Vil ikke ha barn og jeg blir sett ned på og må forklare meg

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Du trenger jo ikke kakle om temaet til alle og enhver, til enhver tid, dermed slipper du å rettferdiggjøre det. Problem solved. 

Anonymkode: 6a5de...e22

Da må folk slutte å spørre om sånt og være så veldig opptatt av både barn og eventuell sivilstatus også.

Alt folk virker å bry seg om når man blir voksen er om man har kjæreste og når man skal ha barn. 

Anonymkode: da540...b1e

[Gjest LaptopPute]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Du trenger jo ikke kakle om temaet til alle og enhver, til enhver tid, dermed slipper du å rettferdiggjøre det. Problem solved. 

Anonymkode: 6a5de...e22

Når noen blir kjent med deg, ny kollega eller whatever, så spør de ofte "Så hvor mange barn har du?", og når du svarer at du ikke har barn, så er det som om de tror de blir invitert inn i en samtale om alle valgene dine helt til hvor mange kjønnshår du velger å ha til enhver tid.

[Gjest Alkoholist]

Ingen har noe med om du skal ha barn eller ikke. Du trenger ikke å forsvare deg ovenfor andre. 

[AnonymBruker]

Hvis du trenger et sted for å få utløp for alle disse idiotforeldrene som ikke forstår andres livsvalg, så kan jeg anbefale Childfree

Anonymkode: 6154b...5c8

[AnonymBruker]

https://www.theguardian.com/commentisfree/2010/jul/11/parenthood-happiness-kate-kellaway

Anonymkode: 6154b...5c8

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Du trenger jo ikke kakle om temaet til alle og enhver, til enhver tid, dermed slipper du å rettferdiggjøre det. Problem solved. 

Anonymkode: 6a5de...e22

Ja, for folk spør og graver jo aldri om dette....

Anonymkode: 709e2...6d8

[Thyra]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp med moren min og lillebroren min, fra jeg var ca 5 år var min mors lykke mitt ansvar. Jeg var samtidig hennes psykolog og gråtebøtte når hun ikke hadde det bra, hun ruset seg jevnlig hele oppveksten vår. Jeg prøvde å skjerme lillebror og familien vår så godt jeg kunne, moren min hadde fortalt meg fra jeg var liten at alle andre var onde og at barnevernet bare er ute etter å plage barn og være slemme med de. Ingenting ble gjort før moren min fallt om på gata når jeg var 16, sosialen ble innblandet og jeg og lillebror sendt til for å bo hos en fosterfamilie. 

Jeg er i dag 29 år og jeg orker ikke en gang tanken på barn eller mer ansvar for andre mennesker, hele oppveksten min måtte jeg ta meg av meg selv og min yngre bror, som selv sliter med alvorlige depresjoner i dag, og jeg har rett og slett ikke ork til det.

Likevel må jeg omtrent rettferdiggjøre overfor andre rundt meg at Nei, jeg skal faktisk ikke gjøre det meeeeest fantastiske jeg kan i dette livet, få barn! Som om det var en dødsynd jeg var i ferd med å begå!

Og likevel når jeg smått hinter om dårlig oppvekst og at jeg ikke orker barn rundt meg så får jeg til svar "det blir annerledes når du får dine egne, da skal du se". 

Dere mødre, ser derevirkelig det slik at vi som ikke får barn går glipp av noe alvorlig stort? 

Anonymkode: 0f0b0...182

Ja, og ikke nok med det. Om de barnløse selv ikke innser hva de går glipp av og er ulykkelige pga det, så gjør de sitt beste for å overbevise deg om at du bør være ulykkelig og angre på at du ikke fikk barn. 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Tro meg, folk fortsetter å mase uansett hvor bestemt du er. Mulig det fungerer bedre å spørre dem hvorfor i all verden de valgte å få barn selv, men jeg har ikke turt å prøve.

Anonymkode: 709e2...6d8

du svarer bare; tar du det som en selvfølge at alle kan og vil få barn? Også setter du et sjokkert ansiktsutrykk. 

Hilsen tidligere ufrivillig barnløs som vet alt om hvor nasty folk er når det kommer til akkurat dette med barn. Det er en privatsak. Ferdig med det.

 

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Du trenger jo ikke kakle om temaet til alle og enhver, til enhver tid, dermed slipper du å rettferdiggjøre det. Problem solved. 

Anonymkode: 6a5de...e22

Hvorfor snakker du så nedsettende til TS? 

