Barn som blir mobbet? Flytt!

[AnonymBruker]

Ikke sjelden leser jeg i tråder om folk som har blitt mobbet over flere år, eller har barn som har blitt mobbet i flere år. Som mor som opplevde det siste vet jeg hvor forferdelig det er å stå i en slik situasjon, men jeg forundrer meg likevel i forhold til at man vet om noe slikt, og ikke tar de grep som må til. HVA ENN SOM KREVES. 

Da jeg fikk vite om at mitt barn ble mobbet hadde det allerede pågått en god stund. Det man ikke vet om kan man ikke gjøre noe med, det er bare slik det er, men da jeg fikk vite om det var det også min plikt å gjøre det jeg kunne for å få slutt på det. Det ble mange møter med skolen, som også satte i verk alle de tiltak og plikter de har i forhold til slikt. Jeg hadde også møter med de andre forelderene, hvor jeg ba hver og en av dem følge opp egne barn, og gjøre sitt for at dette tok slutt. 

Jeg føler at både skole og foreldre tok situasjonen på alvor, og forsøkte, men kloke ord og formaninger vant ikke over den "etablerte sannheten" blant barna, at mitt barn var stygt, teit, dumt og ikke en de ville være venn med eller vennlig mot. De kunne pålegges og tvinges, overvåkes og rapporteres, men ingenting av dette førte til annet enn at den stygge mobbingen flyttet seg til utenfor skole og til etter skoletid, og på skolen og skolens område var det fremdeles utfrysing, med mindre det var "inkludering" under tvang og overvåking. 

Tiltak førte ikke frem. Ingenting førte frem, og mitt barn var ulykkelig. Troen på egen verdi stupte stadig, og ble erstattet av en tro på det andre barn sa. Håpet om at ting skulle bli bedre forsvant. Tilliten til hver av oss voksne som sa at dette skulle vi få orden på smuldret opp. 

Hvor lenge skal slikt få fortsette? 

Ikke lenge, er min innstendige bønn til andre foreldre i denne situasjonen. 

Glem hva som er og burde være det riktige! Glem Olweus, null aksept for mobbing, rapporter til fylkesmannen, og glem det å gi skole, foreldre og barn en lang rekke muligheter til å ordne opp! Gi det en sjanse en stund, men fører det ikke frem, fort, så glem at det riktige burde være at de som mobber burde få konsekvensene, og ta tak. Hva som enn kreves! 

Jeg ga systemet nesten ett år på å snurre de hjulene som er tilgjengelig, men da det ikke førte frem tok jeg den vanskelige beslutningen om å flytte. Den var vond, vanskelig og ikke minst kostbar. Den var også absolutt feil i forhold til hvem som burde ta konsekvensene av mobbing, og likevel... HVER ENESTE DAG mitt barn måtte være i den situasjonen kostet. For mye! For mye av det som betyr mest. Trygghet, selvtillit, lykke og tillit til andre. 

Ja jeg vet at å flytte ikke er en garanti det heller, og at problemene kan flytte med, men det å forsøke å gi sitt barn en ny sjanse i et nytt miljø er iallefall et håp om at det vonde kan ta slutt, og det er ting man kan gjøre for å se til at problemene ikke følger med. 

Jeg tok kontakt med den nye skolen i forkant av at vi flyttet, så de kunne være forberedt på å møte et barn som hadde med seg en historie og utfordringer. Dermed hadde de en plan klar. Plassering i klassen med den læreren som har best erfaring og resultater i forhold til å lage godt klassemiljø. Rådgiver og helsesøster som fulgte opp. Tett dialog mellom meg og skole.

I et nytt miljø, der det ikke er etablerte "sannheter" som forfølger og gjør alle tiltak meningsløse, kan tiltak virke. 

Jeg elsket huset mitt. Jeg har andre barn som trivdes godt. I kroner og øre har dette kostet mye, selv om vi gikk ned i både størrelse og standard. All jobben ved å kjøpe, selge og flytte... Den mentale kostnaden for både meg og barn som trivdes... 

Denne løsningen koster på så mange måter, og jeg forstår at folk nøler, og håper på at ting skal løse seg der de er. Likevel ber jeg, ikke nøl for lenge! Kostnadene ved å ikke gjøre det kan bli ubetalelige. Ting ingen ulemper eller pengerkostnader kan overgå. 

