Fødselsdepresjon og autisme. Sammenheng?

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk du hjelp?

Anonymkode: d7481...399

Det eneste de tilbydde var å snakke med psykolog å på det tidspunktet  klarte jeg ikke åpne meg for er fremmed,var så vidt jeg klarte å snakke om det til mine nærmeste. Så tok vel egentlig ikke imot hjelpen men det er ikke å anbefale! Men jeg hadde heldigvis støtte fra foreldrene mine som overrøste babyen med kos og godord. Selv hadde jeg ingen interesse av å holde babyen,men bærte alltid på han for å roe han når han skrek. Etter 3 mnder begynte jeg gradvis å få morsfølese for han å det var nesten som å bli kjent med han på ny! Nå elsket jeg å holde han, å gi han kos ble endelig helt naturlig. Nå er han 8 år å betyr alt for meg!

Anonymkode: 50ee2...1dc

[AnonymBruker]

På 1.8.2019 den 12.32, Atomlynet skrev:

Du har ikke rett i det der, det er nemlig legen som stiller den endelige diagnosen i et slikt team.  Psykologer og spesialpedagoger har ikke kompetansen som trengs til å stille den diagnosen i klinisk sammenheng. 

Hahaha, har du lest pensum til leger? Eventuelt sammenlignet det med pensum til psykologer med spesialisering/videreutdanning innen autisme?

Legen min sa rett ut at han ikke kan noe om psykiske diagnoser da han henviste meg videre til psykolog hos DPS.

Han har også flere ganger sagt at jeg kan bestille time til han før en mellommenneskelig samtale om jeg skulle trenge det, men at han ikke er en psykolog som kan hjelpe meg noe serlig utover å lytte og fortelle om egne erfaringer.

Du har dog rett i at legen setter diagnosen, men han blir bare fortalt av psykologene hvilken diagnose han skal skrive. Kanskje de diskuterer litt slik at legen får en innføring i årsaken til at diagnosen blir stilt, men det er overhodet ikke han som sitter med fasiten.

Anonymkode: 3415a...24c

[Gjest loveli]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rart de ikke har merket dette på HS. Adferden til mor. Ett barn jeg kjenner ble diagnosert med autisme da han var boende hos sine foreldre, etter 2 år i fosterhjem har de tatt bort diagnosen. Så omsorgssvikt kan gi samme trekk. 

Anonymkode: e59d6...ac4

Det tror jeg også.

Det er en grunn til at psykologer ofte spør om hva slags fortid man har hatt. Det kan være avgjørende for hvilken diagnose man får. Det gjelder ikke alle diagnoser, men spesielt på barn som er vanskelige å diagnostisere til å begynne med. De har ikke språk nok, eller forståelse nok, til å fortelle hva de føler og tenker og persiperer. Man må observere adferden i stor grad og da har bakgrunnshistorien stor verdi.

At er barn blir forlatt, for det er det jeg ville beskrevet det som, i den mest sårbare fasen av livet der nærhet og kroppskontakt er så evig viktig, det vil påføre skade. Jeg klarer ikke tro noe annet selv om jeg ikke er psykolog. Barnet har fått en diagnose som det sies man ikke kan vokse av seg.

Men, jeg stiller spørsmål ved om man ikke kan pådra seg autisme. Spesielt som nyfødt. Så vidt jeg vet er det ikke forsket på dette på den måten at man observerer barn før og etter grov omsorgssvikt så tidlig i livet. Hvordan skal man forske på det uten å utsette tusen uskyldige barn for organisert omsorgssvikt fra fødsel?

Hjernen er plastisk. Det er flere eksempler på at mennesker som har mistet funksjon i en del av hjernen kan trene opp den resterende hjernedelen til å utføre oppgavene til den døde hjernedelen. Og det i godt voksen alder, når hjernen er mer satt...

Da tror jeg det er stor sannsynlighet for at en plastisk barnehjerne som utvikler seg og skaper nye hjernecelleforbindelser i en voldsom fart kan bli skadet på den måten at den ikke utvikler seg riktig. At skaden ikke blir påført direkte, men indirekte ved at avgjørende hjernecelleforbindelser ikke skjer. Avgjørende celleforbindelser uteblir og man utvikler autisme eller autismelignende mangler.

Fra helsenorge:

https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/utviklingsforstyrrelser/autisme

Her står det ingenting om at omsorgssvikt kan føre til autisme, men det står at om hjernen påvirkes kan man utvikle autisme. Å være alene i en kritisk fase vil jeg tro påvirker hjernen i veldig stor grad..    

[Atomlynet]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det er de alle sammen, men det er fremdeles ikke slik at det kun er leger som diagnostiserer autisme.

Jeg forstår ikke egentlig hvorfor vi diskuterer dette engang.

