Jomfru Maria søker bekreftelse

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg er en jente på 19 år som fortsatt er totalt jomfru. Det plager meg ikke, men samtidig så kjenner jeg at jeg begynner å bli litt stressa. Jeg har ikke lyst å la det plage meg, men samtidig så vil jeg ikke få en kjærest langt uti 20-åra og så måtte fortelle en evt kjæreste at jeg er jomfru. Samtidig føler jeg at jeg går glipp av mye opplevelser, og ikke kan delta i mange samtaler ettersom jeg aldri har erfart noe slikt og dermed ikke har noe å komme med (verste er på jentevors hvor jeg ikke kan drikke på "jeg har aldri hatt sex" og alle på vorset finner ut at jeg er jomfru). Det at jeg fortsatt er jomfru er noe som jeg selv vil si har vært 100% mitt eget valg. Hovedsakelig er det fordi jeg har i all min tid vært ekstremt kresen og har kun siktet etter de som er høyest på skalaen. I tillegg er det andre grunner som at jeg blant annet sliter jeg med å la folk komme nær meg, både psykisk og fysisk. Jeg blir ukomfortabel vær gang noen tar med i hånden eller ligger inntil meg. I tillegg som jeg har bygget opp en veldig høy fasade opp igjennom årene som jeg ikke lar noen få slippe gjennom. I tillegg stiller jeg veldig høye krav til gutter, og med engang en gutt viser interesse for meg blir jeg automatisk uinteressert, uansett hvor bra jeg synes de var før av. Er aksom det er en turnoff og at jeg trur de er mindre "verdt" med engang de blir interessert tilbake. Jeg har til tider lurt på om jeg er lesbisk, men har aldri følt noe for en jente eller vært tiltrukket til noen jenter. Jeg sliter i tillegg med en kraftig spiseforstyrrelse som gjør at jeg er meget emosjonelt fraværende både for familie og venner, og vil dermed ikke ha klart å hatt kjæreste. Ikke for å bryte for hardt med janteloven, men jeg vil påstå at jeg er en jente som mange gutter "liker" og vil si jeg har mine grunner for å sikte høyt på skalaen. Jeg tror vell det jeg ønsker av dere her på kvinneguiden er kanskje å høre fra noen som har opplevd noe lignende, og hvordan de isåfall opplevde det når de først hadde sex. Om den andre parten ble negativt eller positivt overrasket osv. Og hva tenker dere andre? er det rart eller helt greit? Vet jo at det er greit selvfølgelig, men er det i tillegg litt snålt? 

 

Anonymkode: e794f...3c7

[AnonymBruker]

Alle lever forskjellige liv. Synes det vitner om at du har integritet og det er et bra tegn.

Vær så snill og aldri bry deg om hva andre tenker om det eller deg. Du lever ditt liv. Du er deg. Det er det viktigste.

Ta vare på deg selv. Gjør det når det føles rett. Du bestemmer om du er 20, 25, 30, 40, 50+ osv første gang. Det er ingen fasit på det!

Vær alltid tro mo deg selv❤️

Anonymkode: dcc99...693

[jente 00]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle lever forskjellige liv. Synes det vitner om at du har integritet og det er et bra tegn.

Vær så snill og aldri bry deg om hva andre tenker om det eller deg. Du lever ditt liv. Du er deg. Det er det viktigste.

Ta vare på deg selv. Gjør det når det føles rett. Du bestemmer om du er 20, 25, 30, 40, 50+ osv første gang. Det er ingen fasit på det!

Vær alltid tro mo deg selv❤️

Anonymkode: dcc99...693

Takk for fine ord!

[Gjest Familytree]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alle lever forskjellige liv. Synes det vitner om at du har integritet og det er et bra tegn.

Vær så snill og aldri bry deg om hva andre tenker om det eller deg. Du lever ditt liv. Du er deg. Det er det viktigste.

Ta vare på deg selv. Gjør det når det føles rett. Du bestemmer om du er 20, 25, 30, 40, 50+ osv første gang. Det er ingen fasit på det!

Vær alltid tro mo deg selv❤️

Anonymkode: dcc99...693

Det er rett😊🕊

[AnonymBruker]

Hallo, søta! Du går virkelig ikke glipp av kjempemye her altså! Når du har sex første gang kommer du sikkert til å tenke «That’s it?» etterpå. Haha 😅 Jeg var selv 22 da jeg gjorde det for første gang. Du lever ditt liv. Gjør det som gjør deg glad og som føles rett. ☀️

Anonymkode: 22c4a...89e

[AnonymBruker]

Å ikke spise rett kan fucke med hodet ditt, kan absolutt ha noe med at du ikke liker berøring og sliter med sosiale ting. Å få dette på rett kjøl er SÅ mye viktigere enn å ha sex eller kjæreste! Du er verdt å bli frisk❤ 

Jeg slet med spisevegrin for et par år siden og det gjorde meg forvirra og sint, alt så og kjentes stygt ut. Nå som jeg har spist rett lenge, har jeg igjen fått kjenne på mye fint og føler meg mer og mer normal. I dag så jeg noen øredobber og tenkte at de var sååå fine, ble varm inni meg! Det var så smått, men så digg for meg, å bare få kjenne på en sånn godfølelse igjen. 

