Skal dø, mye alene

[AnonymBruker]

Jeg er overhodet ikke nær nok til å besøke moren, og jeg bor 200 mil unna.

Hun skal på sykehjem når hun er i neste fase og ikke klarer seg selv. Men inntil da så er hun veldig mye alene. Kun ungene hun vil ha besøk av, ikke besøksvenn/annen fam. eller lignende.

Hun har vært en god mor for ungene, og relasjonen er god der. Det vet jeg. Ungene er glade i henne. De ivaretar henne når det gjelder mat, rullestol, legetime, mm. Men hun er jo så mye alene med tanker og smerter, og uttaler selv at hun er veldig ensom og vil ha mer besøk. 

TS 

Anonymkode: 1ecb3...f03

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er overhodet ikke nær nok til å besøke moren, og jeg bor 200 mil unna.

Hun skal på sykehjem når hun er i neste fase og ikke klarer seg selv. Men inntil da så er hun veldig mye alene. Kun ungene hun vil ha besøk av, ikke besøksvenn/annen fam. eller lignende.

Hun har vært en god mor for ungene, og relasjonen er god der. Det vet jeg. Ungene er glade i henne. De ivaretar henne når det gjelder mat, rullestol, legetime, mm. Men hun er jo så mye alene med tanker og smerter, og uttaler selv at hun er veldig ensom og vil ha mer besøk. 

TS 

Anonymkode: 1ecb3...f03

Men i en slik situasjon vil enhver føle seg veldig alene nesten uavhengig av antall timer besøk. Tom hvis noen bodde der, de måtte jo på jobb og leve sitt liv utenom. Jeg syns de er flinke som besøker henne hver dag, jeg syns du skal støtte venninnen din her jeg, være en god venn og støtte for henne i denne vanskelige situasjonen. Barna gjør nok så godt de kan, ikke gi henne mer dårlig samvittighet enn hun helt sikkert har. 

Anonymkode: bda39...74f

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her må hjemmesykepleien på plass. Hun trenger folk rundt seg. 

Anonymkode: 82f99...f95

Nei, hun trenger vel først og fremst de 3 ungene sine mer i nærheten.

Anonymkode: 37f2a...d19

[AnonymBruker]

Når hun ikke ønsker besøk av andre en barna sine, må hun nesten regne med å bli sittende alene store deler av døgnet. Hun er tross alt antagelig langt fra den eneste barna må ta hensyn til i hverdagen, og de har sannsynligvis en del forpliktelser de ikke bare kan slippe tak i. 

Jeg hadde rådet venninnen din til å ta en prat med moren, der hun er tydelig på at de stiller opp så mye de kan men at dersom hun ikke vil ha besøk av andre enn dem, så må hun forvente å sitte mye alene. 

Anonymkode: ca8a0...216

[AnonymBruker]

Det vondeste med å dø er ensomheten man føler fordi ingen kan dø for deg sa min svigermor rett før hun døde og i det tror jeg det er mye sannhet..

Anonymkode: d641c...405

[Grønt blad]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er overhodet ikke nær nok til å besøke moren, og jeg bor 200 mil unna.

Hun skal på sykehjem når hun er i neste fase og ikke klarer seg selv. Men inntil da så er hun veldig mye alene. Kun ungene hun vil ha besøk av, ikke besøksvenn/annen fam. eller lignende.

Hun har vært en god mor for ungene, og relasjonen er god der. Det vet jeg. Ungene er glade i henne. De ivaretar henne når det gjelder mat, rullestol, legetime, mm. Men hun er jo så mye alene med tanker og smerter, og uttaler selv at hun er veldig ensom og vil ha mer besøk. 

TS 

Anonymkode: 1ecb3...f03

Hvorfor vil hun kun ha besøk av barna? Jeg skjønner godt at hun ønsker seg mer besøk, men hun MÅ ta imot besøk også av andre dersom hun er ensom. Moren kan ikke klage om barna sikrer at en av dem kommer på besøk hver dag.

Hjemmesykepleien er ikke der for å holde henne med selskap, da burde hun i det minste ta imot besøk fra annen familie, venner og besøksvenn. Kanskje skal hun snakke med fastlegen om alle tankene?