Anonymkode: d7481...399

Du vet altså ikke at alle som fullfører medisinstudiet og jobber med diagnostikk er leger. Det forklarer grunnen til at du ikke forstår  hvorfor vi diskuterer det her, du er ikke godt nok kjent med tema. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror (er overbevist om) at en del som får diagnosen autisme egentlig bare er relasjonsskadet. Det kommer til uttrykk på noe samme måte. Veldig usikker på det sosiale f.eks. 

Jeg ble beskrevet som rigid og rutinepreget. Oversensitiv på lyd. Veldig usikker sosialt. Men jeg ble etter hvert veldig flink sosialt når jeg ikke omgås min mor. Hun mener fortsatt jeg har Aspergers. Men nå i dag sier psykolog og lege at de er ganske sikre på at jeg ikke har det. Selv føler jeg meg friskere og friskere når jeg har normale relasjoner med mennesker rundt som reparerer. Rigiditeten var tvangstanker som jeg nå får behandling for. 

Jeg fikk ikke hjelp før jeg var 17. Din sønn får hjelp fra han er 6. Ting kan repareres. Enten er det autisme og han har med seg dette resten av livet men kan lære å takle livet bra, og det var ikke din depresjon som hadde noe som helst med det. Eller så er det konsekvenser av din fødselsdepresjon som etter hvert vil kunne leges. Pass på å få hjelp med din egen depresjon. Det er det viktigste du gjør for ham. Min mors egen dårlige selvfølelse og mindrevedsfølelse osv har på en måte vært det største sviket. Jeg lærte at VI var sistemann og ikke verdt noe. Vanskelig å reparere skadene da. Då det har blitt bedre nå først som 29åring. Når jeg frigjorde meg fra grepet til min mor som hele veien trodde jeg trengte så mye hjelp. 

Uansett: din fødselsdepresjon er ikke din feil. Du valgte det ikke. Det kan ha fått konsekvenser men du valgte det ikke! Du er ikke en dårlig mor. Men en god en, som våger å tenke over om disse tingene kan ha hatt en sammenheng. Modigere enn de fleste ville vært. Jobb med egen styrke, stabilitet og psyke og møt gutten din så godt som du greier. Ta i mot hjelpetiltak. Les om både autisme og relasjonskader. Slutt å klandre deg selv (om du har gjort det). Min mor har nok klandret seg selv så mye at hun har nektet å se sannheten, og dermed tvunget meg inn i Aspergersrammen. Men du er modigere. 🤗

Stor klem! Depresjonen var ikke din feil. Og uansett hva dette er er det ikke din feil. Men å være åpen for at det er de 7 mnd som kan ha påvirket kan gjøre at sønnen din får bedre støtte fra deg nå. Heier på deg. 

Anonymkode: 5242e...796

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så trist tråd, om den er sann! Har ei venninne som ble diagnostert med Asperger.  Viste seg å være omfattende relasjonsskader. Hun er nå over 50 år, med 2-3 venner, trygdet, fungerer svært dårlig med andre mennesker. 

 

Fy skam seg TS. Om det er sann historie. Jeg ville heller gitt bort barnet mitt enn å være så kald. Heller bedt om å legges inn på mødrehjem el.lign enn å påføre ungem evt livsvarige skader.

Anonymkode: cff58...3de

Herregud så skadelig du er. TS var syk. Hvilken unnskyldning har Du? 

Hjelper du TS i å møte barnet sitt bedre med den kommentaren? Nei tvert i mot. 

Det er pga skam at min egen mor aldri klarte å rette opp igjen i konsekvensene av hennes depresjon. Så TS skal ikke skamme seg for at hun fikk fødselsdepresjon. Min mor skammet seg så mye av alt mulig at hun den dag i dag sliter med depresjoner og ikke klarer å behandle meg skikkelig. 

Ts skal få hjelp om hun trenger det nå. Og møte gutten sin så godt hun kan. Med dette i bakhodet. 

Anonymkode: 5242e...796

[AnonymBruker]

På 1.8.2019 den 15.11, AnonymBruker skrev:

Den største forskjellen i RAD/diagnosen tilknytningsforstyrrelser er at barnet viser normalt samspill og kan knytte seg til andre personer i omgangskretsen. Selv om mor utsatte babyen for tilknytningsforstyrrelser så ville barnet kunne vise normalt samspill med f.eks de i barnehagen, venner eller en annen omsorgsperson i nærmeste omgangskrets. Dette skiller autisme spektrum diagnose og tilknytningsforstyrrelser. Det virker som barnet er noen år gammelt siden man vanligvis ikke begynner å utrede for ASD før barnet har vært på 4års kontroll, så det er nærliggende til å tro at barn er er rundt skolealder nå. Dermed kan man tro at barnet har en autisme spekter lidelse uavhengig av omsorgssvikten den opplevde i sin første leveår. Dessuten ville barnet oppleve tilknytning senere til moren hvis hun tok seg sammen og viste normalt samspill fra barnet var 7 måneder, selv om jeg ikke er helt sikkert på om barnet fikk normalt med omsorg de årene etterpå.