Ellers lyser innlegget ditt av mangel på forståelse. Selv om Ts ikke sier et pip om barn, vil folk spørre og grave. Tro meg! 

Anonymkode: 49fc3...3eb

[kaleidoskop]

Det er ikke første gang dette tema kommer opp. Hvor i landet bor dere som får spørsmål om barn? Selv bor jeg like utenfor Oslo og har aldri opplevd det som et problem. 

Jo folk spør, "du da, har du barn?" svaret er nei, så spør de ikke mer om det. Det er INGEN som har hengt seg mer opp i det. Jeg har et par bekjente som lovpriser barn som det mest fantastiske som finnes, så stor forelskelse og glede. Jeg hører på jabbingen og jatter med. Hun påtvinger meg ikke barn selv om hun lovpriser det å være mamma. De fleste andre av mine venner er "normale" mødre. Barna kommer jo opp under prat, men det må jeg tåle. 

Det er når man møter nye folk de spør. Og dette gjelder både frivillig og ufrivillig barnløse. Folk spør bare for å ha noe å snakke om. De fleste driter I om du har barn eller ikke. Men svarer du ja, kan du legge ut om alder og kjønn. Svarer du nei kan du si du har potteplanter i stede om det er din interesse og du kan fortelle om anhmgus fiolus. Like spennende å diskutere 

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp med moren min og lillebroren min, fra jeg var ca 5 år var min mors lykke mitt ansvar. Jeg var samtidig hennes psykolog og gråtebøtte når hun ikke hadde det bra, hun ruset seg jevnlig hele oppveksten vår. Jeg prøvde å skjerme lillebror og familien vår så godt jeg kunne, moren min hadde fortalt meg fra jeg var liten at alle andre var onde og at barnevernet bare er ute etter å plage barn og være slemme med de. Ingenting ble gjort før moren min fallt om på gata når jeg var 16, sosialen ble innblandet og jeg og lillebror sendt til for å bo hos en fosterfamilie. 

Jeg er i dag 29 år og jeg orker ikke en gang tanken på barn eller mer ansvar for andre mennesker, hele oppveksten min måtte jeg ta meg av meg selv og min yngre bror, som selv sliter med alvorlige depresjoner i dag, og jeg har rett og slett ikke ork til det.

Likevel må jeg omtrent rettferdiggjøre overfor andre rundt meg at Nei, jeg skal faktisk ikke gjøre det meeeeest fantastiske jeg kan i dette livet, få barn! Som om det var en dødsynd jeg var i ferd med å begå!

Og likevel når jeg smått hinter om dårlig oppvekst og at jeg ikke orker barn rundt meg så får jeg til svar "det blir annerledes når du får dine egne, da skal du se". 

Dere mødre, ser dere virkelig det slik at vi som ikke får barn går glipp av noe alvorlig stort? 

Anonymkode: 0f0b0...182

Det er her, Ts, at du begår feilen.

Fordi: nei, selvsagt må du ikke verken si at du ikke vil ha barn, begrunne uttalen (dersom du velger å komme med den, folk har faktisk ingenting med om du vil eller ikke vil ha barn å gjøre) eller rettferdiggjøre den.

Du velger å si «jeg vil ikke ha barn». Du kan la være. Og så velger du å svare på hvorfor. Igjen: det er helt ok å la være. Og så velger du å gå i klinsj når folk argumenterer. Noe som er helt unødvendig.

Poenget mitt, Ts, er at du ikke kan velge hvordan omgivelsene dine oppfører seg (du kan bare unngå ufine folk), men du KAN og bør være obs på hvordan du selv oppfører deg, og justere ordvalg, fakter og reaksjonsmønster vekk fra det mislykkede eller det som gir uønskede reaksjoner og over i ord, reaksjoner og fakter som gir ønskede reaksjoner. 

Mitt forslag er at du bare slutter å si at du ikke vil ha barn. Du sier ikke til noen (utover den du har sex med, selvsagt) at du ikke har lyst på sex i kveld. Like lite er dette med barn noe vi har grunn til å lansere høylydt. Det er et personlig, for andre rundt oss ikke-relevant og uviktig livsvalg på linje med om vi ønsker jobbe med økonomi eller jus. Ved spørsmål kan du si «nei». Får du spørsmål om hvorfor, kontre (ikke svar) med å spørre hvorfor de vil ha barn. Spør de en gang til - gi et flåsete svar. Om noen presser deg utover dine grenser: si «nå tråkker du over» bestemt men hyggelig. Backer de ikke ut: bli bestemt og streng. Konfronter dem klart, tydelig og uten omsvøp. Og lov meg en ting: at du aldri, aldri mer rettferdiggjør noe valg du tar.

