Gå til innhold

En litt anderledes sorg.. (barn)


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Barna mine lever. De er friske. Jeg derimot...Jeg er syk. Har ikke kunnet ha de boende hos meg på lang tid. All den tapte tiden. Den dårlige samvittigheten. Smerten jeg sjeldent orker å kjenne på. Frykten for å ikke klare å bli frisk nok i livet til å igjen kunne være en ekte mamma. 

Det rare er at denne sorgen over hvordan livet mitt ble og hvordan de ikke har hatt meg i hverdagen de siste par årene, har først kommet for fullt nå når jeg er på mitt mest fungerende på 2,5 år. Når jeg har vært på mitt sykeste har jeg ikke vært i stand til å kjenne på hvor jævlig det er at det ble sånn. Først nå, når jeg i små skritt begynner å øke tiden min med dem ut fra hvordan jeg føler tilfriskningen min øker, så rives jeg i stykker av det. 

Nå, når jeg merker hvor glade barna er for å være med meg. Hvor mye de setter pris på det og hvor lite de liker når vi sier hadet, så skjønner jeg for alvor hvor hardt det har vært for dem. Jeg har jo skjønt det på en måte, men lenge har jeg tenkt at de har det like greit uten meg. De har jo ikke det. For jeg er en kjærlig og omsorgsfull mamma. Jeg bare ble så syk at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv en gang. Så jeg tok vare på dem ved å flytte de helt over til far. Ved å trekke meg tilbake. Og glad er jeg jo for det. For jeg var i det minste i stand til å se at så syk som jeg begynte å bli så var det ikke til deres beste å bo hos meg. 

Jeg har ikke barnevernet på nakken eller noe slikt. De gjorde sine undersøkelser og konkluderte med at selv om jeg var syk så var mitt fokus likevel på at de ikke skulle lide direkte under det. Selv om de har lidd mer enn nok med mitt fravær. 

Men denne sorgen. Jeg kan ikke beskrive den. Den er så smertelig vond. Det er også den som driver meg til å kjempe meg tilbake. For jeg vil ikke at dette skal være resten av oppveksten deres. Jeg vil dette skal få et bra utfall hvor barna ikke har vokst opp med å bare se moren sin noen timer annen hver helg. 

Dette er en sorg som er tung å bære. For hvor mange mødre, minus de som har blitt fratatt barna på grunn av omsorgssvikt, går rundt i livet uten å kunne være en ordentlig mor for dem? Som ønsker å være det, men som ikke kan på grunn av sykdom? Føler meg helt alene med denne type sorg. 

Lurer på om sorgen vil forsvinne hvis jeg om et år for eksempel (kanskje et hårete mål) har de 50% igjen? Vil den være borte, eller vil jeg enda sørge over alt jeg og mine to har mistet? Vil jeg noen sinne kunne tilgi meg selv? Vil de som voksne kunne forstå hvorfor det ble slik? Vil DE tilgi meg? 

Jeg kan jo ikke akkurat fortelle dem HVORFOR jeg ble syk. Uten å sverte faren.. 

Anonymkode: 8a2fc...894

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Har de ikke bodd hos faren og hatt det bra der? 

Anonymkode: 2aa87...117

Lenke til kommentar
Del på andre sider

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har de ikke bodd hos faren og hatt det bra der? 

Anonymkode: 2aa87...117

Jo de har hatt det bra der. Sett bort fra at han er noe slurvete, ikke så god på emosjonelle behov og noe autoritær. Men bedre enn jeg hadde trodd. Hvordan det? 

Anonymkode: 8a2fc...894

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det deg som har hatt dagbøker her inne før? Jeg tenker at det ikke er din feil at du ble syk, og jeg synes at barna som voksne bør få vite hvorfor du ble syk. Mange vil kanskje være uenige med meg her, men jeg ville fortalt sannheten nå de var gamle nok. Du har gjort det som var til det beste for dine barn, og du trenger ikke tilgivelse. Du har satt barna først, det er det de vil se som voksne. 

