Dagens foreldregenerasjon har feilet

[AnonymBruker]

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/OpmAaw/dagens-foreldregenerasjon-har-feilet?fbclid=IwAR3KG7VPDE135QJ2xCvtUhr-SfCSR8aDcyF3cRb7ia3UmjDTqA9_vlaWio8

Dette er rett og slett fantastisk skrevet og så spot on som det kan få blitt!

Har selv jobbet i skolen og ser hvor mange barn som rett og slett ikke tåler noe motgang. Ikke et snev. Det gjelder ikke alle, men mange. Jeg har sett et stort antall elever som nekter å være med på det ene og det andre i undervisningen, fordi de ikke "liker" det, blant annet. Helt ufattelig! Mange lærere prøver så godt de kan, men de kan ikke fysisk tvinge eleven til å delta. Før var det lov, men ikke i dag. Eleven er ekstremt godt beskyttet i dag, både av lovverk og fra hjemmet.

Jeg har undret meg selv over; "var min generasjon også slik"? Lærere som har jobbet i skolen i 30-40 år kunne avkrefte det ganske greit. Jeg er litt over 30, og altså bare for 18-20 år siden var ting noe helt annet. Sikkert senere enn det også, men det er noe spesielt med dagens generasjon.

Livet senere byr på mer motgang enn at det er flaut å dusje etter gymmen, eller at man ikke tåler å bli kalt "dum" eller "stygg". Det er selvsagt ikke greit, men man må tåle det. Ellers blir man fint lite rustet til å takle livets nedturer, etterhvert som de kommer på løpende bånd. For livet byr på mange nedturer, og vi gjør barna en bjørnetjeneste hvis man som foreldre skjermer barna for alt som er vondt.

Det er ikke barnas egen feil. Alt starter med foreldrene og i hvilken grad de overbeskytter barna. Det er foreldrene som hovedsaklig skal stå for oppdragelsen, ikke legg det ansvaret alene på skolen. I dag har jeg inntrykk av, etter mine erfaringer, at læreryrket består mer og mer i å oppdra barna. Først og fremst er det fag barna skal lære på skolen, oppdragelsen må foreldrene ta selv!

Anonymkode: e7656...da0

[Gjest Optimo]

Jeg var interessert i å lese, helt til jeg så at det var hun sutrefinnen som har skrevet det. 

Sanna fant noe annet norsk å syte over. Wow. Stopp pressen. 

[Trolltunge]

Jeg er litt enig, men også en del uenig. 

Som mamma har jeg opp gjennom barnas år stadig påpekt at de voksne som til enhver tid har ansvar for barna er autoriteter barna SKAL følge, men som mor er jeg helt hjelpeløs ovenfor endringer i skoleverket, som medfører at lærerne i dag skal være mer kompiser enn autoriteter. Det er ikke jeg som mamma som har påvirket at mine barns lærere, i motsetning til mine lærere, ikke lenger sier strengt "Sett deg ned og hold kjeft umiddelbart, ellers sender jeg deg til rektor.", og det var en ekte trussel i det. 

Mine lærere var autoriteter. Vi barna hadde respekt for dem. De var strenge ved behov, og regler skulle holdes. Lærerne til mine barn pusesnakker, og dersom barna ikke har gjort leksene sine, har glemt gymtøy eller har glemt skolemat er det ikke de selv som får tilsnakk, det er jeg. Som om de er stakkarslige små vesener som det ikke kan forventes noe av.

Om jeg glemte gymtøy da jeg gikk på skolen fikk JEG tilsnakk, ikke mine foreldre. Hadde ikke jeg gjort leksene mine fikk JEG tilsnakk. Dette lærte meg at jeg hadde ansvar, og at det ble forventet noe av meg. 

Jeg har forventet av mine barn at de tar ansvar for seg og sitt i økende grad i forhold til alder. Fordi jeg ønsker at de skal bli selvstendige og lære å ta ansvar. Skoleverket er imidlertid blitt slik at alt er mitt ansvar. Har 12 åringen glemt å ta med seg skolemat er det meg skolen stiller spørsmål ved. Følger jeg ikke opp barna mine godt nok? 

Jeg selv smurte skolemat til både meg selv og min lillesøster da jeg var 10år. Det var mitt ansvar til hun selv klarte å skjære jevne brødskiver et par år senere. Jeg stilte ikke spørsmål ved dette, og var så definitivt stor og ansvarlig nok til å klare det. 