Prioriter barnet som ikke har det bra! Når alt det riktige har slått feil, ta det "feile", det ubeleilige og det kostbare valget, og vis at du setter barnet foran alt annet. At ingen kostnad for deg er for høy for at barnet skal få det bedre. 

Eventuelt andre barn vil forstå. Ikke bare det, de vil vite at de har foreldre som setter sine barn først. At hadde det vært dem som slet ville du gjort alt for dem også. Uansett hva som kreves. 

Jeg vet at det er et vanskelig valg, jeg forstår det inderlig godt, og om du og barnet ditt står i den situasjonen blør hjertet mitt for dere, men jeg håper at du gjør alt, absolutt alt, også det som er tungt, kostbart og vanskelig. For barnet er det viktigste. Ingen ting er viktigere enn det! 

♥ 

Anonymkode: 70d59...bc4

[Iia]

For mange i din families situasjon er det en god løsning å flytte. Klart det er vanskelig å selge hus, bytte jobb og flytte fra kjente og kjære, men er mobbingen alvorlig, kan det være et veldig godt grep. Kjenner mange som nærmest har fått nytt liv etter flytting. Så flott at du tok barnet ditt på alvor og ga barnet en ny mulighet et nytt sted. 

[AnonymBruker]

Det ville ikke være nok/mulig å bare bytte skole for det barnet?

Anonymkode: a8525...e4d

[AnonymBruker]

Kjære deg, vi gjorde akkurat det samme. Byttet først skole, men mobberne var likevel for tett på. De dukket opp på kjøpesenteret, kinoen, svømmehallen, fritidsaktiviteter, i skogen etc. Barna trengte avstand. Barna har fått PTSD av alvorlig mobbing, og det å aldri føle seg trygge på ikke møte mobberne, ble for tøft for dem. Vi solgte huset, ble selvstendig næringsdrivende og flyttet ganske langt bort. Vi flyttet dit vi fant en skole som mange vi stolte pågikk god for. Det høres sikkert ekstremt ut for de som ikke var vært i våre sko. Det var ekstremt. Men barna fikk gode liv. Dette er fem år siden og ingen av oss angrer. Alle Haruki mulighet til dette, jeget. Vi var heldige som kunne flytte mtp jobb, f eks. Og ja, vi savner nærheten til nettverket vårt. Men det å ha glade, bekymringsløse barn (etter et par år) - det er verdt det. 

Anonymkode: c4039...b5b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det ville ikke være nok/mulig å bare bytte skole for det barnet?

Anonymkode: a8525...e4d

Begge de to nærmeste skolene ville innebære at barnet mitt risikerte å møte på flere av mobberne, på grunn av bruk av samme idrettshall og baner til tider. Delvis var det også samme skolevei. Bare å gå til og fra bussen kunne innebære å treffe på dem. Som nevnt var også problemet aktuelt etter skoletid, og jeg ønsket jo ikke at barnet omtrent måtte forskanse seg i huset, og føle redsel hver gang det måtte til og fra. Som vedkommende som svarte rett etter deg forteller er det mange arenaer der barn kan risikere å treffe på sine mobbere, så jeg vurderte det best at vi flyttet såpass langt unna at barnet kunne føle seg trygt ikke bare hjemme og på skole, men i hele området. Ellers ville det bare løse deler av problemet. 

Anonymkode: 70d59...bc4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg, vi gjorde akkurat det samme. Byttet først skole, men mobberne var likevel for tett på. De dukket opp på kjøpesenteret, kinoen, svømmehallen, fritidsaktiviteter, i skogen etc. Barna trengte avstand. Barna har fått PTSD av alvorlig mobbing, og det å aldri føle seg trygge på ikke møte mobberne, ble for tøft for dem. Vi solgte huset, ble selvstendig næringsdrivende og flyttet ganske langt bort. Vi flyttet dit vi fant en skole som mange vi stolte pågikk god for. Det høres sikkert ekstremt ut for de som ikke var vært i våre sko. Det var ekstremt. Men barna fikk gode liv. Dette er fem år siden og ingen av oss angrer. Alle Haruki mulighet til dette, jeget. Vi var heldige som kunne flytte mtp jobb, f eks. Og ja, vi savner nærheten til nettverket vårt. Men det å ha glade, bekymringsløse barn (etter et par år) - det er verdt det. 

