Dere som har hatt kreft...

[AnonymBruker]

Hva var det aller tøffeste med å få en kreftdiagnose? 

Anonymkode: ba554...d4a

[AnonymBruker]

Uten tvil reaksjonene til de nærmeste. 

Anonymkode: d5fe2...e46

[AnonymBruker]

All usikkerheten som man aldri får helt fri fra igjen noensinne. 

Anonymkode: 8d235...f5e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uten tvil reaksjonene til de nærmeste. 

Anonymkode: d5fe2...e46

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

All usikkerheten som man aldri får helt fri fra igjen noensinne. 

Anonymkode: 8d235...f5e

Anonymkode: ba554...d4a

[n0vember]

Reaksjonene til de nærmeste og usikkerheten her også.
Får fortsatt vondt i magen når jeg får blåmerker uten at jeg har slått meg.

Senskadene er heller ikke noe å spøke med!

[AnonymBruker]

Behandlinga var innmari tøff og det var vondt å være mye borte fra barna, men årene etterpå har vært tøffere enn noe annet på grunn av senskader. Usikkerheten rundt kontroller og spørsmål om tilbakefall pga symptomer var verst de første to-tre årene. 

Anonymkode: 0b1be...dcc

[AnonymBruker]

Den ene jeg kjenner som hadde kreft, kan ikke svare lenger.

Men jeg som pårørende husker at selv om ingen sa det, så visste jeg umiddelbart når jeg fikk høre det at personen kom til å dø. Men ingen sa det egentlig rett ut eller snakket om det.

Jeg var i tillegg så jævlig at jeg i stor grad unngikk personen fra da av. Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle klare å se personen igjen, uten å tenke på at personen skulle dø, og begynne å hylgrine bare under et "vanlig" besøk liksom.

Anonymkode: 41715...5fc

[AnonymBruker]

Usikkerheten.

Anonymkode: 8a0f0...ded

[AnonymBruker]

Det verste for min del var akkurat diagnosetidspunktet. Da var det uklart om det var spredning eller ikke, og min tante hadde nettopp dødd av kreft tre måneder etter diagnosen var satt. Så jeg var ganske skvetten. Rett og slett livredd!

Etter at jeg fikk beskjed om at jeg sannsynligvis ville bli frisk igjen, synes jeg det har vært mindre fælt enn forventet. Verken cellegift, operasjoner eller hormonbehandling var/er noe særlig behagelig, og visse seneffekter vil alltid være der. Jeg har ikke blitt helt den samme igjen, rett og slett. Det er ganske høy risiko for tilbakefall, kontroller er like skummelt hver gang.

Men jeg kjører på med livet! Så glad for å henge med en stund til!

Anonymkode: e33f0...e9f

[AnonymBruker]

Synes ikke det var noe tøft. Kanskje bortsett fra at jeg ikke kunne jobbe like mye som vanlig.

Anonymkode: 736a4...bde

[MortenMinstelønn]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

All usikkerheten som man aldri får helt fri fra igjen noensinne. 

Denne synes jeg var vond å svelge da jeg har en ex som er overlevende fra brystkreft. Og som er engstelig av natur. Takk for måten du skrev det.

[AnonymBruker]

Enig med alle her.

Sjokket når diagnosen kom. Reaksjonene til de nærmeste. Noen ble hysteriske. Behandlingen, ikke minst, det tøffeste jeg noen gang har vært gjennom, både fysisk og psykisk. Traumene. Senskadene. Og ja, usikkerheten. Det er fortsatt ferskt, og jeg kan fortsatt dø.

Kreft er noe dritt, og det er summen av alt dette som gjør det så hinsides jævlig. Alle ære til alle som har måttet gå gjennom alt dette, samt pårørende. Dere er sterke.

Anonymkode: 21387...fa3

[MortenMinstelønn]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med alle her.

Sjokket når diagnosen kom. Reaksjonene til de nærmeste. Noen ble hysteriske. Behandlingen, ikke minst, det tøffeste jeg noen gang har vært gjennom, både fysisk og psykisk. Traumene. Senskadene. Og ja, usikkerheten. Det er fortsatt ferskt, og jeg kan fortsatt dø.

Kreft er noe dritt, og det er summen av alt dette som gjør det så hinsides jævlig. Alle ære til alle som har måttet gå gjennom alt dette, samt pårørende. Dere er sterke.

