Barn som blir mobbet? Flytt!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Trenger det ikke å være. Svært lite gjennomtenkt.

Anonymkode: dc6ef...264

Er det en ting en slik beslutning absolutt ikke er så er det lite gjennomtenkt. Absolutt alle konsekvenser og mulige scenarier kverner konstant under en slik prosess. Hva alle i familien må gjennom, for en fremtid som til og med er usikker. Hva om man ofrer alt dette, påfører andre barn dette, og så blir ikke situasjonen bedre for barnet det nye stedet? For en som allerede har opplevd mobbing, og er preget av det, kan jo også fremstå svakt nok til å peke seg ut som lett offer et nytt sted. Man vurderer til og med vonde tanker rundt om det kan være noe med barnet som gjør at det ble utpekt og mislikt, noe man selv er blind for, selv om man hater seg selv for å i hele tatt tenke den tanken, fordi den er så svikefull ovenfor barnet som blir mobbet. Likevel, redselen for å ofre så mye, og la andre barn ofre så mye, gjør at man ikke kan la være å vurdere også dette, fordi da vil isåfall faren for at problemene flytter med være større. Så må man bære skammen over å ha vurdert dette, for bare det å ha tenkt på det og vurdert det, gjort et forsøk på å se sitt eget barn gjennom øynene til dem som mobber det, føles som at man er pill råtten og ulojal. Nesten ikke verdt det å kunne kalle seg mamma. 

Jeg forstår faktisk ikke hva du mener med lite gjennomtenkt. Man har ett barn som står i en situasjon som ikke er levelig, og som definitivt vil skade det barnet permanent dersom det må bli i situasjonen. Så har man andre barn som vil få noen vonde konsekvenser ved å flytte, men tar man det man kan av hensyn til dem vil de konsekvensene mest sannsynlig være vonde der og da, men også mest sannsynlig ikke skade dem på sikt i like stor grad som man VET at situasjonen vil skade det ene barnet dersom man blir. 

Ja det er et valg mellom vondt og verre, de beste alternativene er ikke lenger tilgjengelig, og det er ikke mulig å ta et helt harmløst valg. Det er likevel et ganske klart valg vil jeg si, når det står mellom at ett barn VIL bli ødelagt permanent, og andre barn vil få det litt tøft EN STUND, og det er en MULIGHET for at noen vil mistrives veldig på nytt sted, men også et håp om at alle kan få det bra. 

Da slukker man det som brenner fatalt og ubønnhørlig, forebygger det man kan i forhold til at andre får tilsvarende fatale konsekvenser, og er innstilt på å kjempe til verden roer seg på et sted der alle barna har det godt. Man gir seg ikke før det. Ofrer ingen av barna for de andre. Lar ikke ett gå under fordi det sparer andre for noe ubehag, som er mer kortvarig og ikke så permanent skadelig. Noe som de mest sannsynlig forstår behov for, og ikke tar som at de prioriteres ned om man tar dem med i beslutninger og tar hensyn til dem og deres følelser også. Så står man på, til det er bra. For alle. 

Lite gjennomtenkt er det ikke! Kan umulig være det! Dette er ikke et valg man tar lett, uten å ha vurdert alt, være forberedt på alt og være villig til å gjøre hva som helst for at alle skal få det godt. 

Å ofre et av sine barn fra definitiv ødeleggelse fordi andre barn kanskje kan få samme problem, men mest sannsynlig ikke, det er vel mindre gjennomtenkt, og virker mest som en unnskyldning for å slippe å gjøre dette vanskelige. At man skyver andre barns potensielle og mulige utfordringer foran seg, for å slippe å ta tak i det eksisterende og reelle problemet. Fordi det er for vanskelig og krevende for deg selv, ikke for barna. 

Vi har snakket mye gjennom hele prosessen, men det er likevel ikke lenge siden jeg hadde (enda) en samtale om dette med det barnet som sørget mest over å flytte. Barna er eldre nå, og kan vurdere ting mer modent. Jeg spurte derfor om jeg hadde krevd for mye forståelse fra dem da dette ble besluttet, og om de egentlig hadde følt at jeg overkjørte dem, selv om jeg forsøkte å la dem ta del i beslutningen. Svaret jeg fikk var "Mamma, jeg var ikke så liten at jeg var helt dum, og jeg forsto det godt. Jeg vet også at du hadde gjort akkurat det samme for meg. Det er veldig godt å vite at jeg har en slik mamma." 

Men hva er egentlig unnskyldningen for å ikke være en slik mamma? Har man et barn som lettere kan ofres enn andre? 

Anonymkode: 70d59...bc4