Jeg er enig i at barna nå oppdras til å ikke tåle motstand, men jeg er uenig i at dette kun er foreldres skyld. JEG krever mye av mine barn, og jeg pusesnakker ikke til dem når de ikke oppfører seg eller passer på å følge opp det DE har ansvar for. Skolen gjør imidlertid dette. Når vi har akt, stått på ski, ungene har klatret i trær, eller hatt andre aktiviteter som tidvis medfører knall og fall, sår og blåmerker, så har jeg aldri blitt hysterisk dersom det ble litt knall og fall. Litt trøst ved behov, men så oppfordringer til å gå på. Om ben og armer fremdeles kunne brukes har jeg ikke løpt til legevakten. To ganger har jeg imidlertid måtte avbryte arbeidsdag fordi skole har ønsket å sende barn til legevakten på grunn av små uhell som viste seg å være absolutt ingenting. Fikk også melding om at hendelsen var rapportert og dokumentert, i tilfelle senskader. 

Hva kan jeg som mamma gjøre med et skoleverk som pakker ungene inn i bomull? Som har fratatt seg selv autoritet, og som ikke våger/kan legge ansvar på barna lenger? 

Jeg forsøker virkelig å oppdra barna mine til å være selvstendige, til å oppføre seg, til å ta ansvar, til å respektere, til å tåle motgang, men jeg føler nærmest at jeg motarbeides av skole i dette. At skoleverket ikke setter samme krav. 

Hvem har fratatt skoleverket autoritet? Det er ikke jeg! 

Endret 3. august 2019 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Alt var bedre før. Samtidig var alt verre, fordi alt var vanskelig, mens i dag er alt enkelt og alle får alt i hendene. 

Anonymkode: 6e3e2...c8a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner det litt motsatt, Trolltunge. 😄 Jeg er lærer, og har fått telefoner fra foreldre som er hysteriske fordi barnet havnet i en ubehagelig situasjon på skolen. Jeg skal ikke si akkurat hva det har vært. Men jeg husker en situasjon hvor jeg måtte gå inn og få barnet ut. Det kunne endt veldig alvorlig. Dette skjedde i en situasjon hvor jeg egentlig forventet at alle barna forsto at var farlig. Men dette var altså en potensielt farlig situasjon som barnet ikke var klar over i det hele tatt, noe som betyr at barnet må ha vært veldig skjermet mot dette. Alle de andre elevene visste hva de skulle / ikke skulle gjøre. Type «husk å vent på grønt lys før du går over den trafikkerte veien». 

Jeg fikk da en telefon fra en mor som var sinna fordi jeg ikke passet godt nok på, og ikke hadde fortalt barnet at det er farlig å gjøre som hun gjorde. 

Spesielt. 

Anonymkode: 675c8...bcc

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i artikkelen. Dagens foreldre skåner barna så intenst at de ikke tåler motgang av noe slag som ungdom. Derav alle disse som slitet med sosial angst, depresjoner og kaller alt for traumer.

Jeg er så glad jeg vokste opp den tiden jeg gjorde og har tålt motgang så det holder. Jeg har opplevd en del vonde ting, men jeg har også lært at sånn er livet. Dette har jeg overført til mine barn igjen. De tåler en trøkk før de griner en liten skvett.

Jeg undres over hbordan verden vil bli om feks 50 år fra nå. Da sitter det vel en hel haug og tygger beroligende og anti depressive medisiner til den store gullmedalje.

Anonymkode: 12234...611

[AnonymBruker]

Det er bedre å ta barna på alvor. Du vet aldri når det er en bagatell eller en ordentlig konflikt som kan utarte seg. 

Det er bra foreldre involverer seg og bryr seg om barna. 

Anonymkode: 6f210...626

[Trolltunge]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner det litt motsatt, Trolltunge. 😄 Jeg er lærer, og har fått telefoner fra foreldre som er hysteriske fordi barnet havnet i en ubehagelig situasjon på skolen. Jeg skal ikke si akkurat hva det har vært. Men jeg husker en situasjon hvor jeg måtte gå inn og få barnet ut. Det kunne endt veldig alvorlig. Dette skjedde i en situasjon hvor jeg egentlig forventet at alle barna forsto at var farlig. Men dette var altså en potensielt farlig situasjon som barnet ikke var klar over i det hele tatt, noe som betyr at barnet må ha vært veldig skjermet mot dette. Alle de andre elevene visste hva de skulle / ikke skulle gjøre. Type «husk å vent på grønt lys før du går over den trafikkerte veien». 