❤️

[AnonymBruker]

Mannen min har kreft og vi vet fortsatt ikke resultatet av cellegift og strålebehandling. Som pårørende føler man seg så redd og maktesløs. Mange vanskelige og tunge tanker på veien når det verste «kjøret» er unnagjort. Det rare er at det virker som mannen min takler det bedre enn jeg gjør. Det såre er familie som ikke har tatt kontakt, men til gjengjeld er det er overraskende mange venner, naboer og kolleger som viser omtanke og genuint bryr seg, det er utrolig godt. Vi tar en dag av gangen og tar vare på hvert minutt vi har sammen. Ingen vet hva morgendagen bringer. 

Ta vare på hverandre❤️

Anonymkode: d1fb6...a66

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det såre er familie som ikke har tatt kontakt, men til gjengjeld er det er overraskende mange venner, naboer og kolleger som viser omtanke og genuint bryr seg, det er utrolig godt.

Etter min erfaring er det vanskeligere å ta kontakt, jo nærmere man er, så vær så snill å ikke på familie som ikke tar kontakt som at de ikke bryr seg, de vet bare ikke hvordan og syns det er for vanskelig...

Anonymkode: 41715...5fc

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter min erfaring er det vanskeligere å ta kontakt, jo nærmere man er, så vær så snill å ikke på familie som ikke tar kontakt som at de ikke bryr seg, de vet bare ikke hvordan og syns det er for vanskelig...

Anonymkode: 41715...5fc

Så da er det lettere å snu ryggen til liksom? Jeg synes det der er en så dårlig unnskyldning at jeg har ikke ord... "Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si"...Jo det gjorde du. Du snudde ryggen til og valgte ikke si noe så du visste nøyaktig hva du gjorde og sa. Du tok et valg.

Anonymkode: 698e9...2e5

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter min erfaring er det vanskeligere å ta kontakt, jo nærmere man er, så vær så snill å ikke på familie som ikke tar kontakt som at de ikke bryr seg, de vet bare ikke hvordan og syns det er for vanskelig...

Anonymkode: 41715...5fc

 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så da er det lettere å snu ryggen til liksom? Jeg synes det der er en så dårlig unnskyldning at jeg har ikke ord... "Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si"...Jo det gjorde du. Du snudde ryggen til og valgte ikke si noe så du visste nøyaktig hva du gjorde og sa. Du tok et valg.

Anonymkode: 698e9...2e5

Det kan være det ene, det kan være det andre, kan det ikke?

Noen synes sikkert det er så vanskelig at de ikke klarer å vise omsorg og interesse.  Andre tar ikke kontakt fordi de faktisk rett og slett ikke bryr seg. Mennesker er så forskjellige. Noen pårørende takler kriser svært godt og står sterke og ranke i stormen, andre klarer ikke og viker unna. Det er ingen som får superkrefter bare av å stå ansikt til ansikt med en skummel sykdom, verken pårørende eller pasienter, og svakhetstrekk blir dessverre ikke borte. Til det siste, jeg har møtt min andel selvsentrerte og sutrete kreftpasienter også. De som står nær kan bli slitne og lei de også, de er jo bare mennesker.

Men jeg må innrømme at hvis noen i nær familie ikke hadde tatt kontakt, så hadde jeg ikke umiddelbart tenkt at det er fordi det er for vanskelig for dem. Jeg hadde lurt på om de ikke brydde seg. Og selv om det er vanskelig, er det jo en vanskelig situasjon. Livet er ofte vanskelig, men man må jo prøve å takle det uansett.

Men som sagt er det ikke noen fasit på hvordan man reagerer på noe som er vanskelig, det varierer veldig.

Anonymkode: e33f0...e9f

[AnonymBruker]

Det var nok tøffest for ungene og for kona. Jeg er født optimist - og var ikke så veldig bekymret, selv om jeg også har hatt noen tunge stunder. Tok på når jeg måtte være 5 uker lenger enn planlagt på sykehuset fordi legene ikke var fornøyde med operasjonen, selv om kreften var borte. 

Anonymkode: 24f83...876

[AnonymBruker]

Å se frykten og tristheten i venner og familie rundt meg.

Og at jeg nå, lenge etter jeg har blitt frisk, fremdeles ses på som "hun som har hatt kreft", når sannheten er at det for meg ikke var en traumatisk opplevelse. Jeg opplevde ikke at det var synd på meg, og jeg ønsker ikke at andre skal tro at det var skumlere enn jeg synes det var.

Anonymkode: 0acc4...221

[AnonymBruker]

Å skulle forklare barnet mitt at jeg hadde fått det. Det var grusomt. I tillegg så fikk jeg tilbakefall, bare ett år senere og måtte fortelle det en gang til... 

Kreft er så vondt. Vanskelig. Mørkt.

På den andre siden så er behandlingene blitt så mye bedre og de finner stadig nye medisiner.

La oss stå sammen ♥️

Anonymkode: 25786...a37