Singel, hva,hvorfor,hvordan..hjelp?

[Gjest Gjesten]

Vel,hvor skal jeg begynne..hehe :-? Nå har jeg fått nok og tenkte at jeg skulle skrive inn på en plass som dette og se om jeg frå noen gode råd bortsett fra at "det ordner seg nok"..

Singel tilværelsen er grei nok i seg selv den, men problemet er at det går så opp og ned..En dag overlever du ikke og en annen dag er alt fryd og glede. MEN...jeg lurer på om det er bare meg det er noe gærent me eller om det er flere...Av en eller annen merkelig grunn så stopper alle "forhold/affærer/kos" opp før det blir noe seriøst..Jeg tenker at NÅ har jeg truffet drømmemannen og endelig skal det ordne seg for meg også, men så plutselig så blir det stillt fra den andre fronten..Jeg skjønner det bare ikke, sier at de er intressert og alt men når det kommer til stykket så neida! Dette er ikke noe som har skjedd 1-3 ganger men maaange ganger. Jeg høres sikkert veldig negativ ut,men det er bare fordi at jeg er litt sint...Hvorfor kan de ikke bra si ifra viss de ikke er intressert lengre eller noe slik at vi slipper å gå rundt å lure på hva det er som er galt?? :cry:

Har tatt opp igjen kontakten me en som jeg hadde en liten greie me for over et halvt år siden som bare dødde ut og ikke hørte noe mer,men når har vi tatt opp igjen kontakten litt.Det er en lang historie og vanskelig for dere å ta noe stilling til det, men jeg vil bare ikke miste kontakten me han en gang til. Er det noen som har noe tips/råd om hvordan gå frem? jeg vil jo ikke skremme han bort, og dette er virkelig en jeg bryr meg om og egentlig aldri komt over....

Men jeg har kanskje en liten tendens til å bli litt deppa av og til..og det er jeg rett og slett litt lei av..men hvordan takle denne deppingen på en god måte?Jeg skjønner jo det at det hjelper ikke å sitte å syns synd på seg selv, men av og til er det veldig vanskelig å holde det negative tankene tilbake..Mrn så er det dager der det er mye positivt og glede så det er jo ikke bare fælt :-)

OI,det ble litt langt dette her..håper dere overlever og at jeg ikke har framstilt meg selv som en psyko person

[Gjest Anonymous]

Du høres helt normal ut! Jeg har ikke noen råd å gi, jeg har ikke levd i så mange år at jeg føler at jeg kan uttale meg, men jeg har troen på at når det er meningen at alt skal klaffe, så gjør det det. Kanskje en veldig naiv tanke, men jeg liker å tro det. Da blir hverdagen lettere, i hvert fall.

Lykke til med han du har kontakt med, jeg vet hvordan det føles å ikke komme ordentlig over et menneske.

[Gjest gjesten]

Åh,det er godt å høre at det er "normalt"..Jeg prøver å tenke positivt og at det som skjer det skjer...

Også godt å høre at det flere som vet hvordan det er å ikke komme over noen, kan vere skikkeli slitsoomt til tider. Sammenligner han me alle andre du møter,du får liksom aldri en skikkeli avslutning på det hele. Men akkurat fordi han betyr så mye for meg så er jeg veldig redd for å miste kontakten med han en gang til...

[Gjest lurven]

jeg har det også litt sånn, noen dager er det veldig greit å være singel, andre dager er det kjipt. men det er vel normalt.

når det gjelder forhold så er det ikke lett å finne noe varig og seriøst, alltid noe som kommer i veien som gjør at det ikke går å ha et forhold til den jenta jeg holder på med.

det har skjedd en del ganger.

[Gjest Anonymous]

Åh,det er godt å høre at det er "normalt"..Jeg prøver å tenke positivt og at det som skjer det skjer...  

Også godt å høre at det flere som vet hvordan det er å ikke komme over noen, kan vere skikkeli slitsoomt til tider. Sammenligner han me alle andre du møter,du får liksom aldri en skikkeli avslutning på det hele. Men akkurat fordi han betyr så mye for meg så er jeg veldig redd for å miste kontakten med han en gang til...