Anonymkode: fdaef...bf7

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg føler med deg og vet akkurat hvordan du har det. Jeg skadet meg alvorlig da barnet mitt var bitteliten. Barnet måtte flytte til far som ikke klarte å ta godt nok vare på det. Etter 4-5 år ble barnet mitt plassert i fosterhjem, og fra å se barnet mitt et par ganger i uken, to til tre timer hver gang,ble det nå fastsatte samvær der jeg så barnet mitt en gang i måneden. De siste par årene har jeg blitt såpass frisk i kombinasjon med at barnet mitt har blitt mye eldre og selvstendig, at jeg faktisk klarer å la hun bo hos meg iallfall 50%.Nå er hun blitt så vant til å bo i fosterhjemmet at hun ikke kan tenke seg noe annet,sikkert også fordi at det er veldig trygt og forutsigbart. Hadde jeg våknet opp i morgen 100% frisk og fungerende så hadde barnet mitt likevel ikke flyttet til meg fordi hun er ikke vant til å bo hos meg på fulltid. Sorgen har blitt større for hvert år mitt barn har blitt eldre,fordi jeg vet at en dag får hun sitt eget liv og da kommer jeg ikke til å se henne så ofte. I tillegg så ser hun på fosterhjemmet som sin familie og jeg må konkurrere med de om henne.

Anonymkode: 06434...bef

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 20.7.2019 den 21.47, AnonymBruker skrev:

Er det deg som har hatt dagbøker her inne før? Jeg tenker at det ikke er din feil at du ble syk, og jeg synes at barna som voksne bør få vite hvorfor du ble syk. Mange vil kanskje være uenige med meg her, men jeg ville fortalt sannheten nå de var gamle nok. Du har gjort det som var til det beste for dine barn, og du trenger ikke tilgivelse. Du har satt barna først, det er det de vil se som voksne. 

Anonymkode: fdaef...bf7

Jo jeg har hatt dagbok her før, men det er lenge siden. Usikker på om jeg skrev så mye om barna der, men det kan hende. :)

Takk for gode ord. Akkurat det er sant, jeg har satt barna først. Selv om det utenfra kan ha sett ut som noe annet. 

På 20.7.2019 den 21.47, snoren skrev:

Jeg ble lei meg av å høre historien din 😞 Hvor gamle er barna dine?

De er syv og fire år gammel. :hjerte:

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler med deg og vet akkurat hvordan du har det. Jeg skadet meg alvorlig da barnet mitt var bitteliten. Barnet måtte flytte til far som ikke klarte å ta godt nok vare på det. Etter 4-5 år ble barnet mitt plassert i fosterhjem, og fra å se barnet mitt et par ganger i uken, to til tre timer hver gang,ble det nå fastsatte samvær der jeg så barnet mitt en gang i måneden. De siste par årene har jeg blitt såpass frisk i kombinasjon med at barnet mitt har blitt mye eldre og selvstendig, at jeg faktisk klarer å la hun bo hos meg iallfall 50%.Nå er hun blitt så vant til å bo i fosterhjemmet at hun ikke kan tenke seg noe annet,sikkert også fordi at det er veldig trygt og forutsigbart. Hadde jeg våknet opp i morgen 100% frisk og fungerende så hadde barnet mitt likevel ikke flyttet til meg fordi hun er ikke vant til å bo hos meg på fulltid. Sorgen har blitt større for hvert år mitt barn har blitt eldre,fordi jeg vet at en dag får hun sitt eget liv og da kommer jeg ikke til å se henne så ofte. I tillegg så ser hun på fosterhjemmet som sin familie og jeg må konkurrere med de om henne.

Anonymkode: 06434...bef

Så trist å lese. Jeg tror dette er en sorg som er vanskelig å sette seg helt inn i med mindre man har vært der selv. Trist å lese at det nå har gått så lang tid at hun ønsker å bli værende i fosterhjemmet. Du får gjøre det du kan for å holde på den relasjonen dere har. :hjerte:

 

 

‐-----

Jeg glemte av denne tråden her. Har vært mye i det siste. Nå til helgen skal ungene overnatte hos meg for første gang på 2,5 år. Også spurte faren meg om jeg kan ha de på dagtid neste uke da det er planleggingsdager. Det føles som en veldig stor milepæl. Jeg har kommet så langt nå at jeg skal ha de på overnatting og at han spør om jeg kan ha de framfor å spørre noen andre. Nå skal jeg etter hvert flytte, og da er planen å begynne å ha de fast på overnatting. Først bare fra fredag til lørdag annen hver helg, og etter hvert som det forhåpentligvis går bra så øker vi på. 