Jeg vil tro at morens sykdom er noe som har preget barna i månedsvis (årevis?) allerede, og de må også passe på seg selv slik at de ikke blir utbrent. De gjør sikkert også en del praktiske ting for henne utover det å komme på besøk.

Det er utrolig krevende og belastende å være pårørende i en slik situasjon som går over lang tid, og det er viktig at du støtter venninnen din i at de gjør det rette, TS. De pårørende trenger også å bli ivaretatt, ikke kun den syke.

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Her må hjemmesykepleien på plass. Hun trenger folk rundt seg. 

Anonymkode: 82f99...f95

Hjemmesykepleien er ikke selskapspiker. De er der pga av at hun trenger hjelp med spesifikke ting. 

Anonymkode: ffd9b...b5c

[Nooni]

Vi vet ikke hva hun trenger, det må hun selv sette ord på til de som er rundt henne. 

At hun føler seg litt ensom betyr ikke at hun har gjort nettopp det ... 

[Kattugla]

Jeg forstår deg veldig godt, ts. Denne kvinnen skal snart forlate familien sin og har sikkert lyst til å tilbringe mest mulig tid med de innen det skjer. En annen ting er hvor tungt det må være å vite at man skal dø om kort tid og bare sitte hjemme alene med alle tankene og vente på det. Ensomhet er en forferdelig følelse og jeg får helt vondt av henne 😟

Ja det er tungt å være pårørende, men det er f... meg også belastende å sitte alene og vente på å dø. Det er uansett ikke slik at selve statusen som pårørende blir lettere av at de er minimalt hos mor og det er i tillegg kun snakk om noen få måneder her før mor går bort og ikke årevis med "oppbrutte rutiner" rundt det å tilbringe mer tid med henne.

Min personlige mening er at hennes barn burde tatt hensyn til hennes følelser og hatt et familiemøte om hvordan de kan best ta vare på sin mor de siste månedene i hennes liv så hun slipper å sitte alene 23 timer i døgnet.. Jeg kjenner flere som har vært i samme situasjon, hvor den syke har enten bodd hos familien sin den siste tiden, eller familiemedlemmer har bodd hos eller byttet på å bo hos vedkommende.  Det synes jeg er en fin løsning, i hvert fall gitt at det er normale og gode relasjoner i familien.

Jeg tror at noe slikt ville lettet den siste tiden til din venninnes mor mye, ikke nødvendigvis fordi hun trenger å ha noen som er hjemme 24/7 og holder henne i hånden hele tiden, men bare det å ha folk rundt seg, å vite at noen kommer hjem på slutten av dagen, at man ikke er alene. Vi skal jo alle dø, men det er skummelt å vite at det er i ferd med å skje og da føles det nok ekstra betryggende å ha folk rundt seg.

 

[AnonymBruker]

(Har ikke lest gjennom alt, så beklager om jeg gjentar noen... 🙈)

Forstår jeg det slik at du selv kunne besøke henne?

I så fall så bare snakk med venninnen din. Hør hvordan moren har det. Si at du er redd for å "tråkke henne på tærne". Spør om moren føler seg alene. Si at du forstår at de ikke rekker rundt slik de ønsker i en travel hverdag. Spør om hun kan spørre moren om du kan stikke innom av og til? Si at du skjønner alle har det vondt inn i seg, og at du gjerne vil avlaste litt. At du ikke vil trenge deg på, men bare vil stille opp som venn.

Kan ikke skjønne at det kan oppfattes galt... 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 2d8c9...60d

[Sliten&kjørt52]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hvor dere bor, men det går an å diakon i kirken,  eller fransiskushjelpen ? Frivillige i kommunen ? Hjemmesykepleien kan jo ikke være der hele tiden. 

Anonymkode: ad708...8e8

Skulle poste dette, men er vel veldig avhengig av hvor man bor. I Oslo øst er hjemmesykepleien veldig presset på tid. Edit... Røde kors har besøkstjeneste noen steder, men hjelper jo ikke hvis HUN bare vil ha barna rund seg... Jeg satte stor pris på den siste tiden sammen med både pappa -og mamma, -glad for det nå. Men selvfølgelig ikke alle som har tid \ mulighet. 

a.