Anonymkode: c4039...b5b

Så trist å høre hva dere og barna måtte gå gjennom! Godt at barna nå har det bra! ♥ 

Dere er fantastiske foreldre som tok de grep som var nødvendig for at barna skal føle trygghet! 

Ja det er en ekstrem løsning, men likevel, både dere og vi er eksempler på at det virkelig kan være verdt det. At barna har det bra er det viktigste som finnes. 

Mitt barn sliter også noe med ettervirkninger, men måned for måned har jeg sett at barnet har blomstret opp igjen. Den første tiden på ny skole var barnet nærmest skyggeredd, og våget ikke å bli venn med noen. Redd for at de skulle oppdage at h*n var "stygg, dum og ekkel". For det å bli kalt det over lang tid hadde fester seg slik i sjelen at barnet trodde det var sannheten, og at det bare var et tidsspørsmål før de nye klassevennene oppdaget dette. 

Den nye skolen har imidlertid vært fantastisk i sin oppfølging, og nå, barnet mitt føler seg trygt, det trives på skolen, det har fått nære venner, og ingen har siden vi flyttet kalt barnet mitt stygt, ekkelt og dumt. 

Tilbakemeldingen jeg fikk fra lærer nå da de gikk ut i ferie var "En veldig kjekk elev å ha i klassen. Beskrives som positiv, høflig og grei av samtlige lærere, er godt likt av sine medelever, og har høy sosial kompetanse. Godt etablert i en stabil vennegjeng bestående av både gutter og jenter, men inkluderende ovenfor alle. Har en spesiell omsorg for dem som ikke alltid våger å henge seg på selv. Kan til tider la seg rive med av fleip og tull i timene. Ps! Det siste ser jeg som et sunnhetstegn i forhold til trygghet. "

Jeg gråter ikke lett, men jeg gråter ennå når jeg får slike tilbakemeldinger. Og jammen blir jeg også" litt tett i nesen" når det har ringt på døren, og barnet mitt roper at det stikker ut med venner en stund. Eller når jeg hører hvordan de ler på rommet. 

Ja det er dramatisk som du skriver, men jeg hadde bodd trangere og verre for dette! Byttet jobb og flyttet enda lengre fra omgangskretsen min, om nødvendig. 

Dette er verdt hva pokker det skulle være! 

Ja det hender også at jeg savner både huset og omgangskretsen jeg hadde der vi bodde, men det tar ikke mange sekunder før jeg tar meg i det, og vet at dette er langt bedre. 

Jeg håper at deres barn har fått like god oppfølging som mitt, og ønsker dere all lykke videre! 

 

Anonymkode: 70d59...bc4

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønskt min mor hadde tatt samme valget da jeg vokste opp. 

Mobbing gjennom hele barne og ungdomsskolen har skadet meg, jeg er ødelagt, traumatisert. Mobberene lever sine liv og har det godt med seg selv, jeg straffes hver dag for deres handlinger. 

Ord, slag, spark, blikk, utestenging, gjemme eller ødelegge mine eiendeler... 

Anonymkode: e6991...15e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønskt min mor hadde tatt samme valget da jeg vokste opp. 

Mobbing gjennom hele barne og ungdomsskolen har skadet meg, jeg er ødelagt, traumatisert. Mobberene lever sine liv og har det godt med seg selv, jeg straffes hver dag for deres handlinger. 

Ord, slag, spark, blikk, utestenging, gjemme eller ødelegge mine eiendeler... 

Anonymkode: e6991...15e

Jeg skulle også ønske at din mor hadde gjort det. Det er vondt å lese hva du måtte leve med og hvordan det har skadet deg, og det er fælt å vite at dette er historien til så mange, og hverdagen til så mange barn. 

