Flere som bare sitter alene hver dag?

[AnonymBruker]

Har verken venner eller kjæreste, så er mye alene. Uten familien, så hadde jeg råtnet helt bort. Jeg er veldig hjemmekjær og trives godt i eget selskap, men føler meg ensom til tider og savner å ha en venn å gjøre noe med. Men er så vanskelig å finne venner i voksen alder. Nordmenn er så reservert og mange mener de har nok venner. Jeg var medlem av en nettside for å få venner, men ble ingenting av det. Så er jeg litt klønete sosialt. Var med på et kokkekurs, men var ikke helt det store 😕

Så skjønner hvordan du har det ts

Anonymkode: f0cb9...8c8

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg ikke hatt empati så hadde jeg jo ikke orket å svare... Noen ganger trenger man å få det inn med teskje... Ofte pakker man seg inn i selvmedlidenhet og venter på at noen skal redde en, men sannheten er at det kan ingen... Det er en selv som må redde seg med å i det minste prøve. Det er ikke så håpløst som man tror, det er mange som blir friske fra diagnoser man ikke skulle tro man blir frisk fra, som f.eks schizofreni. Se på Arnhild Lauveng for eksempel... En stor inspirasjon! 

Forstår ikke hvorfor du kaller meg en hater når jeg prøver å bidra med hjelp. Bare fordi jeg ikke skriver "huff stakkars deg bare sitt inne og grav deg ned og syns synd i deg selv klem kos fuck livet" så betyr det ikke at jeg ikke er hyggelig. Noen ganger er ikke sannheten hyggelig, slik er det bare. 
 

Jeg har selv x antall diagnoser og jeg hadde aldri kommet meg fremover om jeg ikke bestemte meg for å gjøre en endring! Hva mener du er svaret på problemet ditt da? Hva tror du skal fikse ting for deg om du ikke gjør NOE selv? De som blir friske fra psykiske problemer eller som opplever mestring er i STOR GRAD ansvarlig for det selv. De kjemper på og pusher på for å få et bedre liv.

Kan ta ett eksempel fra mitt turbulente liv. Selv slet jeg med hinsides kraftig angst for en del år siden, turte ikke gå utfor døra, om jeg skulle hente posten trodde jeg naboen sto å pekte og lo av meg, jeg måtte stenge meg inne på soverommet fordi jeg trodde noen/noe så meg når jeg satt i stua. Klarte ikke gå på skole, klarte ikke jobbe, klarte knapt eksistere. Folk var det verste og skumleste og jævligste jeg visste! Slik var det i en periode på tja, 2-3 år? Jeg var allerede i behandling hos psykolog og hadde samtaleterapi en time ukentlig, det hendte at jeg ikke møtte opp også fordi angsten var så sterk! Men jeg skjønte til slutt at dette var min sjanse til å bli bedre, så jeg måtte i det minste møte opp til timene! Jeg måtte reflektere, se saker fra flere sider, jeg måtte gå MYE i mitt eget hode, jeg måtte utfordre meg selv på så mange punkt. Husker en gang så pressa jeg meg til å gå inn på butikken mens der var en del folk. Var ikke stappfullt, men det sto fem biler utenfor butikken. Jeg klarte ikke kjøpe noe, ble bare gående frem og tilbake, til slutt brøt jeg sammen og løp ut. Jeg så på det som en feil, men psykologen min rosa meg SÅ mye for at jeg gjorde det! Jeg trossa en enorm frykt! Andre gangen gikk det litt bedre, da kjøpte jeg en pakke tyggis. Så var jeg redd en lang periode igjen og turte ikke handle, så prøvde jeg litt igjen osv osv osv. Små steg. Nå i dag er det null stress. Går på butikken uten problemer, kan gå tur. På dårlige dager går jeg kun på butikken sent på kvelden. 

Psykiske problemer er noe jævla herk og man føler man sitter i et fengsel. Greia er at man selv har nøkkelen! Det er derimot ikke alle som vet det! Det tok lang tid før jeg skjønte det selv. Men selv om jeg vet at jeg har nøkkelen til å låse opp cella, så er det fryktelig vanskelig å ta den i bruk. Jeg låser meg inn ofte selv den dag i dag, selv om jeg har blitt bedre på noen punkt, men samtidig fått ny diagnose pga noen ting dessverre har gått skeis. Men da er det viktig å fokusere på positiv fremgang, ikke sant... Man må jobbe hardt over lengre tid for å bli frisk... Man er selv en stor ressurs, og med hjelp fra psykologer, gode bøker, inspirerende mennesker som selv har taklet psykiske problemer, så kan man nå langt.. Det gjelder å ikke gi opp og tro at man ikke klarer å få det til. 

