Hvorfor akkurat meg?

[Bettie]

Gal er du nok ikke.

Det er vel heller det at mange ting har bygget seg opp over tid, til det ble for mye. Og det er det motsatte av å være gal.

[Gjest Gjest]

Hei lily,

Farlig fakta:

Det viser det seg at 9/10 psykologer selv har problemer som depressjoner. Ofte er dette grunnen til at de tok utdannelsen i første omgang - for å finne ut "Hvorfor meg." Nå, det er heldigvis noen som virkelig kan hjelpe andre mennesker til å forstå hvorfor de sliter med det som du snakker om - det vil selvfølgelig være de som har kommet seg igjennom og ut av sine problemer.

Denne tiden er dessverre en av den følelsesmessige mest analfabetiske tiden som har eksistert på jorden. Vi har glemt ut hva følelser er, hvordan vi skal talke sorg, smerte, sinne (for sinne er blit ensbetydende med agressjon) etc. Nordmenn skal gå med alle følelsene kokende inni seg helt til de ligger så begravet at vi ikke lengre vet hvofor vi føler som vi gjør.

Jeg har selv vært nedi depressjoner som du forteller om. Heldigvis har de ikke vært så sterke at jeg ikke har klart å tatt et oppgjør med de mens jeg ennå husket hvorfor jeg hadde de - men noen ganger trengtes det masse prat for å finne fram til årsaken til depressjonen.

Jeg anbefaler deg å lese en lita bok som heter "En flodhest i dagligstuen" - og så vil du virkelig ha godt utbytte av å høre en fyr som heter "Berglund" - som har laget en lydbok (han er psykolog) - som heter "Det emosjonelle språket". Begge tipper jeg du kan få tak i på biblioteket. Disse vil gi deg en bedre forståelse av hva følelser er, hvordan en skal takle situasjoner - i dagliglivet - på skole, jobb, blant venner, familie. Han forklare hvordan du skal ta opp problemer med motparten - forhandlingsteknikker som fører til at begge parter forstår den andres behov osv osv.

Du skal bli frisk lille venn, no problemo. Vi må bare finne riktig verktøy for jobben, sant?

- Simon

[Gjest Tristessa]

Hei Simon!

Takk for svar og boktipsene, skal komme meg ned på biblioteket en gang i nærmeste fremtid for å få fatt på dem.

Tror det ligger noe i det du sier angående følelser og hvordan vise dem. Synes de færreste i voksen alder ikke viser hva de føler. Barn gjør det, til de grader og. De gråter når de føler for det, blir sinte hvis de føler for det, og de ler hvis de føler for det. Kanskje ikke så gode grunner til at de gjør det, men de er i det minste oppriktige mot sine egne følelser? I dag er jeg 17 år og kan ikke lenger slå dem jeg synes er dumme, selv om jeg skulle ønske det, ikke kan jeg begynne å gråte fordi jeg synes sosialøkonomien er kjedelig og vanskelig heller.

Det er sjelden jeg viser hva jeg føler lenger, det virker som om alle jeg kjenner har det samme anonyme ansiktsuttrykket, et litt dradd, litt bekymret og litt lei-av-alt uttrykk. Hvorfor har vi det? Hvis jeg en dag får en skikkelig utblåsning blant dem, tror de automatisk at jeg er gal. Hva er det som er så galt i det å gråte, le, være sint eller sur? Hvofor skal vi alle være smilende, uten å være for glad hele tiden. Hvorfor kan ingen forstå sykdommen jeg har? Hva er det som er galt i det å ikke være 100% feilfri hele tiden?