Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Unnvikende personlighetsforstyrrelse har mye med arv å gjøre. 

Anonymkode: 917f2...bcf

Ja, men hva har det med saken å gjøre? Du glemmer å sitere hele teksten. Man trenger ikke utlevere hele oppveksthistorien PÅ NETT evt KG hvis du forstår det bedre. Ingen i tråden har sagt noe annet. Synes det blir for dumt at folk ikke skal bli trodd på bare fordi de ikke vil brette ut hele livet sitt på et forum, og jeg tror spesielt de med denne diagnosen ikke vil bli gjenkjent. 

Anonymkode: 27d87...679

[AnonymBruker]

På 29.6.2019 den 0.53, AnonymBruker skrev:

Hvordan klarer du i det hele tatt å gå ut på byen om du har unnvikende pf da? Og hvordan har du klart å fått deg venner? Høres ikke ut som du er særlig hardt rammet..

Anonymkode: ba3e8...7be

Nei nå får du altså kutte ut!! 

----- 

Jeg vet ikke om det blir riktig av meg å svare så mye for jeg har både emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og unnvikende PF pluss litt andre greier. Er vanskelig for meg å skille hva som er hva. 

Jeg er i hvert fall ikke i jobb. Jeg gikk skole og jobbet fram til jeg var 25 tror jeg. Da rant det helt over og jeg knakk sammen. Før dette hadde jeg jo mye fravær og hele tiden mye stress i meg, ikkeeksisterende selvtillit, ekstremt selvkritisk, ville ikke være til bry for noen, prøvde å framstå som normal osv. Så knakk jeg sammen som 25-åring da. Ble alvorlig deprimert, falt ut av jobb, spiseforstyrrelse, selvskading og masse masse ustabilitet (som jo da var den emosjonelt ustabile PF som var mest framtredende, i årene før var det den unnvikende delen som var mest framtredende) og bare masse helt jævlige greier. Nå har den ustabile delen roet seg, men jeg er vel mer unnvikende enn noen gang. Har svært lite nettverk og det jeg har sliter jeg med å benytte meg av for jeg får sånn sperrer mot å spørre eller jeg blir stresset bare av tanken på å prøve å møte noen enn de få jeg har som jeg er trygge på. De jeg har som jeg er trygg på bor ikke i byen lenger så jeg er for det meste alene. Dessuten lurer jeg på om jeg har en eneste venn som virkelig ønsker å være min venn. Tror de er venn med meg av veldedighet. Hver eneste gang jeg opplever å ikke få til normal hverdagsprat med noen så er jeg sikker på at det kun er min feil. De som behandler meg snakket om at folk har jo ulik kjemi og at det er ikke noe mer min feil enn den andres. Jeg tror ikke noe på det for det skjer så ofte med meg at jeg ikke får det til at det må jo være meg som er problemet. Ikke pratsom nok, glad nok, artig nok. Er dessuten heller ikke tynn nok eller pen nok. 

Jeg innvirker alt som kan hjelpe meg til å få det bedre sosial for jeg tørr ikke. Klarer ikke. Så jeg sitter for det meste alene. Det er jo min feil, Men sånn er det. 

Anonymkode: ced06...3c0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men hva har det med saken å gjøre? Du glemmer å sitere hele teksten. Man trenger ikke utlevere hele oppveksthistorien PÅ NETT evt KG hvis du forstår det bedre. Ingen i tråden har sagt noe annet. Synes det blir for dumt at folk ikke skal bli trodd på bare fordi de ikke vil brette ut hele livet sitt på et forum, og jeg tror spesielt de med denne diagnosen ikke vil bli gjenkjent. 

Anonymkode: 27d87...679

Jeg trodde du mente at unnvikende personlighetsforstyrrelse lå i oppvekst, og da ville jeg informere om at ca 2/ 3 ligger i arv. Verre var det ikke, så ingen grunn til å tillegge meg meninger jeg ikke har. 

Anonymkode: 917f2...bcf