Ja, jeg skjønner det veldig godt. Jeg har vel hatt det slik i snart tre år nå, og det er utrolig slitsomt. Har hatt et forhold i mellomtiden, og det gikk heller dårlig fordi han skjønte at jeg enda er glad i han det gjelder. Er jeg så lett å gjennomskue?

Jeg tror det verste man kan gjøre er å bli desperat, fordi man er så redd for å "miste" ham en gang til. Bare vis at du bryr deg om han, og følg ting i hans tempo (så sant ikke det blir helt urettferdig). :-)

[Gjest Fhv singel]

Jeg er ikke singel nå, men har vært det i ti år, så jeg tror jeg vet hva du snakker om.

Når jeg nå ser tilbake på de mennene jeg var så opptatt av og så gjerne ville ha den gangen, så er jeg takknemlig for at jeg endelig fant noen som var bedre.

A som var så galant på byen og en tiger i senga, men gikk litt for ofte ut og drakk for mye etter min mening. Så han tilfeldig her om dagen, og han så jammen sliten ut. Glad jeg ikke har kontakt med han lenger. Og glad jeg kjørte bil og han gikk på fortauet så han så meg ikke.

B som var så fin å diskutere med og som hadde så mange flotte meninger, men samtidig var en "gris" hjemme. Jeg er glad jeg ikke vasser i oppvask og skittentøy og håravfall hos han ihvertfall.

C som var en som lovte og løy, oppdaget jeg etter en stund.

D som var så kjærlig og omsorgsfull og ga meg masse oppmerksomhet, men som siden har utnevnt seg selv til en politikkens klovn i media. Nei, han hadde jeg skjemtes over å ha når jeg ser hva han utviklet seg til.

E som ikke helt visste hva han ville, som var en dott som ikke sto mere på for sønnen sin men lot ekskona ta hele styringen. Han sitter nå i en liten forblåst utpost på kysten og der sitter han godt.

F som heller ikke ville ha meg, som sa han ikke var bra for meg. Nå ser jeg at han hadde rett.

G som hadde fire barn å ta vare på, er glad jeg ikke ble involvert i hans kaotiske helgepappaliv.

Kunne tatt resten av alfabetet, men poenget er at det kommer noe bedre for den som har tålmodighet.

La de avsluttede kapitlene være avsluttet. Det kommer en ny bok.

[Gjest Fhv singel]

Glemte å si hvordan jeg kom meg ut av singellivet. Det var jo moro de første årene, men de to-tre siste ble jeg mer og mer interessert i fast forhold.

Jeg innså at på byen, der jeg hadde truffet alle tidligere "affærer", der valgte jeg feil type menn. Dømmekraften min var omvendt proporsjonal med antall pils inn.

Jeg bestemte meg for hva jeg ville ha, jeg skrev en kontaktannonse. Den jobbet jeg lenge med, kanskje en måneds tid. Tenkte nøye gjennom hvilke krav jeg hadde til en mann. Hadde en venninne som konsulent hele veien.

Så la jeg annonsen inn på persontreff.no og der ble det full klaff med han jeg bor sammen med nå på tredje året.

Jeg tror at man må bli mer spesifikk på hva man er ute etter, og så finne ut hvor man kan treffe menn som er ute etter det samme som du, altså forhold.

Lykke til!

[Gjest *Fiona*]

Oj, det var modig. Persontreff? Er sånne treff steder seriøse eller var en ca 300 frosker som måtte gjennom ilden før du fant ham?

Kan liksom slå begge veier.

Tror det er lurt å være kresen ja, men er det ikke mulig å være FOR kresen...? Det hender jeg ser for meg at jeg som 80 åring sitter der og tenker "Herlighet, betyr det så mye om han er xxxx" fyll inn det som passer, og finner ut at jeg har lett på feil sted og med feil utgangspunkt hele tiden

Men jeg kan jo bare være meg. Så får det heller stå til.

Nå har det vært en laaaang periode hvor jeg har hatt det kjempefint som singel, men jeg hadde noen dager tidligere som var litt paniske.

Mulig det er en vanesak. Har vært singel et år eller to, og siste halvåret har vært herlig, og stadig stigende :-)

[Gjest Fhv singel]

Oj' date=' det var modig. Persontreff? Er sånne treff steder seriøse eller var en ca 300 frosker som måtte gjennom ilden før du fant ham?[/quote']

Jeg var sikker på at folk heller ville kalle meg desperat. Men de få som vet hvor jeg fant han, sier at det var modig gjort.

