stort sosialt problem for barnet, og kanskje enda mer uopprettelig enn om det hadde opplevd mobbing. 

De fleste foreldre drar heldigvis ikke ting så langt, men dette med å bevisst og ubevisst ønske å overføre sin "fasit" til barna er likevel et utbredt fenomen, selv om det stort sett er mer moderat enn hos denne moren. Godt ment selvfølgelig, men det å gi barna trygghet og styrke til å utvikle egne fasiter, basert på sine egne erfaringer, meninger og holdninger, og hvem DE er som individer, er svært viktig. 

Alle foreldre feiler i større eller mindre grad på ulikt, for det er omfattende, krevende og utfordrende å være foreldre, med alle faktorer det innebærer, men gir man barna trygghet og viser dem at det er ok å stille seg kritisk, også til våre valg og holdninger, så er det faktisk begrenset hvor mye man kan feile. Med det mener jeg at man kan feile akkurat like mye, men feilene blir ikke like kritiske som de blir dersom det ikke er rom for å motta kritikk, og ved hevde sin "fasit" svært bestemt og urokkelig, for barnet /barna har rom til å utvikle seg utover våre egne begrensninger. 

Når mine barn kritiserer meg og mine valg, med gode argumenter, berømmer jeg dem for det, og stiller meg åpen for deres syn, men ærlig talt føler jeg meg også litt stolt over meg selv som mamma. Kanskje har jeg feilet i mye, men de trenger ikke å gjenta mine feil, for jeg har gitt dem trygghet og styrke til å finne egne ståsteder, utvikle seg selvstendig og ta egne valg. De er ikke begrenset av mine begrensninger. Argumenter de kommer med viser at de har adoptert det beste av meg, av far, av besteforeldre og andre mennesker som har vært påvirkere i deres utvikling, men at de er i stand til å å skille mellom hva som er bra og ikke like bra, og plukke og forkaste klokt. De er også i stand til å motta kritikk, seriøst ta til vurdering spørmål ved sine egne valg og holdninger, og revurdere seg selv, slik at de stadig utvikler seg. Fordi de har vokst opp med at det er lov til å ta feil og til å feile, og i et miljø hvor det å vurdere både seg selv og andre, og det å stille kritiske spørsmål er lov. Hvor også voksne innrømmer feil, sier unnskyld, og tar imot tilbakemeldinger. 

Jeg har imidlertid ikke klart dette alene. Alle rundt barna har bidratt til dette, men som foreldre er vi den viktigste katalysatoren for dette. Det er vi som kan la det skje, eller hindre det. 

Mine barn kommer definitivt til å feile de også. Det har skjedd og det vil skje. Det er ok! Personlig tror jeg at årsaken til at mange foreldre feiler stort i oppdragelsen av neste generasjon er frykt for å feile, og frykt for at barna skal feile, og at man dermed overser /glemmer at det å feile er en av de viktigste faktorene i det å utvikle seg. Man blir curlingforelder for å rydde bort og unngå feil, for å verne og for å styre utviklingen. Dermed skjermer man også barna fra å lære gjennom å feile, og det din fasit som blir gjeldende, uten at barna får erfaringene den er basert på. Det blir rett og galt som henger i løse luften, uten fast grunn. Barna lærer ikke å vurdere og revurdere selv. 

Det er godt ment, men hva lærte vi selv av? Mye av min lærdom kom iallefall gjennom å feile. Det er situasjoner som ikke ble bra som fikk meg til å ta bedre valg neste gang. Alt fra blåmerker og skrubbsår til å måtte stå i og erfare vanskelige relasjoner og utfordrende situasjoner har lært meg mer enn alt som gled lett. 