Anonymkode: a41e6...bf4

[AnonymBruker]

Ta det helt med ro, ting skjer i sitt naturlige tempo. Husker da jeg var 20, da hadde jeg ei venninne som også var 20 og jomfru. Hun stresset voldsomt over dette. Helt unødvendig, for det var ingen andre som tenkte over det. Og det tok ikke lang tid før hun var den første av oss til å etablere seg med mann og barn og hele pakka. Så ting skjer i forskjellig rekkefølge for alle. Plutselig er jeg nå den eneste av alle jeg kjenner som verken har mann eller barn. Enda;)

Og når sant skal sies, jeg var langt ifra jomfru da jeg var 19. Men guri som jeg skulle ønske jeg var det, hadde ikke gått glipp av noe. Syns du er heldig som har «klart» å vente, det er en god egenskap. 

Anonymkode: 2692e...6ba

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter i tillegg med en kraftig spiseforstyrrelse som gjør at jeg er meget emosjonelt fraværende både for familie og venner, og vil dermed ikke ha klart å hatt kjæreste. 

Anonymkode: e794f...3c7

Håper du får hjelp for dette. 

Ikke stress over å "være jomfru". Det er jo ikke noe poeng å ha sex eller forhold når du har så mye å slite med. Bedre å jobbe med deg selv og ta de tingene når du er klar. 

Anonymkode: 1fe96...037

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Jeg er en jente på 19 år som fortsatt er totalt jomfru. Det plager meg ikke, men samtidig så kjenner jeg at jeg begynner å bli litt stressa. Jeg har ikke lyst å la det plage meg, men samtidig så vil jeg ikke få en kjærest langt uti 20-åra og så måtte fortelle en evt kjæreste at jeg er jomfru. Samtidig føler jeg at jeg går glipp av mye opplevelser, og ikke kan delta i mange samtaler ettersom jeg aldri har erfart noe slikt og dermed ikke har noe å komme med (verste er på jentevors hvor jeg ikke kan drikke på "jeg har aldri hatt sex" og alle på vorset finner ut at jeg er jomfru). Det at jeg fortsatt er jomfru er noe som jeg selv vil si har vært 100% mitt eget valg. Hovedsakelig er det fordi jeg har i all min tid vært ekstremt kresen og har kun siktet etter de som er høyest på skalaen. I tillegg er det andre grunner som at jeg blant annet sliter jeg med å la folk komme nær meg, både psykisk og fysisk. Jeg blir ukomfortabel vær gang noen tar med i hånden eller ligger inntil meg. I tillegg som jeg har bygget opp en veldig høy fasade opp igjennom årene som jeg ikke lar noen få slippe gjennom. I tillegg stiller jeg veldig høye krav til gutter, og med engang en gutt viser interesse for meg blir jeg automatisk uinteressert, uansett hvor bra jeg synes de var før av. Er aksom det er en turnoff og at jeg trur de er mindre "verdt" med engang de blir interessert tilbake. Jeg har til tider lurt på om jeg er lesbisk, men har aldri følt noe for en jente eller vært tiltrukket til noen jenter. Jeg sliter i tillegg med en kraftig spiseforstyrrelse som gjør at jeg er meget emosjonelt fraværende både for familie og venner, og vil dermed ikke ha klart å hatt kjæreste. Ikke for å bryte for hardt med janteloven, men jeg vil påstå at jeg er en jente som mange gutter "liker" og vil si jeg har mine grunner for å sikte høyt på skalaen. Jeg tror vell det jeg ønsker av dere her på kvinneguiden er kanskje å høre fra noen som har opplevd noe lignende, og hvordan de isåfall opplevde det når de først hadde sex. Om den andre parten ble negativt eller positivt overrasket osv. Og hva tenker dere andre? er det rart eller helt greit? Vet jo at det er greit selvfølgelig, men er det i tillegg litt snålt? 

Anonymkode: e794f...3c7

Det at du er jomfru er ikke noe problem. Det er få forelskede menn som løper når man får vite det. De KAN få prestasjonsangst og bli slapp, men det løser seg. 

Men resten du beskriver er alvorlige psykiske problemer du bør få utredet, og som kommer til å hindre deg i fremtiden, ikke minst med å relatere deg i ett parforhold. 

Anonymkode: da1fd...b34