Flere som bare sitter alene hver dag?

[AnonymBruker]

Flere som bare sitter alene hver eneste dag og ikke har noen å snakke med eller være sammen med?

Om du har samboer eller venner å henge med så telles det ikke for da er du ikke alene

Anonymkode: 4b503...686

[Nooni]

Når jeg leser spm ditt så spør jeg meg selv: 

Hvorfor spør hun om dette? 

Svaret mitt er at du kanskje trenger å føle at du ikke er alene?

Men så blir det neste spørsmålet: 

På hvilken måte kan DET hjelpe deg ut av det som er vanskelig? Hva handler dette om= 

Jeg forsøker ikke å provosere, jeg bare undrer meg. 

[AnonymBruker]

Ja. Jeg ELSKER det. Jobber på sykehjem, så får nok sosialisering der. Elsker å komme hjem til tom leilighet med fred og ro. Har ikke venner, kjæreste osv. Familien bor langt unna så ser de sjeldent. 

Anonymkode: 8f4a4...131

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Nooni skrev:

Når jeg leser spm ditt så spør jeg meg selv: 

Hvorfor spør hun om dette? 

Svaret mitt er at du kanskje trenger å føle at du ikke er alene?

Men så blir det neste spørsmålet: 

På hvilken måte kan DET hjelpe deg ut av det som er vanskelig? Hva handler dette om= 

Jeg forsøker ikke å provosere, jeg bare undrer meg. 

Fordi jeg vet at jeg er alene om å være helt alene døgnet rundt i årevis. Så egentlig så spørr jeg kun for å trykke meg selv enda lenger ned. Jeg er nok den eneste som i årevis ikke har hatt noe kontakt med andre enn typ kassadama på rimi.

 

Anonymkode: 4b503...686

[Nooni]

Du er ikke alene. Du har en verdi. De har noe å bidra med. 

Ta kontakt med frivillighetssentralen på stedet hvor du bor. Det er mitt forslag. Det er så mange som setter pris på besøk/frivillighet - og jeg synes det er mye som tyder på at du har ting å bidra med. 

[AnonymBruker]

Kan du gjøre noe for å få kontakt med noen ts? Kurs av noe slag? Bestem deg for å gjøre en endring, i sommer/høst?

Har du noe du liker å gjøre? Evt noe du er interessert i, noe du har lyst å gjøre? Hvis du begynner, kan endringer skje. Hvis ikke skjer det ingenting. 

Jeg er selv mye alene, til tider kanskje for mye, men jeg trives også i mitt eget selskap. Kan være veldig mye alene i forhold til mange andre som alltid må ha noen der. 

Anonymkode: 585fb...380

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Nooni skrev:

Du er ikke alene. Du har en verdi. De har noe å bidra med. 

Ta kontakt med frivillighetssentralen på stedet hvor du bor. Det er mitt forslag. Det er så mange som setter pris på besøk/frivillighet - og jeg synes det er mye som tyder på at du har ting å bidra med. 

Hadde det vært så enkelt så hadde jeg gjort det for lengst og hatt både venner og kjæreste, men jeg har alvorlige psykiske problemer som gjør at jeg er helt isolert uten noen. Får ikke noe hjelp heller fordi det ikke er ledig plass

Anonymkode: 4b503...686

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kan du gjøre noe for å få kontakt med noen ts? Kurs av noe slag? Bestem deg for å gjøre en endring, i sommer/høst?

Har du noe du liker å gjøre? Evt noe du er interessert i, noe du har lyst å gjøre? Hvis du begynner, kan endringer skje. Hvis ikke skjer det ingenting. 

Jeg er selv mye alene, til tider kanskje for mye, men jeg trives også i mitt eget selskap. Kan være veldig mye alene i forhold til mange andre som alltid må ha noen der. 

Anonymkode: 585fb...380

Du tror det bare er for meg å bestemme meg for å gjøre en endring??? Du vet ikke hva psykiske problemer er for noe skjønner jeg..

Anonymkode: 4b503...686

[Nooni]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det vært så enkelt så hadde jeg gjort det for lengst og hatt både venner og kjæreste, men jeg har alvorlige psykiske problemer som gjør at jeg er helt isolert uten noen. Får ikke noe hjelp heller fordi det ikke er ledig plass

Anonymkode: 4b503...686

Jeg forstår. Det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon. 

Ok, det eneste jeg da vil råde deg til er å google "kognitiv terapi". Det fungerer selvsagt best med behandler, men det kan også fungere på egenhånd og hvis man tar det seriøst. Alt handler om å stille spørsmål/snu tankene dine. Tankene påvirker følelsene dine, så det må du få kontroll på. 