Jeg håper at du får/søker hjelp til å bearbeide dette! Sender deg en varm klem. ❤️

Anonymkode: 70d59...bc4

[AnonymBruker]

På 3.7.2019 den 23.44, AnonymBruker skrev:

Ikke sjelden leser jeg i tråder om folk som har blitt mobbet over flere år, eller har barn som har blitt mobbet i flere år. Som mor som opplevde det siste vet jeg hvor forferdelig det er å stå i en slik situasjon, men jeg forundrer meg likevel i forhold til at man vet om noe slikt, og ikke tar de grep som må til. HVA ENN SOM KREVES. 

Da jeg fikk vite om at mitt barn ble mobbet hadde det allerede pågått en god stund. Det man ikke vet om kan man ikke gjøre noe med, det er bare slik det er, men da jeg fikk vite om det var det også min plikt å gjøre det jeg kunne for å få slutt på det. Det ble mange møter med skolen, som også satte i verk alle de tiltak og plikter de har i forhold til slikt. Jeg hadde også møter med de andre forelderene, hvor jeg ba hver og en av dem følge opp egne barn, og gjøre sitt for at dette tok slutt. 

Jeg føler at både skole og foreldre tok situasjonen på alvor, og forsøkte, men kloke ord og formaninger vant ikke over den "etablerte sannheten" blant barna, at mitt barn var stygt, teit, dumt og ikke en de ville være venn med eller vennlig mot. De kunne pålegges og tvinges, overvåkes og rapporteres, men ingenting av dette førte til annet enn at den stygge mobbingen flyttet seg til utenfor skole og til etter skoletid, og på skolen og skolens område var det fremdeles utfrysing, med mindre det var "inkludering" under tvang og overvåking. 

Tiltak førte ikke frem. Ingenting førte frem, og mitt barn var ulykkelig. Troen på egen verdi stupte stadig, og ble erstattet av en tro på det andre barn sa. Håpet om at ting skulle bli bedre forsvant. Tilliten til hver av oss voksne som sa at dette skulle vi få orden på smuldret opp. 

Hvor lenge skal slikt få fortsette? 

Ikke lenge, er min innstendige bønn til andre foreldre i denne situasjonen. 

Glem hva som er og burde være det riktige! Glem Olweus, null aksept for mobbing, rapporter til fylkesmannen, og glem det å gi skole, foreldre og barn en lang rekke muligheter til å ordne opp! Gi det en sjanse en stund, men fører det ikke frem, fort, så glem at det riktige burde være at de som mobber burde få konsekvensene, og ta tak. Hva som enn kreves! 

Jeg ga systemet nesten ett år på å snurre de hjulene som er tilgjengelig, men da det ikke førte frem tok jeg den vanskelige beslutningen om å flytte. Den var vond, vanskelig og ikke minst kostbar. Den var også absolutt feil i forhold til hvem som burde ta konsekvensene av mobbing, og likevel... HVER ENESTE DAG mitt barn måtte være i den situasjonen kostet. For mye! For mye av det som betyr mest. Trygghet, selvtillit, lykke og tillit til andre. 

Ja jeg vet at å flytte ikke er en garanti det heller, og at problemene kan flytte med, men det å forsøke å gi sitt barn en ny sjanse i et nytt miljø er iallefall et håp om at det vonde kan ta slutt, og det er ting man kan gjøre for å se til at problemene ikke følger med. 

Jeg tok kontakt med den nye skolen i forkant av at vi flyttet, så de kunne være forberedt på å møte et barn som hadde med seg en historie og utfordringer. Dermed hadde de en plan klar. Plassering i klassen med den læreren som har best erfaring og resultater i forhold til å lage godt klassemiljø. Rådgiver og helsesøster som fulgte opp. Tett dialog mellom meg og skole.

I et nytt miljø, der det ikke er etablerte "sannheter" som forfølger og gjør alle tiltak meningsløse, kan tiltak virke. 

Jeg elsket huset mitt. Jeg har andre barn som trivdes godt. I kroner og øre har dette kostet mye, selv om vi gikk ned i både størrelse og standard. All jobben ved å kjøpe, selge og flytte... Den mentale kostnaden for både meg og barn som trivdes... 

Denne løsningen koster på så mange måter, og jeg forstår at folk nøler, og håper på at ting skal løse seg der de er. Likevel ber jeg, ikke nøl for lenge! Kostnadene ved å ikke gjøre det kan bli ubetalelige. Ting ingen ulemper eller pengerkostnader kan overgå. 