Endret 17. juli 2019 av Sliten&kjørt52

[Helgeline]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjemmesykepleien er ikke selskapspiker. De er der pga av at hun trenger hjelp med spesifikke ting. 

Anonymkode: ffd9b...b5c

Enig. Hjemmesykepleien har ikke ressurser til å være der bare for å være der. Der er det full fart inn for å hjelpe til med ex medisin og stell og så er det full fart ut igjen. De har liste med flere som trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Barna kan nesten ikke slutte i jobbene sine for å holde henne med selskap på heltid. Hun får besøk hver dag, hvilket er mer enn mange andre i hennes situasjon får. Ikke vil hun ta imot besøk av andre enn familien heller - så SÅ ensom kan hun ikke være. 

Det er så utrolig lett og sitte mange mil unna og si at "hun burde ikke være alene" - akkurat som med de mange eldre menneskene rundt om i landet som aldri får besøk. Men hvem skal gjøre det da? Da min morfar og senere min mormor gikk mot det siste, var det jeg og en slektning som byttet på å være der. Vi sov minimalt og etter tur, alt annet måtte settes på vent - det var beintøfft, og vi hadde ikke barn engang på den tiden. Det er forpliktelser som må løses, barn må hentes i barnehage, middag må lages, det må handles, vaskes, man må på jobb, ta seg en dusj en gang i blant. Vi har ikke en haug hjemmeværende husmødre som kan holde folk i hånda når de er ensomme, og ikke vil ta i mot besøk av andre. 

Jeg tenker det må nesten være opp til henne i samråd med familien å finne ut om hun eventuelt kan flytte inn hos barna en periode, for å ha familien rundt seg i større grad. Det er dog slett ikke sikkert hun er interessert i å forlate hjemmet sitt, svært mange vil bo hjemme så lenge de har mulighet. Men ikke sitt og døm andres innsats når du ikke kjenner deres situasjon, og heller ikke kan hjelpe til selv.

Anonymkode: bb609...200

[Helgeline]

Det er en ordning som heter pleiepenger. Den utløses av omsorg for pleietrengende familiemedlem. Men vet ikke hvor mye det er snakk om, sikkert ikke mye. Det er iallfall en mulighet, å søke permisjon fra jobb og å søke om pleiepenger...

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker det blir mye alene. Jeg ville  flyttet inn slik at personen hadde hatt lyd rundt seg.. Selvom man ikke alltid prater, er det hyggelig at noen andre er i nærheten. Besøk blir fort veldig intens. 

Anonymkode: e841e...138

Kan du besøke henne da?

Anonymkode: 612af...137

[AnonymBruker]

Offf så trist for en mamma. Jeg hadde flyttet inn hos henne eller hentet henne hjem hos meg. Og kansje om det var mulig prøvd å jobbe litt mindre. Så jeg kunne være mer med henne. Etter jeg selv ble mor har jeg skjønt hva og hvor mye en mor ofrer for sitt barn. 

Hadde en gammel pakistansk dame i nabolaget som fikk kreft og legene ga henne 3-4 månders levetid. Og gud bevares som hennes barn og barnebarn stilte opp. Hun hadde noen hos seg hele tiden. De byttet t.o.m på å sove hos henne hver dag. Maten,klærne,huset alt ble tatt hånd om av de. Hvis jeg noen gang stakk innom ble hun alltid massert eller noe. De behandlet henne som en dronning rett å slett❤️

Anonymkode: 7d3ed...9d8

[Grønt blad]

5 timer siden, Kattugla skrev:

Jeg forstår deg veldig godt, ts. Denne kvinnen skal snart forlate familien sin og har sikkert lyst til å tilbringe mest mulig tid med de innen det skjer. En annen ting er hvor tungt det må være å vite at man skal dø om kort tid og bare sitte hjemme alene med alle tankene og vente på det. Ensomhet er en forferdelig følelse og jeg får helt vondt av henne 😟

Ja det er tungt å være pårørende, men det er f... meg også belastende å sitte alene og vente på å dø. Det er uansett ikke slik at selve statusen som pårørende blir lettere av at de er minimalt hos mor og det er i tillegg kun snakk om noen få måneder her før mor går bort og ikke årevis med "oppbrutte rutiner" rundt det å tilbringe mer tid med henne.