Jeg fikk da en telefon fra en mor som var sinna fordi jeg ikke passet godt nok på, og ikke hadde fortalt barnet at det er farlig å gjøre som hun gjorde. 

Spesielt. 

Anonymkode: 675c8...bcc

Tviler ikke på at det finnes slike foreldre, for jeg ser jo hvor overbeskyttende en del foreldre er, men alle foreldre er ikke slik. Som du skriver var det en elev i en klasse på mange som ikke forsto faren, og kanskje var det da heller ikke rart at mor som ikke evner å lære sitt barn vesentlige ting reagerer som du beskriver. En elev, en mor, i en hel klasse. 

Joda, jeg har som nevnt opplevd slike foreldre. Lille gullerusket deres vernes og skjermes fra absolutt alt. Alt ordnes for dem, og ved hver minste konflikt de havner i er mor eller far (som regel mor) på banen og beklager seg. 

Ett av mine barn har en slik i klassen, og har hatt det hele veien, så har fått følge utviklingen av barnet fra det var 6 år til tenåring. Den mentale utviklingen til dette barnet står skremmende tilbake i forhold til resten av elevene. Mors gull, som aldri gjør noe galt i mors øyne, og hvor mor har klaget på hver eneste lille "urett" i alle år, uten å noen gang sette krav til barnet, fungerer rett og slett ikke sosialt. Det furter, sutrer og har aldri lært seg å ta hensyn til andre enn seg selv. Har fått innprentet av mor at alt og alle skal tilpasse seg det. Verden fungerer ikke slik! 

Mitt barn har sukket innimellom, og sagt "Moren til X kaller det mobbing dersom X ikke får være med på ting. Det er faktisk ingen som er slem mot X, men når X er med blir vi kalt slem med en gang vi ikke gjør akkurat som h*n vil, og jeg får vondt i magen av det. Jeg blir redd for å si eller gjøre noe som gjør X sur, og h*n blir jo alltid sur uansett. Jeg er litt glad for at X så ofte er syk (mor holder barnet hjemme bare det hoster litt), for da kan vi slappe mer av, men jeg føler meg slem som tenker det."

Mor har her skapt et problem for barnet og omgivelsene ved å være ekstrem curlingmamma. Hvordan dette barnet skal klare seg i livet vet jeg faktisk ikke. 

Dette er også ett barn i en hel klasse, og de fleste foreldre har bedre gangsyn enn som så. 

[AnonymBruker]

Min sønn er et av disse barna, ting på skolen som var veldig vanskelig for han. Hvor jeg ba om tilrettelegging, men møtte på lærere som deg, som mener det bare er å skjerpe seg. Han utviklet skolevegring, og ble utredet på BUP. Men ting tar jo tid. Så viste det seg, at han har asperger. Og vi får fortsatt ikke bra nok tilrettelegging. For skolen har alt for lite kunnskap om asberger, og mener det bare er å skjerpe seg. 

Anonymkode: 6aa8a...ece

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min sønn er et av disse barna, ting på skolen som var veldig vanskelig for han. Hvor jeg ba om tilrettelegging, men møtte på lærere som deg, som mener det bare er å skjerpe seg. Han utviklet skolevegring, og ble utredet på BUP. Men ting tar jo tid. Så viste det seg, at han har asperger. Og vi får fortsatt ikke bra nok tilrettelegging. For skolen har alt for lite kunnskap om asberger, og mener det bare er å skjerpe seg. 

Anonymkode: 6aa8a...ece

Nei, du er ikke en av de ts snakker om, for ts snakker om barn uten diagnoser, men som blir dillet og dullet med. 

Anonymkode: 3d666...11d

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg er litt enig, men også en del uenig. 

Som mamma har jeg opp gjennom barnas år stadig påpekt at de voksne som til enhver tid har ansvar for barna er autoriteter barna SKAL følge, men som mor er jeg helt hjelpeløs ovenfor endringer i skoleverket, som medfører at lærerne i dag skal være mer kompiser enn autoriteter. Det er ikke jeg som mamma som har påvirket at mine barns lærere, i motsetning til mine lærere, ikke lenger sier strengt "Sett deg ned og hold kjeft umiddelbart, ellers sender jeg deg til rektor.", og det var en ekte trussel i det. 