 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg vet at jeg er alene om å være helt alene døgnet rundt i årevis. Så egentlig så spørr jeg kun for å trykke meg selv enda lenger ned. Jeg er nok den eneste som i årevis ikke har hatt noe kontakt med andre enn typ kassadama på rimi.

 

Anonymkode: 4b503...686

Herrejævlagud, det er tja, 7,7 milliarder mennesker i verden og du tror du er alene om å være helt alene døgnet rundt i årevis? 

Altså, noen ganger må man ta ansvar for helsen sin. Kom deg til lege og få henvisning til psykolog. Om du har alvorlige psykiske problemer så er du allerede kjent innad psykiatrien og har rett til hjelp. Ikke si at du er en av de som selvdiagnoserer? Du får mange fine forslag i tråden her. Så jeg vet ikke hva du vil, om det bare er å klage eller hva det er. 

Anonymkode: 8f4a4...131

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herrejævlagud, det er tja, 7,7 milliarder mennesker i verden og du tror du er alene om å være helt alene døgnet rundt i årevis? 

Altså, noen ganger må man ta ansvar for helsen sin. Kom deg til lege og få henvisning til psykolog. Om du har alvorlige psykiske problemer så er du allerede kjent innad psykiatrien og har rett til hjelp. Ikke si at du er en av de som selvdiagnoserer? Du får mange fine forslag i tråden her. Så jeg vet ikke hva du vil, om det bare er å klage eller hva det er. 

Anonymkode: 8f4a4...131

Snakker om å ha empati med andre.. Nok av "haters" overalt, og klarer man ikke å si noe hyggelige til folk, så bør man heller la være.. 

Anonymkode: 3a528...ff4

[AnonymBruker]

Er helt alene. Går på skole men ingen liker meg der, snakker nesten aldri med folk.

Anonymkode: 10c29...385

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakker om å ha empati med andre.. Nok av "haters" overalt, og klarer man ikke å si noe hyggelige til folk, så bør man heller la være.. 

Anonymkode: 3a528...ff4

Hadde jeg ikke hatt empati så hadde jeg jo ikke orket å svare... Noen ganger trenger man å få det inn med teskje... Ofte pakker man seg inn i selvmedlidenhet og venter på at noen skal redde en, men sannheten er at det kan ingen... Det er en selv som må redde seg med å i det minste prøve. Det er ikke så håpløst som man tror, det er mange som blir friske fra diagnoser man ikke skulle tro man blir frisk fra, som f.eks schizofreni. Se på Arnhild Lauveng for eksempel... En stor inspirasjon! 

Forstår ikke hvorfor du kaller meg en hater når jeg prøver å bidra med hjelp. Bare fordi jeg ikke skriver "huff stakkars deg bare sitt inne og grav deg ned og syns synd i deg selv klem kos fuck livet" så betyr det ikke at jeg ikke er hyggelig. Noen ganger er ikke sannheten hyggelig, slik er det bare. 
 

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du tror det bare er for meg å bestemme meg for å gjøre en endring??? Du vet ikke hva psykiske problemer er for noe skjønner jeg..

Anonymkode: 4b503...686

Jeg har selv x antall diagnoser og jeg hadde aldri kommet meg fremover om jeg ikke bestemte meg for å gjøre en endring! Hva mener du er svaret på problemet ditt da? Hva tror du skal fikse ting for deg om du ikke gjør NOE selv? De som blir friske fra psykiske problemer eller som opplever mestring er i STOR GRAD ansvarlig for det selv. De kjemper på og pusher på for å få et bedre liv.