Mange vet hva psykiske problemer er, spesielt de som selv har diagnoser. De fleste med psykiske problemer vet også at det krever mye av en, og at handling og motivasjon er en stor faktor... Behandling, råd, tips og triks hjelper ikke om man ikke selv ønsker å endre seg eller ta imot hjelp. Det får man beskjed om i gruppeterapi og samtaleterapi. Det er helt naturlig.. 

Anonymkode: 8f4a4...131

Jeg er enig i det du skriver. Men man må ikke glemme at folk med psykiske lidelser også er veldig ulike. Jeg tror ikke at Ts skriver for å klage men for å dele smerten sin med noen. Det er noe annet enn å klage og kritisere. Mange som er ressurs sterke kan også slite psykisk. Og du er tydeligvis en av dem. Å komme ut av en fastlåst situasjon har også mye å gjøre med hvilken ressurser du har intellektuelt.  Jeg har feks en usynlig hjerneskade. Og sliter med å få gjort praktiske ting. Roter med tall og har angst for å gjøre feil da det smerter meg å mislykkes og avsløre mine svakheter.  For jeg vil jo så gjerne virke normal og oppegående. Dermed stiller folk større krav til meg enn jeg er istand til å gjennomføre fordi de ikke kan se mine begrensninger og handikapp. Men for meg har det betydd mye at noen bryr seg, hjelper meg og oppmuntrer meg. For jeg klarer ikke alle livets praktiske utfordringer uten hjelp, råd og veiledning. Det som begrenser meg er at jeg sliter med å oppfatte ting og ta inn synsinntrykk, lære og ta inn informasjon like raskt som andre normale mennesker, selv om jeg ikke er psykisk utviklingshemmet.

Anonymkode: e0e97...a38

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor gammel du er TS, men jeg var som deg i mange år. Nå er jeg midtveis i livet, og har fortsatt aldri vært langvarig hos noen terapeut som kan noe om det jeg sliter med. Psykiatrien i Norge er en vits for tunge lidelser. Det som hjalp meg var å ta ting gradvis. Jeg brukte mange år på å komme meg ut av isolasjonen, og å få meg et slags nettverk og etterhvert kjæreste. Hadde du spørt meg for 10 år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å ha noen få venner jeg kunne slappe av med uten panikkangst. Men alt dette her tar tid. Særlig uten hjelp fra dyktige fagfolk, og de er mangelvare for de av oss som sliter med mer enn lette psykiske diagnoser. Men fortsett å prøve! Les om andre med samme problemer som deg, hvordan de kom seg ut av ting, utfordre deg selv gradvis. Er du god på engelsk finnes det støttegrupper for alle slags lidelser og diagnoser. Lykke til!

Anonymkode: d0033...25c

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg ELSKER det. Jobber på sykehjem, så får nok sosialisering der. Elsker å komme hjem til tom leilighet med fred og ro. Har ikke venner, kjæreste osv. Familien bor langt unna så ser de sjeldent. 

Anonymkode: 8f4a4...131

Da sitter du jo ikke alene hver dag, du er jo på jobb sammen med andre mennesker.

Stor forskjell på de som er uten jobb og alene HVER dag,

Anonymkode: 4830b...939

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg vet at jeg er alene om å være helt alene døgnet rundt i årevis. Så egentlig så spørr jeg kun for å trykke meg selv enda lenger ned. Jeg er nok den eneste som i årevis ikke har hatt noe kontakt med andre enn typ kassadama på rimi.

 

Anonymkode: 4b503...686

Nevnte du ikke i en annen tråd at du har venner?