Ts, begynte barnet i barnehage rundt 1års alder? Foreldre som har fødselsdepresjon venter ikke med utsatt barnehagestart som regel fordi barna har det bedre i barnehagen enn sammen med foreldrene.

Anonymkode: 881c9...f47

Dette er ikke nødvendigvis sant. Jeg har først i en alder av 29 begynt å få en normalrelasjon til andre mennesker. Jeg hadde mange venner men lot dem ikke for nærme grunnet tilknytningsskaden. Likevel fikk jeg Aspergesdiagnose. 

Min mor drev mye dobbeltkommunikasjon så jeg lærte at jeg var for dum til å forstå skikkelig. Trudde jeg ikke hadde intuitiv forståelse for hun lærte meg at min lesing av mennesker var feil. Men nå vet jeg at det var hun som dobbeltkommuniserte. Uansett førte det til at jeg ikke turte å stole på at noen likte meg eller brydde seg. For hva om jeg bare misforstod. 

Anonymkode: 5242e...796

[Måbarefåsiat...]

Det er en gammel myte at "kjøleskap-mødre" får autistiske barn. Autisme er en nevrologisk skade i hjernen som man blir født med. Siden barnet er lavtfungerende, spørs det om det er tilknytningsskader. Enig med de som sier at du må være ærlig med BUP. 

[Atomlynet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hahaha, har du lest pensum til leger? Eventuelt sammenlignet det med pensum til psykologer med spesialisering/videreutdanning innen autisme?

Legen min sa rett ut at han ikke kan noe om psykiske diagnoser da han henviste meg videre til psykolog hos DPS.

Han har også flere ganger sagt at jeg kan bestille time til han før en mellommenneskelig samtale om jeg skulle trenge det, men at han ikke er en psykolog som kan hjelpe meg noe serlig utover å lytte og fortelle om egne erfaringer.

Du har dog rett i at legen setter diagnosen, men han blir bare fortalt av psykologene hvilken diagnose han skal skrive. Kanskje de diskuterer litt slik at legen får en innføring i årsaken til at diagnosen blir stilt, men det er overhodet ikke han som sitter med fasiten.

Anonymkode: 3415a...24c

Legen din sa nok ikke helt det, kanskje han sa at det ikke var helt hans spesialisering? Fastleger liker å henvise videre psykisk syke til egne instanser som DPS inntil de ferdig utredet av både praktiske og sikkerhetsmessige årsaker. 

Når det kommer til samspillet mellom lege og psykolog i disse utredningsteamene så fungerer det slik at psykologen presenterer sine observasjoner og antagelser ovenfor legen som avkrefter eller bekrefter om psykologen har rett eller feil. Psykologer i sånne team er i likhet med sykepleiere bare en utvidelse av legens armer, ben og øyne. De jobber under legen som hans assistenter fordi legen ikke kan være overalt på en gang og legens tid er altfor verdifull til å sløses bort på oppgaver ikke krever legekompetanse. 

[AnonymBruker]

På 31.7.2019 den 16.14, AnonymBruker skrev:

Eller la ungen leve med en diagnose den egentlig ikke har, fordi hun har feilinformert helsevesenet... 

Anonymkode: 991f4...7f6

Ja: nå spammer jeg tråden litt men jeg vil si noe om hvor skadelig dette er. 

Jeg fikk i behandling i mange år. Som om jeg hadde Aspergers. Tvangstankene mine ble møtt som rigiditet og Aspergers. Jeg ble ikke bedre. Jeg ble møtt og forstod meg selv som Aspergers. Var deprimert over at jeg alltid skulle måtte føle meg så misforstått og annerledes. Lengtet etter noe annet. Jeg sier ikke at andre som faktisk HAR Aspergers har det sånn. Men jeg ble jo basically fortalt at alle konsekvensene jeg hadde av emosjonell deprivasjon bare var noe jeg måtte leve med. En stor smerte, en "selvpåført" isolasjon (det verste man kan gjøre mot et menneske). Behandlingen fungerte ikke. Når jeg ved en tilfeldighet begynte behandling som man bruker mot tvangslidelse ble jeg plutselig merkbart bedre. 

Å slippe fri fra "du har Aspergers fra omverdenen, å omgås mennesker som aldri har fått høre at jeg liksom har den diagnosen har gjort meg fri til å bli selvstendig og frisk. For det var vanskelig å bli frisk når de rundt møtte meg som om jeg hadde en slik funksjonsnedsettelse. 