Prioriter barnet som ikke har det bra! Når alt det riktige har slått feil, ta det "feile", det ubeleilige og det kostbare valget, og vis at du setter barnet foran alt annet. At ingen kostnad for deg er for høy for at barnet skal få det bedre. 

Eventuelt andre barn vil forstå. Ikke bare det, de vil vite at de har foreldre som setter sine barn først. At hadde det vært dem som slet ville du gjort alt for dem også. Uansett hva som kreves. 

Jeg vet at det er et vanskelig valg, jeg forstår det inderlig godt, og om du og barnet ditt står i den situasjonen blør hjertet mitt for dere, men jeg håper at du gjør alt, absolutt alt, også det som er tungt, kostbart og vanskelig. For barnet er det viktigste. Ingen ting er viktigere enn det! 

♥ 

Anonymkode: 70d59...bc4

FOR en mor du er! Vet det har kostet deg mye, men du gjør det rette!!! 

Sender deg en stor varm klem❤️

Anonymkode: e1871...e76

[AnonymBruker]

Det er faktisk ikke så forbanna enkelt for en del foreldre å bare slippe alt de har i hendene, og bare flytte til en helt annen kant av landet. 

Si opp den jobben de allerede har, og skaffe seg en helt annen arbeidsplass. Samt kvitte seg med hus / leilighet, og skaffe seg noe helt annet...                

Anonymkode: 97dad...91d

[AnonymBruker]

På 5.7.2019 den 13.50, AnonymBruker skrev:

FOR en mor du er! Vet det har kostet deg mye, men du gjør det rette!!! 

Sender deg en stor varm klem❤️

Anonymkode: e1871...e76

Takk for det! Jeg håper imidlertid at folk forstår at jeg ikke skrev dette for å påpeke hvilken fantastisk mor jeg er, men for å inspirere andre som står i en slik situasjon til å ta et så vanskelig valg. Jeg vet at det er tøft valg å ta, på så mange måter, men jeg håper likevel at folk våger å ta det valget, når andre ting har feilet. Det står for mye på spill til å la det valget være for vanskelig, nøle for lenge, eller å stikke hodet i sanden og håpe på at ting ordner seg i altfor lang tid. Å leve i en slik situasjon er så tøft for barnet at det triste, ubeleilige, kostbare og strevsomme ved å flytte uansett er mindre belastende for oss foreldre enn det koster barnet å bli værende i en slik situasjon. For oss blir det en sorg der og da, og strev og kostnader en stund. Å bli der barnet lider kan koste barnet å leve hele livet i skyggen av dette. Eller livet, i verste fall. Det skjer dessverre det også, at barn ikke orker mer.

Stilt opp mot dette er kostnader ved å flytte, følelsesmessig og økonomisk, ubetydelig. 

Anonymkode: 70d59...bc4

[AnonymBruker]

Med oss løste mobbingen seg da storebroren samlet kompisgjengen og truet mobberne. Brukte ikke vold, heldigvis. Jeg støtter opprinnelig ikke denne metoden, og ble skuffet over barnet vårt som ikke forsto bedre enn å true andre barn, men samtidig reddet det livskvaliteten og muligheten for vårt andre barn til et godt liv... dessverre det eneste som fungerer, utenom flytting. Han klarte ikke å se på at lillebroren ble sparket og helt vann på daglig...

Anonymkode: 46b64...bdc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk ikke så forbanna enkelt for en del foreldre å bare slippe alt de har i hendene, og bare flytte til en helt annen kant av landet. 

Si opp den jobben de allerede har, og skaffe seg en helt annen arbeidsplass. Samt kvitte seg med hus / leilighet, og skaffe seg noe helt annet...                

Anonymkode: 97dad...91d

Lett? Det er ingenting ved en slik situasjon som er lett! 

Jeg vil likevel påstå at det finnes få dette er vanskeligere for enn hva konsekvenser av å ikke gjøre det kan bli. Et barn som velger å avslutte livet, eller som sliter psykisk resten av livet... hvordan forsvarer man det med at det var vanskelig å gjøre noe? 

Det er ikke nødvendig å flytte til andre siden av landet. Må man bytte jobb er det sjelden umulig å finne jobb et annet sted. Kjøpe og selge, ja det er krevende, både praktisk og økonomisk. Ikke minst er hele denne prosessen følelsesmessig belastende. 