Mine lærere var autoriteter. Vi barna hadde respekt for dem. De var strenge ved behov, og regler skulle holdes. Lærerne til mine barn pusesnakker, og dersom barna ikke har gjort leksene sine, har glemt gymtøy eller har glemt skolemat er det ikke de selv som får tilsnakk, det er jeg. Som om de er stakkarslige små vesener som det ikke kan forventes noe av.

Om jeg glemte gymtøy da jeg gikk på skolen fikk JEG tilsnakk, ikke mine foreldre. Hadde ikke jeg gjort leksene mine fikk JEG tilsnakk. Dette lærte meg at jeg hadde ansvar, og at det ble forventet noe av meg. 

Jeg har forventet av mine barn at de tar ansvar for seg og sitt i økende grad i forhold til alder. Fordi jeg ønsker at de skal bli selvstendige og lære å ta ansvar. Skoleverket er imidlertid blitt slik at alt er mitt ansvar. Har 12 åringen glemt å ta med seg skolemat er det meg skolen stiller spørsmål ved. Følger jeg ikke opp barna mine godt nok? 

Jeg selv smurte skolemat til både meg selv og min lillesøster da jeg var 10år. Det var mitt ansvar til hun selv klarte å skjære jevne brødskiver et par år senere. Jeg stilte ikke spørsmål ved dette, og var så definitivt stor og ansvarlig nok til å klare det. 

Jeg er enig i at barna nå oppdras til å ikke tåle motstand, men jeg er uenig i at dette kun er foreldres skyld. JEG krever mye av mine barn, og jeg pusesnakker ikke til dem når de ikke oppfører seg eller passer på å følge opp det DE har ansvar for. Skolen gjør imidlertid dette. Når vi har akt, stått på ski, ungene har klatret i trær, eller hatt andre aktiviteter som tidvis medfører knall og fall, sår og blåmerker, så har jeg aldri blitt hysterisk dersom det ble litt knall og fall. Litt trøst ved behov, men så oppfordringer til å gå på. Om ben og armer fremdeles kunne brukes har jeg ikke løpt til legevakten. To ganger har jeg imidlertid måtte avbryte arbeidsdag fordi skole har ønsket å sende barn til legevakten på grunn av små uhell som viste seg å være absolutt ingenting. Fikk også melding om at hendelsen var rapportert og dokumentert, i tilfelle senskader. 

Hva kan jeg som mamma gjøre med et skoleverk som pakker ungene inn i bomull? Som har fratatt seg selv autoritet, og som ikke våger/kan legge ansvar på barna lenger? 

Jeg forsøker virkelig å oppdra barna mine til å være selvstendige, til å oppføre seg, til å ta ansvar, til å respektere, til å tåle motgang, men jeg føler nærmest at jeg motarbeides av skole i dette. At skoleverket ikke setter samme krav. 

Hvem har fratatt skoleverket autoritet? Det er ikke jeg! 

Vel, samfunnet HAR endret seg siden den tiden. Vi voksne som jobber/har jobbet i skolen kommer i problemer hvis vi skriker til elevene, bruker ufine ord eller gjør noe fysisk. Vi har vel knapt nok lov til å ta på dem.

Jeg mener det heller ikke skal være nødvendig å legge seg på en slik linje for å få barnet til å høre og følge beskjeder. Det er heller ikke slik at ALLE barn har problemer med det; det er mange som klarer det veldig fint og er eksemplariske.

Personlig har jeg liten tålmodighet med barn som skal gråte for hver minste lille ting, og det kommer til et punkt hvor jeg må si strengt: "Nå stopper du å gråte, det gjør ikke vondt lenger nå!" Ofte er det det som skal til, og barn må lære seg å trøste seg selv og ikke være avhengig av oppmerksomhet eller unødig mye trøst.

Barna har selvfølgelig sin egen personlighet, og det er forskjellige hvor mye man tåler. Men fakta i dag er at mange foreldre overbeskytter barna sine unødvendig mye.

Selv har jeg null problem med å true med besøk til rektor, problemet er ofte at det er lite konsekvenser både fra ledelse og lærere, og det tror jeg etterhvert barna skjønner og drar sine fordeler. Det blir mye tomme trusler, som ikke er bra. Samtidig er det mange barn som er svært veloppdragne som likevel ikke prøver å dra fordeler, men som alltid følger regler.

Det er litt typisk at det er foreldrene sin fortjeneste hvis barnet oppfører seg bra, og skolen sin feil om barnet ikke oppfører seg. Så svart-hvitt er det jo ikke.