Jeg pleide å tro at jeg aldri kunne forstå om folk gjorde narr av meg pga autisme. Så når vennene lo av meg fordi jeg var morsom og likte å være sammen med meg ville jeg alltid tenke "men jeg har jo Aspergers og ville ikke forstått om de bare gjorde bare så jeg stolte aldri på noen. 

Du kunne ikke for at du hadde fødselsdepresjon TS men du kan for om du unnlater å gi barnet ditt hjelp nå. 

Anonymkode: 5242e...796

[AnonymBruker]

På 31.7.2019 den 18.18, Atomlynet skrev:

Barnet har jo absolutt fått diagnosen så det er ikke tvil om at barnet har den. 

Barnet har åpenbart diagnosen men det er ikke sikkert barnet sine problemer egentlig er beskrevet med riktig diagnose. Og dette har mye å si for hvilken hjelp og behandling man får. Se svar over. 

Jeg er bare et av mange eksempel på at leger har vært redd de å såre eller klandre mor for omsorgssvikt heller har gitt autismediagnose. 

Anonymkode: 5242e...796

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Måbarefåsiat... skrev:

Det er en gammel myte at "kjøleskap-mødre" får autistiske barn. Autisme er en nevrologisk skade i hjernen som man blir født med. Siden barnet er lavtfungerende, spørs det om det er tilknytningsskader. Enig med de som sier at du må være ærlig med BUP. 

Det er ikke helt riktig det du sier. Autisme er av ukjent årsaksammenheng og dersom det oppdages at noen med en autismediagnose har en påviselig nevrologisk skade i hjernen så strykes enten autismediagnosen eller så får dem en tilleggsdiagnose på skaden i hjernen. De får uansett en selvstendig utredning og behandling av den nevrologiske skaden på nevrologisk avdeling. 

Anonymkode: 96151...cbb

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Atomlynet skrev:

Når det kommer til samspillet mellom lege og psykolog i disse utredningsteamene så fungerer det slik at psykologen presenterer sine observasjoner og antagelser ovenfor legen som avkrefter eller bekrefter om psykologen har rett eller feil. Psykologer i sånne team er i likhet med sykepleiere bare en utvidelse av legens armer, ben og øyne. De jobber under legen som hans assistenter fordi legen ikke kan være overalt på en gang og legens tid er altfor verdifull til å sløses bort på oppgaver ikke krever legekompetanse. 

Dette er jo bare tull. 

Anonymkode: 04754...7be

[Gjest WhisperingWind]

2 timer siden, Atomlynet skrev:

Du vet altså ikke at alle som fullfører medisinstudiet og jobber med diagnostikk er leger. Det forklarer grunnen til at du ikke forstår  hvorfor vi diskuterer det her, du er ikke godt nok kjent med tema. 

 

Tror den eneste som er forvirret her er deg.

[Edie]

Ryddet for brukerangrep, latterliggjøring og avsporinger.

Edie, adm.

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi mange er redd for at hvis vi forteller at vi har fødselsdepresjon så sender de bekymringsmelding til barnevernet. Skjønner godt den frykten jeg. Hadde selv alvorlig fødselsdepresjon å fortalte det på sykehuset,da ble det sendt bekymringsmelding på meg. Heldigvis gikk den kun til helsesøsteren å aldri videre til BV.

Anonymkode: 50ee2...1dc

Man burde finne løsninger som er best for barnet, ikke foreldre. Dersom det beste for barnet er å bo hos en fosterfamilie så burde man akseptere det.

Anonymkode: bee01...57c

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man burde finne løsninger som er best for barnet, ikke foreldre. Dersom det beste for barnet er å bo hos en fosterfamilie så burde man akseptere det.

Anonymkode: bee01...57c

Selv om en har fødselsdepresjon betyr det jo ikke at mot ikke egnet som mamma! Jeg ble en god mamma når fødelsdepresjonen gikk over så det beste for barnet mitt er selvsagt at han bor med meg!

Anonymkode: 50ee2...1dc

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selv om en har fødselsdepresjon betyr det jo ikke at mot ikke egnet som mamma! Jeg ble en god mamma når fødelsdepresjonen gikk over så det beste for barnet mitt er selvsagt at han bor med meg!

Anonymkode: 50ee2...1dc

Hadde du et nettverk som kunne gi barnet kjærlighet og omsorg før du ble frisk? Hvis ja, så fikk barnet sine behov dekket. Hvis barnet ikke fikk kjærlighet og omsorg fra noen i løpet av de første 7 måneder av sitt liv, mener du fortsatt at hen hadde det best hos deg?

Anonymkode: bee01...57c