[AnonymBruker]

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig i det du skriver. Men man må ikke glemme at folk med psykiske lidelser også er veldig ulike. Jeg tror ikke at Ts skriver for å klage men for å dele smerten sin med noen. Det er noe annet enn å klage og kritisere. Mange som er ressurs sterke kan også slite psykisk. Og du er tydeligvis en av dem. Å komme ut av en fastlåst situasjon har også mye å gjøre med hvilken ressurser du har intellektuelt.  Jeg har feks en usynlig hjerneskade. Og sliter med å få gjort praktiske ting. Roter med tall og har angst for å gjøre feil da det smerter meg å mislykkes og avsløre mine svakheter.  For jeg vil jo så gjerne virke normal og oppegående. Dermed stiller folk større krav til meg enn jeg er istand til å gjennomføre fordi de ikke kan se mine begrensninger og handikapp. Men for meg har det betydd mye at noen bryr seg, hjelper meg og oppmuntrer meg. For jeg klarer ikke alle livets praktiske utfordringer uten hjelp, råd og veiledning. Det som begrenser meg er at jeg sliter med å oppfatte ting og ta inn synsinntrykk, lære og ta inn informasjon like raskt som andre normale mennesker, selv om jeg ikke er psykisk utviklingshemmet.

Anonymkode: e0e97...a38

Hun skriver jo kun at hun er alene og at hun ikke får hjelp. Det er det? Jeg skjønner de som vil dele smerte og alt det der men da bruker man å være litt mer detaljert, forklare mer, søke kontakt med andre som føler det likens fremfor å konstant avfeie råd og andre som har opplevd lignende, og gjenta de samme tingene om igjen og om igjen.. 
 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo lett for deg å si da for du fikk/får jo hjelp. Jeg får ikke hjelp og ja jeg har bedt om hjelp flere ganger, med begrunnelse at det er fullt..

Jeg har det også like ille som det du beskriver der så hvordan hadde du følt det viss du faktisk ikke hadde hjelp den gangen? Da hadde du ikke kommet deg noe sted du heller. Noen ganger har man rett og slett havnet så langt ned og har så mange og alvorlige diagnoser at man faktisk ikke klarer å komme seg opp alene.

Anonymkode: 4b503...686

Jeg skrev et laaangt innlegg og det eneste du klarer å fokusere på er at det er lett for meg å si ettersom jeg får hjelp i form av samtaleterapi...? Det er ikke "fullt" nei, man blir satt på venteliste. Det tok sin tid før jeg fikk hjelp også. 

Jeg har gått lange perioder uten hjelp da jeg har tenkt "nei fuck dis klarer meg selv" så jeg vet hvordan det er å gå uten hjelp. Det suger. Men om man ikke har mulighet til å gå til psykolog, eller man står i ventekø, noe du bør kreve å bli satt i når du drar til lege, så har man mange andre hjelpemidler. Selvhjelpsbøker, selvhjelpsvideoer, filmer, dokumentarer, andre mennesker på nettet... Men når du bare avfeier alt og oppfører deg hjelpesløs kan du ikke forvente at ting blir bedre. Jeg skjønner det er frustrerende å spør etter hjelp og ikke få det, det er et stor avvik i det norske helsevesenet at så mange psykisk syke ikke får den hjelpen de har krav på, MEN du må mase! Evt er privat psykolog et alternativ men jeg er ikke alle steder det er så utbredt. 

Du sier du har alvorlige diagnoser men har du gått til psykolog da...? Du kan ikke si du har en diagnose om du ikke har fått det av lege eller psykolog, og om du hadde hatt en alvorlig diagnose typ borderline, schizo og lignende, så er den eneste grunnen til at du havnet utenfor hjelpesystemet at du selv ikke ønsket hjelp.. 

Sliter litt med å ta deg seriøst nå altså. Du må komme deg ut av denne selvmedlidenhetsbobla og ta ansvar. 

Anonymkode: 8f4a4...131

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Du sier du har alvorlige diagnoser men har du gått til psykolog da...? Du kan ikke si du har en diagnose om du ikke har fått det av lege eller psykolog, og om du hadde hatt en alvorlig diagnose typ borderline, schizo og lignende, så er den eneste grunnen til at du havnet utenfor hjelpesystemet at du selv ikke ønsket hjelp.. 

 

Anonymkode: 8f4a4...131

Hvis det er samme person som har skrevet i andre tråder, så har hun nevnt at hun har schizofreni. Da synes jeg også det er veldig rart at det er fullt overalt og at hun ikke får plass hos psykolog.