Vi glemmer litt at barna tross alt er 6 år når de begynner på skole, og allerede da har barnet fått sine verdier og holdninger fra oppveksten igjennom foreldre og barnehage. Det er ikke lett for lærere å forme et barn som allerede har sitt "sett" med verdier og holdninger.

Lærere i dag er jo en del av dagens foreldregenerasjon, så vi kan jo heller si at dagens generasjon som helhet har sviktet. Men vi er tross alt et produkt av våre foreldre og hva de lærte oss, så vi kan jo bare tenke oss hvordan dagens barn blir som foreldre..

 

Anonymkode: e7656...da0

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Trolltunge said:

Tviler ikke på at det finnes slike foreldre, for jeg ser jo hvor overbeskyttende en del foreldre er, men alle foreldre er ikke slik. Som du skriver var det en elev i en klasse på mange som ikke forsto faren, og kanskje var det da heller ikke rart at mor som ikke evner å lære sitt barn vesentlige ting reagerer som du beskriver. En elev, en mor, i en hel klasse. 

Joda, jeg har som nevnt opplevd slike foreldre. Lille gullerusket deres vernes og skjermes fra absolutt alt. Alt ordnes for dem, og ved hver minste konflikt de havner i er mor eller far (som regel mor) på banen og beklager seg. 

Ett av mine barn har en slik i klassen, og har hatt det hele veien, så har fått følge utviklingen av barnet fra det var 6 år til tenåring. Den mentale utviklingen til dette barnet står skremmende tilbake i forhold til resten av elevene. Mors gull, som aldri gjør noe galt i mors øyne, og hvor mor har klaget på hver eneste lille "urett" i alle år, uten å noen gang sette krav til barnet, fungerer rett og slett ikke sosialt. Det furter, sutrer og har aldri lært seg å ta hensyn til andre enn seg selv. Har fått innprentet av mor at alt og alle skal tilpasse seg det. Verden fungerer ikke slik! 

Mitt barn har sukket innimellom, og sagt "Moren til X kaller det mobbing dersom X ikke får være med på ting. Det er faktisk ingen som er slem mot X, men når X er med blir vi kalt slem med en gang vi ikke gjør akkurat som h*n vil, og jeg får vondt i magen av det. Jeg blir redd for å si eller gjøre noe som gjør X sur, og h*n blir jo alltid sur uansett. Jeg er litt glad for at X så ofte er syk (mor holder barnet hjemme bare det hoster litt), for da kan vi slappe mer av, men jeg føler meg slem som tenker det."

Mor har her skapt et problem for barnet og omgivelsene ved å være ekstrem curlingmamma. Hvordan dette barnet skal klare seg i livet vet jeg faktisk ikke. 

Dette er også ett barn i en hel klasse, og de fleste foreldre har bedre gangsyn enn som så. 

Ja, det var ikke meningen å fremstå som om jeg mente at absolutt alle er sånn. 😅 De fleste er ålreite og oppegående. Nå har skolen der jeg jobbet erfaringer fra flere tilfeller enn bare dette også, men absolutt ikke fra alle elever og foreldre.

Men ja, barna henger etter når de blir dulla med for mye. Jeg har ikke erfart så mye fra jobben som lærer at det er mye unødvendig dulling. Men det er klart st mange lærere er SVÆRT forsiktige fordi de er redde for telefoner fra hysteriske foreldre. Vi har forbud mot diverse aktiviteter i skoletiden fordi skolen ikke ønsker å ta på seg ansvaret om det hadde skjedd noe.

I sløyden får fks ikke barna bruke borret, selv om noen av barna har mye erfaring fra å bruke borr hjemmefra. Det er ikke fordi vi er redde for at barnet skal skade seg. Det er en risiko ved veldig mye, og man kan ikke forby «alt» bare av den grunn. Det er fordi vi ikke ønsker alt styret rundt det dersom en elev skulle skadet seg. Etter jobb går vi hjem og lar våre egne barn bruke borr og spikkekniv og lar de klatre i trær og sykle alene osv. Men da er det ingen som kommer og kjefter og krever forbud og erstatninger om det skjer noe.

Anonymkode: 675c8...bcc

[AnonymBruker]

Har erfart mye det samme som Trolltunge.  En venn fikk kjeft av læreren fordi 14-åringen ikke hadde med matpakke. Og han hadde faktisk smurt den og lagt den klar, men gutten hadde glemt å ta den med. Fars feil, åpenbart.