Jeg håper virkelig at dette er starten på tilbakeføringen. At det verste nå er over, men jeg må innrømme jeg er fryktelig redd for såpass tilbakefall at jeg faller fra igjen. Jeg klarer å bite tenna sammen ganske lenge før jeg knekker, men hvis jeg først knekker så mister jeg alt. 

Jeg lurer på om jeg noen gang vil kunne tilgi meg selv for å ha falt ut av livet til mine barn. Kanskje hvis dette til slutt bare blir et minne fra en vond tid. Hvis jeg klarer å ta på meg mammarollen igjen, men hva hvis annen hver helg blir alt jeg klarer i framtiden? Hva da? 

Anonymkode: 8a2fc...894

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.Du har vært for syk til å kunne ta deg av barna dine,og det skal du ikke belaste deg selv for.Du hadde ikke noe annet valg!En god ting er at de har bodd hos sin far disse årene,slik at barnas forhold til deg ikke har bleknet.Jeg regner med at barnas far er interessert i at du kommer på banen igjen.Når et barn kommer i fosterhjem,er det mye vanskeligere å holde på kontakten med barnet ditt,når samvær er fastsatt av lover&regler.

Ønsker deg alt godt❤

Anonymkode: 06434...bef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei.Du har vært for syk til å kunne ta deg av barna dine,og det skal du ikke belaste deg selv for.Du hadde ikke noe annet valg!En god ting er at de har bodd hos sin far disse årene,slik at barnas forhold til deg ikke har bleknet.Jeg regner med at barnas far er interessert i at du kommer på banen igjen.Når et barn kommer i fosterhjem,er det mye vanskeligere å holde på kontakten med barnet ditt,når samvær er fastsatt av lover&regler.

Ønsker deg alt godt❤

Anonymkode: 06434...bef

Ja, og det er jeg glad for. De har det ikke helt optimalt hos han, men de har det bra nok og nå har jeg de siste 10 månedene vært helt stabil på samværene og gradvis klart mer. Etter at jeg begynte å kunne ha de alene uten min mor og stefar ble det også mye bedre. Fikk en større følelse av å være mamma og de fikk nok en bedre tilknytning til meg også. Og det at han sendte melding og spurte om jeg kunne ha de neste uke viser jo at han også begynner å stole på at jeg er på bedringens vei. Det har vært mye mistillit der og mye mellom meg og han som ikke er bra. Jeg har blant annet anmeldt han for vold i nære relasjoner (psykisk mishandling, trusler og tvang til sex) og det at jeg falt sånn i fra slik at han ble sittende alene med barna har skapt mye bitterhet hos han som har gjort det vanskelig nå i denne tiden hvor jeg har begynt å ville øke tiden med dem. Hans negative følelser rettet mot meg har nok kommet noe i veien for samarbeidet. Men jeg håper og tror det skal bedre seg jo mer deltakende jeg er i barnas liv. 

Nå håper jeg bare med hele mitt hjerte at jeg finner en treroms leilighet jeg har råd til slik at barna får sitt eget rom hos meg. Det vil være et stort steg mot å begynne å ha de mer. 

 

Anonymkode: 8a2fc...894

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Det som holder meg gående er å håpe at jeg en gang blir frisk og kan ta igjen tiden som er mistet, og at barnet mitt en dag vil forstå at jeg var så syk og at jeg gjorde det jeg kunne de dagene jeg hadde overskudd. Håper du føler deg bedre snart ❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

40 minutter siden, Elán skrev:

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Det som holder meg gående er å håpe at jeg en gang blir frisk og kan ta igjen tiden som er mistet, og at barnet mitt en dag vil forstå at jeg var så syk og at jeg gjorde det jeg kunne de dagene jeg hadde overskudd. Håper du føler deg bedre snart ❤️

Jeg har i 10 år håpet på at jeg kan prøve å ta igjen det tapte en dag,men det blir for mye å ta igjen og da blir det stress for barnet mitt.Det har hun sagt flere ganger når jeg foreslår vi skal gjøre alt for mye på kort tid,så har gitt opp og prøver heller å leve i nuet...Må bare lære meg å leve med alt jeg har gått glipp av.Det er det viktigste tror jeg.

Anonymkode: 06434...bef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Elán skrev:

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Det som holder meg gående er å håpe at jeg en gang blir frisk og kan ta igjen tiden som er mistet, og at barnet mitt en dag vil forstå at jeg var så syk og at jeg gjorde det jeg kunne de dagene jeg hadde overskudd. Håper du føler deg bedre snart ❤️

Trist, men litt godt med flere som kjenner seg igjen. :hjerte: Har følt meg så alene ok utrolig unormal oppi dette her. 