Min personlige mening er at hennes barn burde tatt hensyn til hennes følelser og hatt et familiemøte om hvordan de kan best ta vare på sin mor de siste månedene i hennes liv så hun slipper å sitte alene 23 timer i døgnet.. Jeg kjenner flere som har vært i samme situasjon, hvor den syke har enten bodd hos familien sin den siste tiden, eller familiemedlemmer har bodd hos eller byttet på å bo hos vedkommende.  Det synes jeg er en fin løsning, i hvert fall gitt at det er normale og gode relasjoner i familien.

Jeg tror at noe slikt ville lettet den siste tiden til din venninnes mor mye, ikke nødvendigvis fordi hun trenger å ha noen som er hjemme 24/7 og holder henne i hånden hele tiden, men bare det å ha folk rundt seg, å vite at noen kommer hjem på slutten av dagen, at man ikke er alene. Vi skal jo alle dø, men det er skummelt å vite at det er i ferd med å skje og da føles det nok ekstra betryggende å ha folk rundt seg.

 

Men tenker du ikke at moren også burde ta imot besøk fra andre dersom hun føler seg veldig ensom?

At hver av dem besøker moren flere ganger i uka er virkelig ikke "minimalt med besøk". Vi vet heller ikke hvor lenge det har vært slik. De kan jo ha hatt denne ordningen i månedsvis eller år allerede.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Helgeline skrev:

Det er en ordning som heter pleiepenger. Den utløses av omsorg for pleietrengende familiemedlem. Men vet ikke hvor mye det er snakk om, sikkert ikke mye. Det er iallfall en mulighet, å søke permisjon fra jobb og å søke om pleiepenger...

Det er riktig, man kan søke pleiepenger for å ta seg av familiemedlemmer i livets siste fase. Det er som sykepenger, og barna kan ta ut inntil 100 dager tilsammen. 

Anonymkode: 76cc6...67c

[kisskissbangbang]

16 timer siden, Grønt blad skrev:

Jeg tenker at det er en urimelig belastning på barna dersom de skal besøke henne hver dag i flere måneder, døende eller ei. Å fordele dagene mellom seg slik at moren får besøk hver dag, høres ut som en fornuftig løsning slik at barna ikke skal bli utbrent. Det hadde vært lurt av moren å ta imot besøk av flere enn barna.

Reisevei, egen livssituasjon og andre forpliktelser i hverdagen spiller også en rolle for hva man kan klare, men det skriver du ingenting om. 

 

Noe så jævlig trist som det å tenke at man skal bli utbrent av å besøke en forelder som snart skal dø hver dag. Min mamma døde i fjor, vi var der døgnet rundt når hun trengte oss, og sjøl om det er en ekstrem belastning å se en person man elsker svekkes på den måten, så kunne det ikke falle meg inn å tenke at jeg skulle unngå å bli sliten. Du får det til å høres ut som en plikt som må fordeles, men de fleste (håper jeg) ønsker vel å være så mye som mulig sammen i en slil situasjon. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, kisskissbangbang skrev:

Noe så jævlig trist som det å tenke at man skal bli utbrent av å besøke en forelder som snart skal dø hver dag. Min mamma døde i fjor, vi var der døgnet rundt når hun trengte oss, og sjøl om det er en ekstrem belastning å se en person man elsker svekkes på den måten, så kunne det ikke falle meg inn å tenke at jeg skulle unngå å bli sliten. Du får det til å høres ut som en plikt som må fordeles, men de fleste (håper jeg) ønsker vel å være så mye som mulig sammen i en slil situasjon. 

Nå er forskjellige folk i forskjellige situasjoner så du kan ikke nødvendigvis sammenligne din egen situasjon med andres. 

Selv er jeg alene om å måtte stille opp for en forelder som allerede har vært alvorlig syk i et år, og jeg kjenner at jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Er også alene med barn. 

Hvis det ikke falt deg inn at DU skulle bli sliten så var du vel ikke det. Sliten altså. Ikke lurt å dømme andre, som gjør så godt de kan.

Anonymkode: 76cc6...67c