Kan ta ett eksempel fra mitt turbulente liv. Selv slet jeg med hinsides kraftig angst for en del år siden, turte ikke gå utfor døra, om jeg skulle hente posten trodde jeg naboen sto å pekte og lo av meg, jeg måtte stenge meg inne på soverommet fordi jeg trodde noen/noe så meg når jeg satt i stua. Klarte ikke gå på skole, klarte ikke jobbe, klarte knapt eksistere. Folk var det verste og skumleste og jævligste jeg visste! Slik var det i en periode på tja, 2-3 år? Jeg var allerede i behandling hos psykolog og hadde samtaleterapi en time ukentlig, det hendte at jeg ikke møtte opp også fordi angsten var så sterk! Men jeg skjønte til slutt at dette var min sjanse til å bli bedre, så jeg måtte i det minste møte opp til timene! Jeg måtte reflektere, se saker fra flere sider, jeg måtte gå MYE i mitt eget hode, jeg måtte utfordre meg selv på så mange punkt. Husker en gang så pressa jeg meg til å gå inn på butikken mens der var en del folk. Var ikke stappfullt, men det sto fem biler utenfor butikken. Jeg klarte ikke kjøpe noe, ble bare gående frem og tilbake, til slutt brøt jeg sammen og løp ut. Jeg så på det som en feil, men psykologen min rosa meg SÅ mye for at jeg gjorde det! Jeg trossa en enorm frykt! Andre gangen gikk det litt bedre, da kjøpte jeg en pakke tyggis. Så var jeg redd en lang periode igjen og turte ikke handle, så prøvde jeg litt igjen osv osv osv. Små steg. Nå i dag er det null stress. Går på butikken uten problemer, kan gå tur. På dårlige dager går jeg kun på butikken sent på kvelden. 

Psykiske problemer er noe jævla herk og man føler man sitter i et fengsel. Greia er at man selv har nøkkelen! Det er derimot ikke alle som vet det! Det tok lang tid før jeg skjønte det selv. Men selv om jeg vet at jeg har nøkkelen til å låse opp cella, så er det fryktelig vanskelig å ta den i bruk. Jeg låser meg inn ofte selv den dag i dag, selv om jeg har blitt bedre på noen punkt, men samtidig fått ny diagnose pga noen ting dessverre har gått skeis. Men da er det viktig å fokusere på positiv fremgang, ikke sant... Man må jobbe hardt over lengre tid for å bli frisk... Man er selv en stor ressurs, og med hjelp fra psykologer, gode bøker, inspirerende mennesker som selv har taklet psykiske problemer, så kan man nå langt.. Det gjelder å ikke gi opp og tro at man ikke klarer å få det til. 

Mange vet hva psykiske problemer er, spesielt de som selv har diagnoser. De fleste med psykiske problemer vet også at det krever mye av en, og at handling og motivasjon er en stor faktor... Behandling, råd, tips og triks hjelper ikke om man ikke selv ønsker å endre seg eller ta imot hjelp. Det får man beskjed om i gruppeterapi og samtaleterapi. Det er helt naturlig.. 

Anonymkode: 8f4a4...131

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det vært så enkelt så hadde jeg gjort det for lengst og hatt både venner og kjæreste, men jeg har alvorlige psykiske problemer som gjør at jeg er helt isolert uten noen. Får ikke noe hjelp heller fordi det ikke er ledig plass

Anonymkode: 4b503...686

Du har krav på plass... Mas, mas, og mas enda mer. Bytt fastlege om det må til.. Få henvisning.. Om du har alvorlige psykiske problemer blir du priortiert, så enkelt er det. 

Anonymkode: 8f4a4...131

[AnonymBruker]

Ja men gjør det av fri vilje. Takker nei til alt av sosiale sammenhenger. 

Anonymkode: 4d0e5...621

[AnonymBruker]

Ja, sitter alene i flere måneder. Sitter her på KG nå når jeg føler meg litt ensom, så det hjelper jo på.

Anonymkode: 9efa1...631

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg ikke hatt empati så hadde jeg jo ikke orket å svare... Noen ganger trenger man å få det inn med teskje... Ofte pakker man seg inn i selvmedlidenhet og venter på at noen skal redde en, men sannheten er at det kan ingen... Det er en selv som må redde seg med å i det minste prøve. Det er ikke så håpløst som man tror, det er mange som blir friske fra diagnoser man ikke skulle tro man blir frisk fra, som f.eks schizofreni. Se på Arnhild Lauveng for eksempel... En stor inspirasjon! 

Forstår ikke hvorfor du kaller meg en hater når jeg prøver å bidra med hjelp. Bare fordi jeg ikke skriver "huff stakkars deg bare sitt inne og grav deg ned og syns synd i deg selv klem kos fuck livet" så betyr det ikke at jeg ikke er hyggelig. Noen ganger er ikke sannheten hyggelig, slik er det bare. 
 

Jeg har selv x antall diagnoser og jeg hadde aldri kommet meg fremover om jeg ikke bestemte meg for å gjøre en endring! Hva mener du er svaret på problemet ditt da? Hva tror du skal fikse ting for deg om du ikke gjør NOE selv? De som blir friske fra psykiske problemer eller som opplever mestring er i STOR GRAD ansvarlig for det selv. De kjemper på og pusher på for å få et bedre liv.