Rettferdiggjørelse er som krangling: unyttig og ikke noe vi skal kaste bort tid på. Voksne folk diskuterer og forklarer.  

Anonymkode: db8a7...9f8

[AnonymBruker]

Vær streng og avvisende når du prater andre. Foregår disse samtalene foran andre, skal jeg love deg at det er den som spør som dummer seg ut når du svarer avvisende. Da blir det brått tydelig hvor frekt og privat dette spørsmålet er. Til motsetning fra deg, ønsker jeg faktisk barn etter hvert (er på din alder), men jeg ønsker ikke å prate med andre om dette. Jeg har mine grunner til å vente og jeg ønsker heller ikke at folk skal vite noe om når jeg kommer til å begynne å prøve. Jeg svarer derfor ganske kort og avvisende når folk hinter eller er frekke nok til å spørre/belære meg rett ut. Jeg sier noe slikt som "Det der er veldig privat, så det vil jeg ikke prate om." Folk holder faktisk kjeft og blir ganske flaue da.

Anonymkode: dbd55...155

[AnonymBruker]

Hva skal man si, jeg skjønner deg.

Har selv hatt skjønne foreldre men jeg har aldri ønsket meg barn. Grunnen til det er at jeg ikke hadde så god barndom og oppvekst pga mobbing. I kombinasjon med kanskje et litt følsomt sinn som ikke kunne forstå all falskhet og uærlighet folk bedrev så «unnet» jeg ikke et barn å vokse opp på tilsvarende måte. Stolte heller aldri nok på en kjæreste til at han eventuelt kunne elske meg nok. Selvfølelsen ble nok ødelagt i oppveksten. Jeg har klart meg bra men har fått høre mang en gang at jeg er egoistisk som ikke ønsket meg egne barn. Har imidlertid ofret og gitt mye til barna jeg har hatt nærkontakt med og elsker dem. Så det er mange grunner til at noen ikke ønsker egne barn.

Anonymkode: 95c69...e54

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg vokste opp med moren min og lillebroren min, fra jeg var ca 5 år var min mors lykke mitt ansvar. Jeg var samtidig hennes psykolog og gråtebøtte når hun ikke hadde det bra, hun ruset seg jevnlig hele oppveksten vår. Jeg prøvde å skjerme lillebror og familien vår så godt jeg kunne, moren min hadde fortalt meg fra jeg var liten at alle andre var onde og at barnevernet bare er ute etter å plage barn og være slemme med de. Ingenting ble gjort før moren min fallt om på gata når jeg var 16, sosialen ble innblandet og jeg og lillebror sendt til for å bo hos en fosterfamilie. 

Jeg er i dag 29 år og jeg orker ikke en gang tanken på barn eller mer ansvar for andre mennesker, hele oppveksten min måtte jeg ta meg av meg selv og min yngre bror, som selv sliter med alvorlige depresjoner i dag, og jeg har rett og slett ikke ork til det.

Likevel må jeg omtrent rettferdiggjøre overfor andre rundt meg at Nei, jeg skal faktisk ikke gjøre det meeeeest fantastiske jeg kan i dette livet, få barn! Som om det var en dødsynd jeg var i ferd med å begå!

Og likevel når jeg smått hinter om dårlig oppvekst og at jeg ikke orker barn rundt meg så får jeg til svar "det blir annerledes når du får dine egne, da skal du se". 

Dere mødre, ser dere virkelig det slik at vi som ikke får barn går glipp av noe alvorlig stort? 

Anonymkode: 0f0b0...182

Det kjedeligste jeg vet, hvorvidt andre skal ha barn eller ikke. Det er så mange som går rundt og si at de ikke skal ha barn, og jeg driter virkelig i det. Det er av null interesse for andre. 

Anonymkode: 6087d...3f6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva skal man si, jeg skjønner deg.