Nei, dette er ikke lett!!!!! Det er forferdelig! Vondt, vanskelig, tungt! Det er likevel lettere enn å miste et barn, eller at barnet skal leve med traumer resten av livet. 

Jo, man både kan og bør "slippe det man har i hendene" ! Det er ingenting av det som er viktigere enn barna! 

Anonymkode: 70d59...bc4

[AnonymBruker]

På 6.7.2019 den 19.59, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk ikke så forbanna enkelt for en del foreldre å bare slippe alt de har i hendene, og bare flytte til en helt annen kant av landet. 

Si opp den jobben de allerede har, og skaffe seg en helt annen arbeidsplass. Samt kvitte seg med hus / leilighet, og skaffe seg noe helt annet...                

Anonymkode: 97dad...91d

Jeg har tenkt litt på denne, og forsøkt å redigere meg selv i forhold til å forstå at dette valget kan være umulig å ta for foreldre. Jeg har kommet frem til at det selvfølgelig er noen situasjoner der dette må være veldig vanskelig. 

1. Man bor på en gård som i generasjoner har vært i familien. Eventuelt et hus som har vært det. 

2. Man driver en bedrift i området, som man har investert mye i, og hvor man taper alt ved å gi seg akkurat her og nå. 

3. Man har eldre foreldre i området som er avhengig av hjelp, og det er ingen andre som kan trå til. 

Jeg klarer likevel ikke å tro at dette vil være gjeldende for svært mange, og i tilfelle nr 1 hadde det antagelig vært en mulighet å leie ut for noen år. 

Å bytte jobb eller bolig er ellers stort sett mulig, selv om det ikke er lett, eller det man aller helst ønsker.

Dette er ingen lett løsning, men den kan være nødvendig for å redde barnet, og det er dette jeg håper å inspirere mennesker i den situasjonen til å våge. Selv om det er en tung og vanskelig beslutning, som får en del konsekvenser. 

Det er ikke alltid nødvendig å bytte jobb heller. I vårt tilfelle var det ikke nødvendig. Jeg fikk en annen reisevei til jobb, men vi måtte ikke flytte så langt bort at å bytte jobb var konsekvens. For den tøffe mammaen /pappa som delte sine erfaringer tidligere i tråden var det nødvendig. Jeg hadde gjort dette om det var nødvendig også. Det hadde vært trist, men jeg hadde likevel ansett det som mindre viktig enn at barnet har det bra. 

Jeg forstår som nevnt at å flytte er en tung og vanskelig avgjørelse, men jeg har litt problemer med å se at dette er umulig for veldig mange, når konsekvensene ved å ikke gjøre det kan bli så enorme for barnet /barna det gjelder. Jeg hadde ikke klart å leve med å se at barnet mitt visnet mer og mer. Det hadde kostet også meg mer enn det dette valget kostet meg. 

"Mamma orker ikke å gjøre det som er nødvendig. Det koster MEG for mye, praktisk, økonomisk og følelsesmessig, så du får bare holde ut." 

Det velger man bare ikke! Bør ikke velge! 

Anonymkode: 70d59...bc4

[AnonymBruker]

Så trist å lese det du skriver, men fint å lese at det går bedre nå. Jeg er lærer, nyutdannet og har ikke så mye erfaring. Men jeg har sett hvordan barn kan havne i uheldige roller de ikke blir kvitt. Ting kan bli virkelig ille. Det løser seg ved å ha strengt og kontrollerende «regime» i klasserommet, fordi det fysisk hindrer mobberen i å gjøre noe. Men rollene, følelsene og tankene er der likevel. De siver inn i sprekkene som de voksne ikke klarer å kontrollere. Småting, meldinger, ting som skjer i fritiden. 

Anonymkode: abea2...927

[Suss81]

Jeg er tidligere mobbeoffer som har blitt sterkere av mobbingen og ikke svakere.

Om mine barn blir utsatt for mobbing vil jeg starte ett helvete på jord. Like lite som jeg finner meg i at mine barn er stygge mot andre, vil jeg akseptere at noen er stygge mot dem. 