[AnonymBruker]

1 time siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Hvis det er samme person som har skrevet i andre tråder, så har hun nevnt at hun har schizofreni. Da synes jeg også det er veldig rart at det er fullt overalt og at hun ikke får plass hos psykolog.

Ok. Da skurrer dette enda mer, for ingen lege eller psykolog sier "nei er fullt" til en person med schizofreni. Det er aaaaltfor risky mtp høy selvmordsrate. 

Anonymkode: 8f4a4...131

[AnonymBruker]

Ja jeg sitter alene hver dag i flere år, er kvinne 49 år. Har ikke jobb, ikke venner og ikke familie i nærheten. Ikke snakker jeg med familien på telefon heller. Eneste jeg har her er bilmekanikeren min som jeg snakker med en eller to ganger i året, og to nettvenninner i Australia og USA. Har jo andre venner her i Norge men snakker aldri med dem og de bor ikke i nærheten. Traff også en dame i fjor sommer som jeg møtte en gang til på høsten, etter det har jeg ikke sett henne for jeg orker ikke bevege meg utenfor huset noe særlig. Nå har jeg ikke snakket med et menneske utenom kassadama på...2 mnd? Det var bilmekanikeren på telefon. Men jeg har dyr da, tre katter og en hund, og internett. Jeg er internett-avhengig og sitter på nettet dagen lang.

Anonymkode: 2fa73...2cd

[AnonymBruker]

Du må jo ikke sette deg ned å bestemme deg for at sy har det værre enn alle andre..

og jo, det finnes masser av mennesker som er så alene som du.

jeg skal ikke si noe om å bare gjøre sånn eller sånn. Men det er faktisk du som må gjøre noe.. Hvem skal det ellers være.

Søk helsehjelp. Søk igjen og igjen til noe løsner. Fastlege først. Søke terapi. Det finnes mye rart i kommunen. Samtale-partnere og folk som hjelper en ut av huset. Det virker litt nedverdigende i begynnelsen å ha en støttekontakt. Det syntes jeg. Men det var en start og jeg kom meg ut. Det finne også noe som heter : telefonvenn ( tror mental helse har det) samme greia. Ikke optimal, men en start. En øvelse i kommunikasjon. Fint å ha i neste steg, mot det å få en bekjent eller to ( meldte meg inn i yoga- gruppe her etterhvert) og så videre mot venn en gang. Så går en små små steg og etter en stund har en plutselig gått så langt at... : ja hvem vet 😉 hvor det ender og hvilke muligheter som åpner seg om en begynner så smått å gå og forandre i det bittelille,

( kontekst : var tungt psykisk syk i 20 år. Nå ikke frisk. Blir det nok ikke. Men mye bedre og ute verden så mye jeg orker. Frustrerer men i siget..) 

Vet håpet glipper støtt og stadig. Det er vondt. Men du er absolutt ikke alene som ensom. Det finnes mange. Og bare du kan forandre det.

Anonymkode: 81c0c...a85

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Da skurrer dette enda mer, for ingen lege eller psykolog sier "nei er fullt" til en person med schizofreni. Det er aaaaltfor risky mtp høy selvmordsrate. 

Anonymkode: 8f4a4...131

Ja, dette tenker jeg også. 

[AnonymBruker]

On 6/29/2019 at 2:18 PM, AnonymBruker said:

Men når du bare avfeier alt og oppfører deg hjelpesløs kan du ikke forvente at ting blir bedre.

Anonymkode: 8f4a4...131

Var det dette psykologen sa til deg de gangene du følte for å gi opp?

Anonymkode: ae4cf...f57

[AnonymBruker]

On 6/29/2019 at 1:08 AM, AnonymBruker said:

Fordi jeg vet at jeg er alene om å være helt alene døgnet rundt i årevis. Så egentlig så spørr jeg kun for å trykke meg selv enda lenger ned. Jeg er nok den eneste som i årevis ikke har hatt noe kontakt med andre enn typ kassadama på rimi.

 

Anonymkode: 4b503...686

Sikkert. 

Anonymkode: 5fb3e...877

[AnonymBruker]

jeg bor i en kultur der man ikke kommer inn i miljøet. Det er en svært rik boligområde, så tenkte jeg ikke på når jeg flyttet hit, var bare glad jeg fikk et sted å bo. 