Har selv hatt skjønne foreldre men jeg har aldri ønsket meg barn. Grunnen til det er at jeg ikke hadde så god barndom og oppvekst pga mobbing. I kombinasjon med kanskje et litt følsomt sinn som ikke kunne forstå all falskhet og uærlighet folk bedrev så «unnet» jeg ikke et barn å vokse opp på tilsvarende måte. Stolte heller aldri nok på en kjæreste til at han eventuelt kunne elske meg nok. Selvfølelsen ble nok ødelagt i oppveksten. Jeg har klart meg bra men har fått høre mang en gang at jeg er egoistisk som ikke ønsket meg egne barn. Har imidlertid ofret og gitt mye til barna jeg har hatt nærkontakt med og elsker dem. Så det er mange grunner til at noen ikke ønsker egne barn.

Anonymkode: 95c69...e54

Hvem i all verden er det som sier det, at det er egoistisk å ikke få egne barn? Tvertimot er det jo råkult, man skulle  minst tro det, så mange som nærmest skryter av det for tiden. Og selvfølgelig tenker de på jordens bærekraft... 

Anonymkode: 6087d...3f6

[AnonymBruker]

Ikke for å være teit, men er det ikke bra da at de ser på deg som "bra nok" til å få barn?

Tenk om du var så "redusert"at ingen tenkte at du var skikket til å være mor, det hadde du merket også. Det er den andre virkeligheten.

 

 

Anonymkode: 35ae0...0f8

[EvaLena]

Si at du har operert ut livmor og ikke kan få barn. Da holder de nok kjeft, noe de skulle gjort uansett.

[AnonymBruker]

Setter pris på alle råd og tips, og tilbakemeldinger her. Det er som noen sa, jeg har aldri selv ytret at jeg ikke ønsker meg barn, det har alltid kommet spørsmål rettet mot meg, helst er det et tema jeg ikke vil snakke om. Det er nok en del av mine utfordringer som ikke bare bytter tema eller setter en grense og avskjærer folk, jeg skal jobbe mer med det. Det er utrolig hvordan folk glemmer at vi ikke kjenner hverandre når de får svar at jeg ikke ønsker barn og så kommer med "nei nå tuller du, seriøst, det mener du ikke" og lignende. Det virker som at når det gjelder barn så kan de forkynne og prakke på i vei. 

Kanskje jeg skal spørre de om de har katt og ta igjen på den måten! 

Ts

Anonymkode: 0f0b0...182

[AnonymBruker]

12 timer siden, Augustotejerina skrev:

Foreldrene mine sa det samme, at barnevernet var en skurk som skilte familier. De brukte den som fiende eller monster inne i skapet. Vi har dårlige opplevelser som familie som endrer måten vi oppfatter det vi ønsker. Jeg ville heller ikke ha barn på lenge og i dag tror jeg at jeg kan gjøre det i fremtiden.
Et barn er noe unikt, men det er bedre når de vokser opp i et velstående miljø.

Jeg må bare si det: Mye penger er langt fra noen garanti for en god oppvekst. 

 

Anonymkode: f3f19...099

[AnonymBruker]

Hvor kommer alle disse menneskene fra som legger seg opp i andres personlige valg? Jeg er over 40, har ikke barn og den ene gangen jeg ble spurt om hvorfor ikke, var det under en meget bedugget sommerfest og da spurte vedkommende meg om det var greit å spørre et personlig spørsmål. Alt har ligget til rette for å få barn i 15 år (minst) men likevel så har folk skamvett til å ikke legge seg opp i valget mitt. Hva de eventuelt snakker om når jeg ikke er der er uvensentlig for meg. Forteller dere folk at de går over streken? 

Anonymkode: 98d64...480

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Setter pris på alle råd og tips, og tilbakemeldinger her. Det er som noen sa, jeg har aldri selv ytret at jeg ikke ønsker meg barn, det har alltid kommet spørsmål rettet mot meg, helst er det et tema jeg ikke vil snakke om. Det er nok en del av mine utfordringer som ikke bare bytter tema eller setter en grense og avskjærer folk, jeg skal jobbe mer med det. Det er utrolig hvordan folk glemmer at vi ikke kjenner hverandre når de får svar at jeg ikke ønsker barn og så kommer med "nei nå tuller du, seriøst, det mener du ikke" og lignende. Det virker som at når det gjelder barn så kan de forkynne og prakke på i vei. 

Kanskje jeg skal spørre de om de har katt og ta igjen på den måten! 

Ts

Anonymkode: 0f0b0...182

Pleier bare å si at på samme måte som jeg aldri har hatt interesse av et akvarium eller å spille golf, så har jeg heller ingen interesse av barn. Folk pleier å skifte tema da.

Anonymkode: 8f96e...fc6