Jeg håper du også vil føle deg bedre. :hjerte:

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i 10 år håpet på at jeg kan prøve å ta igjen det tapte en dag,men det blir for mye å ta igjen og da blir det stress for barnet mitt.Det har hun sagt flere ganger når jeg foreslår vi skal gjøre alt for mye på kort tid,så har gitt opp og prøver heller å leve i nuet...Må bare lære meg å leve med alt jeg har gått glipp av.Det er det viktigste tror jeg.

Anonymkode: 06434...bef

Den tapte tiden er ikke mulig å ta igjen sånn rent bokstavelig, men når jeg tenker på å ta igjen det tapte så tenker jeg bare på å komme tilbake til en mer normal hverdag med de hvor jeg er såpass frisk at både de og jeg klarer å sette pris på det. Kanskje det vil gjøre at jeg aldri vil ta tiden med dem for gitt. Jeg vet ikke, men. Jeg romantiserer nok det å ha de boende hos meg igjen. Jeg vet hvor tungt det er i tillegg til fint, men nå når det er en drømmesituasjon et godt stykke unna så blir det slik. :)

Anonymkode: 8a2fc...894

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
På 20.7.2019 den 20.59, AnonymBruker skrev:

Barna mine lever. De er friske. Jeg derimot...Jeg er syk. Har ikke kunnet ha de boende hos meg på lang tid. All den tapte tiden. Den dårlige samvittigheten. Smerten jeg sjeldent orker å kjenne på. Frykten for å ikke klare å bli frisk nok i livet til å igjen kunne være en ekte mamma. 

Det rare er at denne sorgen over hvordan livet mitt ble og hvordan de ikke har hatt meg i hverdagen de siste par årene, har først kommet for fullt nå når jeg er på mitt mest fungerende på 2,5 år. Når jeg har vært på mitt sykeste har jeg ikke vært i stand til å kjenne på hvor jævlig det er at det ble sånn. Først nå, når jeg i små skritt begynner å øke tiden min med dem ut fra hvordan jeg føler tilfriskningen min øker, så rives jeg i stykker av det. 

Nå, når jeg merker hvor glade barna er for å være med meg. Hvor mye de setter pris på det og hvor lite de liker når vi sier hadet, så skjønner jeg for alvor hvor hardt det har vært for dem. Jeg har jo skjønt det på en måte, men lenge har jeg tenkt at de har det like greit uten meg. De har jo ikke det. For jeg er en kjærlig og omsorgsfull mamma. Jeg bare ble så syk at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv en gang. Så jeg tok vare på dem ved å flytte de helt over til far. Ved å trekke meg tilbake. Og glad er jeg jo for det. For jeg var i det minste i stand til å se at så syk som jeg begynte å bli så var det ikke til deres beste å bo hos meg. 

Jeg har ikke barnevernet på nakken eller noe slikt. De gjorde sine undersøkelser og konkluderte med at selv om jeg var syk så var mitt fokus likevel på at de ikke skulle lide direkte under det. Selv om de har lidd mer enn nok med mitt fravær. 

Men denne sorgen. Jeg kan ikke beskrive den. Den er så smertelig vond. Det er også den som driver meg til å kjempe meg tilbake. For jeg vil ikke at dette skal være resten av oppveksten deres. Jeg vil dette skal få et bra utfall hvor barna ikke har vokst opp med å bare se moren sin noen timer annen hver helg. 

Dette er en sorg som er tung å bære. For hvor mange mødre, minus de som har blitt fratatt barna på grunn av omsorgssvikt, går rundt i livet uten å kunne være en ordentlig mor for dem? Som ønsker å være det, men som ikke kan på grunn av sykdom? Føler meg helt alene med denne type sorg. 

Lurer på om sorgen vil forsvinne hvis jeg om et år for eksempel (kanskje et hårete mål) har de 50% igjen? Vil den være borte, eller vil jeg enda sørge over alt jeg og mine to har mistet? Vil jeg noen sinne kunne tilgi meg selv? Vil de som voksne kunne forstå hvorfor det ble slik? Vil DE tilgi meg? 

Jeg kan jo ikke akkurat fortelle dem HVORFOR jeg ble syk. Uten å sverte faren.. 