Kan ta ett eksempel fra mitt turbulente liv. Selv slet jeg med hinsides kraftig angst for en del år siden, turte ikke gå utfor døra, om jeg skulle hente posten trodde jeg naboen sto å pekte og lo av meg, jeg måtte stenge meg inne på soverommet fordi jeg trodde noen/noe så meg når jeg satt i stua. Klarte ikke gå på skole, klarte ikke jobbe, klarte knapt eksistere. Folk var det verste og skumleste og jævligste jeg visste! Slik var det i en periode på tja, 2-3 år? Jeg var allerede i behandling hos psykolog og hadde samtaleterapi en time ukentlig, det hendte at jeg ikke møtte opp også fordi angsten var så sterk! Men jeg skjønte til slutt at dette var min sjanse til å bli bedre, så jeg måtte i det minste møte opp til timene! Jeg måtte reflektere, se saker fra flere sider, jeg måtte gå MYE i mitt eget hode, jeg måtte utfordre meg selv på så mange punkt. Husker en gang så pressa jeg meg til å gå inn på butikken mens der var en del folk. Var ikke stappfullt, men det sto fem biler utenfor butikken. Jeg klarte ikke kjøpe noe, ble bare gående frem og tilbake, til slutt brøt jeg sammen og løp ut. Jeg så på det som en feil, men psykologen min rosa meg SÅ mye for at jeg gjorde det! Jeg trossa en enorm frykt! Andre gangen gikk det litt bedre, da kjøpte jeg en pakke tyggis. Så var jeg redd en lang periode igjen og turte ikke handle, så prøvde jeg litt igjen osv osv osv. Små steg. Nå i dag er det null stress. Går på butikken uten problemer, kan gå tur. På dårlige dager går jeg kun på butikken sent på kvelden. 

Psykiske problemer er noe jævla herk og man føler man sitter i et fengsel. Greia er at man selv har nøkkelen! Det er derimot ikke alle som vet det! Det tok lang tid før jeg skjønte det selv. Men selv om jeg vet at jeg har nøkkelen til å låse opp cella, så er det fryktelig vanskelig å ta den i bruk. Jeg låser meg inn ofte selv den dag i dag, selv om jeg har blitt bedre på noen punkt, men samtidig fått ny diagnose pga noen ting dessverre har gått skeis. Men da er det viktig å fokusere på positiv fremgang, ikke sant... Man må jobbe hardt over lengre tid for å bli frisk... Man er selv en stor ressurs, og med hjelp fra psykologer, gode bøker, inspirerende mennesker som selv har taklet psykiske problemer, så kan man nå langt.. Det gjelder å ikke gi opp og tro at man ikke klarer å få det til. 

Mange vet hva psykiske problemer er, spesielt de som selv har diagnoser. De fleste med psykiske problemer vet også at det krever mye av en, og at handling og motivasjon er en stor faktor... Behandling, råd, tips og triks hjelper ikke om man ikke selv ønsker å endre seg eller ta imot hjelp. Det får man beskjed om i gruppeterapi og samtaleterapi. Det er helt naturlig.. 

Anonymkode: 8f4a4...131

Enig med deg. Man må bestemme seg for å gjøre en endring. Det er først steg.

Du er verdifull ts. 

Anonymkode: 585fb...380

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg ikke hatt empati så hadde jeg jo ikke orket å svare... Noen ganger trenger man å få det inn med teskje... Ofte pakker man seg inn i selvmedlidenhet og venter på at noen skal redde en, men sannheten er at det kan ingen... Det er en selv som må redde seg med å i det minste prøve. Det er ikke så håpløst som man tror, det er mange som blir friske fra diagnoser man ikke skulle tro man blir frisk fra, som f.eks schizofreni. Se på Arnhild Lauveng for eksempel... En stor inspirasjon! 

Forstår ikke hvorfor du kaller meg en hater når jeg prøver å bidra med hjelp. Bare fordi jeg ikke skriver "huff stakkars deg bare sitt inne og grav deg ned og syns synd i deg selv klem kos fuck livet" så betyr det ikke at jeg ikke er hyggelig. Noen ganger er ikke sannheten hyggelig, slik er det bare. 
 

Jeg har selv x antall diagnoser og jeg hadde aldri kommet meg fremover om jeg ikke bestemte meg for å gjøre en endring! Hva mener du er svaret på problemet ditt da? Hva tror du skal fikse ting for deg om du ikke gjør NOE selv? De som blir friske fra psykiske problemer eller som opplever mestring er i STOR GRAD ansvarlig for det selv. De kjemper på og pusher på for å få et bedre liv.