Jeg sjekket litt ut de forskjellige sidene hvor man kan komme i kontakt med folk, og valgte den som så mest seriøs ut da. Jeg brukte f.eks. IKKE sider som het Eros, bare pga navnet.

Jeg fikk kanskje ti svar, mailet med de tre-fire første, i tillegg telefonkontakt med to. Men så kom det plutselig mail fra min kjære, han var den første fra min by som svarte. Etter 30-40 mail på en uke så måtte vi jo bare møtes.... og her sitter jeg.

Kanskje jeg hadde flaks som traff på første date?

Jeg hadde ellers regnet med at jeg måtte "gjennom noen frosker", men det slapp jeg.

[Gjest Anonymous]

Jeg er ikke singel nå, men har vært det i ti år, så jeg tror jeg vet hva du snakker om.

Når jeg nå ser tilbake på de mennene jeg var så opptatt av og så gjerne ville ha den gangen, så er jeg takknemlig for at jeg endelig fant noen som var bedre.

A som var så galant på byen og en tiger i senga, men gikk litt for ofte ut og drakk for mye etter min mening. Så han tilfeldig her om dagen, og han så jammen sliten ut. Glad jeg ikke har kontakt med han lenger. Og glad jeg kjørte bil og han gikk på fortauet så han så meg ikke.

B som var så fin å diskutere med og som hadde så mange flotte meninger, men samtidig var en "gris" hjemme. Jeg er glad jeg ikke vasser i oppvask og skittentøy og håravfall hos han ihvertfall.

C som var en som lovte og løy, oppdaget jeg etter en stund.

D som var så kjærlig og omsorgsfull og ga meg masse oppmerksomhet, men som siden har utnevnt seg selv til en politikkens klovn i media. Nei, han hadde jeg skjemtes over å ha når jeg ser hva han utviklet seg til.

E som ikke helt visste hva han ville, som var en dott som ikke sto mere på for sønnen sin men lot ekskona ta hele styringen. Han sitter nå i en liten forblåst utpost på kysten og der sitter han godt.

F som heller ikke ville ha meg, som sa han ikke var bra for meg. Nå ser jeg at han hadde rett.

G som hadde fire barn å ta vare på, er glad jeg ikke ble involvert i hans kaotiske helgepappaliv.

Kunne tatt resten av alfabetet, men poenget er at det kommer noe bedre for den som har tålmodighet.

La de avsluttede kapitlene være avsluttet. Det kommer en ny bok.

Det er godt å høre slikt, faktisk. Jeg tror på skjebnen, og er vel litt naiv av den grunn. Tror at det er noe bra i vente for de fleste, og at ting som ikke gir mening der og da, senere viser seg å ha en god grunn. Og dessuten kommer man ut med viktige erfaringer.

[Gjest jordnær..]

Til dere som skriver om å være single - ups and downs, gode og dårlige dager. Husk at det så absolutt er ups and downs og gode og dårlige dager i et forhold, og ikke minst, et samboerforhold eller ekteskap også, da!

Alt blir jo ikke rosenrødt her i livet, bare man får seg kjæreste, ihvertfall har jeg ikke opplevd det enda, annet enn kanskje det første året, når jeg har vært nyforelsket!

Viktig å bevare et realistisk syn på saken, og ikke forklare alle sorger og nedturer med det faktum at man er singel! Livet generelt går opp og ned, uansett livssituasjon! :-?

[Gjest gjesten]

Tusen takk for mange gode svar. Jeg må si at jeg hat blitt litt klokere og har roet meg betraktelig ned siden den dagen jeg skrev innlegget

Tror jeg hadde en utrolig dårlig dag og jeg hadde ikke fått svar på meldingen fra han jeg bryr meg om, og jeg tenkte med en gang "nå skjer det igjen"...

Det me å la avsluttet kapittel vere avsluttet er lettere sagt enn gjort og problemet er jo litt at jeg ikke har fått avsluttet det skikkelig eller på en måte som jeg kan slå meg til ro med. Hadde han bare sagt han ikke ville ha meg hadde det vært greit liksom...Også ligger det kanskje noe i at jeg ikke vil avslutte kapittelet helt heller...??