Klart jeg har lyst til at mine barn skal slippe å oppleve vanskelige ting, spesielt det som er svært vanskelig, men min viktigste rolle som mamma er ikke å forhindre alt, men å gi barna styrke til å takle det som skjer. Det er der mange feiler, og jeg forstår på en måte det, for det er skummelt. Rett og slett grusomt å vite om alt det vonde som kan skje, og likevel måtte gi slipp og rom til å la barna erfare. Det er ofte at jeg må bite meg selv i tungen for å ikke male verden med svart og skummel pensel, og nærmest holde meg selv i nakken for å ikke gripe inn, og styre for mye. Jeg forstår så inderlig godt at foreldre ønsker å forhindre og styre barna klare av alt mulig, og at det ikke er av vond vilje de bedriver curling, men fordi de ønsker barna alt godt. 

Det er godt ment, men det slår fort feil ut. 

Å gjøre det rette som foreldre, å la barna utvikle seg å lære, innebærer at man må klare å smile oppmuntrende når man helst vil skrike. Vi som er opptatt av at barna skal få lov til å prøve, feile og lære ved egen erfaring er ikke mindre redd, vi bare forstår at vi må bite oss i tungen og holde oss selv i nakken, og ha åpne armer når det går galt, heller enn å holde fast. Kanskje provoserer jeg noen nå, men det innebærer også at vi selv har styrke til å tåle kritikk, eller at andre stiller spørsmål ved våre valg, for det er også en del av de foreldre som feiler i dette som ikke gjør det kun for de beste ønsker for barna, men fordi de er livredde for å få kritikk selv. Det er unektelig en stor sosial kontroll av foreldre nå. Selvoppnevnte mamma - og pappapolitier, ja selv besteforeldrepolitier, som hevder rett og galt med så stor selvrettferdighet at mange føler på at det ikke finnes feilmarginer. Du skal..., du skal ikke..., så hardt og fordømmende at rommet for egne vurderinger forsvinner, om man skal høre på disse. Janteloven er på vei ut, til fordel for en lov om perfeksjon. 

Kloke mennesker vet at perfeksjon er uforenlig med å være et fullt og helt menneske, på godt og vondt, og at krav om perfeksjon skyver til side menneskelige faktorer som gjør oss til individer, og gir oss forståelse for individuelle forskjeller som ikke er farlige, men viktige i det å få tenke fritt, ta egne valg og stå for hvem du er. Perfeksjon er trange rammer, uten feilmarginer, og fasade som er viktigere enn det å være menneske og medmenneske. 

Man må være sterk for å tåle å tenke selv nå, med alle som vokter og kritiserer. Ikke alle foreldre er sterke nok til å våge dette. Dette går også utover barna. Frykten for å feile som mamma, som pappa, som bestemor eller bestefar, tar bort noe av det viktigste i relasjoner mellom mennesker. Det ekte. Det er ingenting ekte ved å være feilfri og korrekt på alle måter. Ingen er det! Å late som er et fengsel, med store personlige kostnader, også for barna som vokser opp med foreldre som er så redde for å feile at rett og galt dikteres utenfra og inn, ikke innenfra og ut. Når frykten for hva andre mener styrer deg mer enn hva du selv mener mister man ikke bare det ekte seg selv, men lærer barna at hva andre synes om dem er viktigere enn hva de selv mener. Det er nok ikke uten grunn at stadig flere unge sliter psykisk. Når det perfekte utad er viktigst er man ubønnhørlig "feil". Skillet mellom hvem man egentlig er, og hva man føler, som man må undertrykke, og fasaden, som står høyere enn alt annet, blir så splittet at det er gir et identitetsproblem.

Selv med foreldre som våger å stå imot presset om perfeksjon får barn som vokser opp nå rikelig med påvirkning i den retningen. Presset om perfeksjon er overalt. Med foreldre som selv har gått i den fellen stiller man svakere mot det. Dette kravet om å leve feilfritt, uten feilmarginer. Det umulige kravet. 

[Trolltunge]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, det er selvsagt LÆRERNES feil, alt sammen. Som med det meste annet som er grusomt her i verden!

Anonymkode: 65b6e...bf5

Hvor skrev jeg dette? Det er absolutt ikke min mening!