Anonymkode: 3f58d...111

[AnonymBruker]

4 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg er litt enig, men også en del uenig. 

Som mamma har jeg opp gjennom barnas år stadig påpekt at de voksne som til enhver tid har ansvar for barna er autoriteter barna SKAL følge, men som mor er jeg helt hjelpeløs ovenfor endringer i skoleverket, som medfører at lærerne i dag skal være mer kompiser enn autoriteter. Det er ikke jeg som mamma som har påvirket at mine barns lærere, i motsetning til mine lærere, ikke lenger sier strengt "Sett deg ned og hold kjeft umiddelbart, ellers sender jeg deg til rektor.", og det var en ekte trussel i det. 

Mine lærere var autoriteter. Vi barna hadde respekt for dem. De var strenge ved behov, og regler skulle holdes. Lærerne til mine barn pusesnakker, og dersom barna ikke har gjort leksene sine, har glemt gymtøy eller har glemt skolemat er det ikke de selv som får tilsnakk, det er jeg. Som om de er stakkarslige små vesener som det ikke kan forventes noe av.

Om jeg glemte gymtøy da jeg gikk på skolen fikk JEG tilsnakk, ikke mine foreldre. Hadde ikke jeg gjort leksene mine fikk JEG tilsnakk. Dette lærte meg at jeg hadde ansvar, og at det ble forventet noe av meg. 

Jeg har forventet av mine barn at de tar ansvar for seg og sitt i økende grad i forhold til alder. Fordi jeg ønsker at de skal bli selvstendige og lære å ta ansvar. Skoleverket er imidlertid blitt slik at alt er mitt ansvar. Har 12 åringen glemt å ta med seg skolemat er det meg skolen stiller spørsmål ved. Følger jeg ikke opp barna mine godt nok? 

Jeg selv smurte skolemat til både meg selv og min lillesøster da jeg var 10år. Det var mitt ansvar til hun selv klarte å skjære jevne brødskiver et par år senere. Jeg stilte ikke spørsmål ved dette, og var så definitivt stor og ansvarlig nok til å klare det. 

Jeg er enig i at barna nå oppdras til å ikke tåle motstand, men jeg er uenig i at dette kun er foreldres skyld. JEG krever mye av mine barn, og jeg pusesnakker ikke til dem når de ikke oppfører seg eller passer på å følge opp det DE har ansvar for. Skolen gjør imidlertid dette. Når vi har akt, stått på ski, ungene har klatret i trær, eller hatt andre aktiviteter som tidvis medfører knall og fall, sår og blåmerker, så har jeg aldri blitt hysterisk dersom det ble litt knall og fall. Litt trøst ved behov, men så oppfordringer til å gå på. Om ben og armer fremdeles kunne brukes har jeg ikke løpt til legevakten. To ganger har jeg imidlertid måtte avbryte arbeidsdag fordi skole har ønsket å sende barn til legevakten på grunn av små uhell som viste seg å være absolutt ingenting. Fikk også melding om at hendelsen var rapportert og dokumentert, i tilfelle senskader. 

Hva kan jeg som mamma gjøre med et skoleverk som pakker ungene inn i bomull? Som har fratatt seg selv autoritet, og som ikke våger/kan legge ansvar på barna lenger? 

Jeg forsøker virkelig å oppdra barna mine til å være selvstendige, til å oppføre seg, til å ta ansvar, til å respektere, til å tåle motgang, men jeg føler nærmest at jeg motarbeides av skole i dette. At skoleverket ikke setter samme krav. 

Hvem har fratatt skoleverket autoritet? Det er ikke jeg! 

Det er ikke du, men desverre majoriteten av de andre foreldrene! 

Så flott at dine barn lærer å ta ansvar, det gjør også mine. 

Anonymkode: 2d76d...d3c

[Pellergino]

Jeg er helt enig i artikkelen, og mener det er både foreldre, skole, samfunnet generelt som har skylda. Noe av ansvaret har vel også vår egen foreldregenerasjon, som virkelig sto i balansegangen mellom velstandslivet og "sliterlivet" som de selv vokste opp med. Det er komplekst og kanskje ikke så viktig å finne årsaken, men heller finne ut hva vi kan gjøre med det! Som foreldre tenker jeg vi kan gjøre vårt for å la barna våre lære av livets harde skole - det starter i familien og i alle de små tingene som skjer hver dag i ethvert hjem. Liker du ikke fisk? Synd for deg, fordi det er det vi spiser til middag i dag. Vil du ikke ha gym? Synd, fordi det må alle ha!