Jeg syns det er så utrolig vanskelig når det er snakk om en person du bare virkeliiiiig vil ha og kunne nesten gjøre hva soom helst for å få det til..Det er nesten som at det brenner inni meg,er det ingen andre som har det slik? Men det er vel her kanskje desperatheten begynner å komme inn?? Kanskje jeg bare er desperat? :o Nei,ikke vet jeg.Men en ting vet jeg og det er at jeg virkelig vil ha denne personen.

Husker ikke hvem som sa det, men jeg har tenkt å ta det litt i hans tempo og se hvordan det går og ikke være for "innpåsliten"..Men gutter/jenter,kanskje spesielt til guttene..Når er en jente innpåsliten?? :-?

Også en liten gla melding til slutt, jeg har klart å ordne det slik at jeg får møte han i helgen gjennom en felles venn av oss.Eller det vil si at jeg brukte vår felles venn for å få en unnskyldning til å komme på besøk,hehe...Er jeg helt på jordet??jaja..takk igjen for alle svar :-)

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for mange gode svar. Jeg må si at jeg hat blitt litt klokere og har roet meg betraktelig ned siden den dagen jeg skrev innlegget  

Tror jeg hadde en utrolig dårlig dag og jeg hadde ikke fått svar på meldingen fra han jeg bryr meg om, og jeg tenkte med en gang "nå skjer det igjen"...

Det me å la avsluttet kapittel vere avsluttet er lettere sagt enn gjort og problemet er jo litt at jeg ikke har fått avsluttet det skikkelig eller på en måte som jeg kan slå meg til ro med. Hadde han bare sagt han ikke ville ha meg hadde det vært greit liksom...Også ligger det kanskje noe i at jeg ikke vil avslutte kapittelet helt heller...??  

Jeg syns det er så utrolig vanskelig når det er snakk om en person du bare virkeliiiiig vil ha og kunne nesten gjøre hva soom helst for å få det til..Det er nesten som at det brenner inni meg,er det ingen andre som har det slik? Men det er vel her kanskje desperatheten begynner å komme inn?? Kanskje jeg bare er desperat? :o   Nei,ikke vet jeg.Men en ting vet jeg og det er at jeg virkelig vil ha denne personen.  

Husker ikke hvem som sa det, men jeg har tenkt å ta det litt i hans tempo og se hvordan det går og ikke være for "innpåsliten"..Men gutter/jenter,kanskje spesielt til guttene..Når er en jente innpåsliten?? :-?  

Også en liten gla melding til slutt, jeg har klart å ordne det slik at jeg får møte han i helgen gjennom en felles venn av oss.Eller det vil si at jeg brukte vår felles venn for å få en unnskyldning til å komme på besøk,hehe...Er jeg helt på jordet??jaja..takk igjen for alle svar :-)

Jeg skjønner deg godt. Ønsker deg lykke til i helga, det blir sikkert trivelig. Og forresten, det med å være "desperat"; hvor går grensen? Jeg er sikker på at det er mange som vil kalle en som virkelig er forelsket for desperat, spesielt om man ikke vil gi slipp på et annet menneske, men jeg tror ikke de menneskene som sier noe slikt har opplevd ekte kjærlighet. Det er min mening.

[Gjest gjesten]

[:-)

[Gjest *Fiona*]

Ikke helt enig...

Det kan fint være en ensidig besettelse, hvor den forelskete parten tillegger den andre en haug perfekte egenskaper, tillegger småting en skjebnevalgt betydning og luller seg inn i helt tåpelige, urealistiske forestillinger om hvordan ting er... Man blir helt blind for den digre skriften på veggen og mener at ens egne følelser rettferdiggjør og unnskylder/forklarer all verdens absurde mer eller mindre desperate handlinger - meldinger i fylla, ringe hjem til vedkommendes kjæreste (hvis det er noe sånt inne i bildet), legge seg helt flat osv. I det hele tatt slik som jenter blir når de er følelsesmessig umodne og litt needy.