Kan ta ett eksempel fra mitt turbulente liv. Selv slet jeg med hinsides kraftig angst for en del år siden, turte ikke gå utfor døra, om jeg skulle hente posten trodde jeg naboen sto å pekte og lo av meg, jeg måtte stenge meg inne på soverommet fordi jeg trodde noen/noe så meg når jeg satt i stua. Klarte ikke gå på skole, klarte ikke jobbe, klarte knapt eksistere. Folk var det verste og skumleste og jævligste jeg visste! Slik var det i en periode på tja, 2-3 år? Jeg var allerede i behandling hos psykolog og hadde samtaleterapi en time ukentlig, det hendte at jeg ikke møtte opp også fordi angsten var så sterk! Men jeg skjønte til slutt at dette var min sjanse til å bli bedre, så jeg måtte i det minste møte opp til timene! Jeg måtte reflektere, se saker fra flere sider, jeg måtte gå MYE i mitt eget hode, jeg måtte utfordre meg selv på så mange punkt. Husker en gang så pressa jeg meg til å gå inn på butikken mens der var en del folk. Var ikke stappfullt, men det sto fem biler utenfor butikken. Jeg klarte ikke kjøpe noe, ble bare gående frem og tilbake, til slutt brøt jeg sammen og løp ut. Jeg så på det som en feil, men psykologen min rosa meg SÅ mye for at jeg gjorde det! Jeg trossa en enorm frykt! Andre gangen gikk det litt bedre, da kjøpte jeg en pakke tyggis. Så var jeg redd en lang periode igjen og turte ikke handle, så prøvde jeg litt igjen osv osv osv. Små steg. Nå i dag er det null stress. Går på butikken uten problemer, kan gå tur. På dårlige dager går jeg kun på butikken sent på kvelden. 

Psykiske problemer er noe jævla herk og man føler man sitter i et fengsel. Greia er at man selv har nøkkelen! Det er derimot ikke alle som vet det! Det tok lang tid før jeg skjønte det selv. Men selv om jeg vet at jeg har nøkkelen til å låse opp cella, så er det fryktelig vanskelig å ta den i bruk. Jeg låser meg inn ofte selv den dag i dag, selv om jeg har blitt bedre på noen punkt, men samtidig fått ny diagnose pga noen ting dessverre har gått skeis. Men da er det viktig å fokusere på positiv fremgang, ikke sant... Man må jobbe hardt over lengre tid for å bli frisk... Man er selv en stor ressurs, og med hjelp fra psykologer, gode bøker, inspirerende mennesker som selv har taklet psykiske problemer, så kan man nå langt.. Det gjelder å ikke gi opp og tro at man ikke klarer å få det til. 

Mange vet hva psykiske problemer er, spesielt de som selv har diagnoser. De fleste med psykiske problemer vet også at det krever mye av en, og at handling og motivasjon er en stor faktor... Behandling, råd, tips og triks hjelper ikke om man ikke selv ønsker å endre seg eller ta imot hjelp. Det får man beskjed om i gruppeterapi og samtaleterapi. Det er helt naturlig.. 

Anonymkode: 8f4a4...131

Det er jo lett for deg å si da for du fikk/får jo hjelp. Jeg får ikke hjelp og ja jeg har bedt om hjelp flere ganger, med begrunnelse at det er fullt..

Jeg har det også like ille som det du beskriver der så hvordan hadde du følt det viss du faktisk ikke hadde hjelp den gangen? Da hadde du ikke kommet deg noe sted du heller. Noen ganger har man rett og slett havnet så langt ned og har så mange og alvorlige diagnoser at man faktisk ikke klarer å komme seg opp alene.

Anonymkode: 4b503...686

[AnonymBruker]

Begrunnelse av at det er fullt? Det er vel andre steder de kan hjelpe deg?

Anonymkode: 9efa1...631

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo lett for deg å si da for du fikk/får jo hjelp. Jeg får ikke hjelp og ja jeg har bedt om hjelp flere ganger, med begrunnelse at det er fullt..

Jeg har det også like ille som det du beskriver der så hvordan hadde du følt det viss du faktisk ikke hadde hjelp den gangen? Da hadde du ikke kommet deg noe sted du heller. Noen ganger har man rett og slett havnet så langt ned og har så mange og alvorlige diagnoser at man faktisk ikke klarer å komme seg opp alene.

Anonymkode: 4b503...686

Er det ikke ventelister du kan være på?

Anonymkode: 585fb...380