[AnonymBruker]

Problemet er at de forrige generasjonene har "feilet" mer (Rett og slett fordi de ikke visste bedre). La meg forklare. 

I dag har vi mye større kunnskap om barneoppdragelse enn før. Vi vet vi ikke skal skrike, slå, overse ungen, straffe i hytt og pine etc slik som mange av våres foreldre og tidligere generasjoner gjorde. Men vi vet ikke helt hva vi skal gjøre i stede, og der kommer problemene både hos lærere og foreldre. Derfor får vi også usikre barn, barn som ikke tåler noe, barn som klager osv. De trenger noe, noe de mangler i livet. 

Når jeg lærte meg hvordan jeg faktisk på best mulig måte skulle møte barnet mitt endret mye seg. Barnet gikk fra å være usikker, sutrete - higer etter bekreftelse og å bli sett osv til å bli mer selvsikker, tåler mer, sutrer mindre og hele den regla. Jeg ble også mye mer tolmodig og forståelse full. Hvordan - jo man møter barnet på en god måte.

Eks: et barn gråter pga leksene. Før ville barnet gråtet når foreldrene ikke var til stede. Barnet hadde da lært at følelser er noe vi takler på egenhånd. Hadde barnet gråtet foran foreldrene hadde de nok fått beskjed at sånn er det bare. Gjør leksene dine! 

I dag ville nok mange foreldre sagt at ja men da gjør vi ikke lekser nå. Eller jo, men det må vi nesten. Ellers vil læreren bli lei seg/du vil ikke lære (kun et eksempel). 

Det riktige vil være å møte barnets følelser, noe våres generasjon (mange av oss) ikke er vant til. Eks spørre barnet hvorfor den er lei seg. Si at du forstår at barnet er lei seg og det er helt naturlig. Oppmuntre og styrke selvtilliten. Barn som voksne trenger det. Vi går tomme, og trenger noen til å fylle oss opp. Vi trenger mennesker i livet som forstår, som ser og er en trygghet. Får et barn det hjemme vil det bli mindre på lærerne, likevel har de et stort ansvar. 

 

Et godt eksempel var guttungen min spurte om å få noe i en butikk. Noe han ønsket seg inderlig. Jeg forklarte at det kunne han ikke få og hvorfor. Han ble lei seg og styrtet ut av butikken. Før ville jeg blitt irritert og snakket til han. Denne hendelsen villa da pågått over lengre tid. Men i stede sa jeg at jeg skjønner så innmari godt at du blir lei deg når du ikke får noe du virkelig ønsker deg. Det blir jeg også når jeg ikke har råd til noe jeg virkelig vil ha. Jeg møtte guttungens følelser og lot han føle. Han fortalte meg at han synes det var så innmari urettferdig at han ikke fikk dyre ting, men at vi kjøpte dyre maskiner til masse penger. Jeg forklarte at dette var til firmaet til pappaen hans og ikke noe vi hadde råd til, det er ikke våres penger. 

Etter jeg sa dette var han blid som bare det og slike hendelser har ikke skjedd igjen. Denne frustrasjonen har han bært på lenge. Nå sier han kun hva han ønsker seg, men blir ikke lei seg hvis jeg sier nei. Vi har en felles forståelse. 

Meeen det er pokker meg ikke alltid lett og i starten krever det mye av deg. Noen ganger faller jeg tilbake på gamle vaner - da får jeg det igjen fra barnet. Da er det bare å forklare hvorfor og si unnskyld. Det øker også toleransen hans for andre og lettere å si unnskyld selv. 

 

Hadde lærerne mine møtt meg på en slik måte når jeg nektet å dusje med andre barn hadde jeg nok sluppet årevis med mishandling. Jeg fikk bare beskjed at det var noe alle måtte gjøre og jeg var ingen unntak. Ingen ville høre eller se meg, jeg måtte bare følge det lærerne sa. Jeg hadde da ingen trygghet og ingen jeg turte å gå til - jeg ble et meget vanskelig barn. 