Men jeg ville ikke startet krig samtidig som barna mine var i kryssilden. De hadde byttet skole. Jeg lurer på hvordan mitt liv hadde vært om foreldrene mine hadde flyttet, og de skal ikke gjennomgå det jeg gjorde. 

Endret 7. juli 2019 av Suss81
Sendte for fort

[Iia]

Fælt med mobbing. Flytt unna dere som er hardt rammet og ikke finner annen løsning. Mobbing er dypt skadelig.

Endret 7. juli 2019 av Iia

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så trist å lese det du skriver, men fint å lese at det går bedre nå. Jeg er lærer, nyutdannet og har ikke så mye erfaring. Men jeg har sett hvordan barn kan havne i uheldige roller de ikke blir kvitt. Ting kan bli virkelig ille. Det løser seg ved å ha strengt og kontrollerende «regime» i klasserommet, fordi det fysisk hindrer mobberen i å gjøre noe. Men rollene, følelsene og tankene er der likevel. De siver inn i sprekkene som de voksne ikke klarer å kontrollere. Småting, meldinger, ting som skjer i fritiden. 

Anonymkode: abea2...927

Ja det er akkurat dette! Å få være med fordi voksne tvinger frem inkludering er ikke virkelig å få være med. Det gir ingen god følelse å vite at egentlig er man ikke ønsket. Selv om man får slutt på fysiske hendelser ved å gi mobberne straff og konsekvenser, eller det samme i forhold til verbale angrep, så vil blikk, tegn og mer skjult mobbing likevel ofte foregå videre. 

Man kan tvinge barn til å oppføre seg bedre, men ikke til å bli ekte venner, eller til å skifte mening om noen. Har man fått en slik rolle er den vanskelig å bli kvitt. Det hjelper ikke at det egentlig er tull og pølsevev heller, den rollen man er tildelt, for ingen vil ønske eller våge å bli venn med deg. 

Hvorfor noen får slike roller er nok også ganske tilfeldig. Det trenger ikke engang å være noe sannhet i det som påstås, det er gjerne bare slik at noen som andre hører på begynner å påstå slikt, og så ER det slikt, fordi andre ikke våger å si imot slike. 

Å få en slik rolle uansett ikke fortjent, men svært vanskelig å bli kvitt i det miljøet rollen oppsto og eksisterer. Har sivet inn i sprekker, som du sier. 

Anonymkode: 70d59...bc4

[AnonymBruker]

Så flott at dere fikk til å flytte når alt annet var prøvd, selv om det koster en god del (ikke først og fremst økonomisk).

Jeg er saksbehandler og ser ofte dokumentasjon fra unge voksne som har fått ødelagt livene sine pga mobbing. De har ikke klart seg bra på skolen, kommer ikke ut i studier eller arbeidsliv, sliter psykisk lenge (hele livet?) etter slike traumer i oppveksten. All ære til foreldre som klarer å forhindre dette når skolene og andre instanser ikke klarer å handle.

Anonymkode: ae105...1a4

[Mamma til én]

På 3.7.2019 den 23.44, AnonymBruker skrev:

Ikke sjelden leser jeg i tråder om folk som har blitt mobbet over flere år, eller har barn som har blitt mobbet i flere år. Som mor som opplevde det siste vet jeg hvor forferdelig det er å stå i en slik situasjon, men jeg forundrer meg likevel i forhold til at man vet om noe slikt, og ikke tar de grep som må til. HVA ENN SOM KREVES. 

Da jeg fikk vite om at mitt barn ble mobbet hadde det allerede pågått en god stund. Det man ikke vet om kan man ikke gjøre noe med, det er bare slik det er, men da jeg fikk vite om det var det også min plikt å gjøre det jeg kunne for å få slutt på det. Det ble mange møter med skolen, som også satte i verk alle de tiltak og plikter de har i forhold til slikt. Jeg hadde også møter med de andre forelderene, hvor jeg ba hver og en av dem følge opp egne barn, og gjøre sitt for at dette tok slutt. 