Anonymkode: 2970d...ff8

[AnonymBruker]

På 29.6.2019 den 1.21, AnonymBruker skrev:

Du tror det bare er for meg å bestemme meg for å gjøre en endring??? Du vet ikke hva psykiske problemer er for noe skjønner jeg..

Anonymkode: 4b503...686

Ja. For at det skal skje en endring må man ta det valget selv og gå inn for at endring skal skje. Det vil ikke si at man kan få til en endring over natten, at det ikke blir vanskelig eller at man klarer det uten hjelp. Men hvis du ikke gjør noe kan du heller ikke regne med at livet ditt vil snu. 

Anonymkode: ba7ad...774

[AnonymBruker]

Hater å hjelpe folk som ikke evner å ta innover seg det som blir sagt eller prøve å endre seg. Da kan man like gjerne ha det så godt. Ingen bryr seg.

Anonymkode: 6965d...ad6

[AnonymBruker]

På 29.6.2019 den 2.31, AnonymBruker skrev:

Det er jo lett for deg å si da for du fikk/får jo hjelp. Jeg får ikke hjelp og ja jeg har bedt om hjelp flere ganger, med begrunnelse at det er fullt..

Jeg har det også like ille som det du beskriver der så hvordan hadde du følt det viss du faktisk ikke hadde hjelp den gangen? Da hadde du ikke kommet deg noe sted du heller. Noen ganger har man rett og slett havnet så langt ned og har så mange og alvorlige diagnoser at man faktisk ikke klarer å komme seg opp alene.

Anonymkode: 4b503...686

Hvis det er fullt blir du satt på venteliste. Hvis det vurderes som at du trenger hurtig hjelp kan andre tiltak settes inn, eksempelvis frivillig eller tvungen innleggelse. Nå får jeg oppfølging fra psykiater, men han har nå spurt meg noen ganger om vi ikke skal vurdere innleggelse. Innleggelse kan også skje via fastlege. 

Og min psykiater er for øvrig ganske tydelig på at man må ha motivasjon og være villig til å jobbe med sine problemområder hvis man skal gå i behandling og få effekt av det. 

Anonymkode: ba7ad...774

[AnonymBruker]

På 29.6.2019 den 11.37, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvor gammel du er TS, men jeg var som deg i mange år. Nå er jeg midtveis i livet, og har fortsatt aldri vært langvarig hos noen terapeut som kan noe om det jeg sliter med. Psykiatrien i Norge er en vits for tunge lidelser. Det som hjalp meg var å ta ting gradvis. Jeg brukte mange år på å komme meg ut av isolasjonen, og å få meg et slags nettverk og etterhvert kjæreste. Hadde du spørt meg for 10 år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å ha noen få venner jeg kunne slappe av med uten panikkangst. Men alt dette her tar tid. Særlig uten hjelp fra dyktige fagfolk, og de er mangelvare for de av oss som sliter med mer enn lette psykiske diagnoser. Men fortsett å prøve! Les om andre med samme problemer som deg, hvordan de kom seg ut av ting, utfordre deg selv gradvis. Er du god på engelsk finnes det støttegrupper for alle slags lidelser og diagnoser. Lykke til!

Anonymkode: d0033...25c

Takk for et konstruktivt svar som faktisk svarer på spørsmålet. Selv om du ikke har det lik den dag i dag så er det godt å høre at det er flere som ihvertfall har hatt det nogenlunde likt tidligere. Ja det er veldig dumt at psykiatrien ikke tar de med store funksjonshemminger på alvor slik at de også kan få et verdig liv.

Anonymkode: 4b503...686

[AnonymBruker]

det er mange som sitter alene, idag flørter 90 % kvinner og menn på tinder, og tror dem er stor sjarmører og i verdens beste liga, ja, for ikke å snakke om alle datingsider der noen tjener vanvittig med penger på rare mennesker som bare forstår at det er igjennom en pc man får en sjanse på andre. 

Så til deg som tror du er alene, den mest vellykkete sitter alene fordi dem har drukket seg fulle igår, og trenger å reparere seg i dag.

Er livet ikke rart? 

 

Anonymkode: 2970d...ff8