Anonymkode: 48fe8...7a5

[AnonymBruker]

Alt kan overdrives, også forståelse og innlevelse. Jeg er langt på vei enig i innlegget over, men mener ikke at man skal vise forståelse og argumentere seg ut av enhver konfliktsituasjon, eller gi et vegrende barn rett til å slippe fisk, lekser og gym. Det siste her er tricky, for noen ganger er det feil å insistere på at barnet skal gi seg og noen (få) ganger kan det være direkte skadelig. Men det er viktig å huske på at unger til en viss grad er i opposisjon og vil teste grenser, at de kan gå langt for å få det slik de vil, og at det ikke bare er vår jobb å fjerne det som er vanskelig men også gjøre dem forberedt på et voksenliv som inneholder en god del dritt. 

Å finne balansen her, og gjøre det rette i spesifikke situasjoner, er ikke lett!

Anonymkode: b7412...837

[AnonymBruker]

Jeg jobber med utelukkende kun med 50-60 år gamle kvinner, og alle klager stadig og støtt på dagens ungdomsgenerasjon til tross for at ingen av dem har barn. Et sikkert tegn på at du er blitt litt kjerring spør du meg🙈 Dette gjelder særlig Sanna Sarromaa, som fremstiller seg selv som verdens mest misfornøyde menneske.

Hvis du spør 1870-tallets foreldre om hva de syntes om barneoppdragelsen for 50/60-generasjonen, ville de sikkert ha ristet på hodet og vært negative. Og hvis du hadde spurt 1820-tallets foreldre om hvordan 1870-foreldrene/barna var, ville du sikkert fått samme svar. Sokrates skrev jo til og med dette:

 ”Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet og legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere»

Dette var over 2400 år siden! Man vil aldri bli fornøyd uansett. Tror også det er altfor lett å sammenligne generasjoner med hverandre, og låse seg fast til det (Ref: «Da jeg var ung»..)

 

Anonymkode: 7fb0d...a46

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det riktige vil være å møte barnets følelser, noe våres generasjon (mange av oss) ikke er vant til. Eks spørre barnet hvorfor den er lei seg. Si at du forstår at barnet er lei seg og det er helt naturlig. Oppmuntre og styrke selvtilliten. Barn som voksne trenger det. Vi går tomme, og trenger noen til å fylle oss opp. Vi trenger mennesker i livet som forstår, som ser og er en trygghet. Får et barn det hjemme vil det bli mindre på lærerne, likevel har de et stort ansvar. 

Anonymkode: 48fe8...7a5

Enig i dette, men mener det mangler en viktig bit: nemlig hvordan komme seg ut av vanskelige følelser. Ja, man skal anerkjenne følelser og noen ganger er det nok at barn (og voksne) føler at følelsene deres blir anerkjent og anerkjenner dem selv for at de går over. Men noen ganger er det ikke det.

Selv om ingen følelser er feil, og man føler det man føler, er det ikke alltid følelsene «har rett» eller at man bør bruke dem som rettesnor for handling i livet. For eksempel kan man bli sint på noen for noe som ikke er deres feil. Man kan bli sittende fast i en følelse av at livet er superurettferdig fordi man ikke får iPhone, samtidig som man er et av verdens mest privilegerte mennesker på et rom fult av dyre ting. Osv osv. 

Så ja, anerkjenn følelser. Men lær også barnet hvordan det skal komme seg ut av følelser som ikke hjelper en. Lær dem at motgang er en del av livet og at man vokser på det. Og lær dem å sette pris på det de har. 

Anonymkode: 29472...a5b

[AnonymBruker]

Akkurat det som ble sagt ift plaging og mobbing på skolen i artikkelen er jeg helt uenig i. Jeg ble latterliggjort og plaget mesteparten av barneskolen, og fikk alltid høre at jeg måtte slutte å bry meg. Jeg prøvde å sette grenser for den som behandlet meg stygt, men det var til ingen nytte. Hver gang jeg gråt, skrek, ba han stoppe eller sa i fra til en lærer, så eskalerte latterliggjøringen og jeg ble uthengt som sladrehank. Lærerne fortsatte å lukke ørene og si at jeg måtte slutte å bry meg og heller ignorere han.

Jeg var et lite barn, og uansett hva jeg sa eller gjorde, så stoppet ikke plagingen. Jeg ble et hjelpesløst barn som ikke hadde forutsetning for å stoppe det. Grensene mine ble overtråkket igjen og igjen, og jeg lærte at følelsene mine ikke betydde noe, at det ikke nyttet å bli sint og at det var helt greit å plage meg fordi ingen voksne tok ansvar. 

Anonymkode: df7ae...095