Jeg føler at både skole og foreldre tok situasjonen på alvor, og forsøkte, men kloke ord og formaninger vant ikke over den "etablerte sannheten" blant barna, at mitt barn var stygt, teit, dumt og ikke en de ville være venn med eller vennlig mot. De kunne pålegges og tvinges, overvåkes og rapporteres, men ingenting av dette førte til annet enn at den stygge mobbingen flyttet seg til utenfor skole og til etter skoletid, og på skolen og skolens område var det fremdeles utfrysing, med mindre det var "inkludering" under tvang og overvåking. 

Tiltak førte ikke frem. Ingenting førte frem, og mitt barn var ulykkelig. Troen på egen verdi stupte stadig, og ble erstattet av en tro på det andre barn sa. Håpet om at ting skulle bli bedre forsvant. Tilliten til hver av oss voksne som sa at dette skulle vi få orden på smuldret opp. 

Hvor lenge skal slikt få fortsette? 

Ikke lenge, er min innstendige bønn til andre foreldre i denne situasjonen. 

Glem hva som er og burde være det riktige! Glem Olweus, null aksept for mobbing, rapporter til fylkesmannen, og glem det å gi skole, foreldre og barn en lang rekke muligheter til å ordne opp! Gi det en sjanse en stund, men fører det ikke frem, fort, så glem at det riktige burde være at de som mobber burde få konsekvensene, og ta tak. Hva som enn kreves! 

Jeg ga systemet nesten ett år på å snurre de hjulene som er tilgjengelig, men da det ikke førte frem tok jeg den vanskelige beslutningen om å flytte. Den var vond, vanskelig og ikke minst kostbar. Den var også absolutt feil i forhold til hvem som burde ta konsekvensene av mobbing, og likevel... HVER ENESTE DAG mitt barn måtte være i den situasjonen kostet. For mye! For mye av det som betyr mest. Trygghet, selvtillit, lykke og tillit til andre. 

Ja jeg vet at å flytte ikke er en garanti det heller, og at problemene kan flytte med, men det å forsøke å gi sitt barn en ny sjanse i et nytt miljø er iallefall et håp om at det vonde kan ta slutt, og det er ting man kan gjøre for å se til at problemene ikke følger med. 

Jeg tok kontakt med den nye skolen i forkant av at vi flyttet, så de kunne være forberedt på å møte et barn som hadde med seg en historie og utfordringer. Dermed hadde de en plan klar. Plassering i klassen med den læreren som har best erfaring og resultater i forhold til å lage godt klassemiljø. Rådgiver og helsesøster som fulgte opp. Tett dialog mellom meg og skole.

I et nytt miljø, der det ikke er etablerte "sannheter" som forfølger og gjør alle tiltak meningsløse, kan tiltak virke. 

Jeg elsket huset mitt. Jeg har andre barn som trivdes godt. I kroner og øre har dette kostet mye, selv om vi gikk ned i både størrelse og standard. All jobben ved å kjøpe, selge og flytte... Den mentale kostnaden for både meg og barn som trivdes... 

Denne løsningen koster på så mange måter, og jeg forstår at folk nøler, og håper på at ting skal løse seg der de er. Likevel ber jeg, ikke nøl for lenge! Kostnadene ved å ikke gjøre det kan bli ubetalelige. Ting ingen ulemper eller pengerkostnader kan overgå. 

Prioriter barnet som ikke har det bra! Når alt det riktige har slått feil, ta det "feile", det ubeleilige og det kostbare valget, og vis at du setter barnet foran alt annet. At ingen kostnad for deg er for høy for at barnet skal få det bedre. 

Eventuelt andre barn vil forstå. Ikke bare det, de vil vite at de har foreldre som setter sine barn først. At hadde det vært dem som slet ville du gjort alt for dem også. Uansett hva som kreves. 

Jeg vet at det er et vanskelig valg, jeg forstår det inderlig godt, og om du og barnet ditt står i den situasjonen blør hjertet mitt for dere, men jeg håper at du gjør alt, absolutt alt, også det som er tungt, kostbart og vanskelig. For barnet er det viktigste. Ingen ting er viktigere enn det! 

♥ 

Anonymkode: 70d59...bc4

Dette var et sterkt innlegg, tårene rant da jeg leste det ❤ Vondt å høre at ditt barn har måttet gå gjennom dette. Du høres ut som en fantastisk mamma, som har gjort alt i din makt for å gi ditt barn et godt liv. Du er en ekte hverdagshelt! ❤