Jeg ville vært forsiktig med å kalle noe for "ekte kjærlighet" med mindre det er noe som er gjensidig samtykkende og som tåler hverdagene... hvilken som helst idiot kan kaste seg inn i en hodeløs forelskelse, vi har alle vært DER - men uttrykket ekte kjærlighet bør det ikke gå inflasjon i spør du meg...

Selvbedrag pga behov er skumle greier

Dette var ikke rettet til trådstarter direkte, jeg vet jo ikke noe om hvordan ting er der, måtte bare tenke litt høyt da jeg så noen mene noe om ekte kjærlighet... det er nemlig helt utrolig hva man kan lure seg selv til å tro. Som når noen unnskylder utroskap og sånt med "jammen det var så sterkt" og liknende som om DET har noe å si i seg selv, at man har en følelsesstorm, liksom.

[Gjest Anonymous]

Ikke helt enig...

Det kan fint være en ensidig besettelse, hvor den forelskete parten tillegger den andre en haug perfekte egenskaper, tillegger småting en skjebnevalgt betydning og luller seg inn i helt tåpelige, urealistiske forestillinger om hvordan ting er... Man blir helt blind for den digre skriften på veggen og mener at ens egne følelser rettferdiggjør og unnskylder/forklarer all verdens absurde mer eller mindre desperate handlinger - meldinger i fylla, ringe hjem til vedkommendes kjæreste (hvis det er noe sånt inne i bildet), legge seg helt flat osv. I det hele tatt slik som jenter blir når de er følelsesmessig umodne og litt needy.

Jeg ville vært forsiktig med å kalle noe for "ekte kjærlighet" med mindre det er noe som er gjensidig samtykkende og som tåler hverdagene... hvilken som helst idiot kan kaste seg inn i en hodeløs forelskelse, vi har alle vært DER - men uttrykket ekte kjærlighet bør det ikke gå inflasjon i spør du meg...

Selvbedrag pga behov er skumle greier

Dette var ikke rettet til trådstarter direkte, jeg vet jo ikke noe om hvordan ting er der, måtte bare tenke litt høyt da jeg så noen mene noe om ekte kjærlighet... det er nemlig helt utrolig hva man kan lure seg selv til å tro. Som når noen unnskylder utroskap og sånt med "jammen det var så sterkt" og liknende som om DET har noe å si i seg selv, at man har en følelsesstorm, liksom.

Selvsagt er det noen som faktisk er helt besatt, men det er også mange som ikke er desperate, som kanskje er redd for at noen tror de er det etc. Har selv ei venninne som er utrolig glad i et menneske, og hun får stadig høre fra mennesker at hun må være besatt (eneste grunnen må være at hun faktisk tør innrømme at hun aldri kommer til å glemme det mennesket fordi hun er så glad i han). Men om man er besatt ringer man kanskje kjæresten til den personen man er glad i (om han har det), eller ringer/sender melding/kontakter den andre personen til stadighet, uten at det er ønskelig fra den andre parten. Og det har ikke hun gjort. Min venninne har mange ganger fått en veldig knekk på grunn av dette, og det eneste mennesket hun plager, er seg selv. Dette ble kanskje litt rotete, men det jeg mener er i hvert fall at man kan være ordentlig glad i et annet menneske uten å bo sammen med det, og uten å være besatt.

Er for øvrig enig med deg i mye av det du sier.

[Gjest gjesten]

Jeg skjønner hvor du kommer fra, men vil ikke si meg enig i det hele tatt når det kommer til meg!

Det kan være ekte kjærlighet fra min sin side uten at det trenger å være selvbedrag

Og nei, jeg driver ikke med fyllameldinger og ringer hjem til kjæresten hans, han har ikke kjæreste heller (hadde han hatt det så hadde nok jeg backa unna også)..

Så jeg kan ikke si at jeg føler meg truffet av så veldig mye av det du sier, jeg har vært ute en vinternatt før og jeg kan nok ha hatt et selvbedrag en gang i fortiden men man lærer så lenge man lever

Har heller ikke tilagt han egenskaper han ikke har og skapt et uvirklig glansbilde av situasjonen. Han er ikke perfekt han heller som vi alle andre, han har sine "feil" han også som alle oss andre. Jeg tar han for den han er og er likevel mer enn fornøgd med hvordan han er 8)

Men som sagt, skjønner hva du sikter til men akkurat her siktet du litt feil