Sliten av å være mamma..

[AnonymBruker]

On 7/31/2019 at 9:02 PM, AnonymBruker said:

Du må nok sette grenser for 5 åringen litt mer. Har selv fire barn hvor de tre yngste er 4, 2,5 år og 5 mnd. Er ikke alenemor Nå mer(var alene med eldste som nå er 15 år). Men mannen reiser mye i jobben. Uansett du må gå på do uten yngste og hun må bare vente. Sett hun i jobb, hjelpe til med å lage middag, rydde sitt eget rom, brette klærne sine i skuffen osv. Hun er stor jente nå og sutring hører hjemme hos babyer. 

Anonymkode: 75a57...480

Ja ingen tar skade av å måtte vente litt  Vel...kan ikke la 1-åringen min stå alene utenfor do-døra, hun er til fare for seg selv med all klatring på hva-som-helst akkurat nå, så akkurat i denne alderen må jeg akseptere at hun må med på do for at jeg skal kunne følge med på henne. Men 3-åringen er fullt inneforstått med at jeg vil gå på do alene og finner bare på noe annet den korte tiden det tar  Eller fortsetter noe vi driver med. Hadde klart forventet at en 5-åring gjør det samme. Men det handler jo om å fortelle barnet hvordan du vil ha det. Jeg hat nylig gjennopptatt joggeturene mine, også helger, fordi to små på hele tiden gjør at jeg MÅ få noe tid til meg selv ila uka, om de skal ha en god mamma. Hvis ikke blir man sprø, og som ts opplever, utbrent tilslutt. Først likte ikke 3-åringen det så godt, men så forklarte jeg enkelt og greit at mammaer må få litt tid alene for å klare å være gode og snille mammaer all en andre tiden. Etter den lille samtalen vinker hun og ber meg løpe forsiktig. Så må jo fortelle ungene hvorfor vi trenger å gjøre ting alene, og hva bra de får ut av det Nå er jo ikke jeg alene selvsagt siden jeg kan legge ut på joggetur alene, man må jo tilpasse, men minstekrav til 5 og 10 åring må jo være å kunne både gå på do og også dusje i fred mens de driver med sitt. Er bare å klargjøre den forventningen og ikke gå å irritere seg fordi DE ikke gjetter at det er det du trenger. Man kommer så langt ved å snakke med ungene sine.

Anonymkode: db04d...74b

[Hactar]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde også en lignende situasjon med mitt barn og faren. Han ville ha barnet 100%, selv om han aldri hadde bodd sammen med oss, eller hatt han i det hele tatt.

[...]

Anonymkode: 18b32...c19

Men TS skriver at barnet har en flink far som stiller mye opp, så hennes situasjon er jo helt ulik din. 

Hele din argumentasjon baserer seg på at far uansett ikke var til stede, men TS ønsker etter eget utsagn å «krangle» med en dedikert far helt til hun får lov å flytte barnet så langt bort at ordinært samvær utgår. Ingenting tilsier at dette er barnets beste i TS sitt tilfelle.

Jeg er også usikker på hvor mye det vil hjelpe TS. Hvis hun er overveldet og sliter med grensesetting for femåringen nå, når hun har 50 % omsorg hun deler med en oppegående far, vil hun kanskje ikke bli noe mindre overveldet av å ha 100 % omsorg, minus en og annen langhelg/ferie. 

[AnonymBruker]

Etter det jeg leser her har det minste barnet ditt en god og aktiv far. Jeg synes det er skremmende at du ikke klarer å se hvor viktig det er for barnet ditt. Det er heller ikke enkelt for barn å flytte lang, tiåringen din har etablert seg i byen du bor i, og må begynne helt på nytt dersom du flytter. Her synes jeg du skal sette barnas beste først. Skaff deg et nettverk av venner, avtal dager ungene kan være med venner hjem.

Anonymkode: 5fc81...97d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter det jeg leser her har det minste barnet ditt en god og aktiv far. Jeg synes det er skremmende at du ikke klarer å se hvor viktig det er for barnet ditt. Det er heller ikke enkelt for barn å flytte lang, tiåringen din har etablert seg i byen du bor i, og må begynne helt på nytt dersom du flytter. Her synes jeg du skal sette barnas beste først. Skaff deg et nettverk av venner, avtal dager ungene kan være med venner hjem.

Anonymkode: 5fc81...97d

Både jeg og ungene har venner. 

Anonymkode: 0b4c3...c7d