Anonymkode: 8a2fc...894

Hvis en mor/far er for syk til å være 100% deltagende i livet til barna sine, så er det jo en felles sorg (for både mor og barn). Det er jo ikke noe du skal ha dårlig samvittighet over og heller ikke skal tilgi deg selv for - høres jo snarere tvert imot ut, du sørget for barna dine først og sørget for at de har hatt det bra når du ikke kunne ta deg av det. Det er jo en mamma og et mammahjerte like godt som ethvert annet!

Det høres også ut som de fortsatt er små, så istedenfor å bruke en kalori av kraft på det som har vært, så bruk all din kraft og energi på fortsettelsen og fremtiden. Du kan fortsatt få tiår på tiår på tiår som den aktive og deltagende mammaen du drømmer om å være :) Det er ingenting som får dårlige minner til å svinne like fort som nye gode minner som skapes sammen med de du er glad i.

(En psykolog kan det jo også være fint å prate med det, hvis du syns det er vanskelig å gi slipp på det som har vært/skjedd. Det er jo trist - for å ta en dårlig sportsanalogi :ler: - om en syns det var så kjipt å sitte på benken de første 15 minuttene av kampen at når en byttes inn så står en de neste 75 minuttene  :sukk::trist: og irriterer seg over at en satt på benken..,så vips  er den kampen slutt).

 

 

 

Endret av Jr.Garcon
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Husk at kjærligheten dere har til hverandre er der uansett, ikke ha dårlig samvittighet ♥️♥️♥️

Anonymkode: 854e4...190

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 17.8.2019 den 23.47, Jr.Garcon skrev:

Hvis en mor/far er for syk til å være 100% deltagende i livet til barna sine, så er det jo en felles sorg (for både mor og barn). Det er jo ikke noe du skal ha dårlig samvittighet over og heller ikke skal tilgi deg selv for - høres jo snarere tvert imot ut, du sørget for barna dine først og sørget for at de har hatt det bra når du ikke kunne ta deg av det. Det er jo en mamma og et mammahjerte like godt som ethvert annet!

Det høres også ut som de fortsatt er små, så istedenfor å bruke en kalori av kraft på det som har vært, så bruk all din kraft og energi på fortsettelsen og fremtiden. Du kan fortsatt få tiår på tiår på tiår som den aktive og deltagende mammaen du drømmer om å være :) Det er ingenting som får dårlige minner til å svinne like fort som nye gode minner som skapes sammen med de du er glad i.

(En psykolog kan det jo også være fint å prate med det, hvis du syns det er vanskelig å gi slipp på det som har vært/skjedd. Det er jo trist - for å ta en dårlig sportsanalogi :ler: - om en syns det var så kjipt å sitte på benken de første 15 minuttene av kampen at når en byttes inn så står en de neste 75 minuttene  :sukk::trist: og irriterer seg over at en satt på benken..,så vips  er den kampen slutt).

 

 

 

Ja det er jo sant det, men jeg vet ikke hvor mye jeg vil klare i framtiden. Er fortsatt langt unna å klare å ha de mer enn jeg har nå. Men jeg håper at innen to år har jeg de fra torsdag til mandag. Det bare er litt vanskelig å se for seg nå når jeg er på vei til å bli dårligere igjen. 

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Husk at kjærligheten dere har til hverandre er der uansett, ikke ha dårlig samvittighet ♥️♥️♥️

Anonymkode: 854e4...190

Ja. Det har vi. :)

Anonymkode: 0c2d9...6b2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er jo sant det, men jeg vet ikke hvor mye jeg vil klare i framtiden. Er fortsatt langt unna å klare å ha de mer enn jeg har nå. Men jeg håper at innen to år har jeg de fra torsdag til mandag. Det bare er litt vanskelig å se for seg nå når jeg er på vei til å bli dårligere igjen. 

Ja. Det har vi. :)

Anonymkode: 0c2d9...6b2

Forstår det, men jeg hadde prøvd og ikke bekymre meg/tenke for mye på det (lettere sagt enn gjort, I know). Men ingen vet jo hva fremtiden bringer og de gangene en er i en bølgedal og har de følelsene i kroppen, så er det nok viktig å gruble minst mulig over ting -fokusere her og nå. Du har jo et mål med samvær og det målet kan nås selv om du har flere dårlige perioder :). Syns du hører ut som en veldig god mor jeg og ønsker deg masse lykke til! 

Endret av